Jeg gleder meg...

Til den dagen jeg kan svare at alt går bra, og faktisk mene det. Til den dagen selvskadingen er ett fjernt minne jeg bare blir minnet på når jeg ser på armene mine, til den dagen jeg kan spise ett normalt måltid, og kanskje til og med en sjokolade uten å føle skyld. Til den dagen jeg kan si at jeg har sovet i 8-9, eller kanksje til og med 12 timer, uten å føle at jeg ikke fortjente det.

Til den dagen jeg ikke trenger å være redd for og bli innlagt neste uke eller neste måned.... Til den dagen jeg kan planlegge ting med venner uten forbehold, det kan jo være jeg er for sliten eller for dårlig. Til den dagen jeg kan orke å leve ett normalt liv, med jobb, hest og kanskje til og med kjæreste og barn... hvem vet..

                                             bildet er hentet her

Noen ganger har jeg tro på at den dagen kommer, andre ganger- Not so much... Det vanskeligste med dette er at jeg ikke vet, om den kommer, eller når, og jeg vet at det ikke bare er å vente, så går det nok over.

Jeg vet at det krever enorm innsats fra meg selv, og jeg er ikke sikker på om jeg orker den innsatsen.

Primærkontakten min spurte meg så fint her for ett par uker siden: Cathrin, hvis du hadde brukket ett bein, hadde du søkt hjelp da? Jo, jeg hadde vel det, men det blir liksom ikke det samme, synes jeg. Hun var ikke enig, og mente at når en er psyk, og så nedkjørt som jeg er og har vært i det siste, så trenger man kanskje litt hjelp...

Men jeg vil ikke, det er det som er faren med meg. Når jeg er mottakelig for hjelp. så er jeg ofte ikke syk "nok" .. Men når jeg da plutselig er syk nok, så er jeg ikke så mottakelig lenger, og vi ender opp med tvang og onkel politi... Så unødvendig...

Noen ganger skulle jeg ønske at jeg hadde en fysisk sykdom, jeg sier ikke at det er lettere å ha en fysisk sykdom, jeg tror på at det er akkurat like vondt og vanskelig, MEN det er mer håndfast, og man har oftere ett tidsperspektiv, og det å bli frisk er ofte ikke i like stor grad avhengig av egeninnsats. I psykiatrien er alt så personavhengig, man kan ikke få god behandlig hvis du og behandler ikke kommer overens. Men en lege kan gi deg riktige medisiner, operere deg, og sette på gips på deg selv om du og h*n ikke kommer overens.

Jattha, nei dette ble mye surr gitt.. Men ser dere hva jeg mener? usikkerhet, og å ikke vite at om 8uker eller 10 år er jeg frisk, tar livet av meg... Jeg takler det dårlig.