Uvirkelig

Jeg sitter og leser i arkivet mitt, leser om kutt, om tanker om å dø, om fortvilelse og desperasjon. Og det hele føles uvirkelig. Som om det var ett annet liv, en annen verden. Noen andre som opplevde det. 69 dager skadefri i dag. Og det er forbausende lett. Dagene suser avgårde, og skadetrangen er bare unntaksvis tilstede. Jeg klager ikke, for all del, men jeg føler det er urettferdig. Jeg leser om andre som strever og jobber og styrer på for å få det til, mens jeg bare leker meg gjennom.

Nå skal det nevnes at jeg i 2011 hadde to like lange perioder skadefri, og det var ikke like lett. Kanskje gjorde jeg jobben da? Kanskje det virkelig er sant som de har sagt, at det blir lettere og lettere. Kanskje de sprekkene jeg har hatt har vært nettop det, en sprekk. Og ikke verdens undergang slik som det føltes når det sto på.

Nå skal jeg snart begynne i gruppeterapi, og det er jeg spent på. Er virkelig glad at det tilbudet kom nå, når jeg er såpass reflektert rundt alt, så jeg ikke kommer inn der med ett super neagtivt fokus. Hadde det vært for ett år siden er jeg redd jeg hadde dratt folk ned i gjørma sammen med meg. Nå tror jeg kanskje jeg kan klare å være ett positivt tilskudd til gruppa. Blir uansett spennende.

Det virker som medisineringen virkelig funker, det er godt å kjenne på, jeg har jo alltid vært skeptisk til medisiner. Ikke kan jeg seponere dem selv heller når jeg får for meg at alt går bra, og jeg trenger vel ikke medisiner, siden jeg får det som depot sprøyte hver 14 dag.

Nei, det er deilig å kjenne på at livet går min vei. 13 år med selvskading, og 6 år med 40 innleggelser var vel nok kanskje?