Jeg kjenner den kommer, tåka, så tykk at du ikke ser hånden foran deg... den har konsistens omtrent som grøt, og det er vanskelig å puste...
Du går deg vill, og på grunn av tåka er redningsaksjonen vanskelig, den er ikke umulig, men vanskelig..
Noe har snudd, og jeg vet ikke om jeg vil mer... Var hos legen i dag med såret mitt, men hun hadde ikke tid til noe mer, det var litt dumt, for jeg hadde kanskje klart å ta i mot litt hjelp akkurat da.... Men nå er tåka tjukk igjen.... Og det er kaos.... Mye kaos...
Tenke på deg..
ReplyDeleteHusk at det e nogen som bryr seg. Eg håbe du tar mot te deg, og tør å strekka ut håndå igjen itte hjelp. Det e ingen skam å sei ifra.
Takk... eg prøvde, men någen meinte d va lurt å senda meg hjem....
ReplyDeleteeg tenke på deg eg og Cathrin, du må ishe gi opp, selv om det e motgang! D e trist og rart at helsevesenet ishe tar i mot deg hvis du har gitt uttrykk for at du vil ha hjelp, men stå på, og ishe gi deg, hvis du føle at du e klar te å ta imot hjelp denne gangen!
ReplyDeleteWow, for en gripende blogg du har. Jeg har ikke sett denne bloggen før, men dæven - dette var sterk lesing.
ReplyDeleteTusen takk for kommentaren på bloggen min!
Jeg sender deg masse gode tanker. Jeg vet så godt hvordan det er når alt ser mørkt ut. Men husk at det viktigste er å stole på seg selv.
Mye handler om stolthet - hvordan type stolthet du har. Stoltheten min før ble definert utifra andres meninger og påvirkning. Så fant jeg den stoltheten i meg som tilsier at jeg alltid skal holde hodet hevet, og en stolthet som bygger på hvordan jeg kjenner meg selv. At ingen skal få ødelegge det, what so ever. Jeg vet hvem jeg er, hva jeg står for, og hvem jeg vil tilbringe tid med her i livet. Det kan ingen få ta i fra meg. Jeg vil være med mennesker som gir meg energi, og som løfter meg opp. Skjønner du hva jeg mener?
Vi har krav på hjelp, og det er hårreisende å vite at mange blir kastet rundt i systemet som en sprettball. Jeg har selv vært (er, for den saks skyld) der. Det er hjerteskjærende, men sånn er det bare.
Hele livet er som en stor maurtue. Vi er så mange om beinet, men det gjelder å overleve, og å prøve å "stikke seg frem" (på den positive måten, så klart) så godt man kan. Og viktigst av alt: Vi burde jobbe MED hverandre, ikke dytte hverandre ned.
Takk for kommentar:D te dokk som måtte lesa dette--- Legg merke te at SOFSEN har kommentert min lille blogg!! eg satt saftå i halsen eg... hjelpes..
ReplyDeleteHaha, så søt du er. Det skulle da bare mangle. Jeg er ingen overlegen blogger! Jeg bryr meg om HVEM som leser, ikke hvor mange som leser. Men det skal sies at jeg ikke ofte legger igjen så lange kommentarer som det jeg la igjen hos deg igår. ;) Bloggen din traff meg, og det er ikke ofte det skjer heller.
ReplyDeleteHåper safta kom seg til rette. Hehe. Ha en strålende helg! Take care. <3
Hehe, nei, trodde ikke at du trodde det heller, men det er lett å bli oppfattet sånn om man har mange lesere... :) God helg!
ReplyDeleteNår tåken er så tykk som nå, lukk øynene og lytt etter tåkeluren. Den viser deg hvilken vei du skal gå til tåken letter. For det gjør den til slutt.. Det vet du også :-)
ReplyDeleteTakk for alle flotte kommentarer... Medmenneske, skulle gjerne visst hvem du er.. kjenner jeg... Men takk!
ReplyDeleteNår tåken er som tettest og mørket på det dypeste, kan det bare bli bedre og lysere. Det er som en tunell, du ser lyset i enden til slutt!
ReplyDeleteJeg tenker og på deg. Og selvom dette var vondt å lese var det veldig bra skrevet. Jeg håper du får det bedre. Sender deg mange gode klemmer.
ReplyDeletedet skal ikke være lett. å få hjelp mener jeg. håper du tar sats og prøver igjen! *klemmepå*
ReplyDelete