Om å være en ressurskrevende pasient

I natt var jeg på legevakten. Jeg kjente allerede før jeg ringe og før jeg visste noe om hvor travelt de hadde det at det var en vanskelig kveld å oppsøke dem på. Men litt assistanse etter noen kutt var nødvendig. Så jeg ringte. Fikk tid en stund senere, og dro opp. Men så er det jo sånn det er på legevakten at ting skjer, andre er sykere, trenger hjelp fortere, akkurat som det skal være der altså. For meg er ikke problemet ventingen. Det går veldig fint. problemet er at jeg vet at min grunn til å være der er selvpåført. Jeg er en byrde, som ikke bare går hardt inn for å påføre meg selv skade, men også krever ressurser, natt etter natt, uke etter uke, hver måned i mange år. Det er det man kaller en ekstra belastning.

Men i natt altså. Skaden var skjedd, hjelp måtte til, men tankene mine om å være en byrde for systemet var ganske sterke, og når det da blir travelt for personalet på legevakten, så går jeg i svart. Jeg gir beskjed om at jeg bare drar hjem og ordner selv, men får beskjed om at det syns de ikke var greit, om de ikke kunne få ringe meg når det var ledig. Jeg tenkte at drar jeg hjem så orker jeg sikkert ikke dra opp igjen, så jeg sa at jeg bare satt meg utenfor på en benk, så kunne de hente meg der når de var klar. Vel ute av det klamme venterommet ramler jeg fullstendig sammen. Jeg gråter og gråter, tenker på hvor fullstendig meningsløst det er å være en sånn byrde, at jeg ikke klarer å "ta meg sammen" selv om jeg veldig godt vet at det ikke er så enkelt desverre.

Så ringer telefonen, jeg får beskjed om å komme inn. Men jeg sitter fast. Jeg bare gråter og klarer ikke ta kontroll å si til meg selv at jeg har like mye rett på og behov for hjelp som alle andre som oppsøker legevakter rundt om i landet. Så der sitter jeg da, på en benk og kjemper med meg selv. Etterhvert kommer legen ut, spør om jeg ikke skal være med inn. Jeg hikster fram noe.. meningsløst tror jeg kanskje var det eneste ordet som var tydelig. Legen, som jeg aldri har møtt før, gjør det  eneste rette, han sier han henter, la oss kalle henne Lise, bånnsolide erfarne og utrolig omsorgsfulle sykepleier som jeg kjenner godt. hun kommer ut, trøster og stryker, og er veldig lei seg for at jeg måtte vente.. Jeg prøver å forklare at det er ikke ventingen som er problemet. at jeg bare er en byrde, og at det er andre som heller trenger hjelp, gå å hjelp dem sier jeg. hun sier at alle har fått hjelp, at det er min tur nå. Så blir jeg med inn. og selv om tårene renner jevnt og trutt, blir det en opplevelse som alikevel står blandt de positive møtene i min bok.

Jeg møter mange hjelpere. Heldigvis er det aller flest gode møter. Men så er det noen som ikke klarer å skjule at de synes det er ganske irriterende med sånne gjengangere som meg. Og jeg kan ikke si at jeg ikke forstår det. Jeg er jo ganske irritert på meg selv også. Men noen ganger lurer jeg på om de tenker likt om de med kompliserte somatiske problemstillinger som gang på gang trenger legehjelp. Jeg tror nemlig ikke det.

Jeg skulle ønske at de som møter på en dårlig måte, som i møte med meg, og sikkert sånne som meg har en holdning som minner mest om "hadde vært en tipp topp jobb hadde det ikke vært for alle de pasientene" og som på en supertravel lørdagskveld ikke klarer å møte med omsorg når du kommer for ørtende gang med kuttskader eller andre selvpåførte skader. kunne fått vært på innsiden av hodet mitt en sånn kveld som i kveld. Som kunne få se hvor voldsomt jeg kritiserer meg selv, kunne få kjenne på de indre kampene, mellom å ikke oppsøke hjelp, og å ta den plassen, fortjene den hjelpen på lik linje som andre. At de kunne forstå at det aller siste man trenger i en sånn akuttsituasjon som det tross alt er, er ekstra skam, påført av hjelperne, eller de som skulle hjelpe.

Men i natt altså, ble jeg møtt på en god måte. Tatt godt vare på, sett og til og med trøstet. Og selv om tårene fortsatt rant da jeg dro, var det en blanding av takknemlighet og egen kritikk, men ingenting påført av hjelperne, og det var egentlig ganske utrolig, for jeg hadde sagt til meg selv på forhånd at jeg måtte være forsiktig, fordi formen var sånn at jeg mest sannsynlig ville tolke og overtolke at i verste mening.