Dagene går....Tankene består.

Trist men sant. Etter ett 2 ukers opphold på rom 260 er tankene fortsatt like plagsomme... Jeg kom hjem tirsdag for en uke siden, brukte onsdag og torsdag på å jobbe, så dro jeg avgårde til seljord, men nå er jeg hjemme igjen. La oss ta litt av det kjekke først:D
 Oppstarten på Tryggvi islandshest gård gikk som planlagt, selv om jeg egentlig skulle være innelåst i stavanger. Jeg fikk lov å dra... Opplegget virker veldig bra, og jeg trives godt:D Kjekke folk og alt er bare velstand:D

I Pinsen har jeg vært i Seljord på Pinsestevnet med islandshest gjengen:D Mye morro, mye god mat og drikke:p eller iallefall svidde pølser og pisse lunka cola:p Og lått og løye ble der iallefall nok av:D Flotte hester var der jammen meg også:D Det var virkelig gøy å få være med, Isafold (klubben min) har ansvar for innsjekk, det betyr at vi sjekker papirer, og tar tempen på hestene, samt tildeler boks, sjekker at camping er betalt, måler opp utekve og tildeler plasser der... Det ble min jobb... jeg sto mokk alene på ei mark med masse blå kryss på for å fortelle alle fra Gandur, Gladur, Arvakur, Sleipnir, Faxi Hrimfaxi, Hrimnir, Ljosvaki, Hekla, Feykir og villingur  (har sikkert glemt noen nå) hvor deres 5x5m store gressflekk var. Morro, men travelt i perioder. Alikevel følte jeg at  "friske Cathrin" kom frem i lyset for første gang på evigheter. Det var en god følelse. Jeg smilte og lo til alle som kom. Og prøvde å være så imøtekommende jeg bare kunne. måtte være streng ett par ganger, når folk bare satt opp gjerder der det passet dem, men ellers så gikk det kjempe bra:D Vi var oppe kl 10, og jobbet fra 11 om morgenen til 01.30ca på natta... så jeg var ganske så trøtt når jeg stupte i seng... Lørdagen var fæl... veldig varmt... veldig solbrent, og veldig trøtt... ingen god kombinasjon, det kjentes nesten ut som verdens desidert værste bakrus!!

Uansett helga har vært bra, Oppstarten på Tryggvi har gått over all forventing.. Jeg har klart å presse skadetrangen litt vekk. Men de forbanna tankene er der HELE tiden!

"du fortjener ingenting Cathrin

"Du er ikke verdt noe!"

"Alle hater deg!"

"Du er ikke verdt denne brødskiva!"

"Du burde kaste opp maten!"

(bilde googlet)

"Skad DEG!!!!

Det er ett sant helvete... Det er så slitsomt. Man kan jo lure på hvorfor jeg gidder å stå imot, det hadde da vært mye lettere å gi etter?

Innlagt

Så gikk det som det måtte gå... Og etter ett serdeles ubehagelig møte med lege på legevakt endte det med en innleggelse. Som på papiret er frivillig... Det har vært mye stress og beltelegging og ikke utgang uten følge... Men jeg håper alikevel at oppstarten på tryggvi i morgen skal gå som planlagt...

Så vet dere hvorfor jeg ikke er så aktiv på kommentering og slikt...

Jeg gleder meg...

Til den dagen jeg kan svare at alt går bra, og faktisk mene det. Til den dagen selvskadingen er ett fjernt minne jeg bare blir minnet på når jeg ser på armene mine, til den dagen jeg kan spise ett normalt måltid, og kanskje til og med en sjokolade uten å føle skyld. Til den dagen jeg kan si at jeg har sovet i 8-9, eller kanksje til og med 12 timer, uten å føle at jeg ikke fortjente det.

Til den dagen jeg ikke trenger å være redd for og bli innlagt neste uke eller neste måned.... Til den dagen jeg kan planlegge ting med venner uten forbehold, det kan jo være jeg er for sliten eller for dårlig. Til den dagen jeg kan orke å leve ett normalt liv, med jobb, hest og kanskje til og med kjæreste og barn... hvem vet..

                                             bildet er hentet her

Noen ganger har jeg tro på at den dagen kommer, andre ganger- Not so much... Det vanskeligste med dette er at jeg ikke vet, om den kommer, eller når, og jeg vet at det ikke bare er å vente, så går det nok over.

Jeg vet at det krever enorm innsats fra meg selv, og jeg er ikke sikker på om jeg orker den innsatsen.

Primærkontakten min spurte meg så fint her for ett par uker siden: Cathrin, hvis du hadde brukket ett bein, hadde du søkt hjelp da? Jo, jeg hadde vel det, men det blir liksom ikke det samme, synes jeg. Hun var ikke enig, og mente at når en er psyk, og så nedkjørt som jeg er og har vært i det siste, så trenger man kanskje litt hjelp...

Men jeg vil ikke, det er det som er faren med meg. Når jeg er mottakelig for hjelp. så er jeg ofte ikke syk "nok" .. Men når jeg da plutselig er syk nok, så er jeg ikke så mottakelig lenger, og vi ender opp med tvang og onkel politi... Så unødvendig...

Noen ganger skulle jeg ønske at jeg hadde en fysisk sykdom, jeg sier ikke at det er lettere å ha en fysisk sykdom, jeg tror på at det er akkurat like vondt og vanskelig, MEN det er mer håndfast, og man har oftere ett tidsperspektiv, og det å bli frisk er ofte ikke i like stor grad avhengig av egeninnsats. I psykiatrien er alt så personavhengig, man kan ikke få god behandlig hvis du og behandler ikke kommer overens. Men en lege kan gi deg riktige medisiner, operere deg, og sette på gips på deg selv om du og h*n ikke kommer overens.

Jattha, nei dette ble mye surr gitt.. Men ser dere hva jeg mener? usikkerhet, og å ikke vite at om 8uker eller 10 år er jeg frisk, tar livet av meg... Jeg takler det dårlig.