tag:blogger.com,1999:blog-83079663071817902402024-03-07T10:58:37.386+01:00Min surrete stressa verdenMin blogg om livet mitt, på godt og vondt.Cathrinhttp://www.blogger.com/profile/05353139592075259169noreply@blogger.comBlogger299125tag:blogger.com,1999:blog-8307966307181790240.post-40452992517190629952020-06-08T00:08:00.001+02:002020-06-08T00:08:13.784+02:00Om å finne ting å mestre Altså, det går i rykk og napp med mye, og definitivt med denne bloggingen. Noen ganger fordi jeg ikke har noe nytt eller spennende og melde, og noen ganger fordi verden ramler i hodet på meg. Denne gangen er det vel mest det siste.<br />
<br />
Da norge stengte i mars, var jeg syk, med en influensa som varte og rakk, og siden jeg ikke er helsepersonell, eller har noen viktig funksjon i samfunnet, ble beskjeden at jeg måtte forholde meg som om jeg var covid smittet, og være i isolasjon til symptomene forsvant. Det ble fem tøffe uker uten kontakt med omverdenen. Jeg fant ut at for å holde litt på forstanden måtte jeg lage meg lister over hva jeg skulle gjøre av husarbeid. Det gikk bra en stund, men til slutt ble det rent for mye, og jeg endte opp med en innleggelse. 14 dager med mye ro og hvile, og en koronatest senere var jeg klar for verden igjen.<br />
<br />
Det gikk så som så, 3 uker senere ramlet verden min litt sammen igjen og en ny innleggelse sto for tur. Jeg er heldig som hører til på den avdelingen jeg gjør, jeg blir godt ivaretatt, selv om den fantastiske psykologen jeg har fått ha de siste to årene har sluttet nettopp. Under dette oppholdet deltok jeg i kognitiv gruppe. En gruppe som egentlig ikke er så veldig gruppeterapi, men mer lettfattelig undervisning om de kanskje vanligste tingene man er innlagt for. De fleste gangene jeg har vært med har jeg ikke egentlig lært så mye nytt, men det er iallfall noe å gjøre. Dagene på avdelingen kan lett bli lange til vanlig. Og nå med strenge smittevernstiltak var det ikke lov med besøk, og kun korte turer ut enten på butikken eller en rusletur i nærområdet, og alltid med følge av personal. Så jeg gikk på gruppa. Og om det ikke akkurat var mye revolusjonerende nytt, så bet jeg meg merke i en setning. undervisningen var om stress og sårbarhetsmodellen, om hva stress er og hva det kan føre til. Og at man har forskjellig sårbarhet for hva stress gjør med oss. Setningen stress er mangel på mestring bet jeg meg fast i. For for meg iallfall så stemmer det så himla godt! Uten at jeg har definert det sånn før.<br />
<br />
Når stresser jeg mest? Når jeg ikke mestrer følelsene, og tankene mine. Hva fører det til- katastrofetanker, og ennå mer stress. Og for meg kanskje selvmordstanker eller destruktive handlinger. Kan jeg klare å minske stresset ved å vite hva som skjer? Ved å skjønne at den uroen jeg kjenner på er ett resultat av at jeg ikke mestrer nettop den uroen, og at uroen bare blir verre ved å stresse med det? Kanskje på sikt? kan jeg klare å minske nedturene ved å fortelle meg selv at det er ok å ikke mestre alt alltid? Det er for meg veldig lett å fortelle alle andre at på en dårlig dag er det lov å legge lista så lavt som nødvendig. Det er lett å si til venner at hvis det eneste du klarte en dag var å komme deg fra seng til sofa, så er det helt greit, men å kjenne at det er greit for egen del sitter veldig langt inne. Uansett, med baktanken stress er mangel på mestring, begynte jeg også å tenke at jeg kanskje må prøve å legge til rette for litt mestring i hverdagen. Jeg har i ganske lang tid brukt mye tid å energi på å psyke meg selv ned, på å fortelle meg selv at ingenting jeg gjør er godt nok. At ingen venner egentlig liker meg. At alle som vil henge med meg egentlig bare gjør det for å være snille. og med fornuften min er det ikke vanskelig å se at det ikke stemmer, det er bare det at følelsene ikke alltid henger med.<br />
<br />
Så kom det en mulighet for noen uker siden. Ett ridekurs skulle arrangeres, og jeg vant ett gavekort på deler av et kurs i fjor en gang. Hesten jeg pleier å ri var skadet, så jeg tok kontakt med en veldig snill venninne i hestemiljøet som har flere hester. kunne hun tenke seg å låne meg en hest, ehm og kjøre den hesten til stedet kurset skulle være. Og hun er akkurat så snill. Så kurs ble det i helga.<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEi-A-MimlVHdo2wefPQrnaPiN5YnIElfrlKXywZJNw1J1odjS0H4HbQrDj-KViDRVyZhzUC3RsqjLfZcrskC4P5f0SAqYbkZ2pJIMSswRBzUwU-F_OkzhmNBya1jU88RDoqK_07ijcLlsM/s1600/IMG_7096.JPG" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="1066" data-original-width="1600" height="213" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEi-A-MimlVHdo2wefPQrnaPiN5YnIElfrlKXywZJNw1J1odjS0H4HbQrDj-KViDRVyZhzUC3RsqjLfZcrskC4P5f0SAqYbkZ2pJIMSswRBzUwU-F_OkzhmNBya1jU88RDoqK_07ijcLlsM/s320/IMG_7096.JPG" width="320" /></a></div>
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
Og selv om jeg gruet meg enormt på forhånd. tenk at lille meg skulle få låne den fine hesten. Jeg hadde bare ridd ham en gang før på tur i skogen. Tenk hvis jeg ikke fikk til noen ting, tenk hvis instruktøren synes jeg var helt håpløs... psyket meg selv ordentlig ned der altså. Også gikk det så bra! Ikke bare fikk jeg til en hel del i går. Selvom det var vanskelig og tungt(!) Så ble det ikke så aller verst! Men det var også forbedring i dag! og det er gøy! De av oss som har drevet med hest en stund har vel lært at man ikke nødvendigvis merker de største endringene fra dag til dag. Men jammen ble det litt bedre i dag! Jeg er sliten, vond, støl, stiv og hadde sikkert blitt anbefalt avlivning dersom jeg skulle gjennom en veterinærundersøkelse akkurat nå, men satser på det blir bedre etterhvert! Jeg kjente på mestring. Og ikke stress! Jeg tror jeg hadde smilt rundt dersom ørene ikke var i veien. Eller det vil si når jeg ser på bildene var det visst mest dyp konsentrasjon, men jeg smilte inni meg.<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgXkGUpa9O0n59ddoPEG-vkPH8ywCaKFDzOcOm2xUbkSfTOaTVAT9j-OsdcHZht71lL7iZzrUK5Ws9vvQCGdGfrgXLEQPotC3Q_zpauTJWti3xknc97I3tU14qk0zRwn7Es-oWHzkdiEP4/s1600/IMG_7097.JPG" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="638" data-original-width="960" height="212" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgXkGUpa9O0n59ddoPEG-vkPH8ywCaKFDzOcOm2xUbkSfTOaTVAT9j-OsdcHZht71lL7iZzrUK5Ws9vvQCGdGfrgXLEQPotC3Q_zpauTJWti3xknc97I3tU14qk0zRwn7Es-oWHzkdiEP4/s320/IMG_7097.JPG" width="320" /></a></div>
<br />
<br />
<br />
Og det var godt! Det var ganske lenge siden jeg har kjent på den gleden innvendig! Gøy! Også håper jeg at jeg klarer å ta vare på den gleden noen dager. Mer enn det er nok å håpe på for mye, og det handler jo om å legge lista lavt nok.<br />
<br />Cathrinhttp://www.blogger.com/profile/05353139592075259169noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8307966307181790240.post-44571765483024873132019-09-05T10:19:00.000+02:002019-09-05T10:19:01.659+02:00Om å være en ressurskrevende pasientI natt var jeg på legevakten. Jeg kjente allerede før jeg ringe og før jeg visste noe om hvor travelt de hadde det at det var en vanskelig kveld å oppsøke dem på. Men litt assistanse etter noen kutt var nødvendig. Så jeg ringte. Fikk tid en stund senere, og dro opp. Men så er det jo sånn det er på legevakten at ting skjer, andre er sykere, trenger hjelp fortere, akkurat som det skal være der altså. For meg er ikke problemet ventingen. Det går veldig fint. problemet er at jeg vet at min grunn til å være der er selvpåført. Jeg er en byrde, som ikke bare går hardt inn for å påføre meg selv skade, men også krever ressurser, natt etter natt, uke etter uke, hver måned i mange år. Det er det man kaller en ekstra belastning.<br />
<br />
Men i natt altså. Skaden var skjedd, hjelp måtte til, men tankene mine om å være en byrde for systemet var ganske sterke, og når det da blir travelt for personalet på legevakten, så går jeg i svart. Jeg gir beskjed om at jeg bare drar hjem og ordner selv, men får beskjed om at det syns de ikke var greit, om de ikke kunne få ringe meg når det var ledig. Jeg tenkte at drar jeg hjem så orker jeg sikkert ikke dra opp igjen, så jeg sa at jeg bare satt meg utenfor på en benk, så kunne de hente meg der når de var klar. Vel ute av det klamme venterommet ramler jeg fullstendig sammen. Jeg gråter og gråter, tenker på hvor fullstendig meningsløst det er å være en sånn byrde, at jeg ikke klarer å "ta meg sammen" selv om jeg veldig godt vet at det ikke er så enkelt desverre.<br />
<br />
Så ringer telefonen, jeg får beskjed om å komme inn. Men jeg sitter fast. Jeg bare gråter og klarer ikke ta kontroll å si til meg selv at jeg har like mye rett på og behov for hjelp som alle andre som oppsøker legevakter rundt om i landet. Så der sitter jeg da, på en benk og kjemper med meg selv. Etterhvert kommer legen ut, spør om jeg ikke skal være med inn. Jeg hikster fram noe.. meningsløst tror jeg kanskje var det eneste ordet som var tydelig. Legen, som jeg aldri har møtt før, gjør det eneste rette, han sier han henter, la oss kalle henne Lise, bånnsolide erfarne og utrolig omsorgsfulle sykepleier som jeg kjenner godt. hun kommer ut, trøster og stryker, og er veldig lei seg for at jeg måtte vente.. Jeg prøver å forklare at det er ikke ventingen som er problemet. at jeg bare er en byrde, og at det er andre som heller trenger hjelp, gå å hjelp dem sier jeg. hun sier at alle har fått hjelp, at det er min tur nå. Så blir jeg med inn. og selv om tårene renner jevnt og trutt, blir det en opplevelse som alikevel står blandt de positive møtene i min bok.<br />
<br />
Jeg møter mange hjelpere. Heldigvis er det aller flest gode møter. Men så er det noen som ikke klarer å skjule at de synes det er ganske irriterende med sånne gjengangere som meg. Og jeg kan ikke si at jeg ikke forstår det. Jeg er jo ganske irritert på meg selv også. Men noen ganger lurer jeg på om de tenker likt om de med kompliserte somatiske problemstillinger som gang på gang trenger legehjelp. Jeg tror nemlig ikke det.<br />
<br />
Jeg skulle ønske at de som møter på en dårlig måte, som i møte med meg, og sikkert sånne som meg har en holdning som minner mest om "hadde vært en tipp topp jobb hadde det ikke vært for alle de pasientene" og som på en supertravel lørdagskveld ikke klarer å møte med omsorg når du kommer for ørtende gang med kuttskader eller andre selvpåførte skader. kunne fått vært på innsiden av hodet mitt en sånn kveld som i kveld. Som kunne få se hvor voldsomt jeg kritiserer meg selv, kunne få kjenne på de indre kampene, mellom å ikke oppsøke hjelp, og å ta den plassen, fortjene den hjelpen på lik linje som andre. At de kunne forstå at det aller siste man trenger i en sånn akuttsituasjon som det tross alt er, er ekstra skam, påført av hjelperne, eller de som skulle hjelpe.<br />
<br />
Men i natt altså, ble jeg møtt på en god måte. Tatt godt vare på, sett og til og med trøstet. Og selv om tårene fortsatt rant da jeg dro, var det en blanding av takknemlighet og egen kritikk, men ingenting påført av hjelperne, og det var egentlig ganske utrolig, for jeg hadde sagt til meg selv på forhånd at jeg måtte være forsiktig, fordi formen var sånn at jeg mest sannsynlig ville tolke og overtolke at i verste mening.<br />
<br />
<br />
<br />
<br />Cathrinhttp://www.blogger.com/profile/05353139592075259169noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-8307966307181790240.post-38817030658517545072019-08-17T23:17:00.002+02:002019-08-17T23:17:33.665+02:00StatusSommeren er på hell, hverdagen begynner igjen. Vel, for meg er det jo ikke stor forskjell på ferie og hverdag. Annet enn at hjelpeapparatet begynner å bli fulltallig igjen. Legen kommer tilbake og alle tre kontaktene mine i kommunen er ferdig med ferie.<br />
<br />
Siden sist har jeg hatt en skikkelig nedtur. Endte opp med å ta en overdose, noe som er 5,5 år siden sist, litt over ett døgn på somatisk mio/oba.. og 5 dager innlagt på dps. Jeg fikk ikke plass på "min" avdeling. Og ble ikke akkurat imponert eller overrasket over dårlige møter og dårlig informasjon på den avdelingen jeg havnet på. Så da var det like greit at de ville ha meg kjapt ut. Legen sa før ferien at hun mener jeg har en eller annen form for kronisk utmattelse. Jeg får vel si meg enig. Det er slitsomt å ville så mye men orke så lite. I dag er det lørdag kveld. Jeg har ikke vært ute av leiligheten siden onsdag... På onsdag var jeg sjåfør for ei fantastisk dame, og slo det sammen med besøk hos gode venner og ett slag ticket to ride<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgC86zE7TvTR1lNq0SVRFr0mhilvsBGXrFldJntBRGXMDVY7aAAi9ncHHOqJv4vJo8LaMEKL6nZxzyQLMngTo8wYhPJM5nojVYx0kbUgFlqTLX2CzrK-jobsGNR3xBhj8sbI4RvvPUIxeI/s1600/IMG_5750.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="1600" data-original-width="1200" height="320" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgC86zE7TvTR1lNq0SVRFr0mhilvsBGXrFldJntBRGXMDVY7aAAi9ncHHOqJv4vJo8LaMEKL6nZxzyQLMngTo8wYhPJM5nojVYx0kbUgFlqTLX2CzrK-jobsGNR3xBhj8sbI4RvvPUIxeI/s320/IMG_5750.jpg" width="240" /></a></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<br /></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<br /></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
Så har jeg gjort lite og ingenting siden da.. eller iallefall føles det sånn. Sendt ut noen kursbevis fra valpekurs, og moppet gulvet her hjemme og hadde besøk av en venninne i kveld. Ellers vekslet mellom å sitte å hvile å å ligge å hvile.. Det er vanskelig å ønske å være Cathrin med tusen jern i ilden og masse sosial kapasitet, og faktisk være hun som ikke orker å gå i butikken og må legge seg å hvile en time eller to etter å ha hatt besøk og sett en episode eller to av en serie. Jeg klarer ikke akseptere det. Og det er vel kanskje der problemet ligger. Kanskje der mye av grunnen til at jeg blir så deprimert og desperat etter ett annet liv innimellom. Som psykologen sa til meg i fjor. Du er morsom Cathrin, du har en forventning til deg selv om å være super aktiv tilbake til cathrin med 140% jobb og masse greier på fritiden, men du er faktisk 100% uføretrygdet, det betyr at det er opptil flere som har vurdert deg og kommet frem til at du har null restarbeidsevne. Du har nok med bare livet. Og det er ikke bare bare det heller alltid. </div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<br /></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
Hun har ett poeng.. Jeg blir nok ikke fornøyd. Også er det ganske imponerende dårlig av meg, iom jeg ville sagt til ALLE andre at i den samme situasjonen er det godt nok bare å puste noen ganger, og utover det er alt en bonus.. </div>
Cathrinhttp://www.blogger.com/profile/05353139592075259169noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8307966307181790240.post-72246118170999126902019-06-25T00:28:00.002+02:002019-06-25T00:28:19.802+02:00Når livbøyå forsvinne øve nåttåPubliserer dette facebook inlegget fra i dag her også.. for lettere å<br />
Finne tilbake til det ved behov:)<br />
<br />
<div style="font-family: Helvetica; font-size: 12px; font-stretch: normal; line-height: normal;">
<span style="font-size: 12pt;">I dag kjenne eg på kor himla lite imponerte eg e av helsenorge igjen.. på varatun har di hatt nesten døgnåpen telefon på akutt ambulant team i mange år.. iallefall siden 2006 sikkert lenger.. men fra å med i natt e d slutt, isje fordi di spare penger på det, men fordi det sga ver likt på alle dpsane.. for penger spare di isje.. di samme 4 nattevaktene e fortsatt på jobb.. og det e nå ein ting at di avslutte tlf på natt.. eller fjerne ei livbøya som meg å mange andre har hatt i ganske mange år.. men di fjerne an uten å informera.. eg har vært heldige å fått litt inside informasjon, så eg har visst det siden sist uga.. isje så veldig lenge å forbereda seg på å ver uten livbøyå, men, tid te å forbereda seg tross alt.. i natt va eg på legevakten, å spurte då om di va informerte om at tilbudet på natt forsvinne.. det va di isje.. og de henvise ofte folk te å ringa der, eller ringe sjøl å ber någen ta kontakt med den som har det vanskelig. Så har eg spurt de eg har truffe i psykisk helseteam om de va informerte.. de treffe jo tross alt ganske mange av de samme brukerane.. ingen av «mine» visste det iallefall.. eg lure på kor mange som har aat på varatun som ein del av sin kriseplan.. eg vett eg har det iallefall, men di kan eg jo bare stryka nå. Klart de fins på dagtid men då e jo eg heldige å har kommunen tilgjengelig.. burde isje de av oss som har brukt de aktivt, som har hatt di som livbøya, som har redda livet pga av di mange ganger, og spesielt på natt, få ett ørlite varsel og sjangs te å legga ein alternativ plan? Isteden for å bli tatt på sengå å møtt av ein automatisk telefonsvarer som informere om åpningstider 08-21 hverdager og 12-19 i helger? </span></div>
<div style="font-family: Helvetica; font-size: 12px; font-stretch: normal; line-height: normal;">
<span style="font-size: 12pt;">Eg skjønne te ein viss grad ønsket om å ha likt tilbud uavhengig av dps tilhørighet, men, ein ting e å isje ha og aldri ha hatt tilbudet, ein heilt aen ting e å bli frarøva livbøyå si øve nåttå.. og tidspunktet.. sommerferie, lite folk på jobb ellers i hjelpeapparatet.. kunne d våre lurt å venta te høsten iallefall? Når behandlera og andre e tebage på jobb? Mitt team består vanligvis av 3 flinke folk.. 2 av di e på ferie nå.. det seie seg sjøl at eg isje e aleina i den situasjonen... heldigvis e fastlegen på jobb ei stonn te og har tid te meg ei gang i ugå nå.. hu va forresten heller isje informert om planane om å stenga telefonen på natt.. eg klare meg eg altså, men kor mange e i samme situasjon? Og kor mange har den telefonen som den sovepillå på nattbordet som du isje tar, men som du isje får sova hvis e vekke? Eg bare spør?</span></div>
Cathrinhttp://www.blogger.com/profile/05353139592075259169noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8307966307181790240.post-34571572782448853832019-04-14T01:23:00.002+02:002019-04-14T01:23:53.224+02:00Nytt år og nye tiderSå har det gått mange måneder uten ett eneste innlegg fra meg. Litt fordi det ikke har vært så mye å skrive om. Og litt fordi at jeg ikke akkurat er i toppform. Men noen ting har jo skjedd siden sist. <div>
Jeg har søkt om og fått innvilget bytte av leilighet. så nå står jeg på venteliste på nytt sted å bo. </div>
<div>
Jeg har vært innlagt noen måneder, en innleggelse som fortsatte det gode inntrykket av den avdelingen jeg nå hører til, selv om jeg ble utskrevet i lik eller kanksje til og med dårligere form enn ved innleggelse. Men det er mange gode folk, som vil det beste for meg, selv om jeg ikke klarte å nyttigjøre meg behandlingen denne gang. </div>
<div>
<br /></div>
<div>
Jeg har avsluttet behandling på poliklinikken. En blanding av mange ting som gjør at det ble "utskrivelse" nå. Punkt en, jeg er på ett sted hvor jeg ikke har motivasjon eller tro på at noen som helst behandling kan hjelpe. </div>
<div>
behandler skal ut i permisjon, </div>
<div>
Den gruppebaserte behandlingen de ønsket å henvise meg til blir for intensiv for slik formen min er nå, og i tillegg på jæren dps. Så for meg virker det helt uoverkommelig å klare det 2-3 ganger i uka, jeg har nok med å komme meg i dusjen en gang i uka for tiden. Hadde behandlingen vært spot on, så kanksje hadde jeg klart å motivere meg, men den fokuserer i hovedsak på relasjoner, og det er vel kanskje mitt minste problem. </div>
<div>
<br /></div>
<div>
Så, selv om jeg skulle ønske at avsluttet behandling var fordi formen var mye bedre, så føles det riktig å gi seg nå. </div>
<div>
<br /></div>
<div>
Jeg har fått muligheten til å ri en kjempesøt islandshest en gang i uka nå. Veldig glad for det, selv om det noen uker blir med møkking og foring, så er det godt med litt hestelukt i nesen igjen. </div>
<div>
<br /></div>
<div>
Denne uka kom det ut ett lite intervju med meg igjen. Det er alltid kjekt å få bidra med noen tanker som kanskje kan lære noen litt om hvordan jeg opplever hjelpere. Det føles som alle dårlige dager og opplevelser er litt mindre meningsløse hvis det kan føre til at noen lærer litt, og kanskje noen slipper å oppleve noen av de tingene jeg har opplevd i møte med hjelpeapparatet. Det kan leses her <a href="https://rvtssor.no/aktuelt/257/maset-om-mestring/">https://rvtssor.no/aktuelt/257/maset-om-mestring/</a></div>
<div>
<br /></div>
<div>
så oppsumert, ting er dårlig, dagene tilbringes vekselvis på sofa og i sengen, du vet du er sliten når du må hvile etter hvilen. Men jeg prøver å komme meg i stallen, og på valpekurs, ellers er det ikke så mye overskudd til noe...</div>
Cathrinhttp://www.blogger.com/profile/05353139592075259169noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-8307966307181790240.post-21127004152714245462018-12-23T11:59:00.000+01:002018-12-23T12:37:37.764+01:00Hva skjer, legevakten? <div style="color: #454545; font-family: ".SF UI Text"; font-size: 17px; font-stretch: normal; line-height: normal;">
<span style="font-family: ".sfuitext"; font-size: 17pt;">Legevakten, hva driver dere med? </span></div>
<div style="color: #454545; font-family: ".SF UI Text"; font-size: 17px; font-stretch: normal; line-height: normal; min-height: 20.3px;">
<span style="font-family: ".sfuitext"; font-size: 17pt;"></span><br /></div>
<div style="color: #454545; font-family: ".SF UI Text"; font-size: 17px; font-stretch: normal; line-height: normal;">
<span style="font-family: ".sfuitext"; font-size: 17pt;">Jeg, en dame i 30 årene, som har skadet meg de siste 20 årene, som helt sikkert er en hodepine for helsevesenet på flere plan, også økonomisk. Fortjener jeg ikke like mye helsehjelp som andre? Jeg undrer meg over at sandnes legevakt lager egne regler for meg, som at jeg blir sendt til sus for suturering av kutt som ikke er sykehusmat i alvorlighetsgrad, men som legevakten ikke har ressurser til å sy dersom det tar mer enn 30 min? Jeg er jo en innbygger i sandnes kommune på lik linje med andre, og man kan jo lure på om det er en straffereaksjon, at man skal prøve å straffe meg skadefri? Jeg lurer på om alle pasienter som krever mer enn 30 min av legens tid, feks barn som ikke sitter i ro. Blir de da holdt fast og sydd, eller tar legen den tiden det tar? Eller blir de også sendt til sus? </span><br />
<span style="font-family: ".sfuitext"; font-size: 17pt;"><br /></span>
<span style="font-family: ".sfuitext"; font-size: 17pt;">Som selvskader er det mye skam, jeg har sagt mange ganger at jeg mer enn gjerne skulle grodd en ekstra arm, for å kunne sy meg selv. Og i natt satt jeg og googlet hvor jeg kan kjøpe stiftemaskin, så jeg bare kan stifte kuttene mine selv nestegang. Etter at legevakten tydeligvis har begynt å ta seg veldig godt betalt for suturtråd. Den 20.12 var jeg på legevakten og sydde ca 25 sting, legen bedøvde to av fire kutt og brukte to tråder, pris? 177kr som er egenandelen for større kirurgiske prosedyrer på legevakten. I dag 23.12 var jeg igjen på legevakten, sydde 4 kutt, ingen bedøvelse, 16 sting, to tråder, pris? 357kr. </span><br />
<span style="font-family: ".sfuitext"; font-size: 17pt;"><br /></span>
<span style="font-family: ".sfuitext"; font-size: 17pt;">Da jeg spurte hvorfor prisen hadde steget på tre dager fikk jeg til svar at de hadde lagt inn den ekstra tråden. Jeg skal selvsagt betale for utstyr som alle andre, men 180kr for en tråd syntes jeg at var himla dyrt, jeg sjekket derfor priser på apoteket, for 36 tråder av typen ethilon 4-0, som er det de pleier bruke, er prisen 1599kr dvs skarve 45 kr per tråd. Inkludert i egenandelen for større kirurgiske prosedyrer er en tråd, dermed skulle jeg betalt ca 222kr hvis det bare var den ene tråden? Kanskje litt mer, men ett påslag på 135kr er vel litt voldsomt.. </span></div>
<div style="color: #454545; font-family: ".SF UI Text"; font-size: 17px; font-stretch: normal; line-height: normal;">
<span style="font-family: ".sfuitext"; font-size: 17pt;">legekonsultasjonen er jo utenom dette, og siden jeg har frikort er jeg heldig og den er gratis. </span><br />
<span style="font-family: ".sfuitext"; font-size: 17pt;"><br /></span>
<span style="font-family: ".sfuitext"; font-size: 17pt;">Er økonomien i legevakten så dårlig at vi som er pasienter må betale overpris? Der henger jo lapper rundt om på legevakten som kan tyde på det, «ikke bruk bedøvelse med adrenalin uten at det er helt nødvendig, 5x så dyr som vanlig?». Isåfall lurer jeg på om jeg kan få stille med egne bandasjer og tråd, det vil være meget billigere. Eller om en lege kan gi meg ett lynkurs i stifting av kutt, så skal jeg aldri plage dere igjen. </span></div>
<div style="color: #454545; font-family: ".SF UI Text"; font-size: 17px; font-stretch: normal; line-height: normal;">
</div>
<div style="color: #454545; font-family: ".SF UI Text"; font-size: 17px; font-stretch: normal; line-height: normal;">
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<br /></div>
<span style="font-family: ".sfuitext"; font-size: 17pt;">Jeg tåler mye, kanskje for mye noen ganger, to ganger på 10 års tett befatning med legevakten har jeg sendt klage, det burde sikkert vært mer. Jeg, og andre med samme problematikk er vår egen største fiende og kritiker, og vi trenger ikke at legevakt og annet helsevesen bidrar til det. Jeg har opplevd og kjent mye fordommer på kroppen, og kan gå hjem og som regel tenke at det var tankeløst eller at de ikke vet bedre, men hva med livredde anna på 18 eller lise på 13? Jeg håper de blir møtt på en bedre måte, og at legevakten tar seg ett lynkurs i selvskadingsproblematikk. </span></div>
Cathrinhttp://www.blogger.com/profile/05353139592075259169noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8307966307181790240.post-1913948530945139792018-11-18T23:10:00.004+01:002018-11-18T23:10:47.115+01:00Om å ikke høre til.På mange vis hører jeg til mange steder. Jeg har ett stort hestenettverk, Jeg har venner fra skoletiden, venner jeg har møtt i div kristne sammenhenger, noen musikkvenner, noen syke venner. Og mange gode venner.<br />
<br />
Alikevel har jeg på en måte ikke en gjeng. De fleste av mine venner har sin egen gjeng. En gjeng hestejenter, noen har barndomsvenninner som de treffer. Og selv om jeg på ingen måte er ensom. Så er det en ting som for meg noen ganger er tøft.<br />
<br />
Noen ganger tenker jeg, hvem er min beste venn? Og for all del, Det er egentlig ikke mangel på kandidater, men de fleste har noen andre som er deres nr1. Jeg ser greys på ny nå, og som meredith og grey sier om hverandre.. Your my person. Hvem er min person?<br />
<br />
Dette er vel kanskje definert som ett luksusproblem, jeg er klar over det. Mange der ute har jo ingen kandidater å vurdere en gang. men alikevel vil jeg skrive litt om det. For det å være ensom i mengden er ganske vondt periodevis.<br />
<br />
Når noen har bursdag feks, i disse sosiale medier tider, så legges det ut mer og mindre fotogene bilder av bursdagsbarnet.. Så lurer jeg på, hvem ville jeg sendt sånne tullebilder til? Og hvis jeg sendte ut noen, hvem ville lagret dem og brukt dem "mot"meg ved neste bursdag?<br />
Små ting kanskje, men det å føle at man hører til ett sted i en gjeng, det er noe jeg savner.<br />
<br />
<br />
Nå håper jeg ikke at noen av mine får helt noia og vil inkludere meg i sine gjenger pga dette innlegget, for det ville vært ennå værre en dagens situasjon. Jeg har venner, nei for søren jeg har mange, gode, fantastiske venner. Det er bare det at jeg ikke hører hjemme i deres gjenger.<br />
<br />
Ok, nok gjentakelser for ett innlegg. ensomhet der altså, midt i en hau med flotte venner;)<br />
<br />
Og ja forresten, 55 dager skadefri. hurra eller noe...<br />
<br />Cathrinhttp://www.blogger.com/profile/05353139592075259169noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-8307966307181790240.post-62827191260435434422018-11-01T22:26:00.000+01:002018-11-01T22:26:10.058+01:00Destruktiv,konstruktiv?I dag er en sånn dag, hvor jeg har lyst å blogge, men finner ikke ordene helt. <div>
Så da bare begynner jeg, også får vi se hvor det fører hen.</div>
<div>
om to dager er jeg 40 dager skadefri, hvis tingene går som jeg håper.</div>
<div>
<br /></div>
<div>
Formen er fortsatt ikke helt på topp. Jeg kjenner at jeg nok egentlig hadde trengt å være mer sosial enn jeg er. Men jeg kjenner jeg blir irritert veldig lett. Og folk som jeg ellers trives godt med, trigger noe i meg. Mange tapper mer enn vanlig, så det er egentlig ikke så mange jeg orker. Så da får jeg dårlig sammvittighet for å være en dårlig venn også.. </div>
<div>
<br /></div>
<div>
I tillegg tror jeg at jeg er på vei til å gå i "avvisningsfella" jeg tåler sykt dårlig avvisning, og selv om jeg i de fleste tilfeller ser med fornuften at det ikke er en avvisning, så føles det ofte som det. Og go to løsningen min blir da å avvise, slik at jeg slipper å bli avvist. Eller ikke nødvendigvis avvise en gang, bare slutte å ta kontakt. Forsvinne i det stille. </div>
<div>
<br /></div>
<div>
Så var jeg hos behandler i dag. Vi snakket bla om en del smådestruktive greier jeg gjør, som ikke er fysisk skadelig, men som forteller meg at jeg ikke er verdt mer. Så da prøver jeg å motvirke det da, så i dag ble det en ny blomster bukett til meg selv. Og en fuglemater. <div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEg-Ebx8f_sz5K1gfTWz4Q7z_VjAoBWr3PrtdGKwsnBs1beJZUgOv4WM6_cMjtmlBpYq5LgHqHQ3-q6c_W5qL7XMY_c8O3eDO8nRwXXNDBuQ1S6Zl9gY7Bx4rXOt1ZnqWgJ_CN0JJyo_ik8/s1600/IMG_4692.JPG" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="1600" data-original-width="1600" height="320" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEg-Ebx8f_sz5K1gfTWz4Q7z_VjAoBWr3PrtdGKwsnBs1beJZUgOv4WM6_cMjtmlBpYq5LgHqHQ3-q6c_W5qL7XMY_c8O3eDO8nRwXXNDBuQ1S6Zl9gY7Bx4rXOt1ZnqWgJ_CN0JJyo_ik8/s320/IMG_4692.JPG" width="320" /></a></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<br /></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<br /></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<br /></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
Ellers var jeg en tur på sele og besøkte "gudbarnet" hun har blitt stor og fin:)</div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<br /></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<br /></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEi_ttt_Y7uElGvrMObrxih6tPTP8KKbe79o0-NWnqLNntPTPXoUl-QQ0T29jATVs5CMwIbFPyID8sIi-9y6Qt49w3u2rK2zvuuGvA7rbLx8HizV55qg97-b7gsGtKDD-r_1rE3ehbSw20w/s1600/IMG_4667.JPG" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="1600" data-original-width="1200" height="320" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEi_ttt_Y7uElGvrMObrxih6tPTP8KKbe79o0-NWnqLNntPTPXoUl-QQ0T29jATVs5CMwIbFPyID8sIi-9y6Qt49w3u2rK2zvuuGvA7rbLx8HizV55qg97-b7gsGtKDD-r_1rE3ehbSw20w/s320/IMG_4667.JPG" width="240" /></a></div>
<br />
<br />
<br />
<br />
Og siden sist har jeg blitt brilleslange. Hele tre par briller. genialt med brilleabbonement!<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiunkWUhw-0Lxs61pBnuztI8NgZ1WDy1lAtCAW_Ldc67UqmRLIdlWV8gA_OeVTVPmt5cXmaoZYntULfOv2OK-lM2ytP-P17zWZQIAvJyR4yOnYTLFr28oAp2o_sXui4nmiQogIQzNWETbo/s1600/IMG_4680.JPG" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="1600" data-original-width="1600" height="320" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiunkWUhw-0Lxs61pBnuztI8NgZ1WDy1lAtCAW_Ldc67UqmRLIdlWV8gA_OeVTVPmt5cXmaoZYntULfOv2OK-lM2ytP-P17zWZQIAvJyR4yOnYTLFr28oAp2o_sXui4nmiQogIQzNWETbo/s320/IMG_4680.JPG" width="320" /></a></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<br /></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
Så, oppsummert.. bedre enn før, men ikke så bra? Noe sånn...</div>
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br /></div>
Cathrinhttp://www.blogger.com/profile/05353139592075259169noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8307966307181790240.post-25548084381924347452018-10-25T19:22:00.002+02:002018-10-25T19:22:45.269+02:00Små steg mot mål?I dag er det torsdag, det betyr at det er tre uker siden jeg sjekket ut av dps for denne gang. Ukene hjemme har gått fort og seint på en gang. Jeg har hatt ganske mye program, det er en del som skal tas opp igjen etter å ha vært i dvale i lang tid. Jeg hadde første samtale med behandleren min siden i vår. Planen er å gå rimelig fast til ham en stund nå. Det har jeg ikke gjort siden høsten 2016. Siden jeg har vært mye innlagt, 9 av 12 mnd i fjor og 4 mnd til nå i år. pluss at jeg ville avslutte all behandling i vår siden jeg ikke så poenget med noen ting.<br />
Jeg var med en tur til danmark for å hente en søt sjarmør :)<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEit1FqWyR592ljdTt2GF1lrM_ZvRUukU5wA5UvpTghJGexjRjfOOMETI0ne8w9HyHidrC_5OYLhDreIs_xrCl0DyV9-7b7PG4DQW4J3zSUF7uAQCjvQm0TXxdzAcryld-TLc_suIY_mrDU/s1600/fjFVSjy0SyCSj4RjDZslZw.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="1600" data-original-width="1200" height="320" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEit1FqWyR592ljdTt2GF1lrM_ZvRUukU5wA5UvpTghJGexjRjfOOMETI0ne8w9HyHidrC_5OYLhDreIs_xrCl0DyV9-7b7PG4DQW4J3zSUF7uAQCjvQm0TXxdzAcryld-TLc_suIY_mrDU/s320/fjFVSjy0SyCSj4RjDZslZw.jpg" width="240" /></a></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<br /></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
Så har det vært noen kursdager og litt sånn.. Har også gjort litt hjemme med veldig god hjelp;) Så nå er det iallefall stortsett godt å være hjemme i egen leilighet. </div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<br /></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<br /></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
Jeg har kommet inn i en ganske god døgnrytme til meg og være, kontaktene mine i psykisk helseteam i kommunen har vært veldig på ballen etter at jeg kom hjem, så jeg får nesten alle timene jeg skal ha. </div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<br /></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
De har også ordnet så nattevaktene kommer innom hver kveld for å bidra til at jeg skal klare å få tatt pillene mine. </div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<br /></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
Jeg er litt over 4 uker skadefri. og det er fint;) Jeg har ikke satt meg noen hårete mål, for da blir nederlaget hvis jeg ryker så stort. Men akkurat nå er jeg altså skadefri og det er fint. </div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<br /></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
De siste dagene har det vært ganske tungt igjen. Jeg velger å tro det er dårlige dager, og ikke starten på en dårlig periode... </div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<br /></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<br /></div>
Cathrinhttp://www.blogger.com/profile/05353139592075259169noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8307966307181790240.post-15943399013952665382018-09-02T22:37:00.001+02:002018-09-02T22:37:56.304+02:00Om å våge å håpeNå om dagen er det vondt og vanskelig døgner rundt. Jeg er heldig og har utrolig mange gode folk rubdt, som ser og forstår, eller i det minste prøver å forstå.. Jeg har prøvd å analysere og skjønne hvorfor jeg mister håpet nå, når alt egentlig ligger til rette for at jeg burde være full av håp og tro på fremtiden.<br />
<br />
Jeg tror det er samme mekanismen som jeg har når det gjelder avvisning. Jeg tåler avvisning periodevis veldig dårlig, og tolker avvisning inn i alt mulig. Dermed blir forsvarsmekanismen å avvise andre, og da spesielt hjelpeapparatet i dårlige perioder. Så er det jeg som har kontrollen liksom. De kan jo ikke avvise meg når jeg allerede har avvist dem..<br />
<br />
Litt det samme tror jeg foregår nå.. Vi er i gang med behandling, vi dykker ned i materien, ingen har turt å nærme seg dette temaet før. Så for å unngå skuffelse når behandlingen viser seg å ikke virke/behandler gir meg opp, eller synes jeg blir for slitsom, eller ett hvilket som helst annet negativt scenario oppstår, så «mister jeg håpet» <br />
Tenker at det uansett ikke kommer til å virke. Om jeg skal orke å holde ut bare for å bli skuffet igjen. Vurderer om jeg bare skal kaste inn håndkleet nå, så slipper jeg å vente å se..<br />
<br />
Men nå som jeg tror jeg har identifisert mekanismen, så er det jo mulig å jobbe med det. Si til meg selv når sucidaliteten kicker inn. At nå skjer dette fordi du er så redd for skuffelse og avvisning. Det går det jo an å jobbe med..<br />
<br />
<br />Cathrinhttp://www.blogger.com/profile/05353139592075259169noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8307966307181790240.post-2125135335842172922018-08-30T00:18:00.001+02:002018-08-30T00:18:30.628+02:00Behandling..Siden forrige innlegg har det jammen skjedd litt av hvert. Hele våren var tung som ei hengemyr, jeg ble henvist to ganger til dalane dps, men fikk avslag. Så til slutt endte det med en planlagt innleggelse på ny avdeling på sandnes dps.. Jeg var skeptisk, veldig skeptisk. Da avslutningen på den forrige innleggelsen min var alt annet enn bra, og jeg var redd der ville være spøkelser i veggene som ville vanskeliggjøre ting ved en ny innleggelse.<br />
<br />
Men så utrolig grunnløs den bekymringen var. Jeg ble møtt og sett og forstått og ikke minst samarbeidet med på en måte jeg ALDRI har opplevd før, hverken her eller i byen.. at det kan være så stor forskjell på to avdelinger i samme bygg er nesten skummelt..<br />
<br />
Behandleren min her sammen med teamet mitt har laget planer opp og ned og i mente, de hadde til og med eget personalmøte med fokus på hvordan selvskading skal møtes, alt for at jeg skulle slippe dårlige opplevelser. Men tiden gikk litt i fra oss. Planene ble laget fordi at behandleren min og jeg skulle dykke litt ned i materien som ingen har turt før.. alle har snakket om stabilisering, men det er vanskelig å bli stabil når alle skuffene i hjernen med alle vonde erfaringer spretter opp på likt, gang etter gang. Og jeg ikke vet hva de inneholder, og dermed blir like overmannet hver gang. Så ble det ferie for behandleren, og vi ble enige(!) om at det ikke var vits at jeg var her i ferien med masse ferievikarer. Derfor avtalte vi at jeg skulle komme tilbake til høsten.<br />
<br />
Tre uker hjemme ble det, så kom tydeligvis høsten for meg.. Det ble ikke planlagt, mem en akutt innleggelse, men siden jeg da var på plass når behandler kom tilbake, gikk vi i gang.. jeg stapper hånda inn i vepsebolet to ganger i uken, og stoler på at hun og miljøpersonalet står klar med epi penn, i form av støttesamtalee og tettere rammer når reaksjonene kommer. Foreløpig går det på ett vis, symptomtrykket er høyere, mer skadetrang, mer presserende suicidaltanker, jeg fortjener mindre og mindre, vanskelig å ta medisinene, selv om de hjelper skriker følelsene som om det er gift. Sengen er forbudt område på natten, så jeg sover på gulvet. Men det er nå eller aldri. Funker ikke dette, så vet jeg ikke om jeg orker mer.<br />
<br />
Jeg har heldigvis litt mer energi nå, det hjalp med en hestekur med jerntabletter, ikke rart alt føltes ut som en kamp når hb var på 9 tallet..<br />
<br />
I dag vet jeg at noen har tipset om bloggen min på ett kurs for nyansatte på sus. Velkommen til evnt nye lesere. Jeg håper at mine erfaringer, dyrekjøpte som noen er, kan gjøre veien i helsevesenet lettere for noen som kommer etter. Bla i arkviet, og ta gjerne kontakt hvis noen lurer på noe..Cathrinhttp://www.blogger.com/profile/05353139592075259169noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-8307966307181790240.post-33229682418946391942018-02-08T23:15:00.001+01:002018-02-08T23:15:14.300+01:00Mørkt, mørkere, mørkest...Etter ett liv med mange dårlige perioder, de siste 15 årene iallefall, flere dårlige enn gode. Er det veldig rart å kjenne på det jeg gjør nå. <div>
<br /><div>
Jeg har vært langt nede før, jeg har satt datoer for å ta livet mitt, jeg har skadet meg daglig. Jeg har sydd flere tusen sting tilsammen de siste ti årene. Antall innleggelser har bikket 100 med god margin. Antall behandøere er tosifret, og mengden miljøpersonal sikkert tresiftet. Alle har jobbet for å hjelpe meg, noen har klart det bedre enn andre. 24 behandlinger med ect har det vært</div>
<div>
<br /></div>
<div>
Men nå har jeg gitt litt opp. Jeg sliter med å klare å holde motet oppe, jeg tror ikke at noe kan hjelpe, det meste er liksom prøvd. For tiden tenker jeg at min løsning må bli å ikke leve lenger, for å få fred fra det helvete jeg opplever at jeg lever i. Det er ikke akutt, og jeg har ikke tenkt å gjøre noe akkurat nå. Bare så ingen får angst og slår alarm;) men, det er tøffe tak. Jeg kan ikke huske at jeg har hatt så lite tro på at det skal bli bedre før. Jeg har liksom selv på det vondeste og mørkeste hatt ett lite glimt av håp. Men nå føles det bare mørkt... </div>
<div>
<br /></div>
<div>
Jeg er jo en person som liker å være der det skjer, som liker å kunne stille opp når venner trenger barnepass eller dyrepass eller flyttehjelp eller noe, men nå føles det som jeg har løpt maraton etter at jeg har vært i dusjen, så det er lite energi til noenting. Det er uvandt for sosiale meg å ikke orke å treffe venner. </div>
<div>
<br /></div>
<div>
Fornuften min er det jo heldigvis ikke så veldig mye galt med, så selv om jeg ikke klarer å kjenne på at det er håp om bedring. Så prøver jeg å koble på fornuften å si til meg selv at det kan bli bedre.. </div>
</div>
Cathrinhttp://www.blogger.com/profile/05353139592075259169noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-8307966307181790240.post-63010788283973586132018-01-14T04:35:00.002+01:002018-01-14T04:35:59.285+01:00Ett utrivelig besøk på legevaktenHei!<br />
I natt ramlet jeg utpå, skadet meg og måtte dermed en tur til legevakten for å sy. Det er jo aldri noe morro, og jeg føler meg sjelden så liten som når jeg tar den telefonen og sier navnet mitt, jeg er jo dessverre såpass godt kjent der oppe at de omtrent gjør klar sutursettet før de hører hva jeg vil. Det å komme opp der pleier heldigvis å være en ok opplevelse. Men ikke i natt. I natt ble jeg møtt av en lege, som for all del ikke sa noe galt med ord, men opplevelsen var alikevel vond. Han virket meget oppgitt over at jeg ville ha bedøvelse. Og da han satt bedøvelse fikk jeg lyst å minne om at jeg faktisk har følelse i armen, det er ikke ett dødt kjøttstykke. Han gjorde for all del jobben, alle kuttene ble sydd. Og at jeg gikk ut av det rommet og følte meg som en kjempe stor byrde er forsåvidt ikke det værste som kunne skje.<br />
<br />
Jeg lå der på benken og tenkte på alle andre som må møtes av denne legen. 13 år gamle julie som skader seg for første gang. Eller kanskje 25 år gamle thea som kommer for første gang etter å ha vært skadefri lenge. Jeg vet at jeg bebreider meg selv plenty når jeg har skadet meg. Og det siste jeg trenger i den situasjonen er at helsepersonell som liksom skal hjelpe, får meg til å føle meg ennå mer verdiløs.<br />
<br />
For all del, legen jeg traff i dag sa ingenting, kanskje var han bare stresset og trøtt, klokka var tross alt 3 på natta. Kanskje hadde jeg hatt en helt annen opplevelse med han klokka 10 en mandag morgen. Det vet jeg jo ikke. Men tanken på at min opplevelse av dagens møte kanskje er riktig, og tabken på at 13 år gamle julie blir møtt på samme måten gjør meg eitrande forbanna.. Eller, det er løgn, jeg blir ikke sint, bare på meg selv. Men jeg blir irritert og oppgitt. Fordi mitt møte i dag, minner meg på at det finnes sånne holdninger som jeg opplevde i dag. Det finnes folk, både i primærhelsetjenesten og i spesialisthelsetjenesten som fortsatt snakker om at mennesker skader seg for oppmerksomhet. Jeg har møtt mange som skader seg, og har snakket med mange om grunnen til å skade seg. Og ikke en har snakket om at man ønsker mer oppmerksomhet.<br />
<br />
Jeg skulle mye heller ønske jeg kunne klart å ringe til legevakten å be om en samtale, så kunne jeg sittet i en god stol og tatt en kaffikopp sammen med en av de flotte sykepleierne isteden for å ligge på en benk å bli sydd mens man helst bare ville vært alle andre plasser enn akkurat der.<br />
<br />Cathrinhttp://www.blogger.com/profile/05353139592075259169noreply@blogger.com5tag:blogger.com,1999:blog-8307966307181790240.post-65969238171517386752017-11-05T01:17:00.000+01:002017-11-05T01:17:04.049+01:00Litt om relasjoner, og sånn...Over 2 mnd er gått siden sist innlegg. Formen har forsåvidt vært bra... Jeg har hatt mer energi enn på flere år, samtidig som jeg har prøvd så godt jeg kan å balansere mellom aktivitet og hvile. Noen uker har det gått bra, noen uker itte, det er en prosess..<br />
<br />
Selv om dagtid har gått greit helt siden utskrivelse, så har kveld og natt vært vondt og vanskelig. Litt selvskading har det blitt men ikke like mye som før.<br />
<br />
De siste ukene har ting snudd. Det har vært tøffe tak, og lite energi, så tirsdag for en uke siden, la jeg meg inn på brukerstyrt seng. Det er ett fantastisk tilbud, som noen får tilbud om. Hvis senga er ledig kan du legge deg selv inn i 5 dager, man slipper hele runden med legevakt og amc2. Men nå er jeg hjemme igjen.<br />
<br />
Selv om jeg skal være ærlig på at jeg spurte om å få være lenger. Desverre var ikke det mulig. Og da jeg fikk nei til det, begynte jeg å tenke på hvor mange ganger før jeg har virkelig kjempet for å bli hørt, både ifht til behovet for å få være lenger, men også andre ting. Og så mange ganger Jeg har fått nei. Og hvordan det har opplevdes for meg. Stortsett så har jeg blitt utrolig skuffet. Og følt meg avvist, eller dårlig møtt. Og ikke rent få ganger har jeg blitt ganske sur. Mens i går var det ikke noe problem i det hele tatt. Jeg tok ett nei for ett nei, var selvsagt litt lei, men det handler mer om at jeg er dårlig, og nok burde vært inne en stund til. Men jeg tenkte med en gang at det ikke var vond vilje på avdelingen som gjorde at jeg ikke kunne få noen dager til. Jeg opplevde alikevel at de hadde hørt meg, at de skjønte forespørselen, og at de gjerne skulle innvilget, men pga av mange ting gikk ikke det.<br />
<br />
Jeg er sikker på at flere av de "avslagene" jeg har fått før har vært like godt begrunnet, men jeg har aldri opplevd det sånn. Da slo det meg, atter en gang, hvor viktig relasjoner er i en sånn behandlingssituasjon. Jeg ble innlagt på denne avd første gang i desember i fjor. Og så utrolig mye det har betydd for meg. Det var bare flaks at jeg havnet der, min egentlige avd var full, og jeg skulle egentlig bytte tilbake når det var plass. Heldigvis slapp jeg det.<br />
<br />
Det vil alltid, i alle situasjoner, i alle avdelinger, i alle settinger der mennesker møtes, være noen man har mer kjemi med, noen man får en bedre relasjon til. Sånn er det. også i helsevesenet. Jeg synes det er synd at det er lite fokus på det iallefall sånn jeg opplever det, i psykiatrien. Jeg KAN ikke få like god hjelp av trude som jeg ikke opplever god kjemi med som astrid som praten går lett med, som jeg opplever ser meg og prøver å forstå hvordan jeg har det. Jeg har lurt på mange ganger at hvorfor det er sånn at i det man går inn dørene på ett sykehus, så forventes det at man skal snakke like godt med turid og karen. Når alle vet at ellers i samfunnet så er det ikke sånn. Jeg har ofte tenkt på at man stortsett i dag kan velge hvem man vil omgås, man kan velge fastlege, i ganske stor grad får man lov å bytte behandler på psykiatrisk poliklinikk hvis det trengs, man kan velge frisør og tannlege og det aller meste, men i spesialisthelsetjenesten, og da spesielt døgnposter, så møter man mye motbør hvis en prøver å si at det er noen få i personalet som en virkelig ikke klarer å forholde seg til.<br />
<br />
Opp igjennom årene, så har jeg hatt relasjoner med mange hjelpere, noen dårlige, noen gode, og noen veldig gode. Det jeg aldri har opplevd er å ha en relasjon som er for god. Og det undrer meg at jeg opplever gang på gang at noen, og da ofte ledelsen på ulike steder virker til å være redd for for gode relasjoner. Hva er en for god relasjon lurer jeg på? Jeg skjønner at magda som jeg har en god relasjon med ikke forteller meg alt om hvordan hun har det, og det skal hun heller ikke, men jeg skjønner ikke hvorfor det virker som at noen bevisst går inn for å begrense den gode relasjonen. fordi den kan bli hva da? for god? Jeg har som sagt en lang historie i helsevesenet. Og at gode relasjoner blir for gode har jeg tilgode å se.<br />
<br />
Jeg tror at det er mulig å lage gode og fruktbare relasjoner, som ikke blir feil. Jeg tror at personalet må være bevisst sin rolle, og de må huske på at det er forskjell på personlig og privat. I de fleste situasjoner går det an å være personlig i forskjellige grader, uten å bli privat. Men jeg skulle ønske at man tenkte seg om. Hvis livet mitt var veldig vanskelig, hvis du hadde mye bagasje i ryggsekken din. ville du fortalt om det til ett menneske som du visste navnet på, men som ellers ikke sa noe om seg selv, som ikke kunne fortelle deg hva han eller hun hadde til middag i går en gang? Eller når man snakker sammen rundt jul, og jeg spør fikk du noe fint til jul, og svaret er det snakker vi ikke om? Det er ikke førstemann jeg forteller om mitt mørkeste til iallefall..<br />
<br />
<br />
Nå skal jeg avslutte dette surret. Poenget var, at man kan tåle mye mer "avvisning" og andre feilskjær når en god relasjon ligger i bunn. Jeg er utrolig takknemlig for den avd jeg nå tilhører, og helt ærlig håper jeg at jeg aldri må prøve ett nytt sted igjen:)Cathrinhttp://www.blogger.com/profile/05353139592075259169noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8307966307181790240.post-5870796919847602242017-08-19T04:54:00.000+02:002017-08-19T04:54:58.949+02:00tøffe tak.. <div style="color: #454545; font-family: '.SF UI Text'; font-size: 17px; line-height: normal;">
<span style="font-family: '.SFUIText'; font-size: 17pt;">Hei! </span></div>
<div style="color: #454545; font-family: '.SF UI Text'; font-size: 17px; line-height: normal;">
<span style="font-family: '.SFUIText'; font-size: 17pt;">I kveld har det vært tøffe tak, jeg er straks ferdig med en serie ect behandlinger. Har to igjen, og dermed nærmer det seg utskrivelse. Jeg har vært innlagt i 4 mnd nesten. Og er dermed drittlei, og rimelig klar for å komme hjem, trodde jeg. Eller, jeg er det altså, jeg bare trodde det skulle bli litt lettere enn det har vært til nå. Jeg er nemlig hjemme på perm i helga. Og i dag har egentlig vært en fin dag, jeg hadde besøk av en venninne, og vi gikk til bøndenes innkjøpslag fordi jeg skulle se om de hadde regntøy til meg, de hadde bare neongult, det var ikke så aktuelt. Etterpå ruslet vi rundt i sentrum, og fikk til og med tid til en liten kaffikopp (og en belgisk vaffel med is) ikke si det til noen;) før vi endte opp hjemme hos meg:) det var egentlig litt koselig å rusle rundt i sentrum. Veldig sjelden jeg gjør det. Hun var på besøk i noen timer før hun syklet hjem. </span></div>
<div style="color: #454545; font-family: '.SF UI Text'; font-size: 17px; line-height: normal; min-height: 20.3px;">
<span style="font-family: '.SFUIText'; font-size: 17pt;"></span><br /></div>
<div style="color: #454545; font-family: '.SF UI Text'; font-size: 17px; line-height: normal; margin-bottom: 8px; margin-top: 9px;">
<span style="font-family: '.SFUIText'; font-size: 17pt;"><img alt="IMG_3500.JPG" src="webkit-fake-url://708839DE-4862-44DC-B134-AED41CEFF3AE/IMG_3500.JPG" /></span></div>
<div style="color: #454545; font-family: '.SF UI Text'; font-size: 17px; line-height: normal; min-height: 20.3px;">
<span style="font-family: '.SFUIText'; font-size: 17pt;"></span><br /></div>
<div style="color: #454545; font-family: '.SF UI Text'; font-size: 17px; line-height: normal;">
<span style="font-family: '.SFUIText'; font-size: 17pt;">Så begynte helvete, jeg ble urolig og følte jeg kavet rundt i ett gjørmehull som jeg ikke kom utav. Så jeg tenkte jeg kunne ringe noen bare for å slå av en prat. Så begynte scrollingen, først hele telefonlista. Ikke ett menneske jeg følte jeg kunne ringe bare for å si hei. Så tok jeg for meg vennelista på facebook, nevnte jeg at på den er det vel over 1000 navn. Fortsatt ikke napp.. og vipps der raste verdenen min ennå litt mer, kjenner jeg så mye folk som jeg ikke kan ringe til når verden raser i hodet på meg? Snakk om å omtrent drukne i negative tanker da. Å føle seg ensom i flokken har sjelden vært mer beskrivende iallefall. Nå gruer jeg meg til morgendagen, for den blir mest sannsynlig akkurat lik, jeg skal ut å kjøpe vg, siden jeg er med i en sak i vg helg. Men ellers skal jeg ingenting. Orker nok ingenting heller. </span></div>
<div style="color: #454545; font-family: '.SF UI Text'; font-size: 17px; line-height: normal;">
<span style="font-family: '.SFUIText'; font-size: 17pt;">Så da har jeg all tid i hele verden til å plukke meg selv i fillebiter, jeg er med som assistent på noen hundekurs, og fornuften i meg sier at jeg gjør en helt ok jobb, ellers hadde jeg ikke fått være med. Men den lille djevelen som sitter på skulderen min forteller meg at jeg er fullstendig ubrukelig. Og siden jeg i dag ikke klarte å finne en venn å ringe til, må jeg jo nødvendigvis være tidenes dårligste venn også,,. heldigvis har jeg en fornuftig heiagjeng på sms, så vi fikk snudd, iallefall såpass at jeg nå ligger i egen seng og venter på søvnen. Så, planen framover er behandling mandag og onsdag ect(elektrosjokk) så skal jeg starte opp på nye medisiner på torsdag og skrives ut på torsdag. Da får jeg også lov å kjøre bil igjen, det blir en befrielse:)</span></div>
<br />
<div style="color: #454545; font-family: '.SF UI Text'; font-size: 17px; line-height: normal; margin-bottom: 8px; margin-top: 9px;">
<span style="font-family: '.SFUIText'; font-size: 17pt;"><img alt="IMG_3496.JPG" src="webkit-fake-url://708839DE-4862-44DC-B134-AED41CEFF3AE/IMG_3496.JPG" /></span></div>
<div>
<span style="font-family: '.SFUIText'; font-size: 17pt;"><br /></span></div>
Cathrinhttp://www.blogger.com/profile/05353139592075259169noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8307966307181790240.post-38229349458314301242017-07-18T23:47:00.001+02:002017-07-18T23:47:32.598+02:00I feel rejected even when im not...Fortsatt innlagt, og i gang med ECT behandling. Nå går dagene stortsett i å prøve å hvile, samtidig som jeg må prøve å ha litt kontakt med omverdenen. Men, det er tøffe tak om dagen, jeg føler meg avvist, selv nårjeg vet 100% at jeg ikke er det. Når jeg tar opp tlf, og ringer til noen, som jeg kanskje kommer på at er opptatt akkurat da. Så handler jo det faktisk ikke om at han eller hun ikke ville snakke med meg, men at de ikke kunne snakke med noen akkurat da. Alikevel kan jeg kjenne at tårene kommer. Det er jo ikke farlig med tårer, men jeg har ikke vært vandt til å gråte, annet enn i sinne.<br />
<div>
<br /></div>
<div>
Det er ganske utmattende å hele tiden være på randen av grining. </div>
<div>
Jeg har hatt en omgang med ect, og skal ha neste behandling i morgen tidlig, jeg hadde en runde med meg selv, der jeg ikke hadde tro på dette ect greiene. Hvorfor skal det virke lenger denne gangen enn sist? Er det verdt å gå gjennom en gang til, hvis det bare varer noen uker før alt er like galt igjen? Jeg vet ikke, men jeg må gi det en sjangs. </div>
<div>
<br /></div>
<div>
Jeg tror ikke jeg fikser ennå ett nederlag hvis effekten ikke varer, men, den tid, den sorg. Må prøve å se på det sånn iallefall...<br />
<br />
<img src="webkit-fake-url://bc0de307-3f73-4eea-a29a-a2dae531c8f8/imagejpeg" /></div>
Cathrinhttp://www.blogger.com/profile/05353139592075259169noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-8307966307181790240.post-24747722261052121732017-06-30T23:29:00.002+02:002017-06-30T23:29:44.170+02:00Ny runde med ECT?Jeg er fortsatt innlagt, akkurat i dag er jeg hjemme på overnattingsperm. Jeg har hatt en tøff dag,så akkurat hvor lurt det var, kan vel diskuteres. Men jeg står den vel av denne gangen også.<br />
Siste nytt er at de vil søke meg til ennå en runde med ECT (elektrosjokkbehandling) Jeg er i utgangspunktet veldig positivt innstilt, men akkurat i dag er jeg en liten smule pessimist.<br />
<br />
For, vil det virke? vil det hjelpe? Og ikke minst vil det vare? Tenk hvis det bare blir en kort opptur sånn som sist? Tenk hvis det bare varer en pitteliten stund, og så blir alt like galt igjen? Fikser jeg det? fikser det nederlaget? Kanskje er jeg ett håpløst tilfelle? Kanskje jeg ikke kan hjelpes?<br />
<br />
Tenk hvis jeg skal ha det sånn som dette resten av livet. Jeg kan bare si at da kan ikke jeg leve spesielt mye lenger. Det orker jeg ikke. Men jeg må vel prøve denne gangen også, for å se om det er dette som er løsningen.<br />
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhyLASdNChfJDobZyozYY4OZXM3nt9fkehXzQo6WowXSps0dSBHzDXcHRC_lBdl0pqZmephJRKtAP9r2WfCYIZG_Vd6tcjaaVdQniJ6_6aTBap7ezwDM1W-QtrsRcwYE9d0tkfNUAlmfmI/s1600/ha%25CC%258Apl%25C3%25B8s.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="698" data-original-width="600" height="320" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhyLASdNChfJDobZyozYY4OZXM3nt9fkehXzQo6WowXSps0dSBHzDXcHRC_lBdl0pqZmephJRKtAP9r2WfCYIZG_Vd6tcjaaVdQniJ6_6aTBap7ezwDM1W-QtrsRcwYE9d0tkfNUAlmfmI/s320/ha%25CC%258Apl%25C3%25B8s.jpg" width="275" /></a></div>
<br />
Jeg blir så sliten av å være trist å lei, av å prøve å fungere uten å få det til. Jeg har kanskje 2% av den energien jeg pleier å ha. sliten av tankekjør og grining over en lav sko. Jeg er kort sagt sliten av livet.<br />
<br />
Heldigvis er jeg heldig med heiagjengen, og jeg har mange som holder håpet for meg når jeg ikke klarer selv, både ansatte og "insatte" og andre venner og kjente. Det setter jeg utrolig stor pris på. Samtidig som jeg kjenner på mye dårlig samvittighet for at jeg ikke klarer å treffe så mye folk, eller være med på de tingene som jeg vil. Jeg må ganske ofte hvile bare etter å ha tatt en dusj for tiden, så det å skulle være sosial koster ganske mye. Jeg kommer sterkere tilbake, håper jeg.<br />
<br />Cathrinhttp://www.blogger.com/profile/05353139592075259169noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8307966307181790240.post-5685786173826946472017-05-23T12:57:00.001+02:002017-05-23T12:57:54.580+02:00Tingenes tilstand <div><br></div><div><br></div><div><br></div><div>Jeg ble utskrevet 22 mars. Ting var så bra som de kanskje aldri har vært før, men det varte dessverre ikke så lenge. Og den 6 mai ble jeg innlagt igjen. Jeg var heldig og fikk komme til samme avdeling som sist. </div><div><br></div><div>Hva skjedde og hvorfor ble det sånn? Jeg snakket jo om balansen sist, og den var jeg ikke så flink på å finne. Jeg kjørte på med foredrag og div andre greier, litt flyttehjelp og selskap for en venninne. Og en førstegangsopplevelse som speaker på stevne. Samtidig som ting var vanskelig i mitt indre liv. Dermed brukte jeg mye av tiden på selvdestruktivitet, noe som også tapper for krefter. Så her sitter jeg igjen. En ny runde med innleggelse. </div><div><br></div><div>Det er vanskelig med balanse, for alt jeg gjør er jo ting som jeg synes er veldig gøy og hyggelig, og jeg synes det er fryktelig vondt å måtte begrense meg, for det eneste jeg vil er å kunne gjøre alt jeg både vil og må.. men jeg må vel snart innse at kapasiteten ikke er like stor som jeg skulle ønske. </div><img id="id_29aa_17a_b894_5f2d" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhDmhYO2AXsGLk221OLT5jSWN6_dSNWOzH52OKDr5buKVkGYpKR8BQLkzUVXoFXOvNqlFFUVxu4dYHVakuewHAsSLb2RNwjm1ekpwcjSCRxVb_lByGx22M-xVb1yIoHN6VjTXRFTP4pqsc/" alt="" title="" tooltip="" style="width: 353px; height: auto;"> <div><br></div><div><br></div><div><br></div><div><br></div><div><br></div><div> </div><div><br></div><div>Og når jeg da samtidig ikke klarer å være fornøyd med noenting jeg gjør, og må straffe meg selv for at ingenting er godt nok, så blir det en himla vond spiral som er vanskelig å komme utav. Feks sitter jeg ennå å tenker på ett foredrag jeg hadde for helsefagarbeidere i videreutdanning som de var kjempe fornøyde med, mens jeg har tusen ting som kunne vært bedre. Og jeg var speaker for første gang 1 mai, og igjen nå i helgen. Jobben jeg gjorde var bra nok til å være første gang, men jeg er selvsagt ikke fornøyd. Og dermed må jeg dø, eller iallefall blø i følge mine indre demoner. </div><div><br></div><div>Jeg er i en prosess i forhold til å prøve å finne ut hvor denne strenge tonen mot meg selv kommer fra, og plassere ansvaret mentalt der det hører hjemme. Det er tøffe tak, og det har blitt noen sting i det siste,. Jeg blir ei lita og usikker jente, som trenger bekreftelse og omsorg, og som er himla sårbar dor avvisning og dårlige møter. Det er vondt og vanskelig og veldig skambelagt. </div><div><br></div><div><br></div><div><img id="id_8c66_dc28_4d82_a9d0" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEigjxXMGS_DBLnVNcCZNf2vhhX2y8gs7gXjwxkH_yAi-OJGR7vPiLRthJfbvMblb_fZ-gOOYS-EhKaSPRR1Up-nIHeZsSunmmGB4g5EUufE8B6PgAg-vlNAnTY-arP0t7MRNJ82Hnu9pIc/" alt="" title="" tooltip="" style="width: 353px; height: auto;"> <br></div><div><br></div><div><br></div><div><br></div><div>Nå er siste nytt at jeg skal søkes til nærlandsheimen for et rehab opphold på 3 uker for oss med sykelig overvekt. Det blir bra. Kanskje jeg kan klare å slanke vekk noen kg så jeg slipper å være størrelse liten elefant lenger. Og kanskje kan det hjelpe litt på psyken også. Håper det. </div><div><br></div>Cathrinhttp://www.blogger.com/profile/05353139592075259169noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8307966307181790240.post-78059091284995210302017-03-08T22:03:00.002+01:002017-03-08T22:03:57.986+01:00Det ble stilleHei igjen, det gikk heldigvis ikke ett år til neste innlegg, men alikevel noen måneder.<br />
<br />
Jeg ble ikke bedre etter sist innlegg, og den 22 desember ble jeg innlagt. Og her har jeg vært siden. Men for første gang på alle mine år i psykiatrien, har jeg virkelig følt at jeg har blitt sett og hørt og virkelig har fått hjelp. Og ikke bare av noen få, men hele avdelingen har vært helt fantastiske.<br />
<br />
Jeg fikk en behandler som virkelig så meg, og hva jeg trengte, som har tatt meg på alvor hele veien, og som har tatt initiativ til at jeg skal utredes på nytt, for hun mener at den diagnosen jeg har ikke stemmer.. Jeg begynte med Ect behandling i februar, og har 2 behandlinger igjen før jeg er ferdig, da har jeg hatt en serie på 12 behandlinger. Det har virkelig funket, og jeg har det bedre enn på lenge. Det er ikke dermed sagt at alt er tipp topp, men Jeg tenker ikke at jeg har lyst å dø hver dag lenger. Skadetrangen sitter i, men stort sett er den håndterbar.<br />
<br />
Vi har planlagt utskrivelse innen den 22.mars. Og jeg tror at det er første gang at jeg føler at det er helt greit. Jeg gleder meg til å komme hjem. Men jeg gleder meg ennå mer til å få lov å kjøre bil igjen. Siden jeg får ect 2-3 ganger i uka nå, så får jeg ikke lov å kjøre, siden det kan påvirke konsentrasjon og hukommelse. veldig lurt, for det er stadig episoder jeg ikke husker. Men jeg håper det kommer seg ganske kjapt.<br />
<br />
Ellers så har jeg blitt 30 år siden sist.. Og det føles faktisk helt greit, hvem skulle trodd at jeg synes det, som hadde en liten krise da jeg bikket 26... Og på bursdagen min kom en venninne innom med det som må være den fineste gaven jeg noensinne har fått...<br />
<br />
Ett maleri av meg og salka fra stallgjengen siden hun måtte tas i november.<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjNwnMe8vEZ1dGOBa2xzCEZqPyjz15ubQiw58kteRteVdTJb_eNVgGoRy-QKf4n9_BZdcCNqt1MHdlnxQ2pxM56pcbTvQF4SsEhSW8titvzptk1nbrpI6Xt0minW-pYGUYDJoidvXItTWI/s1600/IMG_2979.JPG" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="320" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjNwnMe8vEZ1dGOBa2xzCEZqPyjz15ubQiw58kteRteVdTJb_eNVgGoRy-QKf4n9_BZdcCNqt1MHdlnxQ2pxM56pcbTvQF4SsEhSW8titvzptk1nbrpI6Xt0minW-pYGUYDJoidvXItTWI/s320/IMG_2979.JPG" width="240" /></a></div>
<br />
Utrolig glad for det.<br />
<br />
Så er jeg spent på om jeg klarer å fylle dagene akkurat passelig når jeg kommer hjem. Jeg må prøve å ikke bli sittende for mye alene hjemme, men samtidig må jeg ikke fylle dagene sprengfulle med program, da går jeg fort i kjelleren igjen.<br />
<br />
Forrige uke tok jeg forresten en tattovering:) kjempe fornøyd! Hvis du ser godt etter ser du at det er ett semikolon i kroppen til sommerfuglen:) mer om semikolonproject kan du lese <a href="http://www.upworthy.com/have-you-seen-anyone-with-a-semicolon-tattoo-heres-what-its-about" target="_blank">her</a>.<br />
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjclcBQRuSQSZME6BWzA0bCwLMDoOcZKV7vy0t04LS19WqFWXUhSElAVADlJjVI-WJ1YbFSGz3KXGrToY9lbgpqfqMg37QGzG-ePtmXcE0HINvb_966eXS9yH794bCJewaxZVxSdI9cY1c/s1600/IMG_3036.JPG" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="320" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjclcBQRuSQSZME6BWzA0bCwLMDoOcZKV7vy0t04LS19WqFWXUhSElAVADlJjVI-WJ1YbFSGz3KXGrToY9lbgpqfqMg37QGzG-ePtmXcE0HINvb_966eXS9yH794bCJewaxZVxSdI9cY1c/s320/IMG_3036.JPG" width="320" /></a></div>
Cathrinhttp://www.blogger.com/profile/05353139592075259169noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-8307966307181790240.post-77940807596265757752016-11-19T01:39:00.001+01:002016-11-19T01:39:58.271+01:00 Hei bloggen<span style="-webkit-text-size-adjust: auto; background-color: rgba(255, 255, 255, 0);">Mest sannsynlig er det ikke så mange innom her lenger. Ikke jeg heller, men nå har det jo skjedd litt, så jeg tenkte jeg kunne ta en aldri så liten oppsummering av det siste året, og kanskje finner jeg skrivekløen igjen, hvem vet?<br /><br />Sist innlegg var i november i fjor. Formen min har vært opp og ned siden det, jeg hadde en innleggelse rundt jul, og en i januar. I januar fikk jeg besøk fra nasjonalt medisinsk museum, de intervjuet meg og tok bilder av leiligheten, og det er nå en del av en utstilling på teknisk museum som skal henge til neste år. Stikk innom hvis du er i hovedstaden da:) ellers var våren ganske rutinepreget. Nytt av året var at de omstrukturerte i bofellesskapet, og slo sammen to personalgrupper fra to bofellesskap, og dermed har bemanningen her blitt mindre. Kan si mye om det, men det får bli en annen gang. Jeg har hele året hatt hjemmebesøk eller vært oppe til samtale på akutt ambulant team en gang i uka, det har vært utrolig bra. Jeg hadde ett par innleggelser i sommer. En med gode opplevelser og god hjelp, og en som jeg ikke var så veldig fornøyd med. Når flere i personalet sier at de er enig med mine synspunkter men ikke våger å si i mot ledelsen av frykt for dårlig attest hvis de skal slutte, ja da har avdelingen ett ledelsesproblem spør du meg. Men det er mange flinke folk, og jeg blir stortsett møtt på en veldig fin måte:) og jeg er evig takknemlig for at de kommer uke etter uke til meg!<br /><br />Vi var selvsagt i seljord i pinsen. Det er alltid gøy, selv om det koster mye for meg å være sosial en hel langhelg.. fullstendig kollaps når jeg kommer hjem.<br /><br />I juni var jeg en tur i krsand for ett intervju i forbindelse med kirkens sos agder sitt 40års jubileum.<br /><br />Og i august reiste vi til biri for å være med å arrangere nordisk mesterskap for islandshest. Min gjeng hadde ansvar for campingen. Det ble hakket travlere enn vi forutså, med en del regn og strømbrudd pga våte ledninger rundt omkring flere netter og dager. Folk er idioter ble konlusjonen;)<br /><br />Det ble en kræsjlanding da jeg kom hjem, og jeg føler vel kanskje jeg har padlet i vannskorpa hele dette året egentlig. Oktober begynte med klubbmesterskap i isafold, jeg var stevneleder, veldig gøy, ganske travelt men himla fint å kjenne på at hele klubben dro lasset sammen! Så får det være at det ble en uke med sofatjeneste etterpå. I midten av okt var jeg en dagstur til oslo for å være med på åpningen av hjemme hos utstillingen på teknisk museum. Og uka etter ett par dager i krsand for å si noen ord på en av kirkens sos sine 2 jubileumskonferanser. Det var veldig hyggelig, og fint å få mange tilbakemeldinger på at det jeg delte og sa noe om ble godt motatt:)<br /><br />Nov begynte med en helg på gardemoen i lokallagsmøte i norsk islandshestforening. Da jeg landet hjemme fikk jeg telefon om kolikksyk hest, det ble ett heftig døgn og Salka fikk til slutt vandre over regnbuebroen. Veldig veldig trist. Men en riktig avgjørelse når ting ble som de ble.<br /><br />Dermed er jeg inne i en hesteløs tilværelse som jeg ikke har planer om å endre på. Det blir rart og merkelig, og jeg må gjøre noen grep så jeg ikke blir sittende for mye hjemme alene. Heldigvis har jeg i ett år nå fått være med som assistent på valpekurs og lydighetskurs, så ca hver torsdag er det på programmet, det er ordentlig morro og jeg er supertakknemlig for at jeg får være med:) noen ganger kan jeg bidra, og noen ganger er jeg fysisk tilstede, jeg klarer jo oftest ikke holde kjeft da.. utrolig kjekt iallefall;)<br /><br />Nå er det snart to uker siden vi tok salka, og formen er ikke akkurat på topp. Vi jobbet med henne i ett døgn, og da jeg la meg hadde jeg vært våken i noen og førti timer, det tåler jeg ganske dårlig, og i tillegg til sorgen over å ha mistet frøkna fører hele greia til at den minste dråpe får begeret til å flyte over, jeg har sikkert grått mer de siste tre dagene enn jeg har gjort i hele mitt voksne liv..<br /><br />Jeg er veldig veldig glad for den kirkens sos greia jeg var med på, for det førte til at lillesøs og jeg hadde fotoshoot og da noen bilder med salka! Tenk det! Fryktelig glad for det!</span><br />
<div>
<span style="-webkit-text-size-adjust: auto; background-color: rgba(255, 255, 255, 0);"><br /></span></div>
<div>
<span style="-webkit-text-size-adjust: auto; background-color: rgba(255, 255, 255, 0);"><br /></span></div>
<div>
<span style="-webkit-text-size-adjust: auto; background-color: rgba(255, 255, 255, 0);"><br /></span></div>
<div>
<span style="-webkit-text-size-adjust: auto; background-color: rgba(255, 255, 255, 0);"> </span></div>
<div>
<span style="-webkit-text-size-adjust: auto; background-color: rgba(255, 255, 255, 0);">Se det fine:)</span></div>
<span style="-webkit-text-size-adjust: auto; background-color: rgba(255, 255, 255, 0);"><img alt="" id="id_4cdd_acbf_a034_3db8" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEifiY8hytq2vRdLXT5mks3J87mH2z5iz2M746xd4yv240iSAZ8WjIMWMHaqFR8J4IcpICoNLIUaEaLkuEV2Jd4bzYBScXs3zbczN4m03QrFEfCaKwQg6QFWVYMNQwoQvWDABM-ysv1B0BU/" style="height: auto; width: 298px;" title="" tooltip="" /> </span><br />
<span style="-webkit-text-size-adjust: auto; background-color: rgba(255, 255, 255, 0);"><br /></span>
<span style="-webkit-text-size-adjust: auto; background-color: rgba(255, 255, 255, 0);"><br /></span>
<span style="-webkit-text-size-adjust: auto; background-color: rgba(255, 255, 255, 0);"><br /></span>
<span style="-webkit-text-size-adjust: auto; background-color: rgba(255, 255, 255, 0);"><br /></span>
<div>
<span style="-webkit-text-size-adjust: auto; background-color: rgba(255, 255, 255, 0);"><br /></span></div>
<div>
<span style="-webkit-text-size-adjust: auto; background-color: rgba(255, 255, 255, 0);">Her er fra siste dagen.. slitne begge to❤️❤️</span></div>
<div>
<span style="-webkit-text-size-adjust: auto; background-color: rgba(255, 255, 255, 0);"><img alt="" id="id_2cc7_e35f_bcfe_3753" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgmAIl_DGhf002EXzGTNProUCNkILvhdvrciGHqk5JnVWuM-0bEpZQuYDwwyKVdXtCHWS8O597XMACaUO_vG2ByXOd396YqMt42sAs8xeaiQexZLSx06-8XL601Yl0oyHcmGR6TiQKsD_I/" style="height: auto; width: 269px;" title="" tooltip="" /></span></div>
<div>
<span style="-webkit-text-size-adjust: auto; background-color: rgba(255, 255, 255, 0);"><br /></span></div>
<div>
<span style="-webkit-text-size-adjust: auto; background-color: rgba(255, 255, 255, 0);"><br /></span></div>
<div>
<span style="-webkit-text-size-adjust: auto; background-color: rgba(255, 255, 255, 0);">Det var en kjapp oppdatering, kanskje går det ikke ett år til neste innlegg, hvem vet.. </span></div>
<div>
<span style="-webkit-text-size-adjust: auto; background-color: rgba(255, 255, 255, 0);"><br /></span></div>
Cathrinhttp://www.blogger.com/profile/05353139592075259169noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-8307966307181790240.post-34493536435875156812015-11-12T01:33:00.001+01:002015-11-12T01:40:00.447+01:00Når nettene blir lange, og vondeHøsten er kommet, og med det også de tøffe nettene, jeg hadde en periode tidligere som egentlig var ganske velfungerende, jeg føler sjeldent at jeg har det bra, det er liksom grader av dårlig, kanskje opp mot greit nok.. <br /><br />Nå er det litt sånn opp og ned, egentlig ganske fine dager, der jeg klarer å skyve mye av det vonde unna, men så er nettene innihampen tøffe, men jeg prøver å samle på det gode. <br /><br />Jeg har vært ganske aktiv til meg å være i det siste, hesten blir trent ca 6 dager i uka.. Ikke alltid jeg som rir, men somoftest er jeg oppå en liten tur selv om det er lillesøs som står for treningen den dagen:) det er bra. Jeg merker bare hvor godt jeg har av hesten, både for psyken, men og den fysiske formen. <br /><br />Men så var det disse nettene da, det har blitt mange lange timer ute langs fjorden, trangen til å skade seg, gjøre slutt på alt, river og sliter i meg.. Heldigvis vinner den ikke, så langt. <br /><br />Jeg er 580 dager skadefri i dag.. Og det må jeg vel være stolt over, selv om jeg har noen andre utfordringer, som vel egentlig og er selvskading, bare ikke så synlig.. Men, uten sting iallefall. <br /><br />Jeg var på en kjempefin konsert her om dagen, på allehelgensdag<br /><br /><br /><br /><center><a href='http://photo.blogpressapp.com/show_photo.php?p=15/11/11/281.jpg'><img src='http://photo.blogpressapp.com/photos/15/11/11/s_281.jpg' border='0' width='280' height='210' style='margin:5px'></a></center><br /><br />Se så fint der var, den var litt inne i kirka, og litt ute på kirkegården. Spare på det fine..<br /><br />Ellers delte jeg litt av min historie med menigheten på en gudstjeneste i oktober, det var fint, og jeg har fått så mange fine tilbakemeldinger etterpå. <br /><br />I kveld er det tøft, heldigvis er det gode folk på jobb, både i nattpatruljen og på telefonen til akutt ambulant team. Så foreløpig sitter jeg hjemme, håper jeg skal slippe en runde ved fjorden i natt.. <br /><br /><br /><br /><br /><center><a href='http://photo.blogpressapp.com/show_photo.php?p=15/11/11/282.jpg'><img src='http://photo.blogpressapp.com/photos/15/11/11/s_282.jpg' border='0' width='209' height='280' style='margin:5px'></a></center><br /><br />Når man klarer å ta på denne maska, da er jeg fornøyd, ikke alltid det er sånn.. Men ganske ofte i det siste, egentlig. <br /><br />Cathrinhttp://www.blogger.com/profile/05353139592075259169noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8307966307181790240.post-54479883702641768992015-08-31T01:34:00.001+02:002015-08-31T01:34:31.926+02:00Du skal ikkje sova bort sumarnatta..Og det kan jeg vel ikke si jeg har gjort. Sommeren har gått med til mye destruktivitet, til og med pittelitt selvskading, men bare småtterier, så jeg er egentlig fristet til å skrive det på tabbekvoten, og telle videre. Gjør jeg det, så er jeg 507 dager skadefri nå.. Hvis ikke så kom jeg til ca 470.. Foreløpig har jeg ikke nullstilt bigday telleren min. <br /><br />Jeg har hatt tre korte innleggelser siden slutten av juni, nå er det litt over en uke siden jeg kom hjem.. Jeg sover greit når jeg er innlagt, eller sammen med noen, men med en gang jeg er hjemme sklir alt ut.. Klokka blir fort både fem og seks før jeg kommer meg hjem og i seng, fordi jeg oppsøker alle mulige dårlige steder.. Og da blir klokka ofte både 6 og 7 før jeg får sove... Så sover jeg sånn en time i slengen før jeg våkner og får ikke sove mer enn 4-5 timer til sammen, sånt er oppskriften på dårlig form.. <br /><br />Alikevel har jeg fått til noen få ting i sommer, jeg var på hyttetur med gode venner i juli, og en tur på vm for islandshest i august, og nå i helga var jeg på hyttetur igjen med en venninne og barna hennes. <br /><br />Det er godt å gjøre litt sånne ting som er helt vanlig for alle friske å gjøre, å kjenne på litt "friskhet" selv om vm turen var omkranset av innleggelser, ble utskrevet dagen før vi dro og ble innlagt igjen bare ett par dager etterpå. Så er jeg liksom ganske frisk innimellom, selv om jeg må porsjonere ut friskheten, og hvile en del mer enn de jeg reiser med.. <br /><br />Nok om det, denne uka plukker jeg inn feitedoris fra beitet, og gleder meg til å komme i gang med rutinene igjen. Nå skal det slankes og trenes.. Det blir meget bra, både for meg og henne:) <br /><br />Får dele ett bilde av oss da:) vi var med på treningsstevne i vår, feite og utrente begge to, men gøy var det:)<br /><br /><center><a href='http://photo.blogpressapp.com/show_photo.php?p=15/08/30/272.jpg'><img src='http://photo.blogpressapp.com/photos/15/08/30/s_272.jpg' border='0' width='157' height='280' style='margin:5px'></a></center><br /><br />Cathrinhttp://www.blogger.com/profile/05353139592075259169noreply@blogger.com3tag:blogger.com,1999:blog-8307966307181790240.post-72033003782646107322015-04-22T02:15:00.001+02:002015-04-22T02:15:54.813+02:00Bak skyene var himlen jammen blå.Etter at jeg mistet mamma for 1,5 år siden, trodde jeg at jeg aldri skulle klare å reise meg igjen! Jeg falt og falt, og prøvde ganske intenst å gjøre ende på alt det der som de kallte livet! Jeg var innlagt, i ukesvis, på tvang uten utgang. Så ble det litt lettere, og jeg ble overført til dps, fortsatt med utgang med følge.. Hele 2014 gikk med til innleggelser ofte flere hver mnd. <br /><br />Så ble det 2015, og jeg begynte det nye året med flere nye runder med dps.. Men nå er det faktisk flere måneder siden sist.. <br /><br />Og til tross for ett turbulent år, er jeg faktisk over ett år skadefri nå.. Uten ett eneste kutt! Jeg har vært lenge skadefri før, jeg sa vel at jeg var 710 dager før jeg sprakk i 2013, men da hadde jeg ett par mini setbacks underveis! Nå er jeg faktisk over ett år skadefri, det har ikke skjedd siden jeg begynte å skade meg i 99! Det er med andre ord stort! Tenkte bare jeg ville dele det med de eventuelle leserne som måtte være igjen der ute i bloggosfæren:) <br /><br /><br /><br /><center><a href='http://photo.blogpressapp.com/show_photo.php?p=15/04/21/323.jpg'><img src='http://photo.blogpressapp.com/photos/15/04/21/s_323.jpg' border='0' width='640' height='640' style='margin:5px'></a></center><br /><br /><br /><center><a href='http://photo.blogpressapp.com/show_photo.php?p=15/04/21/324.jpg'><img src='http://photo.blogpressapp.com/photos/15/04/21/s_324.jpg' border='0' width='1600' height='1600' style='margin:5px'></a></center><br /><br />Cathrinhttp://www.blogger.com/profile/05353139592075259169noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-8307966307181790240.post-57352987449790345212015-01-14T20:28:00.001+01:002015-01-14T20:28:16.618+01:00Fram og tilbake er like langt..Siden sist har det vel bare gått en vei.. Jeg var en uke hos farmor på sunnmøre i slutten av nov, det var fint, men markerer også starten på utforbakken... For ca når jeg kom hjem begynte ting å gå downhill... Og i midten av desember tok jeg imot min første innleggelse denne runden. <br /><br />Var inne bare noen dager, før jeg ble utskrevet, jeg var veldig positiv, og tenkte det skulle gå fint, men det gikk bare i nesten en uke før jeg ble innlagt 22.des.. Jeg fikk heldigvis ro til å være over de værste helligdagene.. Julaften ble feiret hos en god venninne og familien:) vi var 12 til bords, veldig koselig! <br /><br />Så ble jeg utskrevet dagen før nyttår. Feiret nyttår med gode venner i min fars hus:) veldig greit å kunne låne når han var på jobb og fruen i thailand. Denne gang var jeg hjemme i 4 dager før det ble en ny innleggelse natt til 4 januar ble utskrevet igjen 6 januar, og innlagt igjen natt til 9.. Og her er jeg fortsatt.. <br /><br />Så får vi se hvor lenge det blir. <br /><br />Jeg orker ca ingenting, dvs jeg går i stallen, men lite utenom.<br /><br /><br /><br />Cathrinhttp://www.blogger.com/profile/05353139592075259169noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-8307966307181790240.post-10032003819730412522014-11-13T00:08:00.001+01:002014-11-13T00:08:55.642+01:00Dagene fyker avgårdeDet er vanvittig deilig å være i gang, jeg er i stallen hver dag, ofte midt på dagen... Så pleier jeg treffe noen i en stall en eller annen plass.. Det varierer fra dag til dag, og det er fryktelig godt å kjenne at jeg har så mange som gidder å tilbringe tid med meg:) veldig takknemlig for det:) og de siste dagene har jeg jammen funnet noen og være med på kveldstid også:) <br /><br />I det siste har jeg altså stått opp, gått ut, og når jeg endelig har kommet hjem er det bare å krype i seng.. Ponnien har også fått sko, og jeg er såvidt i gang med trening:) <br /><br />Kveldene rett før sengetid er ikke så gode ennå, men det skal jeg jammen tåle når dagene er såpass gode:) <br /><br />Jeg håper det varer lenge. Kryss fingrene for det:)<br /><br /><br /><br />Cathrinhttp://www.blogger.com/profile/05353139592075259169noreply@blogger.com2