Wednesday, July 21, 2010

Jeg har lest.

En bok.

Boken heter Kors på halsen- tre søstre om selvskading.
Den er skrevet av Camilla Heiberg Nilssen og Helene Storm.
Fås kjøpt HER.



Nok ren fakta, og over til noe synsing fra min side.
Boken handler om Ida, som ifølge boken er betegnet som en av norges verste selvskadere. Hun skader seg ofte, og ofte så alvorlig at legene sier at det var 50%sjangse for at hun ville overleve. Jeg tror boken er viktig, kanskje spesielt for pårørende, og helsepersonell. Søstrene skriver brutalt ærlig om hvordan de har blitt møtt av diverse helsepersonell. Både på godt og vondt.
De skriver åpent om sin redsel, sin konstante frykt for at telefonen skal ringe, og stemmen på andre siden fortelle dem at Ida har kuttet for dypt, eller truffet feil.

På mange måter vil jeg anbefale boken. Den kan gi folk et nytt perspektiv på ting. Og jeg håper at noen av de "dårlige" sykepleierne og legene jeg har møtt, kanskje møter seg selv litt i døra, og tenker: "hvordan kan noen møte ett annet menneske med så lite respekt?"

At noe helsepersonell leser det Finn Skårderud, Svein Øverland og Lise Studsgård skriver om at selvskading ikke utelukkende blir gjort for å manipulere.

Det jeg savnet ved boken var følelsene bak, HVORFOR skader hun seg, HVA tenker hun i øyeblikket, ja, rett og slett litt mer Ida. Men ellers, en bra bok, jeg angrer ikke på at jeg brukte penger på den. Akkurat nå er den på utlån til personal på Varatun. Men si i fra om du vil låne den når den kommer tilbake.

Monday, July 19, 2010

Forklaring?

Hvordan forklarer man noen hvorfor man selvskader?
Hvordan man kan sitte å kutte seg selv, ofte så dypt at en må sy?

For mange er dette helt uforståelig, og det kan jeg forsåvidt godt forstå.
For min del er dette et tema, som jeg skulle ønske jeg hadde ett kort og enkelt svar på, men slik er det desverre ikke. Jeg kan fortelle min historie angående selvskading, og det er på en måte den forklaringen jeg kan gi.

Advarsel: VIDERE INNHOLD KAN VIRKE TRIGGENDE FOR NOEN.



I en alder av ca 10-12år, begynte jeg å tenke at livet ikke var noe å være glad i. Jeg fantaserte og planla hvordan man kunne ta livet av seg. Heldigvis var jeg ikke kjempe kreativ, så det ble med tanker og planer.

(bildet er googlet)
En dag jeg hadde vært på ungdomsklubb, i 8.klasse, var jeg mer trist og lei enn kanskje vanlig. Jeg søkte mye voksenkontakt husker jeg, og satt i gangen sammen med hun som tok inngangspenger. På veggen der var en stor korktavle, og der var det tegnestifter. Jeg satt ofte og lekte med disse, og akkurat denne dagen, puttet jeg ett par i lomma. På veien hjem gikk jeg og fiklet med dem, og endte opp med å skrape megselv. Merkelig nok merket jeg at tankene forsvant litt, fokuset ble flyttet til det fysiske vondtet.

Det var der det startet, så uskyldig, med noen risp fra en tegnestift. Månedene gikk, og snart var ikke rispene fra tegnestiftene nok. Jeg gikk over til hele høvler, som jeg dro sidelengs, først bare en gang og to om dagen, så ble det mer og mer. Det gikk over ett år, før jeg var på konfirmant tur, og skulle i badeland. Her var det en leder, som oppdaget "kuttene" mine.

Den dag i dag er jeg ikke sikker på om jeg ubevisst ville at hun skulle se dem, eller om jeg bare glemte meg ut når hun skulle hjelpe meg å feste nøkkelen til skapet rundt håndleddet. Uansett, ballen begynte å rulle, hun tok meg med bort til presten på første pause vi hadde på turen hjem, og jeg måtte avtale å møte ham på mandagen. Så er ting litt difust, hvilken rekkefølge og alt det der, men jeg vet at samtalene med sosiallærer og helsesøster på skolen ble hyppigere. Helt fram til hallveis i 10. klasse. Da hadde lærer også sett kuttene mine, og snakket med meg om at hun var bekymret. Helsesøster ville henvise meg til psykolog, men jeg nektet. Jeg ville ikke at foreldrene mine skulle få innblikk i hva jeg tenkte.

Den dagen jeg ble 16 husker jeg at de endelig hadde fått gang på ting, og foreldrene mine var innkalt til møte. (må legge til at sosiallærer på barneskolen altså for 3 år siden visste at jeg ikke hadde det bra, og at jeg gikk med dødsønske og suicidalplaner) Men jeg var ganske utspekulert, og visste at jeg nå var 16, og at det begrenset foreldrene mine sin innsynsrett i hva jeg fortalte, så før læreren fikk gjort så mye mer, marsjerte jeg bort til skolelegen (som tilfeldigvis var på skolen denne dagen siste torsdag i mnd) og forkynte for han og helsesøster som også var der at NÅ kunne de få henvise meg. Helsesøster var i ekstase. Og henvisning ble sendt pronto.

22.feb 2003 begynte min "karriere" innen psykiatrien. Jeg hadde fått med meg en fantastisk lærer, så jeg skulle slippe å gå alene. Jeg husker at jeg spurte hvor lenge jeg måtte gå der, og svaret var ca 3 mnd.

Siden den dagen har jeg hatt 5 behandlere på poliklinikken, vært innlagt ett sted mellom 30 og 40 ganger. Nesten alle gangene på tvang. Men nok om det. Selvskading var temaet i dag.

Selvskadingen har alltid vært et tema i behandlingen, men det har aldri fått hovedfokus, jeg leser i diverse journalnotat at behandlere og sykepleiere har bevisst valgt å la det ligge.
 "ga ikke barberbladet oppmerksomhet i det hele tatt." "Pasient kommer til time med store bandasjer, jeg velger å ikke gi dem oppmerksomhet."  Og jeg undres, er dette en lur måte å bli kvitt problematikken på? Jeg vet ikke, jeg er ikke kvitt det ennå iallefall.

I løpet av de siste 7 årene har selvskadingen variert i hyppighet og mengde, men det siste året har den eskalert voldsomt, Jeg husker, i mars/april i fjor, at jeg første gang var med en venninne for å sy, og jeg tenkte, at så dypt skal jeg aldri skade meg. Det ser jo helt forferdelig vondt ut.



(bildet er googlet)


Men dagen kom, jeg var veldig dårlig, hadde egentlig planlagt noe som jeg tror kunne satt en endelig stopper for livet mitt, men jeg skulle "bare" skade meg litt først. Så plutselig var far på vei hjem, og jeg var jo hjemme, og alt ble stress. Da kom det første kuttet som måtte sys. Jeg hadde vært i kontakt med varatun, og ble nermest kommandert opp dit. Satt der en stund, til ting blødde gjennom, så ble jeg kommandert opp på legevakten. Så var det gjort. Ingenting har noensinne vært godt nok igjen.

En annen ting som skremmer meg, er at det blir dypere og dypere, og vanskeligere og vanskeligere å slutte når jeg først har satt i gang. Når jeg er innlagt ender det som regel med beltelegginger, og hjemme er det en evig kraftanstrengelse, jeg får aldri gjort meg "ferdig."

Men, gjør det ikke vondt? Nei, det er kanskje ennå mer skremmende, jeg kjenner ikke smerten i det hele tatt. Jeg ser bare skaden jeg gjør. Legene sier som regel fra før de setter bedøvelse, og etterhvert har jeg mye arrvev, så det å stikke i huden min er ett prosjekt i seg selv, jeg har sett mange sykepleiere forvrenge ansiktet sitt i smerter når legene stikker. Men jeg kjenner det ikke. Smerten på innsiden er så stor.

Det eneste jeg kan kjenne av og til er mens de syr, når de plutselig treffer ett sted de ikke har bedøvt ordentlig, det kan være litt ubehagelig. Og dagen etterpå spiser jeg somregel en paracet for å kunne bruke armene normalt.

Men, kan du ikke bare la ver?
Jeg skulle inderlig ønske at jeg kunne det, men til nå er det den eneste mestringsstrategien jeg har prøvd som fungerer, om så bare for noen minutt. Jeg skulle inderlig ønske at jeg hadde en annen måte å få ut smerten på, men enn så lenge er jeg redd jeg blir fast besøkende på legevakt og psykehus med mer eller mindre jevne mellomrom.

Tenk på dette dersom du sitter der og tenker på å skade deg for første gang. Er det verdt det? Det fikser ingenting, det gir deg i bestefall en liten pause, men tenk på alle sommerdagene du må gå med langermet, tenk på alle spørsmålene, på all forklaringen, på alle begrensningene du lager for deg selv. Og ikke minst på bekymringen du legger på de rundt deg, for selvskading er skremmende for de som står rundt.
s

Friday, July 16, 2010

tihii.. Google analytics...

Detta er gøy:o) nå kan jeg se hva dere søker på for å komme inn her;o)

diagnose f32
står det litt om i gjesteinnlegget til Kinemor som du kan lese her

min surrete stressa verden
er jo navnet på bloggen, så det forklarer seg litt selv synes jeg...

bloglovin
ja, det går an å følge meg på bloglovin. bare trykk her eller på det fine ikonet til høyre som Gudrun Jona har laget:D

Cecilie espedal
joda, hun skrev blogg en gang, nå er det lenge siden den er oppdatert, ligger link til høyre, eller her

hjerteavdelingen post 4

Denne har jeg litt mer problemer med, men etter ett kjapt søk selv, fant jeg dette. atter en gang er det kinemor som skaffer meg treff.

Ikkje dytt
er et vakkert dikt som jeg anbefaler alle å kjøpe.. ellers kan dere lese mer om det her

og sist men ikke minst
Jeanett Habbestad. som er en utrolig god vennine av meg hun var også en aktiv blogger en stund, og bloggen ligger her

hey ho... hold deg fast

Livet er en berg og dalbane for tiden. Forøvrig den sykeste berg og dalbanen jeg har tatt i mitt liv.
Akkurat nå er det en laaaang lang nedoverbakke... den går ikke bare til bakkeplan, men forsvinner under jorden og foreløpig har den ikke stoppet...Det er rett og slett helt jæ****... En venninne var bekymret i går, og ringte LV. fikk nokså klar beskjed av sykepleier der at jeg måtte komme opp. Jeg var lydig og reiste opp, snakket med legen i rundt 5min før han sendte meg hjem.. Så ringte venninnen opp igjen i dag, og jeg fikk igjen beskjed av sykepleier at jeg måtte komme opp.. Når jeg så dukker opp, sender legen meg hjem igjen. Ringte og snakket litt med fantastiske B på Varatun, og vi ble enige om at jeg kanskje innerst inne ønsket en innleggelse.

Jeg ser at det kunne ha vært veldig lurt, men det er vanskelig for meg å ta i mot hjelp. Enden på visa ble at hun skulle ringe til LV. Så ringte hun meg opp igjen, og sa at legen hadde snakket med AMC2 og de skulle ta det opp på morgenmøtet i morgen.. så skulle de ringe henne, så skulle hun ringe meg.

Javel, så sitter jeg her, med skadetrang og suicidale tanker og planer. paranoid som bare det, og innbiller meg at alle er ute etter meg, og at telefonen er avlyttet, så den er ikke i bruk. Hva skjedde med at når jeg ber om hjelp skulle jeg få det? (ble jeg lovet en gang) I don't know...


Oppgitt...

Saturday, July 10, 2010

Live fra.....

*Sykehuset? Sviland? Stallen? Neida:D Hjemme faktisk...

Siste nytt: innlagt onsdag- fikk gå på kurs torsdag, stress og beltelegging og litt sammenlapping natt til fredag.

Ultimatum fra behandler på sykehuset på fredag. Enten blir du her inne/men du kan gå ut å røyke/gå på butikken osv. Men du får ikke dra på kurs... Hvis du absolutt vil på kurs må du skrive deg ut... Javel, hadet på deg... Jeg skrev meg ut... mot avd. anbefaling... lurt? tror ikke det.. Resultat? masse dritt, og kanskje en tvangsinnleggelse om ikke lenge...

Samtidig har DPS sagt nei til den oppfølgingen behandleren min ba dem om.. så, jaja om 3 uker kan jeg kanskje få en fornuftig samtale igjen... kanskje? Eller?

Tjohei.. Uansett, i dag møtte jeg søteste LISE :D Nydelig jente. Utrolig hvordan du lager deg ett bilde av noen pga. bloggen. Også er virkeligheten så fjern, men alikvel så riktig... skjønner dere hva jeg mener? NExt time kjære... da skal vi være i mye bedre form begge to, eller kanskje alle 3... Og i kjole? var det ikke det som var planen?

Wednesday, July 7, 2010

Hvordan har du det?

Her på bloggen blir det fort mye meg meg meg, men statistikken forteller meg at det er rundt 100stk innpå her hver dag, så hvordan har DU det kjære leser? Og hvorfor velger du å komme tilbake til denne bloggen som oser av meg meg meg, litt hest, litt venner og enda mer meg.. ?


Og by the way, jeg klarte å finne ut hva nytt LILJEN hadde i headeren sin, så jeg fikk heder og ære:D bare se HER.

Ellers så vil jeg at alle dere skal være med meg og sende en liten ekstra tanke til kjære søte LISE i dag! Det tror jeg kanskje hun trenger kanskje?

Glad i dere§

Tuesday, July 6, 2010

Sommerferie

Skal være bra ja? har hørt noe om det, men er ikke sikker på om jeg liker det. Ja, det er fint at man har fri, men jeg har jo liksom bare vært i aktivitet ett par måneder... Ja, jeg har hest, og hun må trenes... gampelaura står jo på gress og spiser kointinuerlig fra morgen til kveld... usjameg... Men man kan liksom ikke ri i all evighet heller...
Behandlere begynner på ferie nå, og hvordan skal det gå lurer jeg på.. Jeg føler på en måte at ting går bedre... Alle sier iallefall at jeg ser bedre ut... (takk og pris for det, hilsen hun som fant bilde av seg selv fra okt 09...) Men på innsiden lurer blåmann, SKAD Deg sier han.. Nå er du jo alene igjen også.. KOM IGJEN! NÅ!!!

Ok, du vil ikke kutte? neivel, da får du ikke spise heller... Å, du våger å trosse meg? Og spiser.. Jaja, da får du jammen ikke sove... Men du sovnet også ja, skad deg da! Og sånn går nu dagan. Slitsomt ja. Takk og pris for gode venner som tar meg med på Hyttetur, langt vekk fra alle barberblader og medisiner! TAKK!