Saturday, August 19, 2017

tøffe tak..

Hei! 
I kveld har det vært tøffe tak, jeg er straks ferdig med en serie ect behandlinger. Har to igjen, og dermed nærmer det seg utskrivelse. Jeg har vært innlagt i 4 mnd nesten. Og er dermed drittlei, og rimelig klar for å komme hjem, trodde jeg. Eller, jeg er det altså, jeg bare trodde det skulle bli litt lettere enn det har vært til nå. Jeg er nemlig hjemme på perm i helga. Og i dag har egentlig vært en fin dag, jeg hadde besøk av en venninne, og vi gikk til bøndenes innkjøpslag fordi jeg skulle se om de hadde regntøy til meg, de hadde bare neongult, det var ikke så aktuelt. Etterpå ruslet vi rundt i sentrum, og fikk til og med tid til en liten kaffikopp (og en belgisk vaffel med is) ikke si det til noen;) før vi endte opp hjemme hos meg:) det var egentlig litt koselig å rusle rundt i sentrum. Veldig sjelden jeg gjør det. Hun var på besøk i noen timer før hun syklet hjem. 

IMG_3500.JPG

Så begynte helvete, jeg ble urolig og følte jeg kavet rundt i ett gjørmehull som jeg ikke kom utav. Så jeg tenkte jeg kunne ringe noen bare for å slå av en prat. Så begynte scrollingen, først hele telefonlista. Ikke ett menneske jeg følte jeg kunne ringe bare for å si hei. Så tok jeg for meg vennelista på facebook, nevnte jeg at på den er det vel over 1000 navn. Fortsatt ikke napp.. og vipps der raste verdenen min ennå litt mer, kjenner jeg så mye folk som jeg ikke kan ringe til når verden raser i hodet på meg? Snakk om å omtrent drukne i negative tanker da. Å føle seg ensom i flokken har sjelden vært mer beskrivende iallefall. Nå gruer jeg meg til morgendagen, for den blir mest sannsynlig akkurat lik, jeg skal ut å kjøpe vg, siden jeg er med i en sak i vg helg. Men ellers skal jeg ingenting. Orker nok ingenting heller. 
Så da har jeg all tid i hele verden til å plukke meg selv i fillebiter, jeg er med som assistent på noen hundekurs, og fornuften i meg sier at jeg gjør en helt ok jobb, ellers hadde jeg ikke fått være med. Men den lille djevelen som sitter på skulderen min forteller meg at jeg er fullstendig ubrukelig. Og siden jeg i dag ikke klarte å finne en venn å ringe til, må jeg jo nødvendigvis være tidenes dårligste venn også,,. heldigvis har jeg en fornuftig heiagjeng på sms, så vi fikk snudd, iallefall såpass at jeg nå ligger i egen seng og venter på søvnen. Så, planen framover er behandling mandag og onsdag ect(elektrosjokk) så skal jeg starte opp på nye medisiner på torsdag og skrives ut på torsdag. Da får jeg også lov å kjøre bil igjen, det blir en befrielse:)

IMG_3496.JPG

Tuesday, July 18, 2017

I feel rejected even when im not...

Fortsatt innlagt, og i gang med ECT behandling. Nå går dagene stortsett i å prøve å hvile, samtidig som jeg må prøve å ha litt kontakt med omverdenen. Men, det er tøffe tak om dagen, jeg føler meg avvist, selv nårjeg vet 100% at jeg ikke er det. Når jeg tar opp tlf, og ringer til noen, som jeg kanskje kommer på at er opptatt akkurat da. Så handler jo det faktisk ikke om at han eller hun ikke ville snakke med meg, men at de ikke kunne snakke med noen akkurat da. Alikevel kan jeg kjenne at tårene kommer. Det er jo ikke farlig med tårer, men jeg har ikke vært vandt til å gråte, annet enn i sinne.

Det er ganske utmattende å hele tiden være på randen av grining. 
Jeg har hatt en omgang med ect, og skal ha neste behandling i morgen tidlig, jeg hadde en runde med meg selv, der jeg ikke hadde tro på dette ect greiene. Hvorfor skal det virke lenger denne gangen enn sist? Er det verdt å gå gjennom en gang til, hvis det bare varer noen uker før alt er like galt igjen? Jeg vet ikke, men jeg må gi det en sjangs. 

Jeg tror ikke jeg fikser ennå ett nederlag hvis effekten ikke varer, men, den tid, den sorg. Må prøve å se på det sånn iallefall...

Friday, June 30, 2017

Ny runde med ECT?

Jeg er fortsatt innlagt, akkurat i dag er jeg hjemme på overnattingsperm. Jeg har hatt en tøff dag,så akkurat hvor lurt det var, kan vel diskuteres. Men jeg står den vel av denne gangen også.
Siste nytt er at de vil søke meg til ennå en runde med ECT (elektrosjokkbehandling) Jeg er i utgangspunktet veldig positivt innstilt, men akkurat i dag er jeg en liten smule pessimist.

For, vil det virke? vil det hjelpe? Og ikke minst vil det vare? Tenk hvis det bare blir en kort opptur sånn som sist? Tenk hvis det bare varer en pitteliten stund, og så blir alt like galt igjen? Fikser jeg det? fikser det nederlaget? Kanskje er jeg ett håpløst tilfelle? Kanskje jeg ikke kan hjelpes?

Tenk hvis jeg skal ha det sånn som dette resten av livet. Jeg kan bare si at da kan ikke jeg leve spesielt mye lenger. Det orker jeg ikke. Men jeg må vel prøve denne gangen også, for å se om det er dette som er løsningen.


Jeg blir så sliten av å være trist å lei, av å prøve å fungere uten å få det til. Jeg har kanskje 2% av den energien jeg pleier å ha. sliten av tankekjør og grining over en lav sko. Jeg er kort sagt sliten av livet.

Heldigvis er jeg heldig med heiagjengen, og jeg har mange som holder håpet for meg når jeg ikke klarer selv, både ansatte og "insatte" og andre venner og kjente. Det setter jeg utrolig stor pris på. Samtidig som jeg kjenner på mye dårlig samvittighet for at jeg ikke klarer å treffe så mye folk, eller være med på de tingene som jeg vil. Jeg må ganske ofte hvile bare etter å ha tatt en dusj for tiden, så det å skulle være sosial koster ganske mye. Jeg kommer sterkere tilbake, håper jeg.

Tuesday, May 23, 2017

Tingenes tilstand




Jeg ble utskrevet 22 mars. Ting var så bra som de kanskje aldri har vært før, men det varte dessverre ikke så lenge. Og den 6 mai ble jeg innlagt igjen. Jeg var heldig og fikk komme til samme avdeling som sist. 

Hva skjedde og hvorfor ble det sånn? Jeg snakket jo om balansen sist, og den var jeg ikke så flink på å finne. Jeg kjørte på med foredrag og div andre greier, litt flyttehjelp og selskap for en venninne. Og en førstegangsopplevelse som speaker på stevne. Samtidig som ting var vanskelig i mitt indre liv. Dermed brukte jeg mye av tiden på selvdestruktivitet, noe som også tapper for krefter. Så her sitter jeg igjen. En ny runde med innleggelse. 

Det er vanskelig med balanse, for alt jeg gjør er jo ting som jeg synes er veldig gøy og hyggelig, og jeg synes det er fryktelig vondt å måtte begrense meg, for det eneste jeg vil er å kunne gjøre alt jeg både vil og må.. men jeg må vel snart innse at kapasiteten ikke er like stor som jeg skulle ønske. 
 





                                 

Og når jeg da samtidig ikke klarer å være fornøyd med noenting jeg gjør, og må straffe meg selv for at ingenting er godt nok, så blir det en himla vond spiral som er vanskelig å komme utav. Feks sitter jeg ennå å tenker på ett foredrag jeg hadde for helsefagarbeidere i videreutdanning som de var kjempe fornøyde med, mens jeg har tusen ting som kunne vært bedre. Og jeg var speaker for første gang 1 mai, og igjen nå i helgen. Jobben jeg gjorde var bra nok til å være første gang, men jeg er selvsagt ikke fornøyd. Og dermed må jeg dø, eller iallefall blø i følge mine indre demoner. 

Jeg er i en prosess i forhold til å prøve å finne ut hvor denne strenge tonen mot meg selv kommer fra, og plassere ansvaret mentalt der det hører hjemme. Det er tøffe tak, og det har blitt noen sting i det siste,. Jeg blir ei lita og usikker jente, som trenger bekreftelse og omsorg, og som er himla sårbar dor avvisning og dårlige møter. Det er vondt og vanskelig og veldig skambelagt. 


 



Nå er siste nytt at jeg skal søkes til nærlandsheimen for et rehab opphold på 3 uker for oss med sykelig overvekt. Det blir bra. Kanskje jeg kan klare å slanke vekk noen kg så jeg slipper å være størrelse liten elefant lenger. Og kanskje kan det hjelpe litt på psyken også. Håper det. 

Wednesday, March 8, 2017

Det ble stille

Hei igjen, det gikk heldigvis ikke ett år til neste innlegg, men alikevel noen måneder.

Jeg ble ikke bedre etter sist innlegg, og den 22 desember ble jeg innlagt. Og her har jeg vært siden. Men for første gang på alle mine år i psykiatrien, har jeg virkelig følt at jeg har blitt sett og hørt og virkelig har fått hjelp. Og ikke bare av noen få, men hele avdelingen har vært helt fantastiske.

Jeg fikk en behandler som virkelig så meg, og hva jeg trengte, som har tatt meg på alvor hele veien, og som har tatt initiativ til at jeg skal utredes på nytt, for hun mener at den diagnosen jeg har ikke stemmer.. Jeg begynte med Ect behandling i februar, og har 2 behandlinger igjen før jeg er ferdig, da har jeg hatt en serie på 12 behandlinger. Det har virkelig funket, og jeg har det bedre enn på lenge. Det er ikke dermed sagt at alt er tipp topp, men Jeg tenker ikke at jeg har lyst å dø hver dag lenger. Skadetrangen sitter i, men stort sett er den håndterbar.

Vi har planlagt utskrivelse innen den 22.mars. Og jeg tror at det er første gang at jeg føler at det er helt greit. Jeg gleder meg til å komme hjem. Men jeg gleder meg ennå mer til å få lov å kjøre bil igjen. Siden jeg får ect 2-3 ganger i uka nå, så får jeg ikke lov å kjøre, siden det kan påvirke konsentrasjon og hukommelse. veldig lurt, for det er stadig episoder jeg ikke husker. Men jeg håper det kommer seg ganske kjapt.

Ellers så har jeg blitt 30 år siden sist.. Og det føles faktisk helt greit, hvem skulle trodd at jeg synes det, som hadde en liten krise da jeg bikket 26... Og på bursdagen min kom en venninne innom med det som må være den fineste gaven jeg noensinne har fått...

Ett maleri av meg og salka fra stallgjengen siden hun måtte tas i november.

Utrolig glad for det.

Så er jeg spent på om jeg klarer å fylle dagene akkurat passelig når jeg kommer hjem. Jeg må prøve å ikke bli sittende for mye alene hjemme, men samtidig må jeg ikke fylle dagene sprengfulle med program, da går jeg fort i kjelleren igjen.

Forrige uke tok jeg forresten en tattovering:) kjempe fornøyd! Hvis du ser godt etter ser du at det er ett semikolon i kroppen til sommerfuglen:) mer om semikolonproject kan du lese her.

Saturday, November 19, 2016

Hei bloggen

Mest sannsynlig er det ikke så mange innom her lenger. Ikke jeg heller, men nå har det jo skjedd litt, så jeg tenkte jeg kunne ta en aldri så liten oppsummering av det siste året, og kanskje finner jeg skrivekløen igjen, hvem vet?

Sist innlegg var i november i fjor. Formen min har vært opp og ned siden det, jeg hadde en innleggelse rundt jul, og en i januar. I januar fikk jeg besøk fra nasjonalt medisinsk museum, de intervjuet meg og tok bilder av leiligheten, og det er nå en del av en utstilling på teknisk museum som skal henge til neste år. Stikk innom hvis du er i hovedstaden da:) ellers var våren ganske rutinepreget. Nytt av året var at de omstrukturerte i bofellesskapet, og slo sammen to personalgrupper fra to bofellesskap, og dermed har bemanningen her blitt mindre. Kan si mye om det, men det får bli en annen gang. Jeg har hele året hatt hjemmebesøk eller vært oppe til samtale på akutt ambulant team en gang i uka, det har vært utrolig bra. Jeg hadde ett par innleggelser i sommer. En med gode opplevelser og god hjelp, og en som jeg ikke var så veldig fornøyd med. Når flere i personalet sier at de er enig med mine synspunkter men ikke våger å si i mot ledelsen av frykt for dårlig attest hvis de skal slutte, ja da har avdelingen ett ledelsesproblem spør du meg. Men det er mange flinke folk, og jeg blir stortsett møtt på en veldig fin måte:) og jeg er evig takknemlig for at de kommer uke etter uke til meg!

Vi var selvsagt i seljord i pinsen. Det er alltid gøy, selv om det koster mye for meg å være sosial en hel langhelg.. fullstendig kollaps når jeg kommer hjem.

I juni var jeg en tur i krsand for ett intervju i forbindelse med kirkens sos agder sitt 40års jubileum.

Og i august reiste vi til biri for å være med å arrangere nordisk mesterskap for islandshest. Min gjeng hadde ansvar for campingen. Det ble hakket travlere enn vi forutså, med en del regn og strømbrudd pga våte ledninger rundt omkring flere netter og dager. Folk er idioter ble konlusjonen;)

Det ble en kræsjlanding da jeg kom hjem, og jeg føler vel kanskje jeg har padlet i vannskorpa hele dette året egentlig. Oktober begynte med klubbmesterskap i isafold, jeg var stevneleder, veldig gøy, ganske travelt men himla fint å kjenne på at hele klubben dro lasset sammen! Så får det være at det ble en uke med sofatjeneste etterpå. I midten av okt var jeg en dagstur til oslo for å være med på åpningen av hjemme hos utstillingen på teknisk museum. Og uka etter ett par dager i krsand for å si noen ord på en av kirkens sos sine 2 jubileumskonferanser. Det var veldig hyggelig, og fint å få mange tilbakemeldinger på at det jeg delte og sa noe om ble godt motatt:)

Nov begynte med en helg på gardemoen i lokallagsmøte i norsk islandshestforening. Da jeg landet hjemme fikk jeg telefon om kolikksyk hest, det ble ett heftig døgn og Salka fikk til slutt vandre over regnbuebroen. Veldig veldig trist. Men en riktig avgjørelse når ting ble som de ble.

Dermed er jeg inne i en hesteløs tilværelse som jeg ikke har planer om å endre på. Det blir rart og merkelig, og jeg må gjøre noen grep så jeg ikke blir sittende for mye hjemme alene. Heldigvis har jeg i ett år nå fått være med som assistent på valpekurs og lydighetskurs, så ca hver torsdag er det på programmet, det er ordentlig morro og jeg er supertakknemlig for at jeg får være med:) noen ganger kan jeg bidra, og noen ganger er jeg fysisk tilstede, jeg klarer jo oftest ikke holde kjeft da.. utrolig kjekt iallefall;)

Nå er det snart to uker siden vi tok salka, og formen er ikke akkurat på topp. Vi jobbet med henne i ett døgn, og da jeg la meg hadde jeg vært våken i noen og førti timer, det tåler jeg ganske dårlig, og i tillegg til sorgen over å ha mistet frøkna fører hele greia til at den minste dråpe får begeret til å flyte over, jeg har sikkert grått mer de siste tre dagene enn jeg har gjort i hele mitt voksne liv..

Jeg er veldig veldig glad for den kirkens sos greia jeg var med på, for det førte til at lillesøs og jeg hadde fotoshoot og da noen bilder med salka! Tenk det! Fryktelig glad for det!




 
Se det fine:)
 





Her er fra siste dagen.. slitne begge to❤️❤️


Det var en kjapp oppdatering, kanskje går det ikke ett år til neste innlegg, hvem vet.. 

Thursday, November 12, 2015

Når nettene blir lange, og vonde

Høsten er kommet, og med det også de tøffe nettene, jeg hadde en periode tidligere som egentlig var ganske velfungerende, jeg føler sjeldent at jeg har det bra, det er liksom grader av dårlig, kanskje opp mot greit nok..

Nå er det litt sånn opp og ned, egentlig ganske fine dager, der jeg klarer å skyve mye av det vonde unna, men så er nettene innihampen tøffe, men jeg prøver å samle på det gode.

Jeg har vært ganske aktiv til meg å være i det siste, hesten blir trent ca 6 dager i uka.. Ikke alltid jeg som rir, men somoftest er jeg oppå en liten tur selv om det er lillesøs som står for treningen den dagen:) det er bra. Jeg merker bare hvor godt jeg har av hesten, både for psyken, men og den fysiske formen.

Men så var det disse nettene da, det har blitt mange lange timer ute langs fjorden, trangen til å skade seg, gjøre slutt på alt, river og sliter i meg.. Heldigvis vinner den ikke, så langt.

Jeg er 580 dager skadefri i dag.. Og det må jeg vel være stolt over, selv om jeg har noen andre utfordringer, som vel egentlig og er selvskading, bare ikke så synlig.. Men, uten sting iallefall.

Jeg var på en kjempefin konsert her om dagen, på allehelgensdag





Se så fint der var, den var litt inne i kirka, og litt ute på kirkegården. Spare på det fine..

Ellers delte jeg litt av min historie med menigheten på en gudstjeneste i oktober, det var fint, og jeg har fått så mange fine tilbakemeldinger etterpå.

I kveld er det tøft, heldigvis er det gode folk på jobb, både i nattpatruljen og på telefonen til akutt ambulant team. Så foreløpig sitter jeg hjemme, håper jeg skal slippe en runde ved fjorden i natt..






Når man klarer å ta på denne maska, da er jeg fornøyd, ikke alltid det er sånn.. Men ganske ofte i det siste, egentlig.