Svart senker natten seg....

Jeg sitter i bilen, ser flere og flere lys slukke, tenker at menneskene bak de mørke vinduene går til ro, legger seg. Sover. Mange med bare en bekymring, får jeg alle julegavene klar i tide? Eller hvilke klær skal jeg ha på meg i morgen. Enkle hverdagslige ting, ingen dør om du tar på deg feil bukse, ingen dør dersom du ikke fikk kjøpt alle gavene du tenkte... Så sitter jeg der i bilen, tenner en røyk, drikker litt vann.. Misunner dem som kan legge seg og sove.

Plutselig stopper en bil bak meg med usannsynlig sterke lys.. Onkel, eller i dette tilfellet tante politi ute på runde. Det sto nok i loggen deres at jeg har blitt hentet der noen ganger før.. "hvordan går det med deg?"
"jeg har det fint"
"du ser litt trist ut"
"det går greit"
"kan du ringe noen?"
"nei, det går helt fint"
"hadde du sagt det til meg dersom du planla å gjøre deg selv noe?"
Gråten sprenger på og barberbladet roper nesten der det ligger innesperret i knytteneven min..
"jaja, klart det, jeg skal snart hjem, skal bare sitte her litt"
"ok, lov meg at du ringer 02800 hvis det er noe da, så kommer vi og hjelper deg"

Ser politiet kjøre, feil vei. Må vente en stund tilfelle de kommer tilbake. Leker med barberbladet.. Kikker i speilet, det kjørte de, sakte, bekymret forbi. Maktesløsheten står skrevet i ansiktet deres, så lenge jeg sier alt er greit, er det faktisk ikke mye makt de har, så lenge noen andre ikke sier mot meg.

Tenner en røyk til, utsetter, prøver å ringe beredskapen, opptatt... NÅÅÅ sier tankene.. Kutt NÅ! Hendene adlyder.. 5-6 kjappe kutt.. Blodet renner.. De røde tårene mine renner.. Mange kutt til.. Det blør, ganske mye.. Ikke nok skriker tankene. Fornuften kjemper seg frem..
Nok nå... Slår nummeret 51971097, det ligger i fingrene. "Sandnes legevakt, sykepleier" svarer en velkjent stemme i andre enden. Skuldrene senker seg, hun ser, til og med gjennom telefonen ser hun. Stemmen blir spak, "hei det er Cathrin Nybø.." stemmen i andre enden kjenner meg, hun vet, vet at hun egentlig kan legge på og begynne og gjøre klar skadestuen. Men hun svarer "hei" og venter, kanskje håper at jeg ringer for noe annet, jeg vet, at jeg atter en gang må skuffe. "Ehm, eg har skada meg litt eg" "du har skada deg litt ja, men då må du bare komma opp då, snakkes snart."

Turen opp er alltid fæl. Blodsøl over alt, motstridende tanker, ikke nok, nok. Er det noen på venterommet? Hvordan er legen? Blir jeg lagt inn nå? Jeg vil ikke det, vil jeg? Klarer jeg å samarbeide? Hva skjer nå?

Går inn, veksler blikk med fantastiske sykepleier, setter meg, puster ut, ingen andre her. Så
Kommer uroen igjen, setter seg i høyre fot, den rister, ukontrollert, alltid. Det er det mest synlige beviset på at det ikke er over. Ennå..
Bestemmer meg for at jeg må snakke, fokusere på noe annet, kom på at jeg fant bilde av fantastisk sykepleier og hundene på nettsiden til en stall nabo. Snakker om det.. Om sporkurset hun hadde vært på da bildet ble tatt, snakker om hundene, forteller at jeg snakket med politiet i dag, ler litt av at de trodde meg når "alt var fint" hun blir alvorlig, lurer på hvordan de fant meg, jeg svarer at hun får spørre mannen sin.. Hn er politi. Legen ser bekymret ut, men begynner sammenlappingen. Vi snakker litt mer om hunder og hest og spor og alt.. Både jeg og sykepleier er ekkelt oppmerksom på ukontrollerbare høyrefot.. Jeg smiler, prøver å få smilet til å nå øynene, mislykkes, sykepleier lener seg på kneet mitt, prøver og stoppe ristingen.. Virker ikke, blikket vårt møtes ett sekund eller to, jeg presser frem enda ett falskt smil. Men klarer ikke holde blikk kontakten. Legen er ferdig, og lurer på om det går greit og dra hjem.. Jeg svarer ikke, vet ikke hva jeg skal svare. Sykepleier ordner opp. Mener det går greit, iallefall sånn hun kjenner meg..

Jeg vet ikke, lurer på hvem som kjenner meg lenger. Ingen vet.. Lenger...

Hjemme under dyna, tenker at kanskje hun kjenner meg litt alikevel, det tok noen timer fra jeg forlot legevakt til jeg kom meg hjem, men fornuften seiret i dag iallefall...

Jeg famler...

Jeg famler, faller, prøver å reise meg, men stuper.. Ting går ikke så bra.. Hadde en tøff runde på legevakt natt til i går.. Døgnrytmen er totalt på tur.. Og de negative, og destruktive tankene styrer.. Jeg prøver å gjøre det jeg skal, ringe de rette folkene, møte opp på de timene og møtene jeg har, men jeg feiler gang på gang.. Nederlag på nederlag.. Noen prøver å fortelle meg at det er ok og være syk.. Det er faktisk lov og ikke gå på jobb når formen er dårlig.. Men ikke for supercathrin, jeg liker det kjempe dårlig.. Jeg prøver virkelig...

Kommer meg stortsett i stallen iallefall, så det er vel bra det.. Sånn for å se litt positivt på det hele..

I natt har jeg sovet kanskje en time, litt i minste laget kjenner jeg.. Må vel prøve å få noen timer til før jeg har lunsj foring i morgen...

Hvem er jeg?

Det falt meg inn at jeg ikke egentlig noen gang har skrevet noe om hvem jeg er, sånn utenom at jeg nå sliter med psyke og selvskading og sånt...

Jeg er da en jente på snart 24 år... Som heter Cathrin. Jeg ble født en iskald januarnatt i kongsberg. Her bodde vi i ei hytte langt oppi skogen i ca 6 mnd, før far var ferdig på skolen, og vi flyttet til ålesund.

hytta i kongsberg... nr 8... der bodde jeg.

Så flytta vi til ålesund, har ikke bilder av første stedet, men her er huset jeg er oppvokst i.

I ålesund bodde vi frem til jeg var ca 9 år. Da flytta vi til Orstad i Klepp. Her ble hesteinteressen for alvor tent.. Bestevenninna mi hadde nemlig hest, og ikke nok med det, besteforeldrene hennes hadde gård, og leide ut til ca 30 hester. Jeg var i himmelen, i stallen iallefall. Her eskalerte mobbingen, jeg var nemlig som sagt fra ålesund, og på orsdag bør du minst være født der, eller iallefall ha familie som bor der, ellers er du jo innflytter... Og innflytterne er fritt vilt.. Men jeg har utrolig mange gode minner alikevel, jeg var stortsett i stallen hele dagene, og det var virkelig morro:D

Etter ett år måtte vi finne nytt sted å bo, vi skulle jo egentlig bare bo i rogaland 1 år pga fars jobb, men vi ble værende. Så da flyttet vi til Hana. Her brukte jeg også fryktelig lang tid på å komme inn i noe miljø, men jeg valgte å fortsette i korps. Så noen venner fikk jeg da. Selv om jeg kanskje ikke hadde så utrolig mange venner i klassen, så klarte jeg meg da.

I slutten av barneskolen fikk jeg hest på helfor, og da var det kanskje ikke så viktig med andre venner tenkte jeg. Men det var  kanskje det. Det var nemlig nå alt det vanskelige begynte, jeg planla for første gang å ta livet av meg, i en alder av 12 år.. Det ble faktisk fanget opp av diverse lærere at jeg ikke hadde det så bra, og jeg ble tilogmed innkalt til sosiallærer, men de tenkte vel at det var en fase... Vel in your face, det var en lang fase.. 12 år...

Ungdomsskolen vil jeg egentlig ikke snakke så mye om, jeg trakk meg inn i meg selv en del første året. fikk noen venner som var ett par år eldre, men tilbragte mesteparten av tiden på diverse fritidsaktiviteter.. riding to dager i uken og annenhver helg, fotball, korps og ungdomsklubb. Så var jeg liksom ikke så avhengig av nære venner. Noen ble der jo, og jeg har forsåvidt mange gode minner fra "ikke sove hele natten prosjekt" og rideturer både langt og lenger enn langt.

på videregående flyttet vi igjen, noen hadde innsett at vi ikke kom til å flytte tilbake, så vi kjøpte hus, ikke så langt fra der vi leide. Og jeg vil vel si at nå begynte livet for alvor. Jeg valgte å begynne på musikk linjen, og det angrer jeg ikke på, jeg tror det var lurt. Vi hadde utrolig mye morro, selv om karakterpresset var hardt. Jeg og Marit fant tonen, og bosatte oss på en benk.

Her er vi på benken:p

Her ble jeg også kjent med en gjeng til, på Elim, og vi har holdt sammen siden. Fantastisk.

Siste året på lundehaugen ble ting nokså tøft, så jeg valgte å dele året i 2, men når jeg begynte på siste halvdel av de 2 årene, ble det hele helt galt.. Så jeg har ikke fullført, men det hender da at jeg blåser litt på alfred alikevel.

Våren 2007 begynte jeg i mine to jobber. Altså som assisten på SFO og klubbarbeider på fritidsklubb. Begge er virkelig kjekke jobber, og første året var det helt fantastisk.  Fra desember 2007, har livet mitt stortsett dreid seg om innlagt eller hjemme. Og selvfølgelig endel hest innimellom. Jeg har også i perioder vært rimelig aktiv i KRFU. Men siden januar 2009 er det Salka som har hatt hovedfokus, ved siden av psyken da..

Siden ca okt 2008 har jeg vært mer eller mindre sykemeldt, og nå har jeg sagt opp jobbene. Siden retten til permisjon gikk ut.

Kanskje dere ble litt klokere på hvem jeg er? Hvis ikke, spør gjerne.

Home sweet home

så er jeg hjemme igjen. ganske nøyaktig 6 uker ble det denne gang. Utenom ett døgn utskrevet etter to uker... 6 uker på lukket akutt avdeling, det gjør noe med deg. Nesten uten utgang.. Det å komme ut i verden igjen er spesielt. Alle har det så travelt, alle vil ha en del av deg. Du skal helst være over alt alltid. Jeg trivdes med det før, og prøver å lure meg selv til å tro at jeg trives med det fortsatt. Men jeg kjenner at jeg må sette grenser for meg selv. Kan faktisk ikke klare alt. Siden jeg kom hjem for litt over en uke siden, har jeg kanskje prioritert helt feil ifølge alle fagfolk.. Jeg har nemlig til en viss grad prioritert bort tryggvi, fordi at det tapper meg for energi, jeg går derfra etter 3 timer helt totalt tom. Ja, jeg er klar over at en vanligvis kjenner at en har vært på jobb, men en skal ikke være tom skal en det da? Det bør vel i en rosa verden være litt futt igjen, så en orker å ta seg av hesten sin iallefall? Jeg har valgt å gjøre ting som jeg synes er kjekt.

Sist uke var jeg med damen jeg har skrevet om tidligere til jåttå, og vikinghest. Skulle vel egentlig være med for å se på, men jeg klarer jo ikke la vær, så det ble jammen litt undervisning:p gøy å se så små jenter som er så flinke å ri. Underviste samme damen litt i går, og jeg merker at undervisning, når jeg er steder jeg føler meg trygg, er noe jeg synes er kjempe morro.. Spesielt når elevene får til det jeg ber om.

I helgen var jeg o store kurs tilskuer. Eyjo kurs sto på tapetet, og det er jammen gøy å se så flinke alle har blitt. Og på søndag spilte jeg på Gudstjeneste. Det var ikke noe å rope hurra for sånn jevnt over, men vi spillte en sang Mitt hjerte alltid vanker, som ikke er kjempe avansert, og ikke vet jeg om det var helt perfekt eller noe, men jeg fikk en opplevelse av at vi fyllte rommet, det var i det minste stemningsfullt, så det var veldig fint. Vi hadde besøk av Ingeborg byprest, og hun er ett utrolig fint menneske, hun utstråler en energi, og en glede over det hun gjør som ikke er mange forunt. Veldig kjekt å ha henne innom på gamle trakter..

Les mer om byprestene her.

fotograf Margit Frøitland

Helgen for en uke siden, var jeg selv på kurs. Med hanne og pelle fra trollspeilet. Utrolig morsomt at vi ser så mye fremgang, som jeg iallefall føler at det er, når ponni bare har stått og spist mat i 6 uker. Og jeg har vært innelåst. Men fremgang er der helt klart. Og jeg gleder meg til jobben videre, jeg kommer helt klart til å bli med på flere trollspeilet kurs, men kanskje jeg skal blande inn noen gangartskurs innimellom dette halvåret, usikker på det.

Hvordan er ting sånn rent psykisk da? Jeg er sliten, jeg merker at min sosiale kondis trenger litt mer trening, men alt med måte. Jeg sover usannsynlig dårlig, og natt til tirsdag ingenting, som igjen førte til 14timer søvn natt til onsdag, så får vi se hvordan natten blir i natt. Skadetrangen er absolutt tilstede, men foreløpig holder jeg den i sjakk med lite mat, og lite søvn, så får vi se hvor lenge det går.

Men for nå, så holder jeg ut. Tanker, og konkrete planer er der jo, men jeg har det ikke travelt, og det er litt godt.

Paragraf 3.3

Ble paragrafvurdert på fredag... Og overlegen hadde kommet frem til at frivillig paragraf ikke var nok.. Jeg vil ikke være på tvang, men fornuften i meg kjente at det faktisk var godt st han ikke overførte meg på 2.1... Jeg har ikke kontroll nok til det ennå... Det er stress på avdelingen for tiden, beltesengene blir aldri kalde iallefall, der ligger stortsett en i hver til en hver tid.. Men samtidig koser vi oss iblandt.. Vi er en 3-4 jenter som har blitt en liten gjeng etterhvert, så vi slår oss sammen og ser film eller spiller kort, eller sniker oss til en røyk sammen på røykerommet, lappen om at vi bare skal røyke 1 og 1 er sporløst forsvunnet;) flesteparten av personalet ser gjennom fingrene med det, men det er selvfølgelig noen regelryttere her som alle andre steder...

Nei, nok surt oppgulp fra meg i dag... Glad i alle dere...

Det gikk ikke

lenger... Ble innlagt for to uker siden... utskrevet mandag, og innlagt igjen natt til onsdag... Så her sitter jeg da. på avdelingen, uten utgang, med "hyppig" tilsyn, og skadetrang fra helvete...Festlig... Paragraf 3.2 oprettholdes er mantraet...

såå... Nei, jeg tror ikke jeg skal skrive så mye mer i dag, kommer sterkere tilbake når ting har roet seg...

Jeg er redd....

Redd for å leve, redd for å dø.
Redd for å beholde kontrollen, livredd for å miste den.
Impulskontrollen henger i en syltynn tråd, og tankene spinner... Planer lages hele tiden... På godt og vondt...
Og plutselig åpnes alle muligheter... Jeg er nemlig alene i nesten 2 uker...

Jeg hadde tenkt å ta det opp med behandler i dag, men hun var syk.. Så det utgikk... kjipt, men sånn er vel livet...

Jeg holder ut jeg, akkurat nå iallefall...

Kjære alle dere

Dere som leser bloggen min, kjente, ukjente, faste og tilfeldige lesere.
Jeg setter umåtelig stor pris på at akkurat DU gidder å bry deg om hva som skjer i livet mitt...
Jeg setter ekstra stor pris på dere som gidder å legge igjen ett lite hei i kommentar feltet, eller via en mld på facebook, eller kanskje til og med en telefon eller sms. Jeg setter pris på omtanken. På at dere gidder å spørre hvordan ting er når jeg ikke oppdaterer på en stund. Takk for det.

Jeg har ett stort og til tider godt fungerende behandlingsapparat rundt meg. Det må dere være klar over. Jeg får faktisk en del hjelp, selv om det kanskje ikke alltid virker sånn.

Til deg som valgte å ringe AMC2 for ett par uker siden når jeg hadde timetelling til søndag kveld. Jeg setter utrolig stor pris på at du bryr deg, på at du ikke vil at jeg skal dø. Men jeg hadde satt ennå større pris på om du hadde ringt meg først. Eller iallefall sendt en mld på facebook, eller til og med en kommentar her. Jeg ser at innlegget kunne tolkes dithen at jeg skulle ta livet av meg, det var virkelig ikke meningen. Jeg kommer ALDRI til å kringkaste på nett at jeg ikke orker å leve lenger. Ikke uten at jeg har snakket om det med behandler eller andre i helsevesenet på forhånd.

For, ja det er faktisk av og til slik at jeg ikke ønsker å leve lenger. Og for øyeblikket har jeg impulskontroll på linje med en utemmet villhest eller noe annet med ekstremt lite impulskontroll, det er sant, men det er alle mine hjelpere klar over, og jeg stoler på at de griper inn før det går for langt.

Bruksanvisning på Cathrin:
1: kontakt meg, sjekk om bekymringen stemmer.. (jeg er ikke så vanskelig å lese, sliter med å lyve ja)
2: kontakt legevakt, selv om jeg sier nei..
3 kontakt meg, sjekk om noe har skjedd
4 kontakt legevakt igjen, purr, be dem om å gjøre noe, om ikke for min skyld, så for din. be dem iallefall om å ringe meg, så slipper du å føle at du sitter med ansvaret dersom impulskontrollen skulle glippe..
5. Slapp av, det ordner seg til slutt...

Og til deg som ringte amc2... tror du at du kunne fortalt meg hvem du er? Jeg kjenner jeg lurer veldig.

Å lure seg selv og systemet.

Å lure systemet er for mange en dagligdags ting. Ja, jeg vet at til syvende og sist er det seg selv en lurer, men planen når det skjer er å lure akkurat den legen som sitter foran deg.

Det er en dame som jeg har ganske mye kontakt med om dagen, og hun sier at du er akkurat som en narkoman, som vet akkurat hva behandler vil høre, så svarer en det, slik at en får gå. Og så er en igang igjen. Destruktiviteten lenge leve... eller?

Ja, jeg vet hva de kommer til å spørre om.. Ett eksempel, sist jeg var på legevakten sier legen: Du vet at hvis du sier at du vil hjem å ta livet av deg, så må jeg tvangsinnlegge deg? Hvorpå jeg svarer: Ja, det er jo derfor jeg ikke sier det...

Hvis du sier at du har konkrete planer, og da i tillegg kanksje har skrevet avskjedsbrev, ja, da blir det fart i sakene skal jeg fortelle deg. Ganske enkelt å unngå egentlig.. Med mindre leger og sykepleiere kjenner deg selvfølgelig...

Hvor vil jeg med dette? Jeg er ikke sikker, men jeg kjenner at jeg mener at terskelen for å legge folk inn, spesielt folk som er godt kjente i psykiatrien bør være lav. Sånn just in case.. for det er ikke videre snillt å la en suicidal person sitte alene med tanker og planer. Spesielt ikke når denne personen kanskje er litt ambivalent innerst inne.. Det er rett og slett forjævlig skal jeg si dere.. Det finnes ikke finere ord på det.

Mange steder i journalen min står det at "pasient blir synlig roligere når jeg sier at jeg tvangsinnlegger henne" ja, det stemmer nok, for da er det ikke opp til meg lenger, kontrollen er tatt over av noen andre. Og det trengs av og til, når stemmekaoset er enormt. Ansvarsfraskrivelse kanksje, men det er nødvendig av og til. Jeg tar alt ansvaret stort sett hele tiden, men når jeg ikke lenger klarer det, klarer jeg ikke å frivillig gi det fra meg, så da må det tvang til. Enkelt og greit. Oppskriften på meg. Kanskje jeg burde lage en slik. Bruksanvisning på Cathrin... Det hadde vært fint.

Jeg tok mot til meg

I lenger tid har det vært en lege på LV som jeg har vært missfornøyd med, h*n har virkelig vært respektløs både mot meg og andre... For ett par uker siden fikk jeg nok, og med litt oppmuntring fra sykepleierne som var på jobb, gikk jeg hjem og skrev en klage... en a4 side med ting som jeg har opplevd med ham som ikke har vært ok. Jeg var spendt på hva resultatet ville bli, om jeg ville få noe svar i det hele tatt, og hvordan mitt neste møte med h*n blir.

I dag fikk jeg svar. H*n beklaget så mye at det var slik det var blitt oppfattet, og lovte å prøve å endre på oppførselen sin. Jeg er fornøyd, jeg håper at det var den vekkeren h*n trengte. Jeg er ikke lenger redd for å møte h*n igjen. Så vil tiden vise da...

Ellers er jeg ikke spesielt forutsigbar om dagen. Jeg makter ikke lage avtaler, trenger å ta ting litt på sparket. Trenger å bruke tid med mennesker som gir meg noe, gjerne i en stall.. Ett sted hvor jeg ikke føler at jeg må være i timesvis, ett sted hvor jeg kan gå når jeg har fått nok. Og aller helst med mennesker jeg ikke kan "ødelegge"

Så til dere som febrilsk prøver å få kontakt med meg, som gjerne vil henge eller noe, jeg beklager, jeg er litt ute av drift om dagen. Men jeg håper at jeg kommer sterkere tilbake etterhvert. Akkurat nå er det bare sånn det er.

Goodbye kontroll

I dag røyk kontrollen. Men onkel politi kom sånn ca når den røyk, og jaget meg bort... Så da ble det hele straks litt vanskeligere... En tur på legevakten litt senere på natten, men klarte heldigvis (?) å snakke meg utav en tvangsinnleggelse..

Så i morgen blir det stevne på meg og gampelaura...

Livet er en dans på roser..

Men som sagt tidligere, så danser jeg på torner for tiden. Jeg passer på hvert steg, hvert ord jeg sier, hver tanke jeg deler. Hver person jeg er med. Jeg styrer unna, vurderer og konkluderer. Tar meg en time out når det trengs.
Jeg liker ikke denne Cathrin, Cathrin som ikke klarer å være våken en hel helg på stevne... Cathrin som måtte gå å legge seg 2 ganger på lørdag på dagen, for der var tomt. Ikke fordi jeg hadde gjort så mye, jeg hadde tross alt bare ridd 1 disiplin første gang jeg la meg... Jada, jeg måtte opp klokka 7, noe som strider mot alle mine prinsipper, men jeg pleide å klare det. 5 timer søvn, så en hel dag med skole og jobb. Det går ikke lenger. 2 disipliner red jeg på lørdagen. Ja, jeg måtte bruke alle mine krefter på å få gampelaura til å bevege på flesket i rett gangart, men uansett, det var i 5 min... max. Jeg bruker så ufattelig mye krefter på å smile, på å late som om alt er fint, på å prøve å fokusere på noe annet enn alle de destruktive planene som svirrer rundt.. På å begrense "stemmekjøret" som jeg endelig kan innrømme at eksisterer.

På å kontrollere. Kontrollere reaksjoner på ting som blir sagt, kontrollere følelser som kommer, impulser, skadetrang, suicidalitet, destruktivitet.

Negative tankemønster som er så forbanna vanskelige å bryte. Fristelsen til å bare gi seg hen. Til å la blodet flyte, eller vise pillene vei til magesekken, gjerne akkompagnert av noe sterkere enn brus... Til å la alt fare.

Ønsket om en pause. Gjerne en evigvarende en. Nå ser jeg ikke så mange muligheter til å få den pausen, og det skremmer meg. Kontrollen er så enormt vekslende.

Men jeg holder ut jeg, for det er jobben min.

56 timer igjen

til meltdown.... tipper jeg... Det føles godt, samtidig som det ikke føles godt... litt blanda altså... Men det er overkommelig... 56 timer, og bare 5 av de alene... resten har jeg ikke muligheten... Jeg skal jo bo sammen med 3 andre i en buss i helga...

så sånn er det...nå skal jeg pakke full fart, så er det avgårde for å se om en kan finne en billig stevnejakke.. Min har nemlig krympet i skapet...

Hold ut... Bare smil

jeg smiler jeg, smilet når kanskje ikke øynene, men for ett utrent øye, så smiler jeg iallefall.

Livet går ikke på skinner om dagen, men jeg skal, JEG SKAL holde ut. Bare til søndag. Bare 89 timer igjen. til jeg kan slappe av, la alt fare. La det gå som det vil. 89 timer. Det kan gå. Men for now så smiler jeg.

Helgen skal tilbringes på stord. Sydvesten. Jeg skal ri kl 8 lørdags morgen... ufint... Tenkte at jeg gledet meg til å se alle finalene på søndag, men så viser det seg at jeg må ri finale selv også.... Skummelt men gøy. Så er det bare noen timer hjem, før jeg kan la det destruktive vinne...

Smil, bare smil.

Dette er skadebegrensning...

Bare så dere ikke får noen forventninger til innhold eller noe.. skadetrangen er enorm akkurat nå, men da jeg på en måte skal være leder på konfleir i helga, så vil jeg prøve å holde armene mine noenlunde funksjonelle... Så da utsetter vi, gjør noe annet. Anything.

I går natt vasket jeg huset... godt med alt som er gjort har jeg hørt... lurte litt på om jeg skulle gjøre det igjen i natt, men det må da være grenser... Jeg kunne selvfølgelig gått en tur, men her hagler det, og regner, og blåser, så det var liksom ikke så veldig fristende det heller... Jeg har spist, ja faktisk, og sett på tv, spillt spill lest gjennom sikkert 1000statuser på face. Og sjekket innom en haaau med blogger. Så sa det liksom stopp, og natten er jo ennå ung.

Jeg er redd for at dette er ett nytteløst prosjekt, trangen til å gi seg hen er så stor. Jeg er destruktv om dagen, i alle situasjoner. Jeg har vært hjemme alene nå i en uke, og sa nei til f.eks hyttetur i helga, fordi jeg ville være hjemme å skade meg. Hvor sykt er ikke det?? *riste på hodet*

Det å stå opp om morgenen er en evig kamp. Og hvis jeg ikke har planer. Så blir dagen fort tilbragt i senga, iallefall til jeg føler at jeg må ut for å trene gampelaura...

Snakket med en dame her en dag, som lurte på om ikke dagene blir kjedelige. Man skulle kanskje tro det, når en bare ligger våken og stirrer i veggen, men nei, blåmann er for aktiv. Det er for mye kaos. Får ikke tid til å slappe av eller kjede meg.

I dag var jeg hos behandler, etter en relativt heftig motivasjonsøkt med meg selv kom jeg meg avgårde... ble litt forsinka, men men. Jeg har ikke vært så flink til å møte der i det siste. Men nok om det. Jeg var der i dag, og jeg skal ikke prøve å påstå at jeg husker spesielt mye av det som ble sagt, jeg var for langt inne i blåmannland. Men en ting fikk jeg med meg, hun ønsker og søke plass til meg på Gausel. Der har de en botreningspost for unge voksne. Jeg var kanskje litt negativ. Prøvde iallefall å si at det går jo greit å bo hjemme, jeg har jo ikke akkurat blitt verre av det? Hvorpå hun svarer: Du har iallefall ikke blitt bedre...
vi får se, sannsynligheten for at jeg får plass der er vel minimal. Men den tid den sorg... eller var det glede?

Over og ut.

Livet med Blåmann

eller kanksje livet med borderline.
Byr på opp og nedturer. Ikke bare sånne små vanlige, men fra top of the world til langt langt under bakken. De siste ukene har vært utmattende, Jeg har hatt fullt program stortsett hver helg, og ukedagene flyr jo.
Samtidig er Blåmann aktiv om dagen. Så endel besøk på legevakt og DPS har det også blitt. Men jeg har styrt unna innleggelse til nå. Får se om jeg tør å gå til timen hos B. i morgen.

På fredag trodde jeg ikke at de skulle la meg dra fra legevakten, jeg hadde skadet meg, og som mange andre som selvskader, så blir jeg litt "bedre" når skaden er gjort. Og på legevakten pleier jeg ofte å kunne småprate litt med legen eller sykepleieren som syr, slik var det ikke nå. Jeg var langt langt inne i selvdestruktive Blåmann tanker, og stakkar I. (sykepleieren) var ganske bekymret ja.

På lørdag var jeg bare så enormt trøtt.. Men våknet til melding på tlf om jeg ville være med ut å ri. Så da var det bare å hive på seg klærne. Dro opp i hennes stall først. Her tilbringer jeg forresten en hel del tid for tiden. Så utrolig koselige folk. Men så utrolig farlig dersom man egentlig har noe annet man burde gjort. Skulle bare innom en tur her en dag, og ble sittende i 5 timer... woops.. Lørdag kveld/natt ble brukt til bollebaking, jeg var nemlig kursarrangør på søndag, og som det sosiale dyret jeg er, så prøver jeg å legge tilrette for mest mulig kos på sånne ting:D

Kurset ble utrolig vellykket, og alle ekvipasjene var fornøyde tror jeg: Det var iallefall jeg.

Dette forteller egentlig utrolig mye om hvordan jeg er. Superfungerende når jeg fungerer, og så utrolig ute av drift når ting ikke er bra.

Siden ting ikke har vært så bra i det siste, så har det vært en del snakk om innleggelse både fra den ene og den andre kanten. Jeg er livredd for det, ikke fordi at jeg tror at jeg blir innelåst over lenger tid, det skjer aldri, men fordi at jeg ikke orker, jeg orker ikke ennå en brannslukkingsinnleggelse, hvor målet er å holde meg i live i 2 uker til. Så kommer jeg hjem da, så er ting greit i kanskje 1 dag og 2.. før det snur igjen. Nederlaget når det snur er så stort. Jeg makter det ikke, derfor har jeg bestemt meg for å sette på meg masken igjen! Cathrin-fikseralt masken. Alt går fint. Livet er topp, Jeg-skader-meg-mer-enn-noen-sinne-men-dette-går-kjempe-fint-masken. Hvem jeg lurer?? Megselv helt klart, men systemet er nå engang sånn at "vi" med borderline ikke har godt av langvarige innleggelser, så da må man nesten bare "harden the f**k up, princess." Jeg tør ikke åpne meg like mye i poliklinisk behandlig, fordi jeg vet at reaksjonen etterpå ofte er brutal og skremmende, jeg mister kontroll, fordi jeg bryter Blåmann sine regler om at jeg ikke har lov å ta imot hjelp.

Da er det skremmende og være alene.

skjer'a?

Hva skjer med verden? Eller, hva skjer hos meg.. Ting er kjipt... rett og slett skikkelig kjipt..
Det finnes mange måter å selvskade på. Jeg har pleid å skade meg fysisk for det meste, men akkurat nå driver jeg med mer psykisk selvskading... Det er ett sant helvete... sorry folks, finnes ikke noe finere ord på det.

Mindre synlig, men ikke mindre vondt.

Takk for meg.

Jeg ser ikke lenger.

ringer legevakten..
LV: Sandnes legevakt sykepleier?
Meg: hallo, det er Cathrin Nybø, jeg har skadet meg litt
LV: Hvordan skadet deg?
M: Kuttet meg.
LV: Hvor da?
m: på armen
LV: Mye?
M: Nei, men jeg må nok sy litt
LV: Ok, kom opp du.

Ankomst legevakt:

Legen: Hei igjen, hvordan går det med ryggen?
(jeg var der i går, og fikk sprøyte i skinka...)
M: jo, det hjalp med medisinene jeg fikk, og sprøyta funket kjempe bra
L: Så bra. Ja. vi får vel bedøve litt. Du sa det ikke var så mye, kan jeg få se?
M: vet ikke helt, bare hvis du lover å ikke legge meg inn
L: lover det!
Legen og Sykepleier: IKKE  SÅ MYE????!!! Hjelpes. tror aldri jeg har sett så mye på deg noen gang?
M: NEEEI det føltes ikke så mye, er ikke ferdig egentlig...

Det skremmer meg. At jeg ikke ser alvorlighetsgraden i det jeg holder på med. Jeg synes jeg hadde vært flink i dag, men nå, 60sting senere, ser jeg jo at det kanskje ikke var helt bra. Jeg har blitt beordret til å få fastlegen min til å gi meg stivkrampesprøyte på onsdag. Vi får se.. Legen var veldig bekymret i dag, og kunne jo ikke dy seg, han ville gjerne legge meg inn, men jeg fikk nå overbevist ham om at det ikke var vits i, jeg er ikke suicidal. Og orker ikke flere brannslukkingsinnleggelser. Skal jeg inn igjen, må det være for å få skikkelig behandling over tid!

Endelig!!!

Har Kinemor heve seg på bloggbølgen. Og eg har store forventninger te denne bloggen!!! Hun skrev et gjesteinnlegg her tidligere. Og er ellers en jeg har skrevet en del om.. les her og her,, og sist men isje minst HER...




Link te bloggen HER!!!

Skriblerier

Beklager langt opphold, jeg har vært innlagt.. Det har vært litt opp og ned, og om jeg har hatt nytte av det er jeg jammen ikke sikker på. Jeg var bare på DPS, dvs at når jeg skader meg, griper de ikke fysisk inn, men skal liksom prøve å snakke meg utav det. Her kommer iallefall noen skriblerier som ble skrevet etter ett meget ubehagelig besøk på legevakt:


Videre innhold kan virke triggende

1-2-10-40-60-120....antallet øker og øker. Mer og mer sting. Atter en gang, lappet sammen.. Utvendig i det minste. Mer eller mindre uten bedøvelse, takk for det. Jeg biter tennene sammen, har jo gjort det selv, fortjener kanskje smerten. Sykepleieren biter tennene sammen- for tykt vev sier legen. Slurv sier jeg. Der vevet er tykkest virket nemlig bedøvelsen.

Hva hjelper det, med utvendig brannslukking og sammenlapping, når sårene på innsiden blør og blør. Tror jammen det er infeksjon i noen av dem også, sårene på innsiden altså. Men jeg har vel kanskje gjort det også selv,så jeg fortjener det kanskje.

Det var lettere før, når det bare var en indre smerte jeg måtte få vekk, få flytta ut. nå er det en uro, en evig kamp om å la vær, mens tankene skriker om at jeg må. En overveldende smerte, ett evig kaos. Og jeg vet så godt at kuttingen ikke hjelper, egentlig... Samtidig er der ett desperat ønske om at kanskje det neste kuttet er det som skal til, bare ett til...

Men det blir aldri nok.

"Jeg vet du kommer til å skade deg nå, men hvis der er noe, så er jeg på stua." -Sitat nattevakt DPS

WHAT??!! Hva skjer med det`Det er akkurat det jeg synes er vanskelig med Varatun. Alt er så uforutsigbart. Så utrolig avhengig av hvem som er på jobb... 

13nye kutt.. kunne det vært avverget? 40 nye sting. Om det er mye eller lite når du ser på selvskadere generelt, vet jeg ikke. Men for meg er 13 kutt mye, og det er vel det eneste som betyr noe. Sint? Nei. Skuffa? JA... over meg selv? Ja... Men ikke like mye som over personalet her i natt. Jeg prøvde faktisk å gi fra meg kontrollen så godt jeg kunne. Men h*n valgte å ikke ta den. Jeg beklager EH, nå er du i feil boks, og veien tilbake er lang og kronglete.

Jeg har lest.

En bok.

Boken heter Kors på halsen- tre søstre om selvskading.
Den er skrevet av Camilla Heiberg Nilssen og Helene Storm.
Fås kjøpt HER.

Nok ren fakta, og over til noe synsing fra min side.
Boken handler om Ida, som ifølge boken er betegnet som en av norges verste selvskadere. Hun skader seg ofte, og ofte så alvorlig at legene sier at det var 50%sjangse for at hun ville overleve. Jeg tror boken er viktig, kanskje spesielt for pårørende, og helsepersonell. Søstrene skriver brutalt ærlig om hvordan de har blitt møtt av diverse helsepersonell. Både på godt og vondt.
De skriver åpent om sin redsel, sin konstante frykt for at telefonen skal ringe, og stemmen på andre siden fortelle dem at Ida har kuttet for dypt, eller truffet feil.

På mange måter vil jeg anbefale boken. Den kan gi folk et nytt perspektiv på ting. Og jeg håper at noen av de "dårlige" sykepleierne og legene jeg har møtt, kanskje møter seg selv litt i døra, og tenker: "hvordan kan noen møte ett annet menneske med så lite respekt?"

At noe helsepersonell leser det Finn Skårderud, Svein Øverland og Lise Studsgård skriver om at selvskading ikke utelukkende blir gjort for å manipulere.

Det jeg savnet ved boken var følelsene bak, HVORFOR skader hun seg, HVA tenker hun i øyeblikket, ja, rett og slett litt mer Ida. Men ellers, en bra bok, jeg angrer ikke på at jeg brukte penger på den. Akkurat nå er den på utlån til personal på Varatun. Men si i fra om du vil låne den når den kommer tilbake.

Forklaring?

Hvordan forklarer man noen hvorfor man selvskader?

Hvordan man kan sitte å kutte seg selv, ofte så dypt at en må sy?

For mange er dette helt uforståelig, og det kan jeg forsåvidt godt forstå.

For min del er dette et tema, som jeg skulle ønske jeg hadde ett kort og enkelt svar på, men slik er det desverre ikke. Jeg kan fortelle min historie angående selvskading, og det er på en måte den forklaringen jeg kan gi.

Advarsel: VIDERE INNHOLD KAN VIRKE TRIGGENDE FOR NOEN.

I en alder av ca 10-12år, begynte jeg å tenke at livet ikke var noe å være glad i. Jeg fantaserte og planla hvordan man kunne ta livet av seg. Heldigvis var jeg ikke kjempe kreativ, så det ble med tanker og planer.

(bildet er googlet)

En dag jeg hadde vært på ungdomsklubb, i 8.klasse, var jeg mer trist og lei enn kanskje vanlig. Jeg søkte mye voksenkontakt husker jeg, og satt i gangen sammen med hun som tok inngangspenger. På veggen der var en stor korktavle, og der var det tegnestifter. Jeg satt ofte og lekte med disse, og akkurat denne dagen, puttet jeg ett par i lomma. På veien hjem gikk jeg og fiklet med dem, og endte opp med å skrape megselv. Merkelig nok merket jeg at tankene forsvant litt, fokuset ble flyttet til det fysiske vondtet.

Det var der det startet, så uskyldig, med noen risp fra en tegnestift. Månedene gikk, og snart var ikke rispene fra tegnestiftene nok. Jeg gikk over til hele høvler, som jeg dro sidelengs, først bare en gang og to om dagen, så ble det mer og mer. Det gikk over ett år, før jeg var på konfirmant tur, og skulle i badeland. Her var det en leder, som oppdaget "kuttene" mine.

Den dag i dag er jeg ikke sikker på om jeg ubevisst ville at hun skulle se dem, eller om jeg bare glemte meg ut når hun skulle hjelpe meg å feste nøkkelen til skapet rundt håndleddet. Uansett, ballen begynte å rulle, hun tok meg med bort til presten på første pause vi hadde på turen hjem, og jeg måtte avtale å møte ham på mandagen. Så er ting litt difust, hvilken rekkefølge og alt det der, men jeg vet at samtalene med sosiallærer og helsesøster på skolen ble hyppigere. Helt fram til hallveis i 10. klasse. Da hadde lærer også sett kuttene mine, og snakket med meg om at hun var bekymret. Helsesøster ville henvise meg til psykolog, men jeg nektet. Jeg ville ikke at foreldrene mine skulle få innblikk i hva jeg tenkte.

Den dagen jeg ble 16 husker jeg at de endelig hadde fått gang på ting, og foreldrene mine var innkalt til møte. (må legge til at sosiallærer på barneskolen altså for 3 år siden visste at jeg ikke hadde det bra, og at jeg gikk med dødsønske og suicidalplaner) Men jeg var ganske utspekulert, og visste at jeg nå var 16, og at det begrenset foreldrene mine sin innsynsrett i hva jeg fortalte, så før læreren fikk gjort så mye mer, marsjerte jeg bort til skolelegen (som tilfeldigvis var på skolen denne dagen siste torsdag i mnd) og forkynte for han og helsesøster som også var der at NÅ kunne de få henvise meg. Helsesøster var i ekstase. Og henvisning ble sendt pronto.

22.feb 2003 begynte min "karriere" innen psykiatrien. Jeg hadde fått med meg en fantastisk lærer, så jeg skulle slippe å gå alene. Jeg husker at jeg spurte hvor lenge jeg måtte gå der, og svaret var ca 3 mnd.

Siden den dagen har jeg hatt 5 behandlere på poliklinikken, vært innlagt ett sted mellom 30 og 40 ganger. Nesten alle gangene på tvang. Men nok om det. Selvskading var temaet i dag.

Selvskadingen har alltid vært et tema i behandlingen, men det har aldri fått hovedfokus, jeg leser i diverse journalnotat at behandlere og sykepleiere har bevisst valgt å la det ligge.
 "ga ikke barberbladet oppmerksomhet i det hele tatt." "Pasient kommer til time med store bandasjer, jeg velger å ikke gi dem oppmerksomhet."  Og jeg undres, er dette en lur måte å bli kvitt problematikken på? Jeg vet ikke, jeg er ikke kvitt det ennå iallefall.

I løpet av de siste 7 årene har selvskadingen variert i hyppighet og mengde, men det siste året har den eskalert voldsomt, Jeg husker, i mars/april i fjor, at jeg første gang var med en venninne for å sy, og jeg tenkte, at så dypt skal jeg aldri skade meg. Det ser jo helt forferdelig vondt ut.

(bildet er googlet)

Men dagen kom, jeg var veldig dårlig, hadde egentlig planlagt noe som jeg tror kunne satt en endelig stopper for livet mitt, men jeg skulle "bare" skade meg litt først. Så plutselig var far på vei hjem, og jeg var jo hjemme, og alt ble stress. Da kom det første kuttet som måtte sys. Jeg hadde vært i kontakt med varatun, og ble nermest kommandert opp dit. Satt der en stund, til ting blødde gjennom, så ble jeg kommandert opp på legevakten. Så var det gjort. Ingenting har noensinne vært godt nok igjen.

En annen ting som skremmer meg, er at det blir dypere og dypere, og vanskeligere og vanskeligere å slutte når jeg først har satt i gang. Når jeg er innlagt ender det som regel med beltelegginger, og hjemme er det en evig kraftanstrengelse, jeg får aldri gjort meg "ferdig."

Men, gjør det ikke vondt? Nei, det er kanskje ennå mer skremmende, jeg kjenner ikke smerten i det hele tatt. Jeg ser bare skaden jeg gjør. Legene sier som regel fra før de setter bedøvelse, og etterhvert har jeg mye arrvev, så det å stikke i huden min er ett prosjekt i seg selv, jeg har sett mange sykepleiere forvrenge ansiktet sitt i smerter når legene stikker. Men jeg kjenner det ikke. Smerten på innsiden er så stor.

Det eneste jeg kan kjenne av og til er mens de syr, når de plutselig treffer ett sted de ikke har bedøvt ordentlig, det kan være litt ubehagelig. Og dagen etterpå spiser jeg somregel en paracet for å kunne bruke armene normalt.

Men, kan du ikke bare la ver?
Jeg skulle inderlig ønske at jeg kunne det, men til nå er det den eneste mestringsstrategien jeg har prøvd som fungerer, om så bare for noen minutt. Jeg skulle inderlig ønske at jeg hadde en annen måte å få ut smerten på, men enn så lenge er jeg redd jeg blir fast besøkende på legevakt og psykehus med mer eller mindre jevne mellomrom.

Tenk på dette dersom du sitter der og tenker på å skade deg for første gang. Er det verdt det? Det fikser ingenting, det gir deg i bestefall en liten pause, men tenk på alle sommerdagene du må gå med langermet, tenk på alle spørsmålene, på all forklaringen, på alle begrensningene du lager for deg selv. Og ikke minst på bekymringen du legger på de rundt deg, for selvskading er skremmende for de som står rundt.
s

tihii.. Google analytics...

Detta er gøy:o) nå kan jeg se hva dere søker på for å komme inn her;o)

diagnose f32
står det litt om i gjesteinnlegget til Kinemor som du kan lese her

min surrete stressa verden
er jo navnet på bloggen, så det forklarer seg litt selv synes jeg...

bloglovin
ja, det går an å følge meg på bloglovin. bare trykk her eller på det fine ikonet til høyre som Gudrun Jona har laget:D

Cecilie espedal
joda, hun skrev blogg en gang, nå er det lenge siden den er oppdatert, ligger link til høyre, eller her

hjerteavdelingen post 4

Denne har jeg litt mer problemer med, men etter ett kjapt søk selv, fant jeg dette. atter en gang er det kinemor som skaffer meg treff.

Ikkje dytt
er et vakkert dikt som jeg anbefaler alle å kjøpe.. ellers kan dere lese mer om det her

og sist men ikke minst
Jeanett Habbestad. som er en utrolig god vennine av meg hun var også en aktiv blogger en stund, og bloggen ligger her

hey ho... hold deg fast

Livet er en berg og dalbane for tiden. Forøvrig den sykeste berg og dalbanen jeg har tatt i mitt liv.
Akkurat nå er det en laaaang lang nedoverbakke... den går ikke bare til bakkeplan, men forsvinner under jorden og foreløpig har den ikke stoppet...Det er rett og slett helt jæ****... En venninne var bekymret i går, og ringte LV. fikk nokså klar beskjed av sykepleier der at jeg måtte komme opp. Jeg var lydig og reiste opp, snakket med legen i rundt 5min før han sendte meg hjem.. Så ringte venninnen opp igjen i dag, og jeg fikk igjen beskjed av sykepleier at jeg måtte komme opp.. Når jeg så dukker opp, sender legen meg hjem igjen. Ringte og snakket litt med fantastiske B på Varatun, og vi ble enige om at jeg kanskje innerst inne ønsket en innleggelse.

Jeg ser at det kunne ha vært veldig lurt, men det er vanskelig for meg å ta i mot hjelp. Enden på visa ble at hun skulle ringe til LV. Så ringte hun meg opp igjen, og sa at legen hadde snakket med AMC2 og de skulle ta det opp på morgenmøtet i morgen.. så skulle de ringe henne, så skulle hun ringe meg.

Javel, så sitter jeg her, med skadetrang og suicidale tanker og planer. paranoid som bare det, og innbiller meg at alle er ute etter meg, og at telefonen er avlyttet, så den er ikke i bruk. Hva skjedde med at når jeg ber om hjelp skulle jeg få det? (ble jeg lovet en gang) I don't know...


Oppgitt...

Live fra.....

*Sykehuset? Sviland? Stallen? Neida:D Hjemme faktisk...

Siste nytt: innlagt onsdag- fikk gå på kurs torsdag, stress og beltelegging og litt sammenlapping natt til fredag.

Ultimatum fra behandler på sykehuset på fredag. Enten blir du her inne/men du kan gå ut å røyke/gå på butikken osv. Men du får ikke dra på kurs... Hvis du absolutt vil på kurs må du skrive deg ut... Javel, hadet på deg... Jeg skrev meg ut... mot avd. anbefaling... lurt? tror ikke det.. Resultat? masse dritt, og kanskje en tvangsinnleggelse om ikke lenge...

Samtidig har DPS sagt nei til den oppfølgingen behandleren min ba dem om.. så, jaja om 3 uker kan jeg kanskje få en fornuftig samtale igjen... kanskje? Eller?

Tjohei.. Uansett, i dag møtte jeg søteste LISE :D Nydelig jente. Utrolig hvordan du lager deg ett bilde av noen pga. bloggen. Også er virkeligheten så fjern, men alikvel så riktig... skjønner dere hva jeg mener? NExt time kjære... da skal vi være i mye bedre form begge to, eller kanskje alle 3... Og i kjole? var det ikke det som var planen?

Hvordan har du det?

Her på bloggen blir det fort mye meg meg meg, men statistikken forteller meg at det er rundt 100stk innpå her hver dag, så hvordan har DU det kjære leser? Og hvorfor velger du å komme tilbake til denne bloggen som oser av meg meg meg, litt hest, litt venner og enda mer meg.. ?


Og by the way, jeg klarte å finne ut hva nytt LILJEN hadde i headeren sin, så jeg fikk heder og ære:D bare se HER.

Ellers så vil jeg at alle dere skal være med meg og sende en liten ekstra tanke til kjære søte LISE i dag! Det tror jeg kanskje hun trenger kanskje?

Glad i dere§

Sommerferie

Skal være bra ja? har hørt noe om det, men er ikke sikker på om jeg liker det. Ja, det er fint at man har fri, men jeg har jo liksom bare vært i aktivitet ett par måneder... Ja, jeg har hest, og hun må trenes... gampelaura står jo på gress og spiser kointinuerlig fra morgen til kveld... usjameg... Men man kan liksom ikke ri i all evighet heller...
Behandlere begynner på ferie nå, og hvordan skal det gå lurer jeg på.. Jeg føler på en måte at ting går bedre... Alle sier iallefall at jeg ser bedre ut... (takk og pris for det, hilsen hun som fant bilde av seg selv fra okt 09...) Men på innsiden lurer blåmann, SKAD Deg sier han.. Nå er du jo alene igjen også.. KOM IGJEN! NÅ!!!

Ok, du vil ikke kutte? neivel, da får du ikke spise heller... Å, du våger å trosse meg? Og spiser.. Jaja, da får du jammen ikke sove... Men du sovnet også ja, skad deg da! Og sånn går nu dagan. Slitsomt ja. Takk og pris for gode venner som tar meg med på Hyttetur, langt vekk fra alle barberblader og medisiner! TAKK!

mobil igjen!

Verden (eller fylkeslegen) har bestemt seg for å være snill med meg, og har gitt meg lappen tilbake! Hipp Hurra!!!! Dagen i dag har dermed blitt tilbragt med å kjøre rundt over alt! Fantastisk følelse, å bare kunne svippe innom her og der, uten å måtte planlegge i det vide og brede!

Utfordringen nå, blir å kjenne etter, på når kroppen har fått nok, når det kan være lurt å dra hjem. Det å klare og kjøre forbi de "farlige" plassene... det å ha viljestyrke nok til å la bilen stå når vrangtankene er for sterke. Det kan bli vanskelig, men jeg håper det skal gå greit.

Møtet mitt med "gjengen" i dag (som jeg ikke har sett så mye siden jeg mistet lappen) ble ganske rart.. Jeg er da fortsatt Cathrin, selv om jeg har vært litt forhindret de siste 10mnd..? Er jeg ikke? Det må da kunne gå an å snakke normalt til meg? eller?

Uansett... jeg har nå store planer om å gjennoppta kontakten med alle mine kjente og kjære. Si gjerne fra om du vil ha besøk!

Og du, kan du si fra dersom du ser at tempoet mitt blir for høyt? Jeg vil ikke tilbake der at folk føler de må bestille time hos meg:p

Bloggtørke

Jeg beklager dårlig blogging for tiden... Jeg har lite å si, det har liksom blitt sagt før. Ting går ikke bra, jeg er paranoid og har det rett og slett ikke noe godt om dagen.
Ukene mine går rasende fort også for tiden. Jeg har jo som nevnt begynt i APS VVV altså arbeidspraksis vilje viser vei. Og tilbringer 2 dager i uka på en gård på Foss Eikeland. Jeg trives godt, men det regnet jeg også med. Jeg kjenner jo folkene godt fra før. Arbeidsoppgavene er varierte, vi plukker stein, og luker og planter blomster, noen er vandt med gårdsarbeid fra før, og får kjøre traktor og så gress og slike avanserte ting, mens noen av oss er veldig fornøyde med å få møkke luftegårder og ridebane. Jeg har jo drevet med hest nesten hele livet, så jeg har fått vært med litt på trening av hest. Har fått prøvd meg litt som "doktor dyregod" siden jeg både hadde erfaring med å ta sting og hest:p Vi har vært på tur for å slippe hingsten til noen hopper. Og sist uke måtte vi knekke skuddene av sånn barnåls hekk greier... (det hadde ett navn, men det har jeg glemt:p jeg er ingen gartner..)
Jeg fikk også ta med meg en av de andre brukerne ut på ridetur for en stund siden. det satte vi pris på begge to tror jeg. Og jeg og en til tømmekjørte en hest en annen dag...  Det er gøy å få prøve litt forskjellig.

Jeg var også så heldig at jeg fikk være med på Parelli kurs en lørdag. Med Sigrid Ritland. mer om henne og metoden kan du lese HER.

Alt i alt veldig morro å være i gang igjen med noe nyttig!

For noen uker siden tok jeg turen til Forsand for å delta på drop inn stevne.. Det gikk over all forventing, og jeg kom ut på rundt 3,4 i 5gang (uten pass) og 4,1 4,2 og 4,8 i T2... Veldig kjekt!

Ellers har ponni fått nye sko, og jeg har handlet nye sko:D hilsen hun som har fått feriepenger plutselig:D

Jeg har også meldt meg på kurs med Pelle og Hanne i aug..  Mer info om dem HER. Det blir spennende.

Jeg har tatt ett valg om å flytte hesten min til Foss Eikeland, og stall Stølen. Det blir nok bra.
I dag var jeg på sykehuset en tur for å øve, for på Onsdag skal jeg være med på konsert. I foajeen på psyk i stavanger mellom 11 og 12.. kom den som vil!

Jeg holder på å arrangere kurs 27. juni. påmelding til meg(islandshest altså:p) blir bra... mer info HER

Og nå.... Den beste nyheten av dem alle!

JEG FÅR LAPPEN IGJEN I LØPET AV UKA!!!!!!! :D:D:D:D så snart ser dere meg rulle rundt i denne fantastiske doningen!!

hun heter forresten Billeba:D

Gratulerer med dagen

med 5 minutters margin ønsker jeg å Gratulere kjære lise med dagen! Du er ett forbilde for meg på så mange måter, jeg håper dagen har vært helt fantastisk!!

Ta gjerne turen innom bloggen hennes her!

Hvem kan segla førutan vind?

Nå sitter dere vel og nynner etter å ha lest overskriften? Ikke? Det gjør jeg.. Den sangen er så nydelig synes jeg.. Og så utrolig sann... Jeg kan segle uten vind, jeg kan ro uten årer, men å skilles fra vennen min uten å felle tårer, det går ikke..

Jeg er inne i en tøff periode som dere kanskje forsto i forrige post. Og det eneste som har holdt meg oppe den siste uka er vennene mine, som har vært så flinke på å hente meg, og ta meg med på alt mulig... Eller, alt mulig er vel kanskje å ta litt hardt i, men iallefall i stallen og på tur.. I dag fikk jeg til og med lokket L til å kjøre meg til tryggvi, fordi jeg ikke helt får til det med buss om dagen... Gode venner er gull verdt!

så hvorfor kan jeg ikke nyte det at jeg har gode venner.. isteden så går jeg å tenker at jeg ikke fortjener det... At jeg burde kutte kontakt med alle, så jeg slipper og såre dem.. hold kjeft vrangtanker, dere er ikke sanne..

Jeg vet det, eller fornuften min, friske meg, vet det, hvorfor lar jeg megselv bruke så uendelig mange timer på disse tankene da? Det er unødvendig og slitsomt...

Dette ble merr kaos enn noe annet, men det er greit, det gjenspeiler vel litt hvordan det ser ut inni meg akkurat nå....

vrangtankene vant....igjen...

Atter en gang måtte jeg kaste inn håndkleet og besøke legevakt i natt.. Jeg mistet fullstendig kontrollen... Det er ikke noe morro... men sånn gikk det... April var iallefall skadefri, selv om hverken mai eller juni ble det...

sånn ellers er jeg litt tom akkurat nå... kanskje senere en gang...

Dagene går....Tankene består.

Trist men sant. Etter ett 2 ukers opphold på rom 260 er tankene fortsatt like plagsomme... Jeg kom hjem tirsdag for en uke siden, brukte onsdag og torsdag på å jobbe, så dro jeg avgårde til seljord, men nå er jeg hjemme igjen. La oss ta litt av det kjekke først:D
 Oppstarten på Tryggvi islandshest gård gikk som planlagt, selv om jeg egentlig skulle være innelåst i stavanger. Jeg fikk lov å dra... Opplegget virker veldig bra, og jeg trives godt:D Kjekke folk og alt er bare velstand:D

I Pinsen har jeg vært i Seljord på Pinsestevnet med islandshest gjengen:D Mye morro, mye god mat og drikke:p eller iallefall svidde pølser og pisse lunka cola:p Og lått og løye ble der iallefall nok av:D Flotte hester var der jammen meg også:D Det var virkelig gøy å få være med, Isafold (klubben min) har ansvar for innsjekk, det betyr at vi sjekker papirer, og tar tempen på hestene, samt tildeler boks, sjekker at camping er betalt, måler opp utekve og tildeler plasser der... Det ble min jobb... jeg sto mokk alene på ei mark med masse blå kryss på for å fortelle alle fra Gandur, Gladur, Arvakur, Sleipnir, Faxi Hrimfaxi, Hrimnir, Ljosvaki, Hekla, Feykir og villingur  (har sikkert glemt noen nå) hvor deres 5x5m store gressflekk var. Morro, men travelt i perioder. Alikevel følte jeg at  "friske Cathrin" kom frem i lyset for første gang på evigheter. Det var en god følelse. Jeg smilte og lo til alle som kom. Og prøvde å være så imøtekommende jeg bare kunne. måtte være streng ett par ganger, når folk bare satt opp gjerder der det passet dem, men ellers så gikk det kjempe bra:D Vi var oppe kl 10, og jobbet fra 11 om morgenen til 01.30ca på natta... så jeg var ganske så trøtt når jeg stupte i seng... Lørdagen var fæl... veldig varmt... veldig solbrent, og veldig trøtt... ingen god kombinasjon, det kjentes nesten ut som verdens desidert værste bakrus!!

Uansett helga har vært bra, Oppstarten på Tryggvi har gått over all forventing.. Jeg har klart å presse skadetrangen litt vekk. Men de forbanna tankene er der HELE tiden!

"du fortjener ingenting Cathrin

"Du er ikke verdt noe!"

"Alle hater deg!"

"Du er ikke verdt denne brødskiva!"

"Du burde kaste opp maten!"

(bilde googlet)

"Skad DEG!!!!

Det er ett sant helvete... Det er så slitsomt. Man kan jo lure på hvorfor jeg gidder å stå imot, det hadde da vært mye lettere å gi etter?

Innlagt

Så gikk det som det måtte gå... Og etter ett serdeles ubehagelig møte med lege på legevakt endte det med en innleggelse. Som på papiret er frivillig... Det har vært mye stress og beltelegging og ikke utgang uten følge... Men jeg håper alikevel at oppstarten på tryggvi i morgen skal gå som planlagt...

Så vet dere hvorfor jeg ikke er så aktiv på kommentering og slikt...

Jeg gleder meg...

Til den dagen jeg kan svare at alt går bra, og faktisk mene det. Til den dagen selvskadingen er ett fjernt minne jeg bare blir minnet på når jeg ser på armene mine, til den dagen jeg kan spise ett normalt måltid, og kanskje til og med en sjokolade uten å føle skyld. Til den dagen jeg kan si at jeg har sovet i 8-9, eller kanksje til og med 12 timer, uten å føle at jeg ikke fortjente det.

Til den dagen jeg ikke trenger å være redd for og bli innlagt neste uke eller neste måned.... Til den dagen jeg kan planlegge ting med venner uten forbehold, det kan jo være jeg er for sliten eller for dårlig. Til den dagen jeg kan orke å leve ett normalt liv, med jobb, hest og kanskje til og med kjæreste og barn... hvem vet..

                                             bildet er hentet her

Noen ganger har jeg tro på at den dagen kommer, andre ganger- Not so much... Det vanskeligste med dette er at jeg ikke vet, om den kommer, eller når, og jeg vet at det ikke bare er å vente, så går det nok over.

Jeg vet at det krever enorm innsats fra meg selv, og jeg er ikke sikker på om jeg orker den innsatsen.

Primærkontakten min spurte meg så fint her for ett par uker siden: Cathrin, hvis du hadde brukket ett bein, hadde du søkt hjelp da? Jo, jeg hadde vel det, men det blir liksom ikke det samme, synes jeg. Hun var ikke enig, og mente at når en er psyk, og så nedkjørt som jeg er og har vært i det siste, så trenger man kanskje litt hjelp...

Men jeg vil ikke, det er det som er faren med meg. Når jeg er mottakelig for hjelp. så er jeg ofte ikke syk "nok" .. Men når jeg da plutselig er syk nok, så er jeg ikke så mottakelig lenger, og vi ender opp med tvang og onkel politi... Så unødvendig...

Noen ganger skulle jeg ønske at jeg hadde en fysisk sykdom, jeg sier ikke at det er lettere å ha en fysisk sykdom, jeg tror på at det er akkurat like vondt og vanskelig, MEN det er mer håndfast, og man har oftere ett tidsperspektiv, og det å bli frisk er ofte ikke i like stor grad avhengig av egeninnsats. I psykiatrien er alt så personavhengig, man kan ikke få god behandlig hvis du og behandler ikke kommer overens. Men en lege kan gi deg riktige medisiner, operere deg, og sette på gips på deg selv om du og h*n ikke kommer overens.

Jattha, nei dette ble mye surr gitt.. Men ser dere hva jeg mener? usikkerhet, og å ikke vite at om 8uker eller 10 år er jeg frisk, tar livet av meg... Jeg takler det dårlig.

Dagen i dag... Og oppstart på Tryggvi:D

De siste ukene har ikke vært noe å rope hurra for... Jeg vet ikke egentlig hva som skjer, jeg er bare konstant sliten, og vil egentlig bare ligge under dyna.... Og dagen i dag var intet unntak... Men i dag MÅTTE jeg opp og ut.
Jeg har nemlig hatt dyrlegen på besøk, for vaksine og tannrasp må til... Så i dag har jeg hatt 2 stk dopa hester i stallen... Det er litt stygt å le, men jeg kan ikke annet, når de såvidt klarer og holde seg på beina:p tihii... alt var fint med tennene så det var jo bra:D

Før jeg dro i stallen, stoppet jeg innom i postkassen, og hva fant jeg der?? Jo, et brev fra OTUS.. Jippi tenkte jeg nå får jeg vel en oppstartsdato på Tryggvi sånn neste år eller noe... Men nei, gjett når jeg skal begynne?? Jo, 10. mai kl 10.00!!! Jeg gleder meg!!!

De som lurer på hva ialledager jeg skriver om nå, kan jo sjekke ut dette innlegget, så får du forklaring på det:)

Jeg har fått en Award... Lille meg, en award.... Det satt jeg veldig pris på... Har ikke hatt så mye til overs for disse greiene, men det er kanskje bare fordi jeg ikke har fått en selv før:p Jeg synes iallefall at det var gøy:D

Den har jeg fått av Snille Charlotte og den er en vandreaward, det vil si at jeg får lov å gi den videre til andre søte bloggere.



Reglene for denne lille pass-it-on awarden  er:

Kopier awarden til bloggen din.

Link til den personen som ga deg awarden

Fortell 7 interessante fakta om deg selv

Velg 7 andre bloggere som du sender awarden videre til

Link til deres blogger

Legg igjen en kommentar i bloggen deres slik at de får vite om denne awarden.

Here Goes:

1. Jeg og en venninne var såå *Viser med 2 fingre* langt fra å få en benk reservert til oss på vgs:p vi satt alltid der i friminuttene:D
2. Jeg har flyttet 10 ganger i mitt 23år lange liv.

3. Jeg har vært barnevakt i rundt 40 familier opp gjennom årene.

4. Jeg kan fortsatt fødselsdagene til alle jeg gikk i klasse med på  vgs:D

5. Dagmammaen min da jeg var liten var norgesmester i bryting

6. Bilen min heter Billeba, og Saxofonen min heter Alfred

7. Jeg snakker 3 dialekter mer eller mindre flytende...

(8. Jeg må være en utrolig kjedelig person som synes dette var mega vanskelig)



I tråd med regelverket må jeg finne syv andre bloggere som også fortjener en award. Det er ikke så vanskelig, nettet flommer over av godt lesestoff. Værsågod til:



Karianne- fordi du kjemper en kamp vi andre bare kan prøve og forestille oss...
Lise- Fordi du er ett stort forbilde, både med tanke på blogging og psykdom.

Katrine- fordi jeg elsker dine Dagens VS.

Ida- fordi du skriver supermorsomt!!

Kristine- fordi jeg elsker bloggen din... supre interiør og håndverkstips..

Rebecca- fordi tekstene dine er utrolig nydelige

Sofsen- fordi du skriver morsomt og engasjerende, og samtidig alvorlig:D

Ville gjerne gitt enda flere, men reglene sa 7....


Ellers, så blogget jeg ikke i går, så

Liljen Gratulerer med overstått!!! Håper dagen var knall!!!!

Jeg har plassert bloggen min...

Jeg har plassert min blogg i Sandnes på norske bloggkart!


Nå har jeg registrert meg på Bloggurat.

Er selvskadere mindre verdt?

Jeg legger meg flat, jeg er en superdårlig blogger....
Motivasjonen er ikke helt tilstede...

Diskuterte litt med ei her en dag, om hvofor folk selvskader. Det virker som at mange i helsevesenet har en oppfattelse om at alle som skader seg, gjør det for oppmerksomhet. Derfor er det en god strategi å snakke minst mulig med dem om selvskading, spesielt når de er inne for å sy.

Hva tenker dere om dette?

Hvordan er det greit å bli møtt?

Jeg kan forsåvidt bare snakke for meg selv... Og det har jeg tenkt og gjøre nå.

Jeg skader meg iallefall ikke for oppmerksomheten, ja, det hender  når behandler spør hvordan det går at jeg svarer med: "mye legevakt i det siste" så har jeg liksom sagt noe om det, men det er ikke slik at jeg roper det ut til alle og enhver... Om så var at noen, eller jeg, skadet for oppmerksomhet, er ikke det i seg selv ganske sykt da? Bør ikke det i like stor grad tas alvorlig?

Når en pasient kommer inn på legevakten, med mange kutt som må sys, som er ganske ferske, kanskje bare en time gamle, bør ikke den pasienten møtes med like stor medmennesklighet og respekt, som den som kommer inn med forstuet ankel? Bør det ikke antas at denne personen har et ganske stort følelsesmessig kaos inni seg akkurat nå? At denne personen kanskje hadde hatt godt av å få luftet noen tanker mens man blir sydd? eller lappet sammen på annet vis? Kanskje man kunne lappet sammen litt av psyken samtidig som man lapper sammen kroppen?

Bør det ikke tas på alvor at en selvskader sier at bedøvelsen ikke virker godt nok ennå, like mye som man tar på alvor at tømmerhuggeren som har hugget seg i låret sier at bedøvelsen ikke virker? Eller skal vi liksom tåle mer fordi at vi har gjort det selv? Tror dere ikke at det er vondt nok for oss at vi har "falt" nok en gang, om vi ikke skal bli møtt med nedlatende blikk og i noen tilfeller kommentarer?

Jeg mener at man bør kunne forvente det... Å  bli møtt med respekt altså...

Selv er jeg så heldig at 90% av gangene jeg har vært nødt til å bli lappet sammen har jeg blitt møtt på en positiv måte... Men alikevel er det de 10 siste prosentene som sitter igjen. Men jeg vet at rundt omkring i det ganske land sitter det mange som har vært mindre heldige.

Jeg mener selvsagt ikke at vi skal dulles med, eller "oppfordres" til å komme tilbake, men at man må kunne forvente en viss respekt det mener jeg...

Noen andre tanker om dette? kjør diskusjon!

Å gråte for seg selv?

Tårene renner... sakte men sikkert, klumpen i halsen er der, det er godt, men samtidig vondt.

Jeg gråter ikke for meg selv, det er lenge siden sist. akkurat nå gråter jeg for Regine. Hvorfor måtte hun dø? Det er da mange i denne verden som ikke ønsker og leve, deriblandt meg. Jeg tenker at jeg ikke fortjener å leve...  Kunne jeg bare tatt hennes plass...

Jeg skulle ønske jeg kunne gråte, slippe kontrollen, og få ut litt trykk den veien. Jeg velger ofte å gråte med armene, jeg gråter med blod.

Det er lenge siden sist jeg "gråt" faktisk en måned, det er bra. Jeg er litt stolt, samtidig sitter Blåmann på skulderen min og mener at jeg ikke er noe flink, at jeg burde gråte litt med armene. Foreløpig står jeg imot, men hvor lenge til, det vet jeg ikke.

Fikk brev fra fylkesmannen i går, om søknad om førerkort. De måtte ha en legerklæring.. skjema NA2020 eller noe i den duren.. Jeg fikk det ikke til og stemme, de har jo fått det skjemaet, pluss en søknad fra psykologen min, som fikk sin veileder, en psykologspesialist til å co-signere. Men nei, la oss bruke ekstra tid på å få fastlegen min til å sende inn nøyaktig samme skjema, med nøyaktig samme svarene som sist... Æsj...

Regine Stokke- en fighter uten sidestykke!

I går var jeg så heldig at jeg fikk være den første som kjøpte boka til Regine på Sandnes.. (iallefall i den bokhandelen jeg var :p) I natt ble jeg ferdig! Det er omtrent den sterkeste boka jeg har lest tror jeg. Idas dans er vel den eneste som muligens kan konkurrere... Men samtidig ikke, jeg følte jeg kjente Regine, jeg var fast leser på bloggen hennes nesten fra starten... Og plutselig var hun ikke mer.

Så folkens! løp og kjøp! Det er vel anvendte penger!!!

bilde lånt fra CDON.no

Hvem er vi?

"VI" som er psyke? eller De som er psyke, de andre? Eller bare du og jeg?

Kanskje er du en av de som faktisk slipper unna psykdom? Eller kanskje er det deg det rammer i morgen? Eller kanskje søster, bror, kjæreste eller besteforeldre? du vet aldri, og det kan ramme hvem som helst, hvilken dag som helst... Ingen er immune.

Alikevel virker det som om mange tror det, mange tror at vi som er psyke er en egen rase, som sitter innelåst på psykehus eller DPS. Vel newsflash til dere, sånn er det ikke. Ja, jeg er psyk, noen vil si jeg er alvorlig psyk. Fylkeslegen og min fastlege og sikkert mange andre fagfolk er enige i at min diagnose, selv om den ikke er klassifisert som det, kan sidestilles med en alvorlig sinnslidelse. Javel, det kan godt hende. Og i perioder er jeg tilbøyelig til å være enig. MEN, de aller flest psykisk syke mennesker har bedre perioder, noen bedre enn andre selvfølgelig.

Jeg foreksempel, har vært syk i 10 år, eller mer, jeg har iallefall skadet meg i 10 år. Gått i behandling siden 2003, men fikk min nåværende diagnose (emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse borderline type) sommeren 2008. Det betyr IKKE at jeg har vært innlagt i 10 år..

Jeg ble innlagt første gang i 2005, var inne en helg, og fikk beskjed om at jeg ikke hadde godt av det (noe som sikkert var sant, jeg var lett påvirkelig, og kunne nok blitt ennå dårligere) så gikk det ett helt år til neste gang. og faktisk ett helt år til gangen etterpå. i 2007 var jeg veldig dårlig og var inne tilsammen en måned i desember, så var jeg hjemme i jula, for å bli innlagt igjen 3 januar... så var vi i gang. Nå har jeg vært innlagt 30 ganger. I tilsammen ca ett år.
MEN i mellomtiden, har jeg jobbet, vært leder i sandnes KRFU, sittet i fylkesstyret, sitter i bydelsutvalget, kjøpt meg hest, ridd masse kurs og faktisk to konkurranser.


Fotograf A.W.R
Blitt intervjuet i ett magasin: Dokument innenfra blitt intervjuet i radioen og i krigsropet (det finnes ikke på nett såvidt jeg vet) Vært i Oslo, Bergen og Kristiansand for å snakke om min historie, og spille litt. Jeg har dirigert aspiranter og juniorer og hatt egne elever. Jeg har spillt på en mengde Gudstjenester. Og passet et minst tosifret anntall barn.

Men samtidig har jeg vært en hyppig gjest bl.a på legevakten. Ja, jeg er psyk, men samtidig er jeg Cathrin.

Cathrin som LIKER å være sosial, men som beklageligvis ikke alltid orker, Cathrin som liker å stille opp for andre, Cathrin som elsker og være i timesvis i stallen, som liker og gå masse tur, som elsker de gode samtalene.
Friske Cathrin...

HJELP!!!

Ja, jeg er døgnvill, demonene truer med å innhente meg!! Jeg trenger noe å gjøre... Farmville er oppbrukt, og treasure madness funker ikke så lenge av gangen.
Bloglovin lista mi er rett og slett for kort, så kjære lesere! Jeg trenger tips til flere gode blogger å lese! Orker ikke "fjortiss-blogger" så spar dere for dem, men bloggene trenger ikke være mega dype heller..

Kjør forslagsrunde!!!!

Jeg kan ikke tillate meg å kjenne etter hvordan jeg har det...

Det er vanskelig å være avhengig av hjelp... Jeg går fast til samtale en eller to ganger i uken hver uke.... Men nå har det seg sånn at psykologen min har vært syk, og jeg har vært dårlig.

Når jeg er dårlig er jeg snar til å avlyse avtaler... Men jeg merker at det er lettere for meg å avlyse hos alle andre enn henne... Men denne gangen var det altså hun som var borte... så nå er det 3 uker siden jeg var der sist.. Det er tøft kjenner jeg.

Nå er jeg så redd for og rakne, at jeg har satt på masken igjen, og den tviholder jeg på, jeg er livredd for å ikke ha nok og gjøre, for da kommer tankene, og trangen til selvskading.. Og ennå verre, selvmord... Ja, jeg kan ringe til varatun anytime, men jeg merker at jeg har blitt møtt på en dårlig måte så mange ganger der oppe, at jeg vegrer meg for og ringe dit... synd men sant...


Søndag og mandag var jeg på kurs:D det var utrolig kjekt, og jeg merker at vi er kommet ett langt stykke på vei med ponnien:D

Stopp verden, jeg vil av!!

Det er bare såvidt jeg klarer og henge med i svingene nå. Humøret og psyken svinger fortere enn en berg og dal bane. Fra å sitte klar med det jeg har av piller, (ikke nok til noe dødelig, men alikevel en heftig intox) til å være ute med venner og ha det helt knall.. Fra å vandre rundt i grøt tykk tåke til at sola skinner, og jeg tar meg selv i å plystre mens jeg måker dritt i stallen.


(googlet)
Fra å forbanne hele helsevesenet fordi de ikke hører, jeg føler at de "tester" hvor alvorlig tankene og planene mine er... Jeg lyver ikke når jeg sier at jeg ikke vil mer, det er ikke noe jeg sier for morro skyld... Til og trygle dem om hjelp...
Så kommer loopen, og vi er tilbake der vi startet.

Det er slitsomt, prøv selv, sett deg i en berg og dal bane, gjerne en skikkelig heftig en, kjør den 1000ganger på en dag, og se hvor god du føler deg etterpå... JEg vil tippe at følelsen jeg sitter med er ganske lik.

Alikevel slutter aldri presset fra verden utenfra (og forsåvidt meg selv), Cathrin, rydd dette, vask huset, ver med på kurs, ver med på bowling, du må jo ri, du må jo være sosial, du burde jobbet, du burde iallefall komme i gang med tiltaket på tryggvi. Ja, mye av dette er positive ting, og jeg vet at jeg kanskje burde vært flinkere til å presse meg selv til å delta i de tingene som er kjekke, men problemet er at når berg og dal banen er på bunn, eller på vei ned bakken, så orker jeg ikke, og det eneste jeg ser er bunnen, eller eventuelt bakken opp igjen, og den er lang og den er bratt... Og veien opp tar alltid lenger tid enn veien ned.


(googlet)
I dag skulle vi hatt ansvarsgruppe møte, men RJ fra psykehuset meldte avbud sist uke, fastlegen er jeg ikke sikker på om ble innkalt en gang, og i dag fikk jeg beskjed om at psykologen var syk, så da ble det bare en time hos psyk. sykepleier. Som i og for seg var positivt det, har ikke vært så flink og møte opp der i det siste. Men det betydde jo at timen med psykologen også ble avlyst, noe som ikke var bra, for det har vært så mye siden sist jeg var der.
Fikk lagt igjen en beskjed hos resepsjonen om at hun må ringe meg så fort hun kommer på jobb igjen da, så får vi se når det blir.

tett tåke....

Jeg kjenner den kommer, tåka, så tykk at du ikke ser hånden foran deg... den har konsistens omtrent som grøt, og det er vanskelig å puste...

Du går deg vill, og på grunn av tåka er redningsaksjonen vanskelig, den er ikke umulig, men vanskelig..

Noe har snudd, og jeg vet ikke om jeg vil mer... Var hos legen i dag med såret mitt, men hun hadde ikke tid til noe mer, det var litt dumt, for jeg hadde kanskje klart å ta i mot litt hjelp akkurat da.... Men nå er tåka tjukk igjen.... Og det er kaos.... Mye kaos...

bak skyene er himlen alltid blå...

Sies det... Nuvel, dere får bære over med meg, jeg er sliten om dagen, så nå kommer et helt vanlig hva har skjedd siden sist innlegg..

Eller skal man si siden siste besøk på legevakt? Som var natt til lørdag... Fredag kveld fikk jeg endelig avklart at turen til forsand ble avlyst, eller, hun jeg skulle være med skulle iallefall ikke inn, så da ringte jeg en venninne for å prøve å få henne til å reise inn slik at jeg kunne være med:p utspekulert, hvem? jeg? Det kunne hun ikke, for hun skulle på konkurranse gruppe teori kurs... Hmm tenkte jeg, det hadde kanskje vært morro å henge seg med på, men påmeldingsfristen var jo gått ut... Men jeg har vel aldri hatt rykte på meg for å være spesielt sjenert, så jeg sendte like så godt melding til instruktøren og spurte fint om å få bli med... Og instruktøren har vel heller aldri vært kjent for å være vanskelig så det var ikke noe problem...

Så etter legevakt besøk, sov jeg noen timer før det var tid for teori kl 15.00... Utrolig gøy gjeng:D etterpå ble jeg med venninna mi i stallen hennes for å ri gamlefar:D koselig, så kom en av de andre deltakerene for å slå på en sko på en hest, før vi alle 3 drog hjem til L for å se film og kose oss med kinamat og is:D En utrolig koselig kveld må jeg si:D

Søndagsnatt ble det også lite søvn, men heldigvis skulle jeg ikke ha ridetime før kl 17.00 så det gikk jo greit nok det:D Ridetimen var så utrolig gøy:D Jeg følte virkelig at vi fikk til en hel del ting jeg og ponni:D Lenge leve kurs:D Vi har selvfølgelig en lang vei å gå fortsatt, men iforhold til hvor vi var for ett år siden så er vi komt ett godt stykke:D Det fikk jeg bekreftet både av instruktør og Venninne... Vi må gå langs veien ca 2 km for å komme til min stall igjen, så venninna mi kjørte i forveien, så jeg og ponni kom tilbake til nymåkt boks:D Gode venner er gull verdt!!



Mandag hadde jeg en avtale med en kollega om lunsj på pastabakeriet, og dette hadde en annen kollega hørt om, så hun ville også være med:D Jeg våknet litt sent, men tenkte at det går fint, jeg rekker bussen... Dengang ei, så da måtte jeg traske til sandnes... Det kjentes i bena det ja, merker at vinteren har vart i overkant lenge... Usj, jeg gleder meg til å gå skikkelig tur igjen...

Lunsjen var utrolig hyggelig. Siden jeg først var på Sandnes fant jeg ut at det bare var stress å dra hjem for så å dra i stallen, og samtidig hadde det vært koselig med selskap, så jeg sendte likegodt mld til AL om jeg kunne ta bussen til henne og sitte på med henne i stallen senere.. Så traff jeg henne på sandnes, og vi var ute på leting etter en plass med halvtak og fortrinnsvis litt plass foran.. Vi skal nemlig ha kurs i helga (de driver også med hund) Og det er meldt stygt vær... så om noen vet om en plass med mulighet til enten å være inne, eller iallefall mulighet til å stå under tak å se på at noen trener hund eksempelvis garasje med stort gårdsrom eller liknende, gi beskjed:D

Og i dag våknet jeg med mega hodeverk, så dagen og natten er blitt tilbragt på sofaen i selskap med pc, fun light lemom/lime og brownie cookies:D

Jeg har ett sår som ble sydd for 6 dager siden, som fortsatt vesker, tok ikke mer enn 2 timer før det hadde gått gjennom 2 kompresser pluss sånn gasbindbandasjeting jeg hadde surret rundt... Snakket med lv nå, og de mente jeg burde ringe fastlegen i morgen tidlig... for å få henne til å se på det... Såret ser fint ut, men det skal jo ikke veske sånn.. ikke så mye iallefall...

dett var dett for i dag:D

Har DU det bra?