Veien videre

I skrivende stund er jeg på 73 døgn skadefri. Det er ny rekord. Det er både skremmende og flott på samme tid. Tidligere har jeg alltid sprukket når rekorden er slått. Og da har jeg sprukket kraftig. Denne gangen tror jeg ikke at jeg kommer til å sprekke, skadetrangen er bare tilstede i små øyeblikk om gangen, og den er lett å avlede.
Jeg har satt meg ett mål langt fram i tid, som jeg virkelig ønsker og nå. Men, for at nederlaget skal bli noe mindre dersom jeg sprekker har jeg delmål på veien. Dette var første delmål.
Tenk det, så lenge har jeg ikke vært skadefri på mange mange år.

Planen og målet fremover er å holde seg så frisk som overhodet mulig. Ta i mot eventuelle innleggelser frivillig, men jobbe mot null innleggelser. Jeg skal på møte med NAV på torsdag, og håper da at vi kan begynne å stake ut en vei retning arbeidslivet. Jeg kjenner at det tærer på meg å ikke ha jobb, å ikke ha penger til det jeg har lyst til, og måtte leve på godviljen til min far.

Jeg håper og være ute i noe slags jobb/tiltak til høsten. Jeg kjenner meg klar for det. Jeg kjenner at lysten er der, og jeg håper virkelig at saksbehandler er enig med meg. I første omgang skal jeg prøve å få dem til å betale for ett instruktørkurs jeg har lyst på.