Sykdomsforløp, eller noe...

Jeg tuslet rundt på skolen etter skoletid, ville ikke gå hjem. Gjorde leksene mine på skolen, gikk og kjøpte meg noe mat. Tuslet rundt, håpet at en lærer kanskje snart gikk hjem og så meg, spurte hvorfor jeg ikke hadde gått hjem ennå, spurte hvordan det gikk. 12 år gammel og på vei inn i en depresjon allerede? Jeg vet ikke. Jeg fantaserte om å dø, planla begravelse og skrev avskjedsbrev.  En dag ble jeg sett, av en sosiallærer som innkalte meg til møte dagen etterpå. Hun lurte på hvordan det gikk, jeg svarte at alle hatet meg. Og jeg trodde på det. Det ble med det ene møtet.

Så begynte jeg på ungdomsskolen, begynte å gå på fritidsklubb. Her jobbet det noen fantastiske mennesker som jeg raskt begynte å snakke med. Det var her en kveld at jeg plukket med meg noen tegnestifter i lommen. På veien hjem satte jeg meg i en grøft og begynte å leke med disse tegnestiftene. Dro den først sakte over håndleddet, så hardere, raskere. Det ble noen risp den kvelden, og det hjalp, fikk tankene over på noe annet. 

Etterhvert oppsøkte jeg både helsesøster og sosiallærer, fortalte om tankene mine, og planene. Men avfeide alltid meg selv, veldig viktig for at de ikke skulle se så alvorlig på det og kontakte foreldre. 

Det gikk mange år med risping, kanskje noen små kutt, men aldri noe som måtte stripses eller sys. Det var alltid mange risp, men ikke dype, hadde aldri guts nok til det. Og godt er det. Jeg fantaserte om å dø, men gikk aldri så langt at jeg gjorde noe forsøk. 

I slutten av 2002 hadde besøkene til helsesøster og sosiallærer blitt hyppigere. Og kanksje var tankene mer alvorlige? Jeg husker ikke, men en fantastisk lærer hadde også begynt å jobbe på skolen vår, og jeg fortalte henne om at jeg var redd for en kamerat som slet med selvmordstanker, og etterhvert også om mine tanker.  Enden på visa ble iallefall at sosiallærer og klassestyrer inviterte mine foreldre opp på møte.  

23.januar 2003 en torsdag, siste torsdag i mnd. Min bursdag, den dagen jeg ble 16. Dommedag føltes det som, mine foreldre var innnkalt til møte, og jeg visste hva det dreide seg om. Jeg tok saken i egne hender, viste dem veien til møterommet, og marsjerte selv straka vegen til skolelege/helsesøster. Banket på og gav dem beskjed om at nå, kunne de få henvise meg til ungdomspsyk. Noe helsesøster hadde mast om i minst ett år. Hun var himmelfallen, og kunne ikke forstå hvorfor jeg plutselig hadde endret mening. Helt til jeg sa at jeg hadde bursdag den dagen. Var blitt 16 år. Og dermed begrenset foreldrene mine sin innsynsrett ganske kraftig.

I februar var det tid for første time med behandler. frk. fantastisk lærer skulle være med som moralsk støtte. Jeg husker jeg spurte om hvor lenge jeg måtte gå der, og svaret jeg fikk var 3mnd. 3 mnd gikk, og jeg fikk beskjed om at behandler bare var vikar, og at jeg nå skulle få ny behandler. Frk. fantastisk lærer stillte opp igjen og ble med på første møte med nye behandler. Her gikk jeg i 2 år.

Våren 2005 ble jeg 18, men jeg fikk gå noen måneder ekstra helt til behandler fant ut at hun var gravid. Da var det på tide og bli henvist til voksenpsykiatrisk poliklinikk. 

Høsten 2005 var jeg på leir, tankene om å dø plaget meg, og det fortalte jeg det til noen venner, de ble selvsagt bekymret og tok det videre til en hovedleder, som igjen kontaktet meg og ba meg møte henne. Hun mente at dette ikke var noe hun eller vennene mine ikke kunne ta ansvar for. Og at jeg måte bli med til legevakten. Jeg fikk utsatt det hele noen dager, men så kom telefonen. klokken 14 har du time på legevakten, jeg blir med, men du må møte opp. Pliktoppfyllende som jeg var møtte jeg opp. Legen var enig med hennes konklusjon og jeg ble for første gang innlagt på tvang. 

Innleggelsen varte ikke lenge, bare over helgen. Så hadde jeg utskrivningsperm i en uke før jeg endelig ble utskrevet.  

Det skulle gå ett år til neste innleggelse. Den var også på tvang. Husker ikke foranledningen til den, men den varte i 1 uke. 

Nesten ett år etter i desember 2007 ble jeg atter en gang innlagt, også på tvang, men denne gang på en ny avdeling, så oppholdet varte i hele tre uker, jeg følte meg sett, hørt og tatt på alvor. Så, i Januar 2008 begynte helvete for fullt. Innleggelse etter innleggelse. Skadingen tiltok både i hyppighet og mengde. Og selvmordstankene var altoppslukende. 

Høsten 2008 raste alt. Der var en stygg episode i hjemmet, og enden på visa ble at mine foreldre bestemte seg for å skille seg. 4 innleggelser fra september til desember, jeg var for første gang mer på sykehus enn hjemme. 

Våren 2009 kom det første kuttet, jeg ble stresset mens jeg skadet meg, og kuttet for dypt. Det måtte sys. Ingenting har noensinne vært godt nok siden. Selvskadingen eskalerte voldsomt og jeg var på legevakt nesten hver dag. Jeg var mye innlagt hele året, og selvmordstankene var konstante. 

2010 fortsatte i samme tralten, men i mai begynte jeg på arbeidstrening på Tryggvi islandshestgård. Det gikk foråvidt bra de første månedene, så ble jeg innlagt igjen i sommerferien, og løpet var vel allerede da kjørt. Hele høsten tilbragte jeg mer eller mindre på sykehus og legevakt. Det var mye turbulens, og jeg stakk av så fort anledningen ba seg.

2011 ble ett vendepunkt, jeg fikk nok av hele sykdomsgreia. Bestemte meg for å jobbe mot. Jeg hadde 2 ganske lange perioder skadefri.. 10 uker begge gangene. I oktober sprakk jeg på selvskadinga, syddde over hundre sting på en gang. Og ble tvangsinnlagt i 2 uker, når jeg dro derfra var det med en visshet om at det var siste tvangsinnleggelse, jeg er lei av å kjempe mot systemet. Jeg blir ikke bedre av det. 4 år med nesten 40 tvangsinnleggelser, uttallige besøk på legevakt. mer enn 2000sting og uttallige våkenetter er over. Ferdig, finito. Nå er det på tide at friske Cathrin reiser seg og begynner å leve!