Dagene går...

Jeg leker meg ikke lenger igjennom. Det er tøft å stå i det. Men jeg står, oppreist, foreløpig. Skadetrang og selvmordstanker. Og nå røykeslutt. Jeg gjør det ikke enkelt for meg selv, men jeg har ståpå vilje og har bestemt meg for at dette skal jeg klare. I skrivende stund er det 157 dager siden jeg sist ble sydd, over 5 mnd! Jeg håper dette varer!

Siden sist har jeg kravlet meg ut av sengen vært i både 50 års dag og 30 års dag. Klart og være litt mer sosial. Overskuddet melder seg igjen. Og godt er det. Døgnrytmen har vært skrudd, men nå har jeg nettop gått rund og sovet en natt, så jeg håper den er på rett kjøl igjen nå. Jeg har planer om å bli flinkere til å gå tur, både alene og sammen med min fantastiske tur kamerat:) hun er gull verdt! Jeg håper på å få ridemotivasjonen tilbake. Stakkar ponnien får mye fri for tiden. Men selv om jeg ikke rir blir det lange dager i stallen på sviland. Vi koser oss enormt sammen! Herlig gjeng! Alt i alt er det meste positivt om dagen, selv om kveldene og nettene er tunge.

Oppgitt

Ja, det går mye bedre med meg om dagen, jeg håper på å komme i jobb igjen til høsten, jeg satser på at jeg har hatt min siste innleggelse og jeg ser framover med optimisme. Men jeg er fortsatt syk, jeg kjemper mot skadetrang, selv om kampen ikke er utmattende og slitsom så kommer tankene om å skade seg titt og ofte. Tankene om å ta livet av seg er også innom, selv om jeg stort sett kan feie det bort på en to tre.. Så hender det at jeg virkelig må kjempe med meg selv for ikke å handle på impulsene.

Jeg går fortsatt på en rimelig heftig dose medisiner, og om jeg hadde sluttet på dem er det langt fra sikkert at livet er like rosenrødt som det er akkurat nå. Ja, jeg har det bra nå, men på en skala fra en til ti er jeg ikke på mer enn 3.. Det er mulig å ha det mye bedre tror jeg. Tiltakslysten er totalt fraværende og dagene blir stortsett brukt på sofaen når jeg ikke har noe spesielt planlagt..

Men det går mye bedre altså, og det er jeg fryktelig glad for!

120 dager og overload

Nå har jeg kommet hjem etter en uke på kurs på forsand. Jeg er trøtt og sliten og kjenner at det nesten står overload i pannen på meg. Normalt ville jeg kjent på skadetrang og selvmordstanker når jeg er så sliten, men jeg er ikke litt urolig en gang. Det er en fantastisk følelse, at jeg faktisk har klart en hel uke med omtrent 10 timers undervisning hver dag pluss lesing på kveldene, og forberedelse både til muntlig presentasjon og laging av leksjonsplan til undervisningstime dagen etterpå:)

Jeg har stått i det og faktisk orket. Jeg har fått med meg nesten alt som har blitt sagt uten å dette ut og langt inn i min egen lille destruktive verden. Sinnsyk mestringsfølelse her nå!

100 dager!

100 dager uten nye kutt uten sting. Med bare ett besøk på legevakt, og det var ikke psykisk relatert i det hele tatt! 100 dager med nesten bare gode dager! Iallefall langt flere gode enn dårlige dager! Med opptur på opptur! 100 dager hvor skadetrangen nesten ikke har vært tilstede. Og hvor selvmordstankene bare har presset seg frem ett par ganger!

100 gode dager!

83 døgn and counting..

83 døgn.. tenk det så lenge har jeg aldri vært skadefri før. Ikke siden august 2000. Det er virkelig en stor seier for meg. Jeg jobber videre mot et mye større mål.
Frem til nå har det vært lett, men nå de siste dagene har skadetrangen økt på, og selvmordstankene har meldt sin ankomst. Men jeg håper det er fordi jeg er i slutten av en depot periode, får ny depot injeksjon på mandag, så jeg håper at ting er tilbake til normalen på tirsdag.

Siden sist har jeg vært i møte med NAV, og fått dem til å betale for grunnkurset i instruktørutdannelsen til NIHF pluss hestekunnskap 1 og 2. Så i februar blir det å flytte til Forsand for en ukes tid med intensivt kurs opplegg. Og jeg gleder meg. Tenk at jeg kunne melde meg på uten å tenke meg noe mer om, uten å veie for og imot. Uten å lure på om jeg er frisk nok. Det er en ny opplevelse.

Ellers går dagene i det samme gamle, jeg er tilbake i leiligheten og dermed uten nett, så jeg får bare blogget når jeg er hjemme på besøk. Skal prøve å laste ned en blogg app til tlf så jeg kanskje kan få lagt ut noen korte oppdateringer innimellom.

Sykdomsforløp, eller noe...

Jeg tuslet rundt på skolen etter skoletid, ville ikke gå hjem. Gjorde leksene mine på skolen, gikk og kjøpte meg noe mat. Tuslet rundt, håpet at en lærer kanskje snart gikk hjem og så meg, spurte hvorfor jeg ikke hadde gått hjem ennå, spurte hvordan det gikk. 12 år gammel og på vei inn i en depresjon allerede? Jeg vet ikke. Jeg fantaserte om å dø, planla begravelse og skrev avskjedsbrev.  En dag ble jeg sett, av en sosiallærer som innkalte meg til møte dagen etterpå. Hun lurte på hvordan det gikk, jeg svarte at alle hatet meg. Og jeg trodde på det. Det ble med det ene møtet.

Så begynte jeg på ungdomsskolen, begynte å gå på fritidsklubb. Her jobbet det noen fantastiske mennesker som jeg raskt begynte å snakke med. Det var her en kveld at jeg plukket med meg noen tegnestifter i lommen. På veien hjem satte jeg meg i en grøft og begynte å leke med disse tegnestiftene. Dro den først sakte over håndleddet, så hardere, raskere. Det ble noen risp den kvelden, og det hjalp, fikk tankene over på noe annet. 

Etterhvert oppsøkte jeg både helsesøster og sosiallærer, fortalte om tankene mine, og planene. Men avfeide alltid meg selv, veldig viktig for at de ikke skulle se så alvorlig på det og kontakte foreldre. 

Det gikk mange år med risping, kanskje noen små kutt, men aldri noe som måtte stripses eller sys. Det var alltid mange risp, men ikke dype, hadde aldri guts nok til det. Og godt er det. Jeg fantaserte om å dø, men gikk aldri så langt at jeg gjorde noe forsøk. 

I slutten av 2002 hadde besøkene til helsesøster og sosiallærer blitt hyppigere. Og kanksje var tankene mer alvorlige? Jeg husker ikke, men en fantastisk lærer hadde også begynt å jobbe på skolen vår, og jeg fortalte henne om at jeg var redd for en kamerat som slet med selvmordstanker, og etterhvert også om mine tanker.  Enden på visa ble iallefall at sosiallærer og klassestyrer inviterte mine foreldre opp på møte.  

23.januar 2003 en torsdag, siste torsdag i mnd. Min bursdag, den dagen jeg ble 16. Dommedag føltes det som, mine foreldre var innnkalt til møte, og jeg visste hva det dreide seg om. Jeg tok saken i egne hender, viste dem veien til møterommet, og marsjerte selv straka vegen til skolelege/helsesøster. Banket på og gav dem beskjed om at nå, kunne de få henvise meg til ungdomspsyk. Noe helsesøster hadde mast om i minst ett år. Hun var himmelfallen, og kunne ikke forstå hvorfor jeg plutselig hadde endret mening. Helt til jeg sa at jeg hadde bursdag den dagen. Var blitt 16 år. Og dermed begrenset foreldrene mine sin innsynsrett ganske kraftig.

I februar var det tid for første time med behandler. frk. fantastisk lærer skulle være med som moralsk støtte. Jeg husker jeg spurte om hvor lenge jeg måtte gå der, og svaret jeg fikk var 3mnd. 3 mnd gikk, og jeg fikk beskjed om at behandler bare var vikar, og at jeg nå skulle få ny behandler. Frk. fantastisk lærer stillte opp igjen og ble med på første møte med nye behandler. Her gikk jeg i 2 år.

Våren 2005 ble jeg 18, men jeg fikk gå noen måneder ekstra helt til behandler fant ut at hun var gravid. Da var det på tide og bli henvist til voksenpsykiatrisk poliklinikk. 

Høsten 2005 var jeg på leir, tankene om å dø plaget meg, og det fortalte jeg det til noen venner, de ble selvsagt bekymret og tok det videre til en hovedleder, som igjen kontaktet meg og ba meg møte henne. Hun mente at dette ikke var noe hun eller vennene mine ikke kunne ta ansvar for. Og at jeg måte bli med til legevakten. Jeg fikk utsatt det hele noen dager, men så kom telefonen. klokken 14 har du time på legevakten, jeg blir med, men du må møte opp. Pliktoppfyllende som jeg var møtte jeg opp. Legen var enig med hennes konklusjon og jeg ble for første gang innlagt på tvang. 

Innleggelsen varte ikke lenge, bare over helgen. Så hadde jeg utskrivningsperm i en uke før jeg endelig ble utskrevet.  

Det skulle gå ett år til neste innleggelse. Den var også på tvang. Husker ikke foranledningen til den, men den varte i 1 uke. 

Nesten ett år etter i desember 2007 ble jeg atter en gang innlagt, også på tvang, men denne gang på en ny avdeling, så oppholdet varte i hele tre uker, jeg følte meg sett, hørt og tatt på alvor. Så, i Januar 2008 begynte helvete for fullt. Innleggelse etter innleggelse. Skadingen tiltok både i hyppighet og mengde. Og selvmordstankene var altoppslukende. 

Høsten 2008 raste alt. Der var en stygg episode i hjemmet, og enden på visa ble at mine foreldre bestemte seg for å skille seg. 4 innleggelser fra september til desember, jeg var for første gang mer på sykehus enn hjemme. 

Våren 2009 kom det første kuttet, jeg ble stresset mens jeg skadet meg, og kuttet for dypt. Det måtte sys. Ingenting har noensinne vært godt nok siden. Selvskadingen eskalerte voldsomt og jeg var på legevakt nesten hver dag. Jeg var mye innlagt hele året, og selvmordstankene var konstante. 

2010 fortsatte i samme tralten, men i mai begynte jeg på arbeidstrening på Tryggvi islandshestgård. Det gikk foråvidt bra de første månedene, så ble jeg innlagt igjen i sommerferien, og løpet var vel allerede da kjørt. Hele høsten tilbragte jeg mer eller mindre på sykehus og legevakt. Det var mye turbulens, og jeg stakk av så fort anledningen ba seg.

2011 ble ett vendepunkt, jeg fikk nok av hele sykdomsgreia. Bestemte meg for å jobbe mot. Jeg hadde 2 ganske lange perioder skadefri.. 10 uker begge gangene. I oktober sprakk jeg på selvskadinga, syddde over hundre sting på en gang. Og ble tvangsinnlagt i 2 uker, når jeg dro derfra var det med en visshet om at det var siste tvangsinnleggelse, jeg er lei av å kjempe mot systemet. Jeg blir ikke bedre av det. 4 år med nesten 40 tvangsinnleggelser, uttallige besøk på legevakt. mer enn 2000sting og uttallige våkenetter er over. Ferdig, finito. Nå er det på tide at friske Cathrin reiser seg og begynner å leve!

Uvirkelig

Jeg sitter og leser i arkivet mitt, leser om kutt, om tanker om å dø, om fortvilelse og desperasjon. Og det hele føles uvirkelig. Som om det var ett annet liv, en annen verden. Noen andre som opplevde det. 69 dager skadefri i dag. Og det er forbausende lett. Dagene suser avgårde, og skadetrangen er bare unntaksvis tilstede. Jeg klager ikke, for all del, men jeg føler det er urettferdig. Jeg leser om andre som strever og jobber og styrer på for å få det til, mens jeg bare leker meg gjennom.

Nå skal det nevnes at jeg i 2011 hadde to like lange perioder skadefri, og det var ikke like lett. Kanskje gjorde jeg jobben da? Kanskje det virkelig er sant som de har sagt, at det blir lettere og lettere. Kanskje de sprekkene jeg har hatt har vært nettop det, en sprekk. Og ikke verdens undergang slik som det føltes når det sto på.

Nå skal jeg snart begynne i gruppeterapi, og det er jeg spent på. Er virkelig glad at det tilbudet kom nå, når jeg er såpass reflektert rundt alt, så jeg ikke kommer inn der med ett super neagtivt fokus. Hadde det vært for ett år siden er jeg redd jeg hadde dratt folk ned i gjørma sammen med meg. Nå tror jeg kanskje jeg kan klare å være ett positivt tilskudd til gruppa. Blir uansett spennende.

Det virker som medisineringen virkelig funker, det er godt å kjenne på, jeg har jo alltid vært skeptisk til medisiner. Ikke kan jeg seponere dem selv heller når jeg får for meg at alt går bra, og jeg trenger vel ikke medisiner, siden jeg får det som depot sprøyte hver 14 dag.

Nei, det er deilig å kjenne på at livet går min vei. 13 år med selvskading, og 6 år med 40 innleggelser var vel nok kanskje?

Godt Nyttår!

Godt nyttår til alle dere. Jeg går inn i 2012 med en god følelse. Haugevis av gode intensjoner og pågangsmot ut av en annen verden.

Ting går bare så bra om dagen. Skadetrangen holder seg borte, selvmordstanker har jeg ikke hatt på 8 uker, og jeg tror og håper at min siste tvangsinnleggelse virkelig ble den siste. Føler jeg at jeg blir så dårlig at jeg trenger å legges inn skal jeg jammen be om det, og iallefall ta i mot det hvis noen mener det er det lureste.

Hvordan går det med dere som leser da? Er det i det hele tatt noen igjen der ute? Eller skriver jeg bare for meg selv?

2011-et tilbakeblikk

Januar


Året begynte med en masse turbulens. Jeg skadet meg mye og sov lite. Jeg feiret bursdagen min på forsand, og var på Trollspeilet kurs på øksnevad. Jeg diskuterte heftig med en venninne om hvorfor jeg blogger, og la ut en forklaring på det her.

Februar


Var en begivenhetsrik måned. Jeg ble intervjuet i Ekko. Og var med sykehusprest Leni på temakveld i Sunde kirke. Jeg deltok på innendørsstevne på øksnevad, og vant faktisk den ene klassen ;) Avsluttet tiltaket jeg var i på Tryggvi. Og så smalt det. Rimelig heftig. Jeg ble igjen fast innventar på legevakt.

Mars


Fortsatte i samme spor som februar avsluttet i.. Jeg skrev ett rimelig tøft brev til noen som står meg nær. kan leses her. Så ble jeg innlagt, og det var rimelig tøft. Referat fra en natt med beltelegging kan leses her.

April


Begynte tøft, med en traumatisk hendelse fra sykehuset. Så kjente jeg litt på at friske Cathrin cat tilstede, kanksje var det allerede her reisen mot friskheten startet? Jeg var også mye med fantastiske BE i denne perioden.

Mai


Jeg fikk vite at min fantastiske behandler skulle slutte, og at hun ikke ville henvise meg videre. Jeg hadde 54 dager skadefri i slutten av mai, målet var 67 dager. Jeg var virkelig positiv, innså at jeg kom til å sprekke, men var innstilt på å begynne på nytt etterpå.

Juni


Begynte med at jeg var skriver (dommerassistent) på stort stevne på forsand. Jeg var og så på min nye leilighet midt i sentrum. Og avsluttet måneden med innleggelse.

Juli
Tilbragte jeg nesten hele mnd innelåst på akuttpost. Fikk konstantert anemi, slapp heldigvis blodoverføring, og begynte på hestekur med jerntabletter. Det var jo heldigvis forklaringen på hvorfor alt hadde vært så tungt så lenge.

August


Jeg begynte innflytting i leiligheten, og irriterte meg over at folk var så imponerte over at jeg ordnet opp med NAV og kjørte bil med henger og greier. Hvorfor skal ikke vi "psyke" klare det like godt som alle andre?

September


Innflyttingen gikk ikke helt som planlagt. en innleggelse i begynnelsen av september. Men nytt mål ang selvskading.

Oktober
husker jeg ikke mye av. Jeg søkte penger av sinnslidendes venner, og fikk 4000 til kurs og stevner.
Så tiden gikk vel med til mye stall og venner kan jeg tenke meg. Sprakk helt sinnsykt på selvskadingen. Avsluttet oktober med en innleggelse.

November
Jeg var innlagt første uka, men ble utskrevet med en helt ny tro på at dette kan gå bra. Jeg anser meg som ferdig med psykehuset. OG med selvskadingen. Jeg har selvsagt små delmål, for å kunne gi meg selv ett klapp på skulderen.

Desember
Jeg flyttet inn i barndomshjemmet for julen, og var på julebord både med klubben og med bofellesskapet. et kurs fikk jeg også med meg i begynnelsen av desember. I dag, 29 desember har jeg 61 dager skadefri, og det har vært lett hele veien.


2012- ett år med mange muligheter håp og drømmer.


Jeg skal være skadefri!
Jeg skal ikke tvangsinnlegges.
Jeg skal begynne i gruppeterapi.




Jeg gleder meg til neste års oppsumering. Den skal være mye mer positiv enn denne!

Om å være midt i mellom

Akkurat i dag har jeg det greit. Uroen er der, men skadetrangen er ikke så voldsomt, og tankene er ikke så påtrengende. Alikevel ble jeg tilbudt innleggelse når jeg var innom på psykehuset for å få depot sprøyta mi. Det er rart det der, at du kan føle deg ok, men verden rundt ser på uroen, og tenker innleggelse med en gang.

Det er også slitsomt å være midt i mellom. Ikke veldig dårlig, men alikevel ikke helt bra. Når du dukker opp på legevakten, prøver å si noe om at livet ikke er så greit, at de destruktive tankene truer med å bli handlinger. At du er redd kontrollen glipper. Når de er vandt med mye sterke skyts fra deg. "Nå skal jeg ta livet mitt!" "Jeg vil ikke ha noen innleggelse" "Jeg har det fint!" "Jeg trenger ikke hjelp"

Svaret du får er at det sikkert går bra, gå hjem og sov. Så gikk det ikke så bra, og du ender opp med en runde på sykehus, psykehus og DPS. Hadde de hørt hva du sa med en gang hadde man kanskje sluppet sykehus delen iallefall.

Jeg er litt frustrert på helsevesenet og systemet om dagen, siden jeg har fått leilighet i bofellesskap, mister jeg psyk.sykepleieren min, og det er ikke sikkert jeg får ny behandler. Og opplegget her i bofellesskapet er ikke på langt nær godt nok i forhold til det jeg er vandt med å ha.

Jeg er syk, men jeg er ganske ok for det?

Ja, jeg har en diagnose, ja i perioder er jeg for dårlig til å orke å ha kontakt med veldig mange. I perioder skader jeg meg selv, i perioder vil jeg ikke leve lenger. I perioder trenger jeg beskyttelse fra meg selv, og ganske ofte tenker jeg at jeg ikke er verdt noe, at jeg ikke fortjener venner, at jeg ikke fortjener mat, eller å ha det bra. Men sånn egentlig er jeg en ganske ok jente tror jeg.

Jeg er lei, lei av at folk altid skal sette "oss psyke" i bås. Tro at vi liksom er mindre intelligente. Hvorfor blir det stor ståhei når jeg kommer kjørende med tilhenger på bilen. Hadde det blitt like stor ståhei dersom jeg hadde med en venninne som kjørte for meg? Skal liksom ikke jeg klare det? Hvorfor?

Hvorfor er folk så imponerte over at jeg ordner opp med NAV, tar telefoner selv? Ja, det er ett tungrodd system og jeg forstår at noen kan bli oppgitt og motløse i møte med dem. Men hvorfor er det så "imponerende" at jeg faktisk ordner noe selv? Hvis jeg bare hadde vært arbeidsledig hadde alle forventet det av meg, nå er det liksom superbra?

Jeg ønsker ikke å bli satt i bås. Jeg er Cathrin, med gode og dårlige sider. Som i perioder ikke har det så bra, som i perioder ikke helt klarer alt jeg burde gjort. Men som størstedelen av tiden klarer meg veldig bra. Som er sånn helt gjennomsnittlig intelligent.

Bare ett lite hjertesukk fra meg i natten.

uro

Her sitter jeg, klokka er 06.31 uroen river i meg. Jeg har kjempet, kjempet hardt i hele natt. Vil ikke skade! Vil klare meg uten legevakt bare en natt. høyrefoten tripper, ukontrollert, fortjener ikke "fri"
burde kanskje ha gitt blaffen tidligere i natt, fått det gjort, og kanskje fått sove. Ser ut som at jeg må gå våken nå. For dumt og legge seg nå.

Det er ferie tid. Fastlege har ferie, behandler har sluttet, får kanksje, muligens, mest sannsynlig, men ingen garantier, ny behandler i august/september. Det er lenge til september....
Psykepleier har også ferie, har fått vikar for henne, men det er jo begrenset hvor mye en får sagt til nye personer.

Skikkelig syteinnlegg fra meg i natt. Men sånn er det jo noen ganger.

Changes

Var hos behandler på tirsdag, og fikk vite at hun skal slutte. Det er selvsagt veldig trist, for jeg føler virkelig at vi har en god relasjon. Reiste dit med intensjoner om å be om mer målrettet behandling, jeg ønsker virkelig å bli frisk, det livet jeg har levd til nå er ikke nok, jeg ønsker virkelig å ha det bra, å kunne si ja, la oss dra på den turen om 3 måneder. Uten forbehold. Å la vennegjengen slippe å ta forbehold om jeg er i form eller ikke.

(bildet er googlet)

Det utgikk jo selvsagt, spørsmålet om målrettet behandling altså. Så kom spørsmålet om hva jeg tenkte om ny behandler. Måten hun spurte på, fikk meg til å ane ugler i mosen, så jeg ba henne si hva hun tenkte. Og det viser seg at hun i utgangspunktet ikke tenker at jeg trenger videre henvisning. Betyr det at jeg er frisk? Nei, på ingen måte, men hun mente det var tilstrekkelig med psykiatrisk sykepleier som jeg har. Jeg fikk meg ikke til å si så mye om det på tirsdag, men tenker at jeg må få sagt noe om hva jeg tenker nestegang, hun skal jo være der ut juni. Så det er ikke noen brå avslutning uansett.

Jeg mener at jeg trenger ny behandler, jeg har gått til poliklinisk behandling i 8 år, og føler at jeg trenger at avslutningen kommer fordi jeg mener at jeg er klar til å stå på egne ben,  ikke fordi at hun skal slutte. Jeg har ett ønske om å bli frisk, og jeg trenger hjelp på den veien, jeg trenger å lære nye mestringsstrategier. Ja, jeg har psyk. sykepleier, men jeg har forstått det sånn at de, iflg. loven ikke har lov å drive behandling. De skal være ett supplement, og hjelpe meg med praktiske ting. Ikke føler jeg at jeg har så voldsomt fantastisk god relasjon med psykepleieren heller.

Er jeg for storforlangende? Sykeliggjør jeg meg selv? Er det det som er problemet?

Jeg har full forståelse for at hun skal slutte, sånn er det bare, ingenting å gjøre med det. Men i det øyeblikket hun sa at hun ikke ville henvise meg videre, følte jeg meg avvist. Og destruktive meg våknet til liv.

-er jeg ikke syk nok?

-hva må jeg gjøre for å være syk nok?

-hvor alvorlig må jeg skade meg? Kanskje ett selvmordsforsøk er det som skal til?

Heldigvis har jeg mange gode venner rundt meg som var enige med meg, derfor klarte jeg å roe meg helt ned, og ikke handle på disse syke tankene. Jeg kjenner at skadetrangen har våknet ennå mer til liv, men det går bra, det må gå bra! Jeg VIL at det skal gå bra!

(bildet er googlet)

Jeg skal gå bakken, men jeg trenger at noen holder i tauet.

Om å være både og..

Jeg heter Cathrin, jeg er 24 år, jeg driver med islandshest, prøver kontinuerlig å forbedre meg som rytter, jeg spiller saxofon, er med litt som konfirmantleder når det passer seg sånn, liker godt barn, er veldig sosial, sånn rimelig greit intelligent, liker å skrive, litt med i politikken. Og jeg er psyk. Alvorlig vil noen si.

Det er ikke alltid like lett å kombindere disse rollene. Men nå om dagen synes jeg jeg får det rimelig godt til. Selv om mye av nettene går med til å kontrollere skadetrang, og mye av dagene går med på å ta igjen søvn, så går ting sånn tålig greit. Det er deilig. Det er godt å få bruke seg litt i dugnadskomiteen i klubben, å få planlegge neste høst i kurskomiteen. Og det er fantastisk morsomt å bare komme på at vi kan ha ett lite endagskurs i stallen hos oss, åsså melder det seg bare masse folk med en gang:)

Det er fantastisk tungt å måtte snu på hver en krone, å se inkassovarsler dumpe ned i postkassa, det er vanskelig for meg å ikke ha noen som helst sjangse til å ordne opp i dem sånn med en gang. Men det er også så fantastisk når det så ser ut til å ordne seg.

Det er vanskelig for meg å ikke bli trodd, å ikke ha den tilliten en skulle ønske en hadde fra sine nærmeste. Det er vanskelig å ikke vite hva fremtiden bringer. Jeg vet at der kommer til å bli noen endringer fremover, men jeg vet ikke hvor det bærer, og jeg vet ikke for hvor lenge. Det takler syke meg dårlig. Men samtidig er jeg der at jeg ikke bruker veldig mye energi på det. Litt sånn det som skjer det skjer holdning. Og det er befriende herlig.

I skrivende stund er jeg på 23døgn uten selvskading. Det er seier det. Lenge siden det har gått så lenge. Og det beste med det er at trangen har holdt seg til nettene, vanligvis så eskalerer det når det går så lang tid, slik at hele døgnet blir preget av uro og skadetrang, ikke denne gang. Og det er rimelig fantastisk. Jeg kan leve med søvnløse netter.

Noen sa i dag at jeg stråler for tiden, veldig hyggelig å høre, selv om det er litt uvirkelig. Jeg? stråle? pleier da ikke det. Kanskje det er friske Cathrin som tørr å stikke hodet frem ;)

Nå må jeg bare ikke bli for overmodig. Skynde meg sakte, var det ikke det som var planen?

Ser du?

Ser du at måten du velger å leve livet ditt på påvirker andre enn deg selv?
Vi er mange rundt som er glade i deg, som ønsker deg alt godt, og som vil ha gamle deg tilbake. Til syvende og sist er det bare du som kan endre det mønsteret du er inne i. Men her sitter ei lita jente, som savner deg, som savner å ha noen å ringe til, bare for å si hei, for å høre hvordan det går. Som savner å ikke måtte lure på hvordan tilstanden er i andre enden av telefonen. Som lurer på hvordan hun kunne hjulpet, hva hun kunne gjort anderledes.

Vet du at jeg tenker på deg hver dag? Vet du at jeg bekymrer meg? Vet du at jeg skulle ønske at jeg kunne ha kontakt med deg? For det skulle jeg virkelig, men slik situasjonen er nå, kan jeg ikke. Du skulle vært den voksne av oss, men jeg er ikke sikker på om det er sånn akkurat nå. Du har tatt ett valg, ingen tok det valget for deg. Nå håper jeg at du velger på ny. Men samtidig er jeg redd for at du ikke velger meg, eller oss. Hva skal jeg da gjøre?

Det er kun du som kan endre på dette, ingen andre. Du valgte veien inn selv, selv om du kanskje ikke bestemmer lenger. Du kan ta ett nytt valg, du kan velge å begynne å jobbe deg ut av det. Men før du kan velge det, må du innse at det er ett problem.

Vet du at jeg er glad i deg? At jeg skulle ønske at jeg kunne vise det? At jeg skulle ønske at jeg kunne besøke deg?

Men jeg kan ikke det, det er en tung erkjennelse, jeg kan faktisk ikke gjøre noe. Jeg kan bare stå maktesløs å se på. men den dagen du er klar til å kjempe, håper jeg at du gir beskjed. Så skal jeg heie, litt på avstand først, men jeg vil veldig gjerne følge deg over mål linja. Jeg er bare ikke sterk nok til å bære deg hele veien.
Du skulle fulgt meg på min vei, jeg vet at jeg ikke lot deg få lov. Kanskje hadde du ikke fått lov dersom din situasjon var annerledes heller, men du skulle ha stått klar. Du gjør ikke det, og det er ikke lett for meg.

Du skulle ha vært en jeg kunne stole på. Du skulle ha støttet meg. Vi burde snakke med hverandre om alt. Hvorfor ble det sånn? Du har jo sett en annen som sto deg nær velge samme veien. Jeg kan huske at du sa at det ville du aldri utsette oss for. Ser du at det er det du gjør nå?
Jeg ser, selv om jeg ikke så begynnelsen på den andre situasjonen. Og jeg liker ikke utviklingen.

Jeg vil gjerne strekke ut en hånd, men jeg vet at det ikke er en hånd å gripe tak i, så foreløpig låner jeg noen andre sine hender.

Jeg er glad i deg.


(bildene er googlet)

Jeg er litt tom

tom for emner, tom for overskudd, tom for livsglede, tom for livsmot, tom for alt egentlig.

Siden sist har jeg bare vært en gang på legevakten, og det var faktisk ikke med vilje en gang... :D Men jeg måtte sy uansett da...

Nå er det vinterferie... Hva skal folk med vinterferie egentlig? Utrolig tåpelig. Jeg hadde virkelig mannet meg opp til å møte hos behandler i morgen (idag) men så kom jeg på at hun har jo vinterferie ja. Det utgikk med andre ord.
Så her sitter  ligger jeg... Skadetrang fra helvete. Ingen livslyst, ekstremt dårlig impulskontroll. Og ingen behandler. Superfint. Jeg virkelig elsker livet mitt.

Jeg tror jeg skal slutte nå, og heller håpe at skrivekløen melder seg en dag jeg har noe mer fornuftig å komme med...

Når det først smeller

Så smeller det virkelig godt.. Jeg gidder ikke tusle stille og forsiktig bort til veggen og dunke hodet bare litt, ånei du, her tar man rennfart og smeller med hodet først..
De siste ukene har værft tøffe.. Til tross for store mål, og spennende oppdrag, så har tankene vært sterke. Skadetrangen har vært enorm.. Jeg har holdt det i sjakk med å sove mindre, spise mindre, ikke møte til behandler og andre destruktive ting, som ikke er synlige...

Natt til torsdag smalt det første gang. Og siden jeg har innsett at skadetrangen ofte kommer av at jeg har mestret noe, så tenkte jeg at det var pga at jeg vant den ene klassen på stevnet i helga, og at temakvelden i Sunde menighet gikk bra, og at jeg var fornøyd med intervjuet. Så jeg tenkte ikke så mye mer på det.. Gjort er gjort og spist er spist..

Men så, natt til lørdag smalt det igjen. Rimelig heftig. Fullstendig mangel på kontroll. Jeg kom hjem og var skit paranoid, for jeg kunne ikke forstå at legen virkelig hadde latt meg dra hjem etter sammenlappingen.. Åkei tenkte jeg, ett nederlag til, jeg overlever det. Så sovnet jeg.. Våknet 5 timer senere, og formen var fortsatt dårlig..
Og i natt smalt det igjen.. enda heftigere enn i går. Og jeg innser, med skrekk at jeg er tilbake der at jeg omtrent ikke trenger å si navnet mitt på legevakten, de vet hva som kommer. Jeg er der igjen at jeg ikke klarer å samtale med legen som syr, redd for å si noe feil, redd for at de skal se alvoret.. Redd for innleggelse. Jeg kan jo ikke si ja til det frivillig. Jeg kan jo ikke la dem få hindre meg i å være destruktiv?

Men, har du kontroll? Jeg vet ikke, jeg er virkelig ikke sikker... Vi får se...

Flink? Jeg?

Jeg er aktiv på forumet til Trollspeilet. Og her en dag dukket det opp et innlegg om Janteloven og angsten for å være god. Dette satte i gang noen tanker hos meg. Jeg har skrevet lite om forholdene hjemme. Men dette tror jeg at jeg kan skrive uten at det blir stress..

Hjemme hos meg har det vært veldig viktig å være vellykket. Jeg har stortsett alltid lykkes med det jeg har bestemt meg for å gjøre. Skolen gikk som en lek, var en ganske habil keeper i fotball og håndball da jeg var yngre, og saxofon var heller ikke vanskelig. Mye av grunnen til at jeg ikke har blitt bedre i noe av det, er fordi jeg ikke har giddet å jobbe med det. motivasjonen svikter når jeg kommer til ett visst punkt. Jeg har alltid tenkt at jeg har vært lat, og at det bare har vært min egen feil. Jeg har ikke tenkt å skylde dette på noen andre, men jeg har tenkt.
Janteloven er så enormt sterkt innarbeidet i oss. Og jeg tror at grunnen til at jeg alltid har mistet motivasjonen etter en stund er fordi jeg har vært så enormt redd for å bli flinkere enn noen andre. Jeg har liksom alltid jobbet meg opp til ett akseptabelt hobby nivå, for så å være fornøyd med det.

Jeg har aldri vært bortskjemt med at noen har sagt at de er glad i meg bare fordi at jeg er meg. Altså har min verdi vært avhengig av prestasjoner. (jeg hadde blitt en bra buddhist ;))
Dette blir jo motsetninger som ikke går sammen. Janteloven sier, du må ikke bli for flink, men hele min verdi er jo basert på at jeg er flink nok.
For en 12åring ble dette for mye og takle, og jeg begynte med selvskading. Historien om den kjenner vi jo fra tidligere innlegg.

Dette er altså noe jeg har fundert og tenkt på de siste dagene. Hvor enormt viktig det er å se hverandre, hvor viktig det er å bekrefte hverandres verdi enten man kom på første eller siste plass i konkurransen, enten ambisjonene er VM neste år, eller kanskje klubbmesterskapet om 3 år.
DU er bra, bare fordi at du er du.

Midt oppi disse tankene kom jeg fram til at grunnen til at jeg ikke har fortalt så veldig mange om målet mitt for meg og ponni er fordi jeg er redd for reaksjonene. Jeg har nemlig satt meg ett ganske høyt mål til meg og være. Og det er på ingen måte innen rekkevidde akkurat nå, men jeg tror alikevel at det er mulig, en gang, i fremtiden. Jeg og ponnis skal nemlig klare A kravene. Og ri NM... Hoisann, der var det sagt. Jeg har luftet det til de nærmeste hestevennene mine de siste dagene, og jeg angrer egentlig litt på at jeg ikke har sagt noe om det før, for mottakelsen har vært formidabel. Ikke ett negativt ord har de sagt. Så, nå vet dere det også...

Hei Verden.

Hvorfor blogger jeg? Hvorfor velger jeg å dele så åpent med hele verden? Hvorfor?
Det er en del som har spurt meg om dette i det siste, og jeg har tenkt, og fundert, og forsvart.

Jeg skrev en gang en blogg, her, jeg var ca 16 år, og hadde det veldig vondt, jeg delte omtrent alt, totalt usensurert, og jeg truet og skrev om selvmordstanker og planer. Etter samtale med diverse ledere i diverse kristne sammenhenger slettet jeg hele bloggen. Jeg innså at det jeg la ut kanskje ikke var så lurt at de jeg liksom skulle være leder for leste det. Ikke var det spesielt konstruktivt for meg heller.
Jeg startet på ny frisk, med en hverdagsblogg, med "hva har skjedd siden sist" innlegg, og lite annet. Jeg skrev på dialekt, og håpet at de som leste var folk jeg kjente.

(Fotograf Margit Frøitland)

Så tok jeg ennå ett valg, jeg tok et valg om å være mer åpen, jeg ville nå ut til folk, jeg ville ikke at psykisk sykdom skulle være tabu, jeg ville at folk skulle forstå at jeg var Cathrin med alle feil og mangler. Jeg ville være åpen om hvordan dagene mine var. Kanskje jeg ville ha litt forståelse, kanskje jeg ville ha en kommentar om at det fantes andre der ute som kjente seg igjen i det jeg skrev.
Slik begynte det, jeg sensurer meg selv, en gang, to ganger, ti ganger før jeg publiserer. Jeg er faktisk ikke 110% usensurert.

Den bloggeren jeg nå ønsker å være, er en som skriver åpent om hvordan livet er, som tørr å være ærlig på at livet faktisk ikke alltid er like greit. Jeg ønsker samtidig å skrive noen tekster som ikke nødvendigvis omhandler konkrete episoder, eller situasjonen min her og nå, jeg ønsker å reflektere rundt forskjellige ting jeg føler er relevant.

Men, det er viktig å omgi seg med friske mennesker. Var en påstand jeg fikk servert her om dagen. Ja, det er jeg veldig enig i, og ja, jeg publiserer link til bloggen på facebook, fordi at jeg vet at det sitter folk der, som ønsker og lese, men som kanskje ikke finner på å gå inn her av seg selv. Så må det være opp til hver enkelt av mine venner om de ønsker og lære mer om meg spesielt og psykiatri, og psykisk helse generelt. Jeg tvinger ingen til å gå inn her og lese, men jeg velger å ikke nekte noen heller.

Jeg har tillit til at de jeg omgås har evnen til å la meg være Cathrin. på godt og vondt, "friske Cathrin" de dagene det passer, om at de godtar "psyke Cathrin" når de dagene kommer. Og klarer du ikke akseptere at jeg ønsker og være åpen, så er det jammen ikke sikkert jeg ønsker å omgås deg. Krasst? Ja, kanskje, men det er nå engang sånn det er.

(fotograf Stall Sviland)

Psykisk sykdom kan, like lite som fysisk sykdom, ties i hjel. Det er der fortsatt, selvom ingen vet om det. Hadde jeg bare vært med syke folk, så hadde jeg forstått bekymringen, men jeg er fortsatt Cathrin, og Cathrin har mange venner, i mange ulike miljø. (selvom bildene forteller at jeg bruker mye tid i stallen) OG, jeg trives med det.

Takk for meg for denne gang

Another day (in paradise?)

Så var nok ett døgn forbi. Det har blitt tilbragt på sofaen, og en liten tur i stallen. Jeg visste det i går, at smellen kom i dag, og nok en gang hadde jeg rett.. Skulle ønske jeg ikke kjente meg selv så godt.

Tankene har svirret hele dagen. Hvordan, og når. Planlegge for å ikke bli funnet fortidlig, men samtidig er det jo kjekt å bli funnet en gang, gjerne før forråtnelsen har gått for langt. Veldig destruktivt, I know. Men det er der jeg er nå. Jeg har det som sagt ikke travelt, men det skal planlegges, og det skal gjøres skikkelig.

Jeg har hatt lyst å sove siden hall 9, og her ligger jeg, klokken kvart over 3. Ennå våken. Skal ta en ekstra pille nå og prøve å finne søvnen. Men den helsikes uroen vil vel ikke gi seg regner jeg med.