(googlet)
Fra å forbanne hele helsevesenet fordi de ikke hører, jeg føler at de "tester" hvor alvorlig tankene og planene mine er... Jeg lyver ikke når jeg sier at jeg ikke vil mer, det er ikke noe jeg sier for morro skyld... Til og trygle dem om hjelp...
Så kommer loopen, og vi er tilbake der vi startet.
Det er slitsomt, prøv selv, sett deg i en berg og dal bane, gjerne en skikkelig heftig en, kjør den 1000ganger på en dag, og se hvor god du føler deg etterpå... JEg vil tippe at følelsen jeg sitter med er ganske lik.
Alikevel slutter aldri presset fra verden utenfra (og forsåvidt meg selv), Cathrin, rydd dette, vask huset, ver med på kurs, ver med på bowling, du må jo ri, du må jo være sosial, du burde jobbet, du burde iallefall komme i gang med tiltaket på tryggvi. Ja, mye av dette er positive ting, og jeg vet at jeg kanskje burde vært flinkere til å presse meg selv til å delta i de tingene som er kjekke, men problemet er at når berg og dal banen er på bunn, eller på vei ned bakken, så orker jeg ikke, og det eneste jeg ser er bunnen, eller eventuelt bakken opp igjen, og den er lang og den er bratt... Og veien opp tar alltid lenger tid enn veien ned.
(googlet)
I dag skulle vi hatt ansvarsgruppe møte, men RJ fra psykehuset meldte avbud sist uke, fastlegen er jeg ikke sikker på om ble innkalt en gang, og i dag fikk jeg beskjed om at psykologen var syk, så da ble det bare en time hos psyk. sykepleier. Som i og for seg var positivt det, har ikke vært så flink og møte opp der i det siste. Men det betydde jo at timen med psykologen også ble avlyst, noe som ikke var bra, for det har vært så mye siden sist jeg var der.
Fikk lagt igjen en beskjed hos resepsjonen om at hun må ringe meg så fort hun kommer på jobb igjen da, så får vi se når det blir.
Kjenner følelsen ja. Skulle gjerne hoppet av verden jeg og akkurat nå. Du beskriver det veldig godt da. Men man må bare holde ut og ikke forvente for mye, og ikke ta på seg for mye. Babysteps mot toppen.
ReplyDeletejeg forstår deg, og du formelerer det du mener veldig bra også! uff:/
ReplyDeletesv. ja, utrolig bra sagt, er så enig, haha :D
Tror det er mange som kan kjenne seg igjen i det du skriver, og tenke at "ja, men alle har det jo sånn"
ReplyDeleteAlle sliter med sitt, og tror at alle andre har det så bra, at de klarer hverdagene så mye bedre enn en selv, at de er så vellykkede og happy.
Når man kommer i snakk med et annet menneske på litt dypere plan enn vær og vind, oppdager man raskt at de fleste har sitt å slite med. Noen har mistet mange de var glad i, andre har smertefulle sykdommer man ikke kan SE at de sliter med, andre igjen har psykiske plager.
Kun noen helt få jeg har truffet gjennom et langt liv har seilt gjennom tilværelsen med kun noen skrubbsår å vise til.
Alle andre har store arr eller vonde sår det knapt har kommet skorper på, og det er de menneskene jeg omgir meg med. De som har levd litt. De som har bitter erfaring å hente av når jeg lufter mine problemer.
Og jeg tenker som så at når DE klarer hverdagen, så skal jammen jeg klare det også.
Du klarer det, du også kjære deg. Du er jo her fremdeles, og har en vilje av stål! Bruk den!
SV: Elsket filme. Hva synes du? :) Spent på film nummer 3 :D
ReplyDelete