Thursday, February 8, 2018

Mørkt, mørkere, mørkest...

Etter ett liv med mange dårlige perioder, de siste 15 årene iallefall, flere dårlige enn gode. Er det veldig rart å kjenne på det jeg gjør nå. 

Jeg har vært langt nede før, jeg har satt datoer for å ta livet mitt, jeg har skadet meg daglig. Jeg har sydd flere tusen sting tilsammen de siste ti årene. Antall innleggelser har bikket 100 med god margin. Antall behandøere er tosifret, og mengden miljøpersonal sikkert tresiftet. Alle har jobbet for å hjelpe meg, noen har klart det bedre enn andre. 24 behandlinger med ect har det vært

Men nå har jeg gitt litt opp. Jeg sliter med å klare å holde motet oppe, jeg tror ikke at noe kan hjelpe, det meste er liksom prøvd. For tiden tenker jeg at min løsning må bli å ikke leve lenger, for å få fred fra det helvete jeg opplever at jeg lever i. Det er ikke akutt, og jeg har ikke tenkt å gjøre noe akkurat nå. Bare så ingen får angst og slår alarm;) men, det er tøffe tak. Jeg kan ikke huske at jeg har hatt så lite tro på at det skal bli bedre før. Jeg har liksom selv på det vondeste og mørkeste hatt ett lite  glimt av håp. Men nå føles det bare mørkt... 

Jeg er jo en person som liker å være der det skjer, som liker å kunne stille opp når venner trenger barnepass eller dyrepass eller flyttehjelp eller noe, men nå føles det som jeg har løpt maraton etter at jeg har vært i dusjen, så det er lite energi til noenting. Det er uvandt for sosiale meg å ikke orke å treffe venner. 

Fornuften min er det jo heldigvis ikke så veldig mye galt med, så selv om jeg ikke klarer å kjenne på at det er håp om bedring. Så prøver jeg å koble på fornuften å si til meg selv at det kan bli bedre.. 

Sunday, January 14, 2018

Ett utrivelig besøk på legevakten

Hei!
I natt ramlet jeg utpå, skadet meg og måtte dermed en tur til legevakten for å sy. Det er jo aldri noe morro, og jeg føler meg sjelden så liten som når jeg tar den telefonen og sier navnet mitt, jeg er jo dessverre såpass godt kjent der oppe at de omtrent gjør klar sutursettet før de hører hva jeg vil. Det å komme opp der pleier heldigvis å være en ok opplevelse. Men ikke i natt. I natt ble jeg møtt av en lege, som for all del ikke sa noe galt med ord, men opplevelsen var alikevel vond. Han virket meget oppgitt over at jeg ville ha bedøvelse. Og da han satt bedøvelse fikk jeg lyst å minne om at jeg faktisk har følelse i armen, det er ikke ett dødt kjøttstykke. Han gjorde for all del jobben, alle kuttene ble sydd. Og at jeg gikk ut av det rommet og følte meg som en kjempe stor byrde er forsåvidt ikke det værste som kunne skje.

Jeg lå der på benken og tenkte på alle andre som må møtes av denne legen. 13 år gamle julie som skader seg for første gang. Eller kanskje 25 år gamle thea som kommer for første gang etter å ha vært skadefri lenge. Jeg vet at jeg bebreider meg selv plenty når jeg har skadet meg. Og det siste jeg trenger i den situasjonen er at helsepersonell som liksom skal hjelpe, får meg til å føle meg ennå mer verdiløs.

For all del, legen jeg traff i dag sa ingenting, kanskje var han bare stresset og trøtt, klokka var tross alt 3 på natta. Kanskje hadde jeg hatt en helt annen opplevelse med han klokka 10 en mandag morgen. Det vet jeg jo ikke. Men tanken på at min opplevelse av dagens møte kanskje er riktig, og tabken på at 13 år gamle julie blir møtt på samme måten gjør meg eitrande forbanna.. Eller, det er løgn, jeg blir ikke sint, bare på meg selv. Men jeg blir irritert og oppgitt. Fordi mitt møte i dag, minner meg på at det finnes sånne holdninger som jeg opplevde i dag. Det finnes folk, både i primærhelsetjenesten og i spesialisthelsetjenesten som fortsatt snakker om at mennesker skader seg for oppmerksomhet. Jeg har møtt mange som skader seg, og har snakket med mange om grunnen til å skade seg. Og ikke en har snakket om at man ønsker mer oppmerksomhet.

Jeg skulle mye heller ønske jeg kunne klart å ringe til legevakten å be om en samtale, så kunne jeg sittet i en god stol og tatt en kaffikopp sammen med en av de flotte sykepleierne isteden for å ligge på en benk å bli sydd mens man helst bare ville vært alle andre plasser enn akkurat der.

Sunday, November 5, 2017

Litt om relasjoner, og sånn...

Over 2 mnd er gått siden sist innlegg. Formen har forsåvidt vært bra... Jeg har hatt mer energi enn på flere år, samtidig som jeg har prøvd så godt jeg kan å balansere mellom aktivitet og hvile. Noen uker har det gått bra, noen uker itte, det er en prosess..

Selv om dagtid har gått greit helt siden utskrivelse, så har kveld og natt vært vondt og vanskelig. Litt selvskading har det blitt men ikke like mye som før.

De siste ukene har ting snudd. Det har vært tøffe tak, og lite energi, så tirsdag for en uke siden, la jeg meg inn på brukerstyrt seng. Det er ett fantastisk tilbud, som noen får tilbud om. Hvis senga er ledig kan du legge deg selv inn i 5 dager, man slipper hele runden med legevakt og amc2. Men nå er jeg hjemme igjen.

Selv om jeg skal være ærlig på at jeg spurte om å få være lenger. Desverre var ikke det mulig. Og da jeg fikk nei til det, begynte jeg å tenke på hvor mange ganger før jeg har virkelig kjempet for å bli hørt, både ifht til behovet for å få være lenger, men også andre ting. Og så mange ganger Jeg har fått nei. Og hvordan det har opplevdes for meg. Stortsett så har jeg blitt utrolig skuffet. Og følt meg avvist, eller dårlig møtt. Og ikke rent få ganger har jeg blitt ganske sur. Mens i går var det ikke noe problem i det hele tatt. Jeg tok ett nei for ett nei, var selvsagt litt lei, men det handler mer om at jeg er dårlig, og nok burde vært inne en stund til. Men jeg tenkte med en gang at det ikke var vond vilje på avdelingen som gjorde at jeg ikke kunne få noen dager til. Jeg opplevde alikevel at de hadde hørt meg, at de skjønte forespørselen, og at de gjerne skulle innvilget, men pga av mange ting gikk ikke det.

Jeg er sikker på at flere av de "avslagene" jeg har fått før har vært like godt begrunnet, men jeg har aldri opplevd det sånn. Da slo det meg, atter en gang, hvor viktig relasjoner er i en sånn behandlingssituasjon. Jeg ble innlagt på denne avd første gang i desember i fjor. Og så utrolig mye det har betydd for meg. Det var bare flaks at jeg havnet der, min egentlige avd var full, og jeg skulle egentlig bytte tilbake når det var plass. Heldigvis slapp jeg det.

Det vil alltid, i alle situasjoner, i alle avdelinger, i alle settinger der mennesker møtes, være noen man har mer kjemi med, noen man får en bedre relasjon til. Sånn er det. også i helsevesenet. Jeg synes det er synd at det er lite fokus på det iallefall sånn jeg opplever det, i psykiatrien. Jeg KAN ikke få like god hjelp av trude som jeg ikke opplever god kjemi med som astrid som praten går lett med, som jeg opplever ser meg og prøver å forstå hvordan jeg har det. Jeg har lurt på mange ganger at hvorfor det er sånn at i det man går inn dørene på ett sykehus, så forventes det at man skal snakke like godt med turid og karen. Når alle vet at ellers i samfunnet så er det ikke sånn. Jeg har ofte tenkt på at man stortsett i dag kan velge hvem man vil omgås, man kan velge fastlege, i ganske stor grad får man lov å bytte behandler på psykiatrisk poliklinikk hvis det trengs, man kan velge frisør og tannlege og det aller meste, men i spesialisthelsetjenesten, og da spesielt døgnposter, så møter man mye motbør hvis en prøver å si at det er noen få i personalet som en virkelig ikke klarer å forholde seg til.

Opp igjennom årene, så har jeg hatt relasjoner med mange hjelpere, noen dårlige, noen gode, og noen veldig gode. Det jeg aldri har opplevd er å ha en relasjon som er for god. Og det undrer meg at jeg opplever gang på gang at noen, og da ofte ledelsen på ulike steder virker til å være redd for for gode relasjoner. Hva er en for god relasjon lurer jeg på? Jeg skjønner at magda som jeg har en god relasjon med ikke forteller meg alt om hvordan hun har det, og det skal hun heller ikke, men jeg skjønner ikke hvorfor det virker som at noen bevisst går inn for å begrense den gode relasjonen. fordi den kan bli hva da? for god? Jeg har som sagt en lang historie i helsevesenet. Og at gode relasjoner blir for gode har jeg tilgode å se.

Jeg tror at det er mulig å lage gode og fruktbare relasjoner, som ikke blir feil. Jeg tror at personalet må være bevisst sin rolle, og de må huske på at det er forskjell på personlig og privat. I de fleste situasjoner går det an å være personlig i forskjellige grader, uten å bli privat. Men jeg skulle ønske at man tenkte seg om. Hvis livet mitt var veldig vanskelig, hvis du hadde mye bagasje i ryggsekken din. ville du fortalt om det til ett menneske som du visste navnet på, men som ellers ikke sa noe om seg selv, som ikke kunne fortelle deg hva han eller hun hadde til middag i går en gang? Eller når man snakker sammen rundt jul, og jeg spør fikk du noe fint til jul, og svaret er det snakker vi ikke om? Det er ikke førstemann jeg forteller om mitt mørkeste til iallefall..


Nå skal jeg avslutte dette surret. Poenget var, at man kan tåle mye mer "avvisning" og andre feilskjær når en god relasjon ligger i bunn. Jeg er utrolig takknemlig for den avd jeg nå tilhører, og helt ærlig håper jeg at jeg aldri må prøve ett nytt sted igjen:)

Saturday, August 19, 2017

tøffe tak..

Hei! 
I kveld har det vært tøffe tak, jeg er straks ferdig med en serie ect behandlinger. Har to igjen, og dermed nærmer det seg utskrivelse. Jeg har vært innlagt i 4 mnd nesten. Og er dermed drittlei, og rimelig klar for å komme hjem, trodde jeg. Eller, jeg er det altså, jeg bare trodde det skulle bli litt lettere enn det har vært til nå. Jeg er nemlig hjemme på perm i helga. Og i dag har egentlig vært en fin dag, jeg hadde besøk av en venninne, og vi gikk til bøndenes innkjøpslag fordi jeg skulle se om de hadde regntøy til meg, de hadde bare neongult, det var ikke så aktuelt. Etterpå ruslet vi rundt i sentrum, og fikk til og med tid til en liten kaffikopp (og en belgisk vaffel med is) ikke si det til noen;) før vi endte opp hjemme hos meg:) det var egentlig litt koselig å rusle rundt i sentrum. Veldig sjelden jeg gjør det. Hun var på besøk i noen timer før hun syklet hjem. 

IMG_3500.JPG

Så begynte helvete, jeg ble urolig og følte jeg kavet rundt i ett gjørmehull som jeg ikke kom utav. Så jeg tenkte jeg kunne ringe noen bare for å slå av en prat. Så begynte scrollingen, først hele telefonlista. Ikke ett menneske jeg følte jeg kunne ringe bare for å si hei. Så tok jeg for meg vennelista på facebook, nevnte jeg at på den er det vel over 1000 navn. Fortsatt ikke napp.. og vipps der raste verdenen min ennå litt mer, kjenner jeg så mye folk som jeg ikke kan ringe til når verden raser i hodet på meg? Snakk om å omtrent drukne i negative tanker da. Å føle seg ensom i flokken har sjelden vært mer beskrivende iallefall. Nå gruer jeg meg til morgendagen, for den blir mest sannsynlig akkurat lik, jeg skal ut å kjøpe vg, siden jeg er med i en sak i vg helg. Men ellers skal jeg ingenting. Orker nok ingenting heller. 
Så da har jeg all tid i hele verden til å plukke meg selv i fillebiter, jeg er med som assistent på noen hundekurs, og fornuften i meg sier at jeg gjør en helt ok jobb, ellers hadde jeg ikke fått være med. Men den lille djevelen som sitter på skulderen min forteller meg at jeg er fullstendig ubrukelig. Og siden jeg i dag ikke klarte å finne en venn å ringe til, må jeg jo nødvendigvis være tidenes dårligste venn også,,. heldigvis har jeg en fornuftig heiagjeng på sms, så vi fikk snudd, iallefall såpass at jeg nå ligger i egen seng og venter på søvnen. Så, planen framover er behandling mandag og onsdag ect(elektrosjokk) så skal jeg starte opp på nye medisiner på torsdag og skrives ut på torsdag. Da får jeg også lov å kjøre bil igjen, det blir en befrielse:)

IMG_3496.JPG

Tuesday, July 18, 2017

I feel rejected even when im not...

Fortsatt innlagt, og i gang med ECT behandling. Nå går dagene stortsett i å prøve å hvile, samtidig som jeg må prøve å ha litt kontakt med omverdenen. Men, det er tøffe tak om dagen, jeg føler meg avvist, selv nårjeg vet 100% at jeg ikke er det. Når jeg tar opp tlf, og ringer til noen, som jeg kanskje kommer på at er opptatt akkurat da. Så handler jo det faktisk ikke om at han eller hun ikke ville snakke med meg, men at de ikke kunne snakke med noen akkurat da. Alikevel kan jeg kjenne at tårene kommer. Det er jo ikke farlig med tårer, men jeg har ikke vært vandt til å gråte, annet enn i sinne.

Det er ganske utmattende å hele tiden være på randen av grining. 
Jeg har hatt en omgang med ect, og skal ha neste behandling i morgen tidlig, jeg hadde en runde med meg selv, der jeg ikke hadde tro på dette ect greiene. Hvorfor skal det virke lenger denne gangen enn sist? Er det verdt å gå gjennom en gang til, hvis det bare varer noen uker før alt er like galt igjen? Jeg vet ikke, men jeg må gi det en sjangs. 

Jeg tror ikke jeg fikser ennå ett nederlag hvis effekten ikke varer, men, den tid, den sorg. Må prøve å se på det sånn iallefall...

Friday, June 30, 2017

Ny runde med ECT?

Jeg er fortsatt innlagt, akkurat i dag er jeg hjemme på overnattingsperm. Jeg har hatt en tøff dag,så akkurat hvor lurt det var, kan vel diskuteres. Men jeg står den vel av denne gangen også.
Siste nytt er at de vil søke meg til ennå en runde med ECT (elektrosjokkbehandling) Jeg er i utgangspunktet veldig positivt innstilt, men akkurat i dag er jeg en liten smule pessimist.

For, vil det virke? vil det hjelpe? Og ikke minst vil det vare? Tenk hvis det bare blir en kort opptur sånn som sist? Tenk hvis det bare varer en pitteliten stund, og så blir alt like galt igjen? Fikser jeg det? fikser det nederlaget? Kanskje er jeg ett håpløst tilfelle? Kanskje jeg ikke kan hjelpes?

Tenk hvis jeg skal ha det sånn som dette resten av livet. Jeg kan bare si at da kan ikke jeg leve spesielt mye lenger. Det orker jeg ikke. Men jeg må vel prøve denne gangen også, for å se om det er dette som er løsningen.


Jeg blir så sliten av å være trist å lei, av å prøve å fungere uten å få det til. Jeg har kanskje 2% av den energien jeg pleier å ha. sliten av tankekjør og grining over en lav sko. Jeg er kort sagt sliten av livet.

Heldigvis er jeg heldig med heiagjengen, og jeg har mange som holder håpet for meg når jeg ikke klarer selv, både ansatte og "insatte" og andre venner og kjente. Det setter jeg utrolig stor pris på. Samtidig som jeg kjenner på mye dårlig samvittighet for at jeg ikke klarer å treffe så mye folk, eller være med på de tingene som jeg vil. Jeg må ganske ofte hvile bare etter å ha tatt en dusj for tiden, så det å skulle være sosial koster ganske mye. Jeg kommer sterkere tilbake, håper jeg.

Tuesday, May 23, 2017

Tingenes tilstand




Jeg ble utskrevet 22 mars. Ting var så bra som de kanskje aldri har vært før, men det varte dessverre ikke så lenge. Og den 6 mai ble jeg innlagt igjen. Jeg var heldig og fikk komme til samme avdeling som sist. 

Hva skjedde og hvorfor ble det sånn? Jeg snakket jo om balansen sist, og den var jeg ikke så flink på å finne. Jeg kjørte på med foredrag og div andre greier, litt flyttehjelp og selskap for en venninne. Og en førstegangsopplevelse som speaker på stevne. Samtidig som ting var vanskelig i mitt indre liv. Dermed brukte jeg mye av tiden på selvdestruktivitet, noe som også tapper for krefter. Så her sitter jeg igjen. En ny runde med innleggelse. 

Det er vanskelig med balanse, for alt jeg gjør er jo ting som jeg synes er veldig gøy og hyggelig, og jeg synes det er fryktelig vondt å måtte begrense meg, for det eneste jeg vil er å kunne gjøre alt jeg både vil og må.. men jeg må vel snart innse at kapasiteten ikke er like stor som jeg skulle ønske. 
 





                                 

Og når jeg da samtidig ikke klarer å være fornøyd med noenting jeg gjør, og må straffe meg selv for at ingenting er godt nok, så blir det en himla vond spiral som er vanskelig å komme utav. Feks sitter jeg ennå å tenker på ett foredrag jeg hadde for helsefagarbeidere i videreutdanning som de var kjempe fornøyde med, mens jeg har tusen ting som kunne vært bedre. Og jeg var speaker for første gang 1 mai, og igjen nå i helgen. Jobben jeg gjorde var bra nok til å være første gang, men jeg er selvsagt ikke fornøyd. Og dermed må jeg dø, eller iallefall blø i følge mine indre demoner. 

Jeg er i en prosess i forhold til å prøve å finne ut hvor denne strenge tonen mot meg selv kommer fra, og plassere ansvaret mentalt der det hører hjemme. Det er tøffe tak, og det har blitt noen sting i det siste,. Jeg blir ei lita og usikker jente, som trenger bekreftelse og omsorg, og som er himla sårbar dor avvisning og dårlige møter. Det er vondt og vanskelig og veldig skambelagt. 


 



Nå er siste nytt at jeg skal søkes til nærlandsheimen for et rehab opphold på 3 uker for oss med sykelig overvekt. Det blir bra. Kanskje jeg kan klare å slanke vekk noen kg så jeg slipper å være størrelse liten elefant lenger. Og kanskje kan det hjelpe litt på psyken også. Håper det.