Januar
Året begynte med en masse turbulens. Jeg skadet meg mye og sov lite. Jeg feiret bursdagen min på forsand, og var på Trollspeilet kurs på øksnevad. Jeg diskuterte heftig med en venninne om hvorfor jeg blogger, og la ut en forklaring på det her.
Februar
Var en begivenhetsrik måned. Jeg ble intervjuet i Ekko. Og var med sykehusprest Leni på temakveld i Sunde kirke. Jeg deltok på innendørsstevne på øksnevad, og vant faktisk den ene klassen ;) Avsluttet tiltaket jeg var i på Tryggvi. Og så smalt det. Rimelig heftig. Jeg ble igjen fast innventar på legevakt.
Mars
Fortsatte i samme spor som februar avsluttet i.. Jeg skrev ett rimelig tøft brev til noen som står meg nær. kan leses her. Så ble jeg innlagt, og det var rimelig tøft. Referat fra en natt med beltelegging kan leses her.
April
Begynte tøft, med en traumatisk hendelse fra sykehuset. Så kjente jeg litt på at friske Cathrin cat tilstede, kanksje var det allerede her reisen mot friskheten startet? Jeg var også mye med fantastiske BE i denne perioden.
Mai
Jeg fikk vite at min fantastiske behandler skulle slutte, og at hun ikke ville henvise meg videre. Jeg hadde 54 dager skadefri i slutten av mai, målet var 67 dager. Jeg var virkelig positiv, innså at jeg kom til å sprekke, men var innstilt på å begynne på nytt etterpå.
Juni
Begynte med at jeg var skriver (dommerassistent) på stort stevne på forsand. Jeg var og så på min nye leilighet midt i sentrum. Og avsluttet måneden med innleggelse.
Juli
Tilbragte jeg nesten hele mnd innelåst på akuttpost. Fikk konstantert anemi, slapp heldigvis blodoverføring, og begynte på hestekur med jerntabletter. Det var jo heldigvis forklaringen på hvorfor alt hadde vært så tungt så lenge.
August
Jeg begynte innflytting i leiligheten, og irriterte meg over at folk var så imponerte over at jeg ordnet opp med NAV og kjørte bil med henger og greier. Hvorfor skal ikke vi "psyke" klare det like godt som alle andre?
September
Innflyttingen gikk ikke helt som planlagt. en innleggelse i begynnelsen av september. Men nytt mål ang selvskading.
Oktober
husker jeg ikke mye av. Jeg søkte penger av sinnslidendes venner, og fikk 4000 til kurs og stevner.
Så tiden gikk vel med til mye stall og venner kan jeg tenke meg. Sprakk helt sinnsykt på selvskadingen. Avsluttet oktober med en innleggelse.
November
Jeg var innlagt første uka, men ble utskrevet med en helt ny tro på at dette kan gå bra. Jeg anser meg som ferdig med psykehuset. OG med selvskadingen. Jeg har selvsagt små delmål, for å kunne gi meg selv ett klapp på skulderen.
Desember
Jeg flyttet inn i barndomshjemmet for julen, og var på julebord både med klubben og med bofellesskapet. et kurs fikk jeg også med meg i begynnelsen av desember. I dag, 29 desember har jeg 61 dager skadefri, og det har vært lett hele veien.
2012- ett år med mange muligheter håp og drømmer.
Jeg skal være skadefri!
Jeg skal ikke tvangsinnlegges.
Jeg skal begynne i gruppeterapi.
Jeg gleder meg til neste års oppsumering. Den skal være mye mer positiv enn denne!
Thursday, December 29, 2011
Saturday, December 24, 2011
Jul
Så er det jammen tidlig Julaften morgen, jeg har ennå ikke vært i seng, skal snart prøve å sove noen timer, før det er askepott klokken 11.
Jeg liker ikke jul, men i år gleder jeg meg faktisk til julekvelden. Jeg og min søster feirer alene. Min far har nemlig dratt til Thailand med fruen. Jeg tror det blir koselig. I natt har vi laget ristopper og delfiakake, så da er vi så fornøyde at.
Julen er vanskelig synes jeg, alle skal liksom være så glade og fornøyde, og jeg har i mange år ikke vært så glad og fornøyd. Men i år går ting bare veldig bra. så kanskje kan jeg kjenne litt på juleglede når kvelden kommer.
Jeg har fått ny respekt for alle de som steller i stand jul rundt i det ganske land. Det er liksom litt å huske på når du skal gjøre all handling og matlaging og husarbeid og pynting. Det har blitt noen sene kvelder den siste uka.
Planen for morgendagen er som følger. Askepott, fellesridetur med alle i stallen, pinnekjøtt laging, middag, pakkesanger og helt til slutt klokken 23.00 konsert i Hana Kirke. Det gleder jeg meg kanskje mest av alt til;) tror det blir en fin avslutning på en hektisk dag.
Nok fra denne kanten for i natt. Ha en fredfylt julehelg alle sammen.
GOD JUL.
Jeg liker ikke jul, men i år gleder jeg meg faktisk til julekvelden. Jeg og min søster feirer alene. Min far har nemlig dratt til Thailand med fruen. Jeg tror det blir koselig. I natt har vi laget ristopper og delfiakake, så da er vi så fornøyde at.
Julen er vanskelig synes jeg, alle skal liksom være så glade og fornøyde, og jeg har i mange år ikke vært så glad og fornøyd. Men i år går ting bare veldig bra. så kanskje kan jeg kjenne litt på juleglede når kvelden kommer.
Jeg har fått ny respekt for alle de som steller i stand jul rundt i det ganske land. Det er liksom litt å huske på når du skal gjøre all handling og matlaging og husarbeid og pynting. Det har blitt noen sene kvelder den siste uka.
Planen for morgendagen er som følger. Askepott, fellesridetur med alle i stallen, pinnekjøtt laging, middag, pakkesanger og helt til slutt klokken 23.00 konsert i Hana Kirke. Det gleder jeg meg kanskje mest av alt til;) tror det blir en fin avslutning på en hektisk dag.
Nok fra denne kanten for i natt. Ha en fredfylt julehelg alle sammen.
GOD JUL.
Friday, December 16, 2011
Thursday, December 15, 2011
Hallo der
Det har blitt lenge mellom innleggene her. Jeg har ikke nett i leiligheten, og da er det vanskelig å prioritere å blogge de få gangene jeg får låne nett. Nå har jeg flyttet inn i barndomshjemmet for julen. Far og Stemor har dratt til Thailand, og kommer ikke tilbake før 16 januar. Så det blir en spesiell jul. For to år siden var jeg jo også alene, men da fikk jeg tilbud om planlagt innleggelse på B3. Denne julen kommer lillesøs, så vi skal kose oss sammen jeg og hun. Jeg skal lage pinnekjøtt for første gang, wish me luck. Vi ender vel med matforgiftning begge to tenker jeg;)
Planene for julaften er å komme seg opp tidlig nok til å se tre nøtter til sakepott, for så å ri tur med den herlige stallgjengen så får vi se om vi klarer og presse inn en gudstjeneste. Så er det vel bare å hive seg i matlagingen før vi skal på konsert klokken 23.00. Det er kanskje det jeg gleder meg mest til av alt. En rolig og fin avslutning på julekvelden med veldig flinke folk. se her for mer info.
siden sist har jeg hatt en kjempesprekk på selvskadingen. 5 timer på legevakt for å bli lappet sammen og tvangsinnlagt. 2 uker på lukket akkutpsykiatrisk avdeling, for så å komme ut igjen super positiv. Jeg satt i bilen på vei hjem fra psykehuset, og tenkte at dette var siste gang jeg var innlagt, og selvskadingen er ett tilbakelagt kapittel. Så får vi se hvordan det går. Jeg har ett mål veldig langt fram i tid, men har bestemt meg for å sette opp noen delmål før den tid. Viktig med små steg.
Medisineringen jeg går på fungerer veldig bra. Behandleren på sykehuset vil at jeg skal begynne på antidepressiva i tillegg, men foreløpig har jeg ikke begynt, ting går jo så greit, hvorfor skal jeg ta mer medisiner enn nødvendig?
Jeg skal prøve å oppdatere bloggen litt mer jevnlig fremover, iallefall mens jeg bor hjemme og har tilgang på nett. så får vi se om jeg ikke får orden på noe i leiligheten også etterhvert.
I dag har jeg forresten vært på julebord med bofellesskapet. Veldig koselig, og så har jeg iallefall fått i meg ett vellykket pinnekjøtt måltid i år ;)
Planene for julaften er å komme seg opp tidlig nok til å se tre nøtter til sakepott, for så å ri tur med den herlige stallgjengen så får vi se om vi klarer og presse inn en gudstjeneste. Så er det vel bare å hive seg i matlagingen før vi skal på konsert klokken 23.00. Det er kanskje det jeg gleder meg mest til av alt. En rolig og fin avslutning på julekvelden med veldig flinke folk. se her for mer info.
siden sist har jeg hatt en kjempesprekk på selvskadingen. 5 timer på legevakt for å bli lappet sammen og tvangsinnlagt. 2 uker på lukket akkutpsykiatrisk avdeling, for så å komme ut igjen super positiv. Jeg satt i bilen på vei hjem fra psykehuset, og tenkte at dette var siste gang jeg var innlagt, og selvskadingen er ett tilbakelagt kapittel. Så får vi se hvordan det går. Jeg har ett mål veldig langt fram i tid, men har bestemt meg for å sette opp noen delmål før den tid. Viktig med små steg.
Medisineringen jeg går på fungerer veldig bra. Behandleren på sykehuset vil at jeg skal begynne på antidepressiva i tillegg, men foreløpig har jeg ikke begynt, ting går jo så greit, hvorfor skal jeg ta mer medisiner enn nødvendig?
Jeg skal prøve å oppdatere bloggen litt mer jevnlig fremover, iallefall mens jeg bor hjemme og har tilgang på nett. så får vi se om jeg ikke får orden på noe i leiligheten også etterhvert.
I dag har jeg forresten vært på julebord med bofellesskapet. Veldig koselig, og så har jeg iallefall fått i meg ett vellykket pinnekjøtt måltid i år ;)
(bildet er googlet)
Tuesday, September 20, 2011
Om å være midt i mellom
Akkurat i dag har jeg det greit. Uroen er der, men skadetrangen er ikke så voldsomt, og tankene er ikke så påtrengende. Alikevel ble jeg tilbudt innleggelse når jeg var innom på psykehuset for å få depot sprøyta mi. Det er rart det der, at du kan føle deg ok, men verden rundt ser på uroen, og tenker innleggelse med en gang.
Det er også slitsomt å være midt i mellom. Ikke veldig dårlig, men alikevel ikke helt bra. Når du dukker opp på legevakten, prøver å si noe om at livet ikke er så greit, at de destruktive tankene truer med å bli handlinger. At du er redd kontrollen glipper. Når de er vandt med mye sterke skyts fra deg. "Nå skal jeg ta livet mitt!" "Jeg vil ikke ha noen innleggelse" "Jeg har det fint!" "Jeg trenger ikke hjelp"
Svaret du får er at det sikkert går bra, gå hjem og sov. Så gikk det ikke så bra, og du ender opp med en runde på sykehus, psykehus og DPS. Hadde de hørt hva du sa med en gang hadde man kanskje sluppet sykehus delen iallefall.
Jeg er litt frustrert på helsevesenet og systemet om dagen, siden jeg har fått leilighet i bofellesskap, mister jeg psyk.sykepleieren min, og det er ikke sikkert jeg får ny behandler. Og opplegget her i bofellesskapet er ikke på langt nær godt nok i forhold til det jeg er vandt med å ha.
Det er også slitsomt å være midt i mellom. Ikke veldig dårlig, men alikevel ikke helt bra. Når du dukker opp på legevakten, prøver å si noe om at livet ikke er så greit, at de destruktive tankene truer med å bli handlinger. At du er redd kontrollen glipper. Når de er vandt med mye sterke skyts fra deg. "Nå skal jeg ta livet mitt!" "Jeg vil ikke ha noen innleggelse" "Jeg har det fint!" "Jeg trenger ikke hjelp"
Svaret du får er at det sikkert går bra, gå hjem og sov. Så gikk det ikke så bra, og du ender opp med en runde på sykehus, psykehus og DPS. Hadde de hørt hva du sa med en gang hadde man kanskje sluppet sykehus delen iallefall.
Jeg er litt frustrert på helsevesenet og systemet om dagen, siden jeg har fått leilighet i bofellesskap, mister jeg psyk.sykepleieren min, og det er ikke sikkert jeg får ny behandler. Og opplegget her i bofellesskapet er ikke på langt nær godt nok i forhold til det jeg er vandt med å ha.
Wednesday, September 14, 2011
Her er jeg igjen;)
Over en måned har gått siden sist jeg skrev noe.
Jeg har flyttet inn i Leiligheten min, og derfor ikke hatt nett før i dag. Innflyttingen har ikke gått som jeg hadde håpet. Det har vært tøft, lange dager, mye film og mye destruktivitet. Ett par innleggelser har det blitt, men nå kjennes det ut som det snur. Selvom det har vært tøffe tak, så har jeg 33 dager skadefri i dag! Målet er minst 70. Nesten halvveis.
Ikke at jeg skal sprekke på 70, men jeg må ha ett delmål. ett skritt på veien. Sånn helt for meg selv så anser jeg selvskadingen som ett avsluttet kapittel. Om det går vet jeg ikke, derfor lager jeg meg delmål, antall dager til jeg kan gi meg selv ett klapp på skulderen, og kanskje unne meg noe ekstra. Fredag 21 okt altså.. Første mål! *Wish me luck.
Ellers går livet sin vandte gang, jeg har ikke fått orden på noe tv abbonement, så jeg glor film og henger i stallen, eller hos Lotti som er så snill og åpner leiligheten sin for meg kveld etter kveld.
Hvordan går det med alle dere?? Fortell!
Jeg har flyttet inn i Leiligheten min, og derfor ikke hatt nett før i dag. Innflyttingen har ikke gått som jeg hadde håpet. Det har vært tøft, lange dager, mye film og mye destruktivitet. Ett par innleggelser har det blitt, men nå kjennes det ut som det snur. Selvom det har vært tøffe tak, så har jeg 33 dager skadefri i dag! Målet er minst 70. Nesten halvveis.
Ikke at jeg skal sprekke på 70, men jeg må ha ett delmål. ett skritt på veien. Sånn helt for meg selv så anser jeg selvskadingen som ett avsluttet kapittel. Om det går vet jeg ikke, derfor lager jeg meg delmål, antall dager til jeg kan gi meg selv ett klapp på skulderen, og kanskje unne meg noe ekstra. Fredag 21 okt altså.. Første mål! *Wish me luck.
Ellers går livet sin vandte gang, jeg har ikke fått orden på noe tv abbonement, så jeg glor film og henger i stallen, eller hos Lotti som er så snill og åpner leiligheten sin for meg kveld etter kveld.
Hvordan går det med alle dere?? Fortell!
Wednesday, August 3, 2011
Jeg er syk, men jeg er ganske ok for det?
Ja, jeg har en diagnose, ja i perioder er jeg for dårlig til å orke å ha kontakt med veldig mange. I perioder skader jeg meg selv, i perioder vil jeg ikke leve lenger. I perioder trenger jeg beskyttelse fra meg selv, og ganske ofte tenker jeg at jeg ikke er verdt noe, at jeg ikke fortjener venner, at jeg ikke fortjener mat, eller å ha det bra. Men sånn egentlig er jeg en ganske ok jente tror jeg.
Jeg er lei, lei av at folk altid skal sette "oss psyke" i bås. Tro at vi liksom er mindre intelligente. Hvorfor blir det stor ståhei når jeg kommer kjørende med tilhenger på bilen. Hadde det blitt like stor ståhei dersom jeg hadde med en venninne som kjørte for meg? Skal liksom ikke jeg klare det? Hvorfor?
Hvorfor er folk så imponerte over at jeg ordner opp med NAV, tar telefoner selv? Ja, det er ett tungrodd system og jeg forstår at noen kan bli oppgitt og motløse i møte med dem. Men hvorfor er det så "imponerende" at jeg faktisk ordner noe selv? Hvis jeg bare hadde vært arbeidsledig hadde alle forventet det av meg, nå er det liksom superbra?
Jeg ønsker ikke å bli satt i bås. Jeg er Cathrin, med gode og dårlige sider. Som i perioder ikke har det så bra, som i perioder ikke helt klarer alt jeg burde gjort. Men som størstedelen av tiden klarer meg veldig bra. Som er sånn helt gjennomsnittlig intelligent.
Bare ett lite hjertesukk fra meg i natten.
Jeg er lei, lei av at folk altid skal sette "oss psyke" i bås. Tro at vi liksom er mindre intelligente. Hvorfor blir det stor ståhei når jeg kommer kjørende med tilhenger på bilen. Hadde det blitt like stor ståhei dersom jeg hadde med en venninne som kjørte for meg? Skal liksom ikke jeg klare det? Hvorfor?
Hvorfor er folk så imponerte over at jeg ordner opp med NAV, tar telefoner selv? Ja, det er ett tungrodd system og jeg forstår at noen kan bli oppgitt og motløse i møte med dem. Men hvorfor er det så "imponerende" at jeg faktisk ordner noe selv? Hvis jeg bare hadde vært arbeidsledig hadde alle forventet det av meg, nå er det liksom superbra?
Jeg ønsker ikke å bli satt i bås. Jeg er Cathrin, med gode og dårlige sider. Som i perioder ikke har det så bra, som i perioder ikke helt klarer alt jeg burde gjort. Men som størstedelen av tiden klarer meg veldig bra. Som er sånn helt gjennomsnittlig intelligent.
Bare ett lite hjertesukk fra meg i natten.
Tuesday, August 2, 2011
Hei folkens..
Over en mnd siden sist. Har ikke orket, har ikke tenkt blogg en gang. Tilsammen 3 uker innleggelse på de siste 4 uker. Kaos, uro, destruktivitet. Og tretthet. Jeg har vært enormt sliten siste to ukene, bare sovet, fått konstantert anemi, og begynt på jern. Håper det hjelper. Ikke rart jeg har sovet mye i det siste.
Utskrevet i går, litt blandede følelser til det kjenner jeg. Men vi får krysse armer og bein for at det går veien. Siden sist har jeg også begynt på medisiner. Det er jo spennende. Også har jeg begynt å flytte inn i leiligheten min. Som er i ett bofellesskap. 12 leiligheter i en blokk, også er det personal der på dag og kveld. Tror dette kan bli veldig bra.
Siste innleggelsen min var også en opptur på en måte. Bare en episode med fysisk selvskading, ingen beltelegginger. og mye søvn på en hel uke. Det er en helt annen historie enn den første for en mnd siden. Så det er jo bra. Følte også at jeg fikk ett mye bedre samarbeid med legen denne gangen.
Litt sånn kjapt oppsumeringsinnlegg i natten der.. Skal skrive noe mer vettugt senere en gang.
Glad i dere.
Utskrevet i går, litt blandede følelser til det kjenner jeg. Men vi får krysse armer og bein for at det går veien. Siden sist har jeg også begynt på medisiner. Det er jo spennende. Også har jeg begynt å flytte inn i leiligheten min. Som er i ett bofellesskap. 12 leiligheter i en blokk, også er det personal der på dag og kveld. Tror dette kan bli veldig bra.
Siste innleggelsen min var også en opptur på en måte. Bare en episode med fysisk selvskading, ingen beltelegginger. og mye søvn på en hel uke. Det er en helt annen historie enn den første for en mnd siden. Så det er jo bra. Følte også at jeg fikk ett mye bedre samarbeid med legen denne gangen.
Litt sånn kjapt oppsumeringsinnlegg i natten der.. Skal skrive noe mer vettugt senere en gang.
Glad i dere.
Wednesday, June 29, 2011
uro
Her sitter jeg, klokka er 06.31 uroen river i meg. Jeg har kjempet, kjempet hardt i hele natt. Vil ikke skade! Vil klare meg uten legevakt bare en natt. høyrefoten tripper, ukontrollert, fortjener ikke "fri"
burde kanskje ha gitt blaffen tidligere i natt, fått det gjort, og kanskje fått sove. Ser ut som at jeg må gå våken nå. For dumt og legge seg nå.
Det er ferie tid. Fastlege har ferie, behandler har sluttet, får kanksje, muligens, mest sannsynlig, men ingen garantier, ny behandler i august/september. Det er lenge til september....
Psykepleier har også ferie, har fått vikar for henne, men det er jo begrenset hvor mye en får sagt til nye personer.
Skikkelig syteinnlegg fra meg i natt. Men sånn er det jo noen ganger.
burde kanskje ha gitt blaffen tidligere i natt, fått det gjort, og kanskje fått sove. Ser ut som at jeg må gå våken nå. For dumt og legge seg nå.
Det er ferie tid. Fastlege har ferie, behandler har sluttet, får kanksje, muligens, mest sannsynlig, men ingen garantier, ny behandler i august/september. Det er lenge til september....
Psykepleier har også ferie, har fått vikar for henne, men det er jo begrenset hvor mye en får sagt til nye personer.
Skikkelig syteinnlegg fra meg i natt. Men sånn er det jo noen ganger.
Wednesday, June 15, 2011
Ups and downs..
Målet ble nådd, pluss en dag. Sprekken kom. Som forventet.. Prøvde det jeg kunne å utsette, men kontrollen glapp... Hadde håpet det ikke skulle bli ett så stort nederlag, men det ble det jammen.
Sa ja til leiligheten i dag, så nå venter jeg bare på å få skrive under på kontrakten.. Blir spennende å se hvordan det blir i bofellesskapet. Jeg går inn i det med litt blandede følelser.
Sa ja til leiligheten i dag, så nå venter jeg bare på å få skrive under på kontrakten.. Blir spennende å se hvordan det blir i bofellesskapet. Jeg går inn i det med litt blandede følelser.
Wednesday, June 8, 2011
Ny bolig?
I dag har jeg vært og sett på leilighet. I ett bofelleskap ganske midt i sentrum. Jeg var ganske skeptisk. Har ikke hørt så veldig mye positivt om akkurat dette bofellesskapet, og da spesielt personalet har jeg hørt mye negativt om. Men førsteintrykket er iallefall veldig positivt. Så må jeg bare finne ut om hvem jeg kontakter for å ta imot leiligheten. ;) Hvis noen har vaskemaskin, komfyr, kjøleskap eller oppvaskmaskin som virker men som de vil bli kvitt er det bare og skrike ut!
Og sånn ellers er det 61 dager, eller akkurat 2 måneder siden sist jeg skadet meg! ;D
Og sånn ellers er det 61 dager, eller akkurat 2 måneder siden sist jeg skadet meg! ;D
Wednesday, June 1, 2011
Stille før stormen?
Det har vært stille her på bloggen i det siste, det pleier ikke være noe godt tegn. Men nå dere, nå går det bra! 54!! dager skadefri i dag;) Det er seier det. 13 dager igjen så er målet nådd!
Har fått tilbud om ny leilighet, fått superpositiv uttalelse av behandler ang sertifikatet, fått søkt om støtte til hestehold hos NAV. Og til og med kanskje fått en mulighet til å jobbe litt! Friske meg er virkelig i siget om dagen. Og slik håper jeg inderlig at det fortsetter!
Har fått tilbud om ny leilighet, fått superpositiv uttalelse av behandler ang sertifikatet, fått søkt om støtte til hestehold hos NAV. Og til og med kanskje fått en mulighet til å jobbe litt! Friske meg er virkelig i siget om dagen. Og slik håper jeg inderlig at det fortsetter!
Sånn er jeg om dagen;) ett eneste stort smil;)
Jeg bruker mye tid i stallen
Prøver og være litt sosial også.. I helgen skal jeg inn til forsand og være skriver. Det blir garantert kjempe morro. Er vel nesten første gang det blir så stort stevne i dette området. 6 internasjonale dommere kommer, så det å forstå hva de sier, og skrive det ned riktig kan vel bli en utfordring. 2 av dem er heldigvis norske:) Helga etter er det klart for tur til Seljord. Har heldigvis ordnet meg reserve sjåfør dersom fylkesmannen ikke har klart og bestemme seg for om jeg skal få ha lappen eller ei. Lillesøs kommer ned og skal være med;)
Det er fantastisk om dagen, skadetrangen melder seg selvsagt innimellom. Siden fredag har jeg snakket med politi, legevakt, og psykepleier på avdelingen, og det er en fantastisk følelse når jeg kan smile og le, og si at alt går fint. Og mene det, og bli trodd på det! OG se at det gleder dem som har betydd så mye for meg! Som jeg har vært utrolig sint på, men som jeg ser har reddet livet mitt gang på gang. Det er virkelig fantastisk.
67 dager er målet, og jeg vil tro at jeg sannsynligvis sprekker en gang etter det. Men det er helt greit. Da begynner vi bare på nytt, med nytt mål. 68 dager. En dag mer hver gang. Så blir det bra til slutt!
Friday, May 20, 2011
Hvordan har du det?
Jeg har det... bra?
Er det slik det føles, å ha det bra? Er det dette jeg kan forvente? Har jeg for store forventninger?
Om dagen går ting sånn tålig greit, litt skadetrang hele tiden, mye noen dager. Men det er håndterbart... jeg har akkurat nå 42 døgn skadefri. Det har vært en kamp noen dager, men sånn i det store og hele så har det vært lettere enn jeg hadde trodd. Målet er 67 døgn. Både fordi da har jeg vært der jeg gjerne vil kunne gå med bare armer hvis det er fint vær, og fordi at jeg realistisk sett sannsynligvis kommer til og sprekke den dagen, da det er siste time med min behandler. Som nok vil føre til en heftig nedtur.
Var hos behandler i går, og hadde sendt henne link til mitt forrige innlegg før timen. Noe som førte til en fantastisk bra time. Kanskje den mest konstruktive timen vi har hatt. Jeg fikk sagt noe om at jeg ønsket ny behandler. Og vi fikk satt ned noen mål jeg ønsker å ha hvis jeg får ny behandler.
Mål 1: Slutte med selvskading! fordi at det er det som stjeler mest tid og energi, og fordi at det har blitt så mye og så alvorlig at blodsirkulasjonen i armene ikke er like god lenger, lymfedrenasjen i den ene armen har jeg og tatt kverken på. Og fortsetter jeg i samme sporet kan det ende med at jeg må amputere.. Det er jo ikke ønskelig.
Mål 2: fjerne selvmordstanker og suicidforsøk. Tankene fordi det stjeler mye energi, tanker i seg selv er ikke farlig. Det er når impulskontrollen glipper det blir fare på ferde.
Så får vi ta alt det andre etterhvert. Begge disse tingene er jo bare symptomer på noe annet. Noe som ligger dypere, men jeg er redd for å dykke ned i det, uten å ha disse symptomene under kontroll. Konsekvensene blir så store da.
Jeg er spendt på hva fremtiden bringer, spendt på om de som bestemmer mener at jeg fyller kriteriene for ny behandler. Spendt på om kjemien isåfall stemmer, og spendt på hvordan det friske livet blir!
Er det slik det føles, å ha det bra? Er det dette jeg kan forvente? Har jeg for store forventninger?
Om dagen går ting sånn tålig greit, litt skadetrang hele tiden, mye noen dager. Men det er håndterbart... jeg har akkurat nå 42 døgn skadefri. Det har vært en kamp noen dager, men sånn i det store og hele så har det vært lettere enn jeg hadde trodd. Målet er 67 døgn. Både fordi da har jeg vært der jeg gjerne vil kunne gå med bare armer hvis det er fint vær, og fordi at jeg realistisk sett sannsynligvis kommer til og sprekke den dagen, da det er siste time med min behandler. Som nok vil føre til en heftig nedtur.
Var hos behandler i går, og hadde sendt henne link til mitt forrige innlegg før timen. Noe som førte til en fantastisk bra time. Kanskje den mest konstruktive timen vi har hatt. Jeg fikk sagt noe om at jeg ønsket ny behandler. Og vi fikk satt ned noen mål jeg ønsker å ha hvis jeg får ny behandler.
Mål 1: Slutte med selvskading! fordi at det er det som stjeler mest tid og energi, og fordi at det har blitt så mye og så alvorlig at blodsirkulasjonen i armene ikke er like god lenger, lymfedrenasjen i den ene armen har jeg og tatt kverken på. Og fortsetter jeg i samme sporet kan det ende med at jeg må amputere.. Det er jo ikke ønskelig.
Mål 2: fjerne selvmordstanker og suicidforsøk. Tankene fordi det stjeler mye energi, tanker i seg selv er ikke farlig. Det er når impulskontrollen glipper det blir fare på ferde.
Så får vi ta alt det andre etterhvert. Begge disse tingene er jo bare symptomer på noe annet. Noe som ligger dypere, men jeg er redd for å dykke ned i det, uten å ha disse symptomene under kontroll. Konsekvensene blir så store da.
Jeg er spendt på hva fremtiden bringer, spendt på om de som bestemmer mener at jeg fyller kriteriene for ny behandler. Spendt på om kjemien isåfall stemmer, og spendt på hvordan det friske livet blir!
Friday, May 6, 2011
Changes
Var hos behandler på tirsdag, og fikk vite at hun skal slutte. Det er selvsagt veldig trist, for jeg føler virkelig at vi har en god relasjon. Reiste dit med intensjoner om å be om mer målrettet behandling, jeg ønsker virkelig å bli frisk, det livet jeg har levd til nå er ikke nok, jeg ønsker virkelig å ha det bra, å kunne si ja, la oss dra på den turen om 3 måneder. Uten forbehold. Å la vennegjengen slippe å ta forbehold om jeg er i form eller ikke.
(bildet er googlet)
(bildet er googlet)
(bildet er googlet)Det utgikk jo selvsagt, spørsmålet om målrettet behandling altså. Så kom spørsmålet om hva jeg tenkte om ny behandler. Måten hun spurte på, fikk meg til å ane ugler i mosen, så jeg ba henne si hva hun tenkte. Og det viser seg at hun i utgangspunktet ikke tenker at jeg trenger videre henvisning. Betyr det at jeg er frisk? Nei, på ingen måte, men hun mente det var tilstrekkelig med psykiatrisk sykepleier som jeg har. Jeg fikk meg ikke til å si så mye om det på tirsdag, men tenker at jeg må få sagt noe om hva jeg tenker nestegang, hun skal jo være der ut juni. Så det er ikke noen brå avslutning uansett.
Jeg mener at jeg trenger ny behandler, jeg har gått til poliklinisk behandling i 8 år, og føler at jeg trenger at avslutningen kommer fordi jeg mener at jeg er klar til å stå på egne ben, ikke fordi at hun skal slutte. Jeg har ett ønske om å bli frisk, og jeg trenger hjelp på den veien, jeg trenger å lære nye mestringsstrategier. Ja, jeg har psyk. sykepleier, men jeg har forstått det sånn at de, iflg. loven ikke har lov å drive behandling. De skal være ett supplement, og hjelpe meg med praktiske ting. Ikke føler jeg at jeg har så voldsomt fantastisk god relasjon med psykepleieren heller.
Er jeg for storforlangende? Sykeliggjør jeg meg selv? Er det det som er problemet?
Jeg har full forståelse for at hun skal slutte, sånn er det bare, ingenting å gjøre med det. Men i det øyeblikket hun sa at hun ikke ville henvise meg videre, følte jeg meg avvist. Og destruktive meg våknet til liv.
-er jeg ikke syk nok?
-hva må jeg gjøre for å være syk nok?
-hvor alvorlig må jeg skade meg? Kanskje ett selvmordsforsøk er det som skal til?
Heldigvis har jeg mange gode venner rundt meg som var enige med meg, derfor klarte jeg å roe meg helt ned, og ikke handle på disse syke tankene. Jeg kjenner at skadetrangen har våknet ennå mer til liv, men det går bra, det må gå bra! Jeg VIL at det skal gå bra!
(bildet er googlet)Jeg skal gå bakken, men jeg trenger at noen holder i tauet.
Sunday, May 1, 2011
Om å være både og..
Jeg heter Cathrin, jeg er 24 år, jeg driver med islandshest, prøver kontinuerlig å forbedre meg som rytter, jeg spiller saxofon, er med litt som konfirmantleder når det passer seg sånn, liker godt barn, er veldig sosial, sånn rimelig greit intelligent, liker å skrive, litt med i politikken. Og jeg er psyk. Alvorlig vil noen si.
Det er ikke alltid like lett å kombindere disse rollene. Men nå om dagen synes jeg jeg får det rimelig godt til. Selv om mye av nettene går med til å kontrollere skadetrang, og mye av dagene går med på å ta igjen søvn, så går ting sånn tålig greit. Det er deilig. Det er godt å få bruke seg litt i dugnadskomiteen i klubben, å få planlegge neste høst i kurskomiteen. Og det er fantastisk morsomt å bare komme på at vi kan ha ett lite endagskurs i stallen hos oss, åsså melder det seg bare masse folk med en gang:)
Det er fantastisk tungt å måtte snu på hver en krone, å se inkassovarsler dumpe ned i postkassa, det er vanskelig for meg å ikke ha noen som helst sjangse til å ordne opp i dem sånn med en gang. Men det er også så fantastisk når det så ser ut til å ordne seg.
Det er vanskelig for meg å ikke bli trodd, å ikke ha den tilliten en skulle ønske en hadde fra sine nærmeste. Det er vanskelig å ikke vite hva fremtiden bringer. Jeg vet at der kommer til å bli noen endringer fremover, men jeg vet ikke hvor det bærer, og jeg vet ikke for hvor lenge. Det takler syke meg dårlig. Men samtidig er jeg der at jeg ikke bruker veldig mye energi på det. Litt sånn det som skjer det skjer holdning. Og det er befriende herlig.
I skrivende stund er jeg på 23døgn uten selvskading. Det er seier det. Lenge siden det har gått så lenge. Og det beste med det er at trangen har holdt seg til nettene, vanligvis så eskalerer det når det går så lang tid, slik at hele døgnet blir preget av uro og skadetrang, ikke denne gang. Og det er rimelig fantastisk. Jeg kan leve med søvnløse netter.
Noen sa i dag at jeg stråler for tiden, veldig hyggelig å høre, selv om det er litt uvirkelig. Jeg? stråle? pleier da ikke det. Kanskje det er friske Cathrin som tørr å stikke hodet frem ;)
Nå må jeg bare ikke bli for overmodig. Skynde meg sakte, var det ikke det som var planen?
Det er ikke alltid like lett å kombindere disse rollene. Men nå om dagen synes jeg jeg får det rimelig godt til. Selv om mye av nettene går med til å kontrollere skadetrang, og mye av dagene går med på å ta igjen søvn, så går ting sånn tålig greit. Det er deilig. Det er godt å få bruke seg litt i dugnadskomiteen i klubben, å få planlegge neste høst i kurskomiteen. Og det er fantastisk morsomt å bare komme på at vi kan ha ett lite endagskurs i stallen hos oss, åsså melder det seg bare masse folk med en gang:)
Det er fantastisk tungt å måtte snu på hver en krone, å se inkassovarsler dumpe ned i postkassa, det er vanskelig for meg å ikke ha noen som helst sjangse til å ordne opp i dem sånn med en gang. Men det er også så fantastisk når det så ser ut til å ordne seg.
Det er vanskelig for meg å ikke bli trodd, å ikke ha den tilliten en skulle ønske en hadde fra sine nærmeste. Det er vanskelig å ikke vite hva fremtiden bringer. Jeg vet at der kommer til å bli noen endringer fremover, men jeg vet ikke hvor det bærer, og jeg vet ikke for hvor lenge. Det takler syke meg dårlig. Men samtidig er jeg der at jeg ikke bruker veldig mye energi på det. Litt sånn det som skjer det skjer holdning. Og det er befriende herlig.
I skrivende stund er jeg på 23døgn uten selvskading. Det er seier det. Lenge siden det har gått så lenge. Og det beste med det er at trangen har holdt seg til nettene, vanligvis så eskalerer det når det går så lang tid, slik at hele døgnet blir preget av uro og skadetrang, ikke denne gang. Og det er rimelig fantastisk. Jeg kan leve med søvnløse netter.
Noen sa i dag at jeg stråler for tiden, veldig hyggelig å høre, selv om det er litt uvirkelig. Jeg? stråle? pleier da ikke det. Kanskje det er friske Cathrin som tørr å stikke hodet frem ;)
Nå må jeg bare ikke bli for overmodig. Skynde meg sakte, var det ikke det som var planen?
Saturday, April 16, 2011
Jeg kjenner på litt rare følelser om dagen. Jeg kjenner at "friske" Cathrin er tilstede oftere og oftere. Og det skremmer meg. Det er selvfølgelig veldig kjekt med litt overskudd og humør, men samtidig er det skummelt. Jeg vet at jeg må begrense meg selv, jeg vet at jeg ikke må gjøre alle de tingene jeg så gjerne skulle gjort, for da smeller det. Igjen.
Det skjer mange spennende ting om dagen, jeg lover å fortelle mer når alt er avklart.
Samtidig fikk jeg journalutskrift i uka, det var ikke mye morsom lesning. Mange skriver som om de tror at jeg skader meg, og blir innlagt og går i behandling bare for gøy. Hvis jeg kunne velge ville jeg valgt det friske livet tusen ganger. Jeg ønsker å være i jobb, jeg ønsker å ha penger nok til å gjøre ting jeg har lyst til, å slippe å snu på hver krone.
Jeg ser samtidig antydning til det friske livet. Det er ikke så fjernt for meg nå som det var for ett år siden. Jeg har tro på at jeg kommer dit igjen engang. Jeg må bare skynde meg langsomt. Det er der utfordringen ligger, å ta den tiden man faktisk trenger. Ta på seg skylappene og overse resten av verden, ta ting i eget tempo. Jeg har alltid vært dårlig på det. Men jeg tror nok det går, denne gang. Om en stund
Det skjer mange spennende ting om dagen, jeg lover å fortelle mer når alt er avklart.
Samtidig fikk jeg journalutskrift i uka, det var ikke mye morsom lesning. Mange skriver som om de tror at jeg skader meg, og blir innlagt og går i behandling bare for gøy. Hvis jeg kunne velge ville jeg valgt det friske livet tusen ganger. Jeg ønsker å være i jobb, jeg ønsker å ha penger nok til å gjøre ting jeg har lyst til, å slippe å snu på hver krone.
Jeg ser samtidig antydning til det friske livet. Det er ikke så fjernt for meg nå som det var for ett år siden. Jeg har tro på at jeg kommer dit igjen engang. Jeg må bare skynde meg langsomt. Det er der utfordringen ligger, å ta den tiden man faktisk trenger. Ta på seg skylappene og overse resten av verden, ta ting i eget tempo. Jeg har alltid vært dårlig på det. Men jeg tror nok det går, denne gang. Om en stund
Thursday, April 7, 2011
er du ferdig?
Advarsel: Kan være triggende.
Uroen kom snikende. Jeg vandret fra stue til røykerom, til sofaen i gangen, til røykerom tilbake på sofaen, begynte å gå mot rommet mitt, snudde halveis, tilbake på røykerommet, og ut på sofaen i gangen. Orket ikke være sosial i stuen, men kunne ikke være på rommet. Kontakten min kom, om jeg ville ha litt eventuellt medisin? Jo, kanskje... vi kan prøve. Medisinen kom. Inn på røykerommet. Trangen ble for sterk. Full fart inn på rommet, ikke snu seg, ikke se seg tilbake.
Prøve å ta kontrollen, trykke på alarmknappen. det er nok nå, nok kutt.. tårene renner. kontakten kom, fikk barberbladet. Trøstende ord, strøk meg over håret. Går ut døren, kommer snart tilbake, skal bare ringe på legen. Plutselig var jeg ikke ferdig, full fart, inn på badet nytt blad. la d stå til, mange kutt. Jeg fortjener ikke å slutte, aldri. Personalet kommer inn igjen. Jeg sier at jeg ikke var ferdig ennå alikevel. Ok sier hun, og går ut.
Etter en stund kommer hun inn igjen, er du ferdig nå? NEI. Ok.
-jeg raser. Har ingen kontroll. fortjener ikke å slutte, fortjener ikke hjelp. Prøver å stenge dem ute fra badet samtidig som jeg kutter, klarer det.
-skal vi trykke alarm Cathrin?
-NEI!!!
-men da må du gi fra deg barberbladet.
-NEI!
-Ok..
-Er du ferdig nå??
- Nei!
-Ok
-Vil du at vi skal trykke alarm?
-NEI!!!!
-Da må du slutte nå.
-NEI!!!
-Ok...
-Er du ferdig?
-NEI!!!
-skal vi hjelpe deg å bli ferdig da??
tårene renner, og jeg hvisker, nei.. jeg fortjener ikke hjelp, jeg fortjener ikke å slutte.. gå ut, gå bort!
Plutselig kommer ennå ett personal inn. Kjefter på meg. Sier det er respektløst av meg å ikke gi fra meg barberbladet. Brøler at jeg hadde jo trykt på knappen tidligere. Bedt om hjelp.
Ja, svarer jeg tynt, men det var jo tidligere. nå fortjener jeg ikke hjelp.
Det er respektløst brøler hun. Å risikere å skade noen andre.
Det er jo ikke det jeg vil, jeg vil bare skade meg selv hvisker jeg.
så kommer det mange folk plutselig. De holder meg nede, begynner å vaske rommet mens de holder meg fast. Etterhvert kommer beltesengen inn.. Legger meg, jeg dunker hodet, har ingen kontroll. De holder meg nede. Legen kommer. Spør om jeg vil ha beroligende, jeg brøler at han skal dra seg ut.. Personal fra annen avdeling mener de må sette noe intramuskulært på meg. stetsolid hører jeg noen si.
Jeg klarer å vri meg litt løs, får inn noen gode dunk. Så kommer frøken respektløs inn igjen, og brøler at alle untatt en skal gå ut. hun stakkars som står igjen sier at hun gjerne vil ha en person til der inne. Så de blir igjen to stk. Jeg prøver og dunke hodet, resignerer, det går ikke. Jeg er fanget. Puster med magen. gjennvinner kontrollen. Sier at jeg ikke vil ha noe stetsolid. Sier det går bra.
Gråter. Fortjente ikke dette. Fortjente ikke å få hjelp. Tenker at jeg må roe meg fort for å få skadet meg mer.
Uroen kom snikende. Jeg vandret fra stue til røykerom, til sofaen i gangen, til røykerom tilbake på sofaen, begynte å gå mot rommet mitt, snudde halveis, tilbake på røykerommet, og ut på sofaen i gangen. Orket ikke være sosial i stuen, men kunne ikke være på rommet. Kontakten min kom, om jeg ville ha litt eventuellt medisin? Jo, kanskje... vi kan prøve. Medisinen kom. Inn på røykerommet. Trangen ble for sterk. Full fart inn på rommet, ikke snu seg, ikke se seg tilbake.
Prøve å ta kontrollen, trykke på alarmknappen. det er nok nå, nok kutt.. tårene renner. kontakten kom, fikk barberbladet. Trøstende ord, strøk meg over håret. Går ut døren, kommer snart tilbake, skal bare ringe på legen. Plutselig var jeg ikke ferdig, full fart, inn på badet nytt blad. la d stå til, mange kutt. Jeg fortjener ikke å slutte, aldri. Personalet kommer inn igjen. Jeg sier at jeg ikke var ferdig ennå alikevel. Ok sier hun, og går ut.
Etter en stund kommer hun inn igjen, er du ferdig nå? NEI. Ok.
-jeg raser. Har ingen kontroll. fortjener ikke å slutte, fortjener ikke hjelp. Prøver å stenge dem ute fra badet samtidig som jeg kutter, klarer det.
-skal vi trykke alarm Cathrin?
-NEI!!!
-men da må du gi fra deg barberbladet.
-NEI!
-Ok..
-Er du ferdig nå??
- Nei!
-Ok
-Vil du at vi skal trykke alarm?
-NEI!!!!
-Da må du slutte nå.
-NEI!!!
-Ok...
-Er du ferdig?
-NEI!!!
-skal vi hjelpe deg å bli ferdig da??
tårene renner, og jeg hvisker, nei.. jeg fortjener ikke hjelp, jeg fortjener ikke å slutte.. gå ut, gå bort!
Plutselig kommer ennå ett personal inn. Kjefter på meg. Sier det er respektløst av meg å ikke gi fra meg barberbladet. Brøler at jeg hadde jo trykt på knappen tidligere. Bedt om hjelp.
Ja, svarer jeg tynt, men det var jo tidligere. nå fortjener jeg ikke hjelp.
Det er respektløst brøler hun. Å risikere å skade noen andre.
Det er jo ikke det jeg vil, jeg vil bare skade meg selv hvisker jeg.
så kommer det mange folk plutselig. De holder meg nede, begynner å vaske rommet mens de holder meg fast. Etterhvert kommer beltesengen inn.. Legger meg, jeg dunker hodet, har ingen kontroll. De holder meg nede. Legen kommer. Spør om jeg vil ha beroligende, jeg brøler at han skal dra seg ut.. Personal fra annen avdeling mener de må sette noe intramuskulært på meg. stetsolid hører jeg noen si.
Jeg klarer å vri meg litt løs, får inn noen gode dunk. Så kommer frøken respektløs inn igjen, og brøler at alle untatt en skal gå ut. hun stakkars som står igjen sier at hun gjerne vil ha en person til der inne. Så de blir igjen to stk. Jeg prøver og dunke hodet, resignerer, det går ikke. Jeg er fanget. Puster med magen. gjennvinner kontrollen. Sier at jeg ikke vil ha noe stetsolid. Sier det går bra.
Gråter. Fortjente ikke dette. Fortjente ikke å få hjelp. Tenker at jeg må roe meg fort for å få skadet meg mer.
Thursday, March 17, 2011
Tøff natt..
Der lå jeg, fastspendt i belter... De kom fort denne natten, fikk bare tid til ett par kutt.. Plutselig var de over meg.. Mange personal. Finn beltesengen sa de.. 1-2-3- løft.. Magen først, så beina, og armene til slutt..
Panikk, prøve å dunke hodet. Sterke armer, holder meg fast, plasserer dyne under hodet.. Sånn, da var det polstret. Alle går, untatt en, må passe på. Vri meg litt sånn, der ja, en hard kant, dunk, dunk, dunk. Sterke armer igjen. Resignasjon, det går ikke. Personalet setter seg på gangen, med åpen dør..
Jeg er redd, panikken tar meg. "unnskyld, kan du lukke døren??" Nei, vi må passe på nå vet du.. Hun kommer inn, begynner å rydde etter kampen.. Jeg spør tynt, kan du lukke døren? Nei, der er ingen i gangen. Ingen går forbi her...
Ingen så at jeg var redd. Tårene renner.. De kommer og tar meg. De andre.. Hvem? Jeg vet ikke, noen. vær så snill, lukk døren ber jeg med skjelvende stemme. Men nei, døren må visst være åpen...
Jeg er redd.. De forstår ikke at når jeg ikke får gjort det jeg skulle, må jeg straffest.. De kommer nå, de andre.. Best å krype inn i hjørnet...
Panikk, prøve å dunke hodet. Sterke armer, holder meg fast, plasserer dyne under hodet.. Sånn, da var det polstret. Alle går, untatt en, må passe på. Vri meg litt sånn, der ja, en hard kant, dunk, dunk, dunk. Sterke armer igjen. Resignasjon, det går ikke. Personalet setter seg på gangen, med åpen dør..
Jeg er redd, panikken tar meg. "unnskyld, kan du lukke døren??" Nei, vi må passe på nå vet du.. Hun kommer inn, begynner å rydde etter kampen.. Jeg spør tynt, kan du lukke døren? Nei, der er ingen i gangen. Ingen går forbi her...
Ingen så at jeg var redd. Tårene renner.. De kommer og tar meg. De andre.. Hvem? Jeg vet ikke, noen. vær så snill, lukk døren ber jeg med skjelvende stemme. Men nei, døren må visst være åpen...
Jeg er redd.. De forstår ikke at når jeg ikke får gjort det jeg skulle, må jeg straffest.. De kommer nå, de andre.. Best å krype inn i hjørnet...
Saturday, March 12, 2011
Ser du?
Ser du at måten du velger å leve livet ditt på påvirker andre enn deg selv?
Vi er mange rundt som er glade i deg, som ønsker deg alt godt, og som vil ha gamle deg tilbake. Til syvende og sist er det bare du som kan endre det mønsteret du er inne i. Men her sitter ei lita jente, som savner deg, som savner å ha noen å ringe til, bare for å si hei, for å høre hvordan det går. Som savner å ikke måtte lure på hvordan tilstanden er i andre enden av telefonen. Som lurer på hvordan hun kunne hjulpet, hva hun kunne gjort anderledes.
Vet du at jeg tenker på deg hver dag? Vet du at jeg bekymrer meg? Vet du at jeg skulle ønske at jeg kunne ha kontakt med deg? For det skulle jeg virkelig, men slik situasjonen er nå, kan jeg ikke. Du skulle vært den voksne av oss, men jeg er ikke sikker på om det er sånn akkurat nå. Du har tatt ett valg, ingen tok det valget for deg. Nå håper jeg at du velger på ny. Men samtidig er jeg redd for at du ikke velger meg, eller oss. Hva skal jeg da gjøre?
Det er kun du som kan endre på dette, ingen andre. Du valgte veien inn selv, selv om du kanskje ikke bestemmer lenger. Du kan ta ett nytt valg, du kan velge å begynne å jobbe deg ut av det. Men før du kan velge det, må du innse at det er ett problem.
Vet du at jeg er glad i deg? At jeg skulle ønske at jeg kunne vise det? At jeg skulle ønske at jeg kunne besøke deg?
Men jeg kan ikke det, det er en tung erkjennelse, jeg kan faktisk ikke gjøre noe. Jeg kan bare stå maktesløs å se på. men den dagen du er klar til å kjempe, håper jeg at du gir beskjed. Så skal jeg heie, litt på avstand først, men jeg vil veldig gjerne følge deg over mål linja. Jeg er bare ikke sterk nok til å bære deg hele veien.
Du skulle fulgt meg på min vei, jeg vet at jeg ikke lot deg få lov. Kanskje hadde du ikke fått lov dersom din situasjon var annerledes heller, men du skulle ha stått klar. Du gjør ikke det, og det er ikke lett for meg.
Du skulle ha vært en jeg kunne stole på. Du skulle ha støttet meg. Vi burde snakke med hverandre om alt. Hvorfor ble det sånn? Du har jo sett en annen som sto deg nær velge samme veien. Jeg kan huske at du sa at det ville du aldri utsette oss for. Ser du at det er det du gjør nå?
Jeg ser, selv om jeg ikke så begynnelsen på den andre situasjonen. Og jeg liker ikke utviklingen.
Jeg vil gjerne strekke ut en hånd, men jeg vet at det ikke er en hånd å gripe tak i, så foreløpig låner jeg noen andre sine hender.
Jeg er glad i deg.
(bildene er googlet)
Vi er mange rundt som er glade i deg, som ønsker deg alt godt, og som vil ha gamle deg tilbake. Til syvende og sist er det bare du som kan endre det mønsteret du er inne i. Men her sitter ei lita jente, som savner deg, som savner å ha noen å ringe til, bare for å si hei, for å høre hvordan det går. Som savner å ikke måtte lure på hvordan tilstanden er i andre enden av telefonen. Som lurer på hvordan hun kunne hjulpet, hva hun kunne gjort anderledes.
Vet du at jeg tenker på deg hver dag? Vet du at jeg bekymrer meg? Vet du at jeg skulle ønske at jeg kunne ha kontakt med deg? For det skulle jeg virkelig, men slik situasjonen er nå, kan jeg ikke. Du skulle vært den voksne av oss, men jeg er ikke sikker på om det er sånn akkurat nå. Du har tatt ett valg, ingen tok det valget for deg. Nå håper jeg at du velger på ny. Men samtidig er jeg redd for at du ikke velger meg, eller oss. Hva skal jeg da gjøre?
Det er kun du som kan endre på dette, ingen andre. Du valgte veien inn selv, selv om du kanskje ikke bestemmer lenger. Du kan ta ett nytt valg, du kan velge å begynne å jobbe deg ut av det. Men før du kan velge det, må du innse at det er ett problem.
Vet du at jeg er glad i deg? At jeg skulle ønske at jeg kunne vise det? At jeg skulle ønske at jeg kunne besøke deg?
Men jeg kan ikke det, det er en tung erkjennelse, jeg kan faktisk ikke gjøre noe. Jeg kan bare stå maktesløs å se på. men den dagen du er klar til å kjempe, håper jeg at du gir beskjed. Så skal jeg heie, litt på avstand først, men jeg vil veldig gjerne følge deg over mål linja. Jeg er bare ikke sterk nok til å bære deg hele veien.
Du skulle fulgt meg på min vei, jeg vet at jeg ikke lot deg få lov. Kanskje hadde du ikke fått lov dersom din situasjon var annerledes heller, men du skulle ha stått klar. Du gjør ikke det, og det er ikke lett for meg.
Du skulle ha vært en jeg kunne stole på. Du skulle ha støttet meg. Vi burde snakke med hverandre om alt. Hvorfor ble det sånn? Du har jo sett en annen som sto deg nær velge samme veien. Jeg kan huske at du sa at det ville du aldri utsette oss for. Ser du at det er det du gjør nå?
Jeg ser, selv om jeg ikke så begynnelsen på den andre situasjonen. Og jeg liker ikke utviklingen.
Jeg vil gjerne strekke ut en hånd, men jeg vet at det ikke er en hånd å gripe tak i, så foreløpig låner jeg noen andre sine hender.
Jeg er glad i deg.
(bildene er googlet)
Tuesday, March 8, 2011
Jeg er litt tom
tom for emner, tom for overskudd, tom for livsglede, tom for livsmot, tom for alt egentlig.
Siden sist har jeg bare vært en gang på legevakten, og det var faktisk ikke med vilje en gang... :D Men jeg måtte sy uansett da...
Nå er det vinterferie... Hva skal folk med vinterferie egentlig? Utrolig tåpelig. Jeg hadde virkelig mannet meg opp til å møte hos behandler i morgen (idag) men så kom jeg på at hun har jo vinterferie ja. Det utgikk med andre ord.
Så hersitter ligger jeg... Skadetrang fra helvete. Ingen livslyst, ekstremt dårlig impulskontroll. Og ingen behandler. Superfint. Jeg virkelig elsker livet mitt.
Jeg tror jeg skal slutte nå, og heller håpe at skrivekløen melder seg en dag jeg har noe mer fornuftig å komme med...
Siden sist har jeg bare vært en gang på legevakten, og det var faktisk ikke med vilje en gang... :D Men jeg måtte sy uansett da...
Nå er det vinterferie... Hva skal folk med vinterferie egentlig? Utrolig tåpelig. Jeg hadde virkelig mannet meg opp til å møte hos behandler i morgen (idag) men så kom jeg på at hun har jo vinterferie ja. Det utgikk med andre ord.
Så her
Jeg tror jeg skal slutte nå, og heller håpe at skrivekløen melder seg en dag jeg har noe mer fornuftig å komme med...
Sunday, February 27, 2011
Når det først smeller
Så smeller det virkelig godt.. Jeg gidder ikke tusle stille og forsiktig bort til veggen og dunke hodet bare litt, ånei du, her tar man rennfart og smeller med hodet først..
De siste ukene har værft tøffe.. Til tross for store mål, og spennende oppdrag, så har tankene vært sterke. Skadetrangen har vært enorm.. Jeg har holdt det i sjakk med å sove mindre, spise mindre, ikke møte til behandler og andre destruktive ting, som ikke er synlige...
Natt til torsdag smalt det første gang. Og siden jeg har innsett at skadetrangen ofte kommer av at jeg har mestret noe, så tenkte jeg at det var pga at jeg vant den ene klassen på stevnet i helga, og at temakvelden i Sunde menighet gikk bra, og at jeg var fornøyd med intervjuet. Så jeg tenkte ikke så mye mer på det.. Gjort er gjort og spist er spist..
Men så, natt til lørdag smalt det igjen. Rimelig heftig. Fullstendig mangel på kontroll. Jeg kom hjem og var skit paranoid, for jeg kunne ikke forstå at legen virkelig hadde latt meg dra hjem etter sammenlappingen.. Åkei tenkte jeg, ett nederlag til, jeg overlever det. Så sovnet jeg.. Våknet 5 timer senere, og formen var fortsatt dårlig..
Og i natt smalt det igjen.. enda heftigere enn i går. Og jeg innser, med skrekk at jeg er tilbake der at jeg omtrent ikke trenger å si navnet mitt på legevakten, de vet hva som kommer. Jeg er der igjen at jeg ikke klarer å samtale med legen som syr, redd for å si noe feil, redd for at de skal se alvoret.. Redd for innleggelse. Jeg kan jo ikke si ja til det frivillig. Jeg kan jo ikke la dem få hindre meg i å være destruktiv?
Men, har du kontroll? Jeg vet ikke, jeg er virkelig ikke sikker... Vi får se...
De siste ukene har værft tøffe.. Til tross for store mål, og spennende oppdrag, så har tankene vært sterke. Skadetrangen har vært enorm.. Jeg har holdt det i sjakk med å sove mindre, spise mindre, ikke møte til behandler og andre destruktive ting, som ikke er synlige...
Natt til torsdag smalt det første gang. Og siden jeg har innsett at skadetrangen ofte kommer av at jeg har mestret noe, så tenkte jeg at det var pga at jeg vant den ene klassen på stevnet i helga, og at temakvelden i Sunde menighet gikk bra, og at jeg var fornøyd med intervjuet. Så jeg tenkte ikke så mye mer på det.. Gjort er gjort og spist er spist..
Men så, natt til lørdag smalt det igjen. Rimelig heftig. Fullstendig mangel på kontroll. Jeg kom hjem og var skit paranoid, for jeg kunne ikke forstå at legen virkelig hadde latt meg dra hjem etter sammenlappingen.. Åkei tenkte jeg, ett nederlag til, jeg overlever det. Så sovnet jeg.. Våknet 5 timer senere, og formen var fortsatt dårlig..
Og i natt smalt det igjen.. enda heftigere enn i går. Og jeg innser, med skrekk at jeg er tilbake der at jeg omtrent ikke trenger å si navnet mitt på legevakten, de vet hva som kommer. Jeg er der igjen at jeg ikke klarer å samtale med legen som syr, redd for å si noe feil, redd for at de skal se alvoret.. Redd for innleggelse. Jeg kan jo ikke si ja til det frivillig. Jeg kan jo ikke la dem få hindre meg i å være destruktiv?
Men, har du kontroll? Jeg vet ikke, jeg er virkelig ikke sikker... Vi får se...
Thursday, February 24, 2011
Å være åpen..
Jeg har valgt å være åpen om at jeg er syk.
I mange år var jeg kanskje ikke klar over hvor alvorlig syk jeg var, og jeg gjorde mitt beste for å ikke fortelle det til noen. Iallefall ikke vise sårene mine til noen.
Jeg har i perioder brukt kirkens sos. Og våren 2008 skrev de at de søkte etter noen som kunne fortelle om sin erfaring med dem. Jeg tenkte som så at jeg kunne jo godt fortelle, dersom noen ville lytte, så jeg svarte på mailen. Eva forfatter kom susende til sandnes, og intervjuet meg. Jaja, tenkte jeg blir vel kanskje en liten artikkel dette da.. Det ble noe større.. I november 2008 deltok jeg på lanseringen av dokument innenfra.
Det kan du lese her. I kjølvannet av Dokument innenfra har jeg fått være med på litt flere ting. Jeg har vært med Eva både til Bergen og Kristiansand, og jeg var med sykehusprest Leni her i stavanger. Jeg ble også invitert til radiointervju i Juntafil. Det kan du høre her. Jeg ble også intervjuet i Krigsropet en gang.
Så har det vært rolig, jeg har skrevet en del her på bloggen, og litt til eget bruk. Men før jul kom ennå en forespørsel. Om jeg kunne tenke meg å stille på radio for å snakke litt om verdighet?
Atter en gang er det Eva som drar meg med;) Hun har nemlig gitt ut bok. Boka heter livstegn, og kan f.eks bestilles her. En fantastisk fin bok om verdighet. Jeg er kanskje litt innhabil siden jeg er nevnt noen ganger. Men det er ett viktig tema, som jeg synes Eva belyser på en fantastisk måte!
Og stille opp og snakke om verdighet det kunne jeg da alltids gjøre, så i januar en gang var jeg i studio for å gjøre opptak. Jeg synes det gikk veldig bra, journalistdama var veldig grei å snakke med, men vi snakket fryktelig lenge, så jeg var spendt på hva det endte opp som etter all klipping.
I dag våknet jeg til meldinger både på tlf og facebook om at folk hadde hørt meg på radio, og det var visst så bra at ;) så da måtte man da inn å sjekke om det lå på nett, og det gjorde det.
Link her
(Får ikke linket til selve programmet, men det er i programmet sendt i går, altså 23.02 i den første delen. Altså den som begynte kl 9...) Dere må høre litt om demonstrasjoner for libya først, men det tåler dere vel;)
Enjoy, og kom gjerne med tilbakemeldinger om hva dere synes;)
I mange år var jeg kanskje ikke klar over hvor alvorlig syk jeg var, og jeg gjorde mitt beste for å ikke fortelle det til noen. Iallefall ikke vise sårene mine til noen.
Jeg har i perioder brukt kirkens sos. Og våren 2008 skrev de at de søkte etter noen som kunne fortelle om sin erfaring med dem. Jeg tenkte som så at jeg kunne jo godt fortelle, dersom noen ville lytte, så jeg svarte på mailen. Eva forfatter kom susende til sandnes, og intervjuet meg. Jaja, tenkte jeg blir vel kanskje en liten artikkel dette da.. Det ble noe større.. I november 2008 deltok jeg på lanseringen av dokument innenfra.
Det kan du lese her. I kjølvannet av Dokument innenfra har jeg fått være med på litt flere ting. Jeg har vært med Eva både til Bergen og Kristiansand, og jeg var med sykehusprest Leni her i stavanger. Jeg ble også invitert til radiointervju i Juntafil. Det kan du høre her. Jeg ble også intervjuet i Krigsropet en gang.
Så har det vært rolig, jeg har skrevet en del her på bloggen, og litt til eget bruk. Men før jul kom ennå en forespørsel. Om jeg kunne tenke meg å stille på radio for å snakke litt om verdighet?
Atter en gang er det Eva som drar meg med;) Hun har nemlig gitt ut bok. Boka heter livstegn, og kan f.eks bestilles her. En fantastisk fin bok om verdighet. Jeg er kanskje litt innhabil siden jeg er nevnt noen ganger. Men det er ett viktig tema, som jeg synes Eva belyser på en fantastisk måte!
Og stille opp og snakke om verdighet det kunne jeg da alltids gjøre, så i januar en gang var jeg i studio for å gjøre opptak. Jeg synes det gikk veldig bra, journalistdama var veldig grei å snakke med, men vi snakket fryktelig lenge, så jeg var spendt på hva det endte opp som etter all klipping.
I dag våknet jeg til meldinger både på tlf og facebook om at folk hadde hørt meg på radio, og det var visst så bra at ;) så da måtte man da inn å sjekke om det lå på nett, og det gjorde det.
Link her
(Får ikke linket til selve programmet, men det er i programmet sendt i går, altså 23.02 i den første delen. Altså den som begynte kl 9...) Dere må høre litt om demonstrasjoner for libya først, men det tåler dere vel;)
Enjoy, og kom gjerne med tilbakemeldinger om hva dere synes;)
Friday, February 18, 2011
Ser du smilet mitt?
Smilet, som sitter klistret på fjeset mitt. Som lurer alle. Lurer jeg deg? Lurer jeg meg selv?
Hvem lurer jeg egentlig? Jeg smiler aldri mer enn når ting går nedover. Jeg er aktiv, 2 hester, venner, stevne, trening, mål. Fasaden er på plass. Bak fasaden er det mørkt, jeg planlegger, tenker, hvor, hvordan, når.
Skrev under på søknad om bolig i bofellesskap her en dag, kostet meg ikke en kalori. Likegyldig.
På tirsdag 19.30 skal jeg til Sunde kirke, ble invitert til å være med på en kveld der med psykehuspresten. Skal snakke litt om verdighet, åpenhet rundt psykdom, og litt om meg og mitt, om at vi alle er flere personer, at det ikke er DE som er psyke, men Vi, du og jeg. Det kan nemlig være deg i morgen. Det vet jeg at jeg skal. Så langt har jeg planlagt. I forrige innlegg skrev jeg om mål, om NM og A krav, det ligger langt frem i tid, og jeg vet ikke om det kommer til å skje, men tilfelle planene mine ikke blir gjennomført må jeg ha ett langsiktig mål. Det er viktig, for fasaden sin skyld. Alt er fint. Tror alle.
I uka som var har jeg hatt kvalitetstid med en fantastisk dame, som jeg bare har blitt så enormt glad i på veldig kort tid. Veldig koselig. Takk for det.
Jeg har også begynt å møte hos behandler. Fikk sagt en del ting jeg har tenkt på sist time, hun er fantastisk dyktig til å gjennomskue masken min, så jeg gidder ikke prøve en gang. Dønn ærlig, enklest sånn.
Joda, så neida så, nok babbel fra meg for denne gang. Snakkes plutselig.
Hvem lurer jeg egentlig? Jeg smiler aldri mer enn når ting går nedover. Jeg er aktiv, 2 hester, venner, stevne, trening, mål. Fasaden er på plass. Bak fasaden er det mørkt, jeg planlegger, tenker, hvor, hvordan, når.
Skrev under på søknad om bolig i bofellesskap her en dag, kostet meg ikke en kalori. Likegyldig.
På tirsdag 19.30 skal jeg til Sunde kirke, ble invitert til å være med på en kveld der med psykehuspresten. Skal snakke litt om verdighet, åpenhet rundt psykdom, og litt om meg og mitt, om at vi alle er flere personer, at det ikke er DE som er psyke, men Vi, du og jeg. Det kan nemlig være deg i morgen. Det vet jeg at jeg skal. Så langt har jeg planlagt. I forrige innlegg skrev jeg om mål, om NM og A krav, det ligger langt frem i tid, og jeg vet ikke om det kommer til å skje, men tilfelle planene mine ikke blir gjennomført må jeg ha ett langsiktig mål. Det er viktig, for fasaden sin skyld. Alt er fint. Tror alle.
I uka som var har jeg hatt kvalitetstid med en fantastisk dame, som jeg bare har blitt så enormt glad i på veldig kort tid. Veldig koselig. Takk for det.
Jeg har også begynt å møte hos behandler. Fikk sagt en del ting jeg har tenkt på sist time, hun er fantastisk dyktig til å gjennomskue masken min, så jeg gidder ikke prøve en gang. Dønn ærlig, enklest sånn.
Joda, så neida så, nok babbel fra meg for denne gang. Snakkes plutselig.
Flink? Jeg?
Jeg er aktiv på forumet til Trollspeilet. Og her en dag dukket det opp et innlegg om Janteloven og angsten for å være god. Dette satte i gang noen tanker hos meg. Jeg har skrevet lite om forholdene hjemme. Men dette tror jeg at jeg kan skrive uten at det blir stress..
Hjemme hos meg har det vært veldig viktig å være vellykket. Jeg har stortsett alltid lykkes med det jeg har bestemt meg for å gjøre. Skolen gikk som en lek, var en ganske habil keeper i fotball og håndball da jeg var yngre, og saxofon var heller ikke vanskelig. Mye av grunnen til at jeg ikke har blitt bedre i noe av det, er fordi jeg ikke har giddet å jobbe med det. motivasjonen svikter når jeg kommer til ett visst punkt. Jeg har alltid tenkt at jeg har vært lat, og at det bare har vært min egen feil. Jeg har ikke tenkt å skylde dette på noen andre, men jeg har tenkt.
Janteloven er så enormt sterkt innarbeidet i oss. Og jeg tror at grunnen til at jeg alltid har mistet motivasjonen etter en stund er fordi jeg har vært så enormt redd for å bli flinkere enn noen andre. Jeg har liksom alltid jobbet meg opp til ett akseptabelt hobby nivå, for så å være fornøyd med det.
Jeg har aldri vært bortskjemt med at noen har sagt at de er glad i meg bare fordi at jeg er meg. Altså har min verdi vært avhengig av prestasjoner. (jeg hadde blitt en bra buddhist ;))
Dette blir jo motsetninger som ikke går sammen. Janteloven sier, du må ikke bli for flink, men hele min verdi er jo basert på at jeg er flink nok.
For en 12åring ble dette for mye og takle, og jeg begynte med selvskading. Historien om den kjenner vi jo fra tidligere innlegg.
Dette er altså noe jeg har fundert og tenkt på de siste dagene. Hvor enormt viktig det er å se hverandre, hvor viktig det er å bekrefte hverandres verdi enten man kom på første eller siste plass i konkurransen, enten ambisjonene er VM neste år, eller kanskje klubbmesterskapet om 3 år.
DU er bra, bare fordi at du er du.
Midt oppi disse tankene kom jeg fram til at grunnen til at jeg ikke har fortalt så veldig mange om målet mitt for meg og ponni er fordi jeg er redd for reaksjonene. Jeg har nemlig satt meg ett ganske høyt mål til meg og være. Og det er på ingen måte innen rekkevidde akkurat nå, men jeg tror alikevel at det er mulig, en gang, i fremtiden. Jeg og ponnis skal nemlig klare A kravene. Og ri NM... Hoisann, der var det sagt. Jeg har luftet det til de nærmeste hestevennene mine de siste dagene, og jeg angrer egentlig litt på at jeg ikke har sagt noe om det før, for mottakelsen har vært formidabel. Ikke ett negativt ord har de sagt. Så, nå vet dere det også...
Hjemme hos meg har det vært veldig viktig å være vellykket. Jeg har stortsett alltid lykkes med det jeg har bestemt meg for å gjøre. Skolen gikk som en lek, var en ganske habil keeper i fotball og håndball da jeg var yngre, og saxofon var heller ikke vanskelig. Mye av grunnen til at jeg ikke har blitt bedre i noe av det, er fordi jeg ikke har giddet å jobbe med det. motivasjonen svikter når jeg kommer til ett visst punkt. Jeg har alltid tenkt at jeg har vært lat, og at det bare har vært min egen feil. Jeg har ikke tenkt å skylde dette på noen andre, men jeg har tenkt.
Janteloven er så enormt sterkt innarbeidet i oss. Og jeg tror at grunnen til at jeg alltid har mistet motivasjonen etter en stund er fordi jeg har vært så enormt redd for å bli flinkere enn noen andre. Jeg har liksom alltid jobbet meg opp til ett akseptabelt hobby nivå, for så å være fornøyd med det.
Jeg har aldri vært bortskjemt med at noen har sagt at de er glad i meg bare fordi at jeg er meg. Altså har min verdi vært avhengig av prestasjoner. (jeg hadde blitt en bra buddhist ;))
Dette blir jo motsetninger som ikke går sammen. Janteloven sier, du må ikke bli for flink, men hele min verdi er jo basert på at jeg er flink nok.
For en 12åring ble dette for mye og takle, og jeg begynte med selvskading. Historien om den kjenner vi jo fra tidligere innlegg.
Dette er altså noe jeg har fundert og tenkt på de siste dagene. Hvor enormt viktig det er å se hverandre, hvor viktig det er å bekrefte hverandres verdi enten man kom på første eller siste plass i konkurransen, enten ambisjonene er VM neste år, eller kanskje klubbmesterskapet om 3 år.
DU er bra, bare fordi at du er du.
Midt oppi disse tankene kom jeg fram til at grunnen til at jeg ikke har fortalt så veldig mange om målet mitt for meg og ponni er fordi jeg er redd for reaksjonene. Jeg har nemlig satt meg ett ganske høyt mål til meg og være. Og det er på ingen måte innen rekkevidde akkurat nå, men jeg tror alikevel at det er mulig, en gang, i fremtiden. Jeg og ponnis skal nemlig klare A kravene. Og ri NM... Hoisann, der var det sagt. Jeg har luftet det til de nærmeste hestevennene mine de siste dagene, og jeg angrer egentlig litt på at jeg ikke har sagt noe om det før, for mottakelsen har vært formidabel. Ikke ett negativt ord har de sagt. Så, nå vet dere det også...
Saturday, January 29, 2011
Ett kapittel er avsluttet
I mai begynte jeg i Arbeidstrening på Tryggvi islandshestgård. Jeg gledet meg, og synes dette var rimelig fantastisk. Jeg hadde vel ikke egentlig sånn voldsomt behov for arbeidstrening i den forstand, siden jeg har hatt jobb, og det ikke har vært så vanskelig, problemet var vel at jeg periodevis var veldig dårlig, og mye innlagt. Og når jeg ble søkt dit, var jeg uten lappen, og ble derfor sittende mye hjemme. Det er på ingen måte bra, så vi ble enige om å søke på ett eller annet tiltak. Jeg kjente godt de som driver gården, og har kjent dem i mange år, og kom på at de hadde sånn tiltak på dagtid, så jeg foreslo selv for NAV damen at det kanskje kunne være noe. Det var hun jo veldig enig i, så søknad ble sendt, og jeg fikk plass.
Dagen da jeg skulle begynne kom, og jeg var innlagt, egentlig uten utgang, men jeg fikk ordnet supertidlig samtale med legen, og inngikk en avtale om direkte retur etter at jeg var ferdig. Så oppstarten gikk som planlagt. Og begynnelsen gikk også som planlagt. Sånn stort sett. Forsov meg jo litt, men det må man nesten regne med når døgnrytmen min har vært som den har vært i årevis. Det å ta bussen hjemmefra hall 9 er faktisk ganske tidlig når jeg er vandt med å begynne jobb tidligst hall 12. Uansett. Frem til sommeren gikk det relativt greit. var jeg borte, så tok jeg det igjen en annen dag. Når vi skulle begynne igjen etter ferien var jeg atter en gang innlagt, men denne gang på DPS, så utgang var ikke ett problem. Jeg ble vekt, og sparket ut dørene. Formen min gjorde derimot at jeg ikke klarte å være fulle dager. Døgnrytmen var mot meg en god stund, og jeg kom mye for sent. I sept/okt tok vi ett valg om å endre arbeidstid fra 2 dager i uken med 9.30-14.30 til 3 dager i uken med arbeidstid fra 12.00-15.00, noe som da burde tilsi at jeg skulle klare og møte. Slik gikk det desverre ikke. Noen dager orket jeg, andre dager ikke. Formen var ikke spesielt bra. Og i midten av okt ble jeg innlagt.
Så fulgte 6-7 uker med mye turbulens. Ingen utgang, utgang med følge, intox, politi, ambulanse, psyk-ambulanse, sting, alarmer og beltelegginger. "Jobb" var ikke aktuelt med andre ord. I desember ble jeg utskrevet, og jeg håpte at nå skulle det bli bra. Men de første ukene hjemme ble tøffe. Verden gikk i 5.gir, mens jeg sullet rundt i 1. Jeg satte meg selv mål, i morgen skal jeg gå, men før jeg visste ordet av det hadde jeg besøkt legevakt og stall 2 ganger og det var dagen etter i morgen. Uken før jul tok jeg meg selv i nakken, jeg visste at det var behandlerferie, og jeg fikser dårlig ferier, så nå måtte noen rutiner på plass. Så jeg møtte på jobb, fysisk tilstede tenkte jeg. Det virket, en stund. Denne uken skulle jeg ha møte med jobbkonsulenten. Og hun mente vi måtte ha møte med NAV for å evaluere. Vi snakket litt om hvilken retning det bar i, og vi var vel enige i at det gikk mot en avslutning av tiltaket.
For meg var dette et knusende nederlag, og jeg brukte resten av desember og deler av januar for å bearbeide det. Jeg klarte ikke dette en gang. Friske Cathrin raste; skjerp deg, møt opp, du fikser dette, fysisk tilstede, du kan ikke mislykkes i dette, fikser du ikke dette en gang er du ikke verdt noe!
Blåmann triumferte; Flott, ligg hjemme og velt deg i driten, mer tid til destruktive handlinger, ikke sov, ikke spis, gjør jo ingenting om du kutter deg, skal jo ikke bruke armene mer enn i stallen uansett.
Møtet med NAV var forsåvidt positivt, jeg hadde akseptert tingenes tilstand, folk på venteliste, noen andre kan få mer utav tilbudet, komme seg i jobb. Jobbkonsulenten stillte forberedt til møtet, med terminliste fra NIHF, foreslo at NAV kunne dekke kurs for meg. NAV dama hadde forberedt seg også, kurs på starum, ridelærer 1.
Vi ender nok i første omgang opp med dommerkurs hos NIHF (Norsk Islandshest forening) Hvis NAV sier ja iallefall.
På torsdag var siste dag på gården, nesten iallefall vi begynte på en sluttrapport. Får se den endelige 9.februar. Og selvom jeg fortsatt føler at jeg har mislyktes i noe som i utgangspunktet skulle være enkelt for meg. Oppmøte var liksom det vanskligste, selve jobben er kjent, og ting jeg trives med. Så er det godt og slippe dårlig samvittighet hver gang jeg ikke klarte og møte. Hver gang jeg ser ubesvarte anrop fra arbeidslederne. Å komme luskende inn døra litt for sent, eller etter en uke med fravær. Det kjenner jeg skal bli godt. Å kunne oppdatere facebook og blogg med ting jeg skal i helga eller i kveld uten å måtte tenke tenk hvis de leser det, tenk hvis de tenker at jeg ikke vil møte, siden jeg presser meg til å gå i stallen eller delta på kurs eller være med venner. For det hadde virkelig ikke noe med vilje og gjøre, dette var noe jeg virkelig skulle ønske jeg mestret, noe jeg hadde enormt lyst til, og noe jeg tror kunne vært bra.
Men vi sees jo på diverse heste ting, jeg er jo ofte i området, og stikker nok nesen nedom.
Takk til dere på Tryggvi for fine måneder:D
Dagen da jeg skulle begynne kom, og jeg var innlagt, egentlig uten utgang, men jeg fikk ordnet supertidlig samtale med legen, og inngikk en avtale om direkte retur etter at jeg var ferdig. Så oppstarten gikk som planlagt. Og begynnelsen gikk også som planlagt. Sånn stort sett. Forsov meg jo litt, men det må man nesten regne med når døgnrytmen min har vært som den har vært i årevis. Det å ta bussen hjemmefra hall 9 er faktisk ganske tidlig når jeg er vandt med å begynne jobb tidligst hall 12. Uansett. Frem til sommeren gikk det relativt greit. var jeg borte, så tok jeg det igjen en annen dag. Når vi skulle begynne igjen etter ferien var jeg atter en gang innlagt, men denne gang på DPS, så utgang var ikke ett problem. Jeg ble vekt, og sparket ut dørene. Formen min gjorde derimot at jeg ikke klarte å være fulle dager. Døgnrytmen var mot meg en god stund, og jeg kom mye for sent. I sept/okt tok vi ett valg om å endre arbeidstid fra 2 dager i uken med 9.30-14.30 til 3 dager i uken med arbeidstid fra 12.00-15.00, noe som da burde tilsi at jeg skulle klare og møte. Slik gikk det desverre ikke. Noen dager orket jeg, andre dager ikke. Formen var ikke spesielt bra. Og i midten av okt ble jeg innlagt.
Så fulgte 6-7 uker med mye turbulens. Ingen utgang, utgang med følge, intox, politi, ambulanse, psyk-ambulanse, sting, alarmer og beltelegginger. "Jobb" var ikke aktuelt med andre ord. I desember ble jeg utskrevet, og jeg håpte at nå skulle det bli bra. Men de første ukene hjemme ble tøffe. Verden gikk i 5.gir, mens jeg sullet rundt i 1. Jeg satte meg selv mål, i morgen skal jeg gå, men før jeg visste ordet av det hadde jeg besøkt legevakt og stall 2 ganger og det var dagen etter i morgen. Uken før jul tok jeg meg selv i nakken, jeg visste at det var behandlerferie, og jeg fikser dårlig ferier, så nå måtte noen rutiner på plass. Så jeg møtte på jobb, fysisk tilstede tenkte jeg. Det virket, en stund. Denne uken skulle jeg ha møte med jobbkonsulenten. Og hun mente vi måtte ha møte med NAV for å evaluere. Vi snakket litt om hvilken retning det bar i, og vi var vel enige i at det gikk mot en avslutning av tiltaket.
For meg var dette et knusende nederlag, og jeg brukte resten av desember og deler av januar for å bearbeide det. Jeg klarte ikke dette en gang. Friske Cathrin raste; skjerp deg, møt opp, du fikser dette, fysisk tilstede, du kan ikke mislykkes i dette, fikser du ikke dette en gang er du ikke verdt noe!
Blåmann triumferte; Flott, ligg hjemme og velt deg i driten, mer tid til destruktive handlinger, ikke sov, ikke spis, gjør jo ingenting om du kutter deg, skal jo ikke bruke armene mer enn i stallen uansett.
Møtet med NAV var forsåvidt positivt, jeg hadde akseptert tingenes tilstand, folk på venteliste, noen andre kan få mer utav tilbudet, komme seg i jobb. Jobbkonsulenten stillte forberedt til møtet, med terminliste fra NIHF, foreslo at NAV kunne dekke kurs for meg. NAV dama hadde forberedt seg også, kurs på starum, ridelærer 1.
Vi ender nok i første omgang opp med dommerkurs hos NIHF (Norsk Islandshest forening) Hvis NAV sier ja iallefall.
På torsdag var siste dag på gården, nesten iallefall vi begynte på en sluttrapport. Får se den endelige 9.februar. Og selvom jeg fortsatt føler at jeg har mislyktes i noe som i utgangspunktet skulle være enkelt for meg. Oppmøte var liksom det vanskligste, selve jobben er kjent, og ting jeg trives med. Så er det godt og slippe dårlig samvittighet hver gang jeg ikke klarte og møte. Hver gang jeg ser ubesvarte anrop fra arbeidslederne. Å komme luskende inn døra litt for sent, eller etter en uke med fravær. Det kjenner jeg skal bli godt. Å kunne oppdatere facebook og blogg med ting jeg skal i helga eller i kveld uten å måtte tenke tenk hvis de leser det, tenk hvis de tenker at jeg ikke vil møte, siden jeg presser meg til å gå i stallen eller delta på kurs eller være med venner. For det hadde virkelig ikke noe med vilje og gjøre, dette var noe jeg virkelig skulle ønske jeg mestret, noe jeg hadde enormt lyst til, og noe jeg tror kunne vært bra.
Men vi sees jo på diverse heste ting, jeg er jo ofte i området, og stikker nok nesen nedom.
Takk til dere på Tryggvi for fine måneder:D
Thursday, January 27, 2011
Hei Verden.
Hvorfor blogger jeg? Hvorfor velger jeg å dele så åpent med hele verden? Hvorfor?
Det er en del som har spurt meg om dette i det siste, og jeg har tenkt, og fundert, og forsvart.
Jeg skrev en gang en blogg, her, jeg var ca 16 år, og hadde det veldig vondt, jeg delte omtrent alt, totalt usensurert, og jeg truet og skrev om selvmordstanker og planer. Etter samtale med diverse ledere i diverse kristne sammenhenger slettet jeg hele bloggen. Jeg innså at det jeg la ut kanskje ikke var så lurt at de jeg liksom skulle være leder for leste det. Ikke var det spesielt konstruktivt for meg heller.
Jeg startet på ny frisk, med en hverdagsblogg, med "hva har skjedd siden sist" innlegg, og lite annet. Jeg skrev på dialekt, og håpet at de som leste var folk jeg kjente.
(Fotograf Margit Frøitland)Så tok jeg ennå ett valg, jeg tok et valg om å være mer åpen, jeg ville nå ut til folk, jeg ville ikke at psykisk sykdom skulle være tabu, jeg ville at folk skulle forstå at jeg var Cathrin med alle feil og mangler. Jeg ville være åpen om hvordan dagene mine var. Kanskje jeg ville ha litt forståelse, kanskje jeg ville ha en kommentar om at det fantes andre der ute som kjente seg igjen i det jeg skrev.
Slik begynte det, jeg sensurer meg selv, en gang, to ganger, ti ganger før jeg publiserer. Jeg er faktisk ikke 110% usensurert.
(fotograf Stall Sviland)
Takk for meg for denne gang
Det er en del som har spurt meg om dette i det siste, og jeg har tenkt, og fundert, og forsvart.
Jeg skrev en gang en blogg, her, jeg var ca 16 år, og hadde det veldig vondt, jeg delte omtrent alt, totalt usensurert, og jeg truet og skrev om selvmordstanker og planer. Etter samtale med diverse ledere i diverse kristne sammenhenger slettet jeg hele bloggen. Jeg innså at det jeg la ut kanskje ikke var så lurt at de jeg liksom skulle være leder for leste det. Ikke var det spesielt konstruktivt for meg heller.
Jeg startet på ny frisk, med en hverdagsblogg, med "hva har skjedd siden sist" innlegg, og lite annet. Jeg skrev på dialekt, og håpet at de som leste var folk jeg kjente.
(Fotograf Margit Frøitland)Slik begynte det, jeg sensurer meg selv, en gang, to ganger, ti ganger før jeg publiserer. Jeg er faktisk ikke 110% usensurert.
Den bloggeren jeg nå ønsker å være, er en som skriver åpent om hvordan livet er, som tørr å være ærlig på at livet faktisk ikke alltid er like greit. Jeg ønsker samtidig å skrive noen tekster som ikke nødvendigvis omhandler konkrete episoder, eller situasjonen min her og nå, jeg ønsker å reflektere rundt forskjellige ting jeg føler er relevant.
Men, det er viktig å omgi seg med friske mennesker. Var en påstand jeg fikk servert her om dagen. Ja, det er jeg veldig enig i, og ja, jeg publiserer link til bloggen på facebook, fordi at jeg vet at det sitter folk der, som ønsker og lese, men som kanskje ikke finner på å gå inn her av seg selv. Så må det være opp til hver enkelt av mine venner om de ønsker og lære mer om meg spesielt og psykiatri, og psykisk helse generelt. Jeg tvinger ingen til å gå inn her og lese, men jeg velger å ikke nekte noen heller.
Jeg har tillit til at de jeg omgås har evnen til å la meg være Cathrin. på godt og vondt, "friske Cathrin" de dagene det passer, om at de godtar "psyke Cathrin" når de dagene kommer. Og klarer du ikke akseptere at jeg ønsker og være åpen, så er det jammen ikke sikkert jeg ønsker å omgås deg. Krasst? Ja, kanskje, men det er nå engang sånn det er.
(fotograf Stall Sviland)Psykisk sykdom kan, like lite som fysisk sykdom, ties i hjel. Det er der fortsatt, selvom ingen vet om det. Hadde jeg bare vært med syke folk, så hadde jeg forstått bekymringen, men jeg er fortsatt Cathrin, og Cathrin har mange venner, i mange ulike miljø. (selvom bildene forteller at jeg bruker mye tid i stallen) OG, jeg trives med det.
Monday, January 24, 2011
Opppsumering 2010
bedre sent enn aldri?
Januar
Begynte med en tur på Varatun, jeg var ikke fornøyd med måten jeg ble sett eller møtt på. Jeg ble ikke spesielt pent behandlet av politiet, og etter noen dager hjemme, ble jeg for første gang innlagt fordi noen leste bloggen min, skjønte at jeg hadde problem med å si fra selv og tok ansvar. Det ble 9 dager på lukket avdeling. Jeg feiret blant annet bursdagen min der inne.
Februar.
Jeg filosoferte litt over motivasjon, den svingte en del. Jeg tok ett valg om å leve.
Jeg satt veldig pris på Kinemor, som fortsatt er en av mine nærmeste og beste venner. Behandler var med på å søke om lappen, og jeg sendte søknad om tiltak på Tryggvi. Februar var også første mnd på 11 måneder uten innleggelser.
Mars
Jeg ønsket og være fri, jeg ville også ha flyvertinne som kunne vise meg hvilken vei jeg skulle velge. Legevakten ble hyppig besøkt, og jeg ønsket meg noen som kunne holde meg i hånden. Jeg var med på konkuransegruppe, og kontrastene i hverdagen var store.
April
Døgnrytmen var på villspor, jeg kjøpte og leste Regines bok. Jeg funderte på hvem Vi som er psyke er, og om selvskadere er mindre verdt. Jeg fikk blogg award av snille Charlotte, og jeg fikk brev om oppstart på Tryggvi. Ved utgangen av april var det 3mnd uten innleggelser. En seier for meg.
April var også skadefri, og det var en stor seier!
Mai
Jeg fantaserte om å bli frisk, jeg gledet meg stort til den dagen jeg kunne svare at det går bra, og virkelig mene det.
Så gikk det galt jeg ble "frivillig"innlagt, og det var mye stress. Men oppstarten på tryggvi 10mai gikk som planlagt.Og jeg var en tur på pinsestevnet i seljord. Og fikk tatt fram "friske" Cathrin der.
Juni
Begynte ikke spesielt bra, men fikk en fin avslutning.
Hovedsaken i Juni ble vel at jeg fikk lappen tilbake, og med ett ble mer mobil. Jeg flyttet Salka til ny stall, og ting var relativt greit.
Juli
Vi hadde sommerferie fra gården, behandlere tok ferie, og jeg fikk ikke den oppfølging i ferien som jeg og behandlere mente jeg burde ha. Var innlagt noen få dager, men skrev meg ut for å gå på kurs.Ting gikk ikke så bra, så Varatun måtte ta ansvar til slutt. Jeg prøvde å skrive en forklaring på hvorfor jeg selvskader. Og jeg leste Kors på halsen, og fikk et ørlite håp om at kanskje behandlingen i Skien kunne være løsningen for meg. Juli ble avsluttet med innleggelse på Varatun.
August
Var fortsatt innlagt, og jeg innså at jeg ikke ser alvorlighetsgraden av det jeg holder på med. Og den psykiske selvskadingen eskalerte, og jeg bestemte meg for å ta på Cathrin-fikseraltalene masken min.
September
Fokuset var på og holde ut, timetelling til jeg kunne la alt fare, til jeg kunne være destruktiv igjen. Jeg var en tur på stord for å ri stevne. Og jeg irriterte meg over at jeg ikke klarer like mye lenger. Orker ikke lite søvn og mye sosiale ting.
Oktober
Jeg "lurte"systemet (eller meg selv) Noen hadde ringt amc2 for de var bekymret, så da måtte jeg minne alle på at jeg har et til tider velfungerende behandlingsapparat. Jeg var redd for å leve, redd for å dø. Og avsluttet oktober med intox og innleggelse. Tvang, lukket akuttpost, ingen utgang, og mye styr.
November
Begynte måneden med utskrivelse. Kjente på at det ikke var så lurt, men ingen hørte på det øret, så det gikk som det gikk, ute litt over ett døgn, før det ble ny intox, ny runde med akuttmotak, observasjon, psyk, lukket akuttpost. Ingen utgang og Tvang. Fikk gå ut for å røyke sammen med personal, tok beina på nakken, ny intox ny runde. Paragrafvurdert, funnet for ustabil, videre tvangsinnlagt. Fikk en lege jeg ikke var spesielt fornøyd med. Kjemi er viktig. Samtidig var vi 3 stk på avdelingen, som fikk til å kose oss litt sammen innimellom. Frøken fantastisk sykepleier på avdelingen begynte så smått og jobbe etter svangerskapsperm, og vi fikk noen koselige turer sammen.
Desember
Begynte med gode intensjoner og utskrivelse.Jeg kjente på trøtthet etter innleggelsen, ting går så fort ute i den virkelige verden.Jeg prøvde å fortelle noe om hvem som skjuler seg bak denne bloggen. Jeg prøvde og stille på jobb, men feilet, gang på gang. døgnrytme på avveie, og annet stress. Klarte å snu en uke før jul, og ting så ut som at det skulle gå greit, så jeg sa fra meg plassen jeg hadde på sykehuset i julen. Lurt? I think not.
Skrev det kanskje mest ærlige innlegget jeg noen gang har publisert.
Det nye året gikk jeg inn i sammen med gode venninner. Gode intensjoner.. Vi får se.
2011.
Mitt år? Eller blåmann sitt år?
Januar
Begynte med en tur på Varatun, jeg var ikke fornøyd med måten jeg ble sett eller møtt på. Jeg ble ikke spesielt pent behandlet av politiet, og etter noen dager hjemme, ble jeg for første gang innlagt fordi noen leste bloggen min, skjønte at jeg hadde problem med å si fra selv og tok ansvar. Det ble 9 dager på lukket avdeling. Jeg feiret blant annet bursdagen min der inne.
Februar.
Jeg filosoferte litt over motivasjon, den svingte en del. Jeg tok ett valg om å leve.
Jeg satt veldig pris på Kinemor, som fortsatt er en av mine nærmeste og beste venner. Behandler var med på å søke om lappen, og jeg sendte søknad om tiltak på Tryggvi. Februar var også første mnd på 11 måneder uten innleggelser.
Mars
Jeg ønsket og være fri, jeg ville også ha flyvertinne som kunne vise meg hvilken vei jeg skulle velge. Legevakten ble hyppig besøkt, og jeg ønsket meg noen som kunne holde meg i hånden. Jeg var med på konkuransegruppe, og kontrastene i hverdagen var store.
April
Døgnrytmen var på villspor, jeg kjøpte og leste Regines bok. Jeg funderte på hvem Vi som er psyke er, og om selvskadere er mindre verdt. Jeg fikk blogg award av snille Charlotte, og jeg fikk brev om oppstart på Tryggvi. Ved utgangen av april var det 3mnd uten innleggelser. En seier for meg.
April var også skadefri, og det var en stor seier!
Mai
Jeg fantaserte om å bli frisk, jeg gledet meg stort til den dagen jeg kunne svare at det går bra, og virkelig mene det.
Så gikk det galt jeg ble "frivillig"innlagt, og det var mye stress. Men oppstarten på tryggvi 10mai gikk som planlagt.Og jeg var en tur på pinsestevnet i seljord. Og fikk tatt fram "friske" Cathrin der.
Juni
Begynte ikke spesielt bra, men fikk en fin avslutning.
Hovedsaken i Juni ble vel at jeg fikk lappen tilbake, og med ett ble mer mobil. Jeg flyttet Salka til ny stall, og ting var relativt greit.
Juli
Vi hadde sommerferie fra gården, behandlere tok ferie, og jeg fikk ikke den oppfølging i ferien som jeg og behandlere mente jeg burde ha. Var innlagt noen få dager, men skrev meg ut for å gå på kurs.Ting gikk ikke så bra, så Varatun måtte ta ansvar til slutt. Jeg prøvde å skrive en forklaring på hvorfor jeg selvskader. Og jeg leste Kors på halsen, og fikk et ørlite håp om at kanskje behandlingen i Skien kunne være løsningen for meg. Juli ble avsluttet med innleggelse på Varatun.
August
Var fortsatt innlagt, og jeg innså at jeg ikke ser alvorlighetsgraden av det jeg holder på med. Og den psykiske selvskadingen eskalerte, og jeg bestemte meg for å ta på Cathrin-fikseraltalene masken min.
September
Fokuset var på og holde ut, timetelling til jeg kunne la alt fare, til jeg kunne være destruktiv igjen. Jeg var en tur på stord for å ri stevne. Og jeg irriterte meg over at jeg ikke klarer like mye lenger. Orker ikke lite søvn og mye sosiale ting.
Oktober
Jeg "lurte"systemet (eller meg selv) Noen hadde ringt amc2 for de var bekymret, så da måtte jeg minne alle på at jeg har et til tider velfungerende behandlingsapparat. Jeg var redd for å leve, redd for å dø. Og avsluttet oktober med intox og innleggelse. Tvang, lukket akuttpost, ingen utgang, og mye styr.
November
Begynte måneden med utskrivelse. Kjente på at det ikke var så lurt, men ingen hørte på det øret, så det gikk som det gikk, ute litt over ett døgn, før det ble ny intox, ny runde med akuttmotak, observasjon, psyk, lukket akuttpost. Ingen utgang og Tvang. Fikk gå ut for å røyke sammen med personal, tok beina på nakken, ny intox ny runde. Paragrafvurdert, funnet for ustabil, videre tvangsinnlagt. Fikk en lege jeg ikke var spesielt fornøyd med. Kjemi er viktig. Samtidig var vi 3 stk på avdelingen, som fikk til å kose oss litt sammen innimellom. Frøken fantastisk sykepleier på avdelingen begynte så smått og jobbe etter svangerskapsperm, og vi fikk noen koselige turer sammen.
Desember
Begynte med gode intensjoner og utskrivelse.Jeg kjente på trøtthet etter innleggelsen, ting går så fort ute i den virkelige verden.Jeg prøvde å fortelle noe om hvem som skjuler seg bak denne bloggen. Jeg prøvde og stille på jobb, men feilet, gang på gang. døgnrytme på avveie, og annet stress. Klarte å snu en uke før jul, og ting så ut som at det skulle gå greit, så jeg sa fra meg plassen jeg hadde på sykehuset i julen. Lurt? I think not.
Skrev det kanskje mest ærlige innlegget jeg noen gang har publisert.
Det nye året gikk jeg inn i sammen med gode venninner. Gode intensjoner.. Vi får se.
2011.
Mitt år? Eller blåmann sitt år?
Ennå ett år...
Ennå ett år er gått, vi skriver 2011, og jeg har hatt bursdag... I går ble jeg 24 år. Jeg har ikke skrevet så voldsomt mye om det, rett og slett fordi at jeg ikke føler det er noe å feire. Feire at jeg har levd i 24 år? At jeg har tenkt og planlagt og skadet meg i 12? At jeg ikke ønsker å leve så veldig mye lenger?
Jeg må vel si at feiringen var mer positiv i år enn i fjor, i fjor ble dagen nemlig tilbragt på lukket psykiatrisk akuttpost. Hei hurra.. Når avdelingen så tar ansvar, og handler inn is og greier, så er jo det i utgangspunktet veldig snillt og veldig koselig, men samtidig ble det en påminnelse om at jeg har vært der for mye, det er nemlig ikke helt vanlig å feire bursdagen til pasientene..
I år ble dagen, og dagen før, og natta.. Tilbragt på forsand, jeg har vært tilskuer på kurs, og fikk tilbud om å sove over hos ei der inne. Veldig snillt. Og veldig koselig. Datteren hennes tok ansvar lørdag kveld, og fant fram iskake og lys :) så ble det litt feiring alikevel:)
Jeg går og ruger på en del innlegg, så skal prøve å få satt dem på papiret snart.
Jeg må vel si at feiringen var mer positiv i år enn i fjor, i fjor ble dagen nemlig tilbragt på lukket psykiatrisk akuttpost. Hei hurra.. Når avdelingen så tar ansvar, og handler inn is og greier, så er jo det i utgangspunktet veldig snillt og veldig koselig, men samtidig ble det en påminnelse om at jeg har vært der for mye, det er nemlig ikke helt vanlig å feire bursdagen til pasientene..
I år ble dagen, og dagen før, og natta.. Tilbragt på forsand, jeg har vært tilskuer på kurs, og fikk tilbud om å sove over hos ei der inne. Veldig snillt. Og veldig koselig. Datteren hennes tok ansvar lørdag kveld, og fant fram iskake og lys :) så ble det litt feiring alikevel:)
Friday, January 14, 2011
Another day (in paradise?)
Så var nok ett døgn forbi. Det har blitt tilbragt på sofaen, og en liten tur i stallen. Jeg visste det i går, at smellen kom i dag, og nok en gang hadde jeg rett.. Skulle ønske jeg ikke kjente meg selv så godt.
Tankene har svirret hele dagen. Hvordan, og når. Planlegge for å ikke bli funnet fortidlig, men samtidig er det jo kjekt å bli funnet en gang, gjerne før forråtnelsen har gått for langt. Veldig destruktivt, I know. Men det er der jeg er nå. Jeg har det som sagt ikke travelt, men det skal planlegges, og det skal gjøres skikkelig.
Jeg har hatt lyst å sove siden hall 9, og her ligger jeg, klokken kvart over 3. Ennå våken. Skal ta en ekstra pille nå og prøve å finne søvnen. Men den helsikes uroen vil vel ikke gi seg regner jeg med.
Tankene har svirret hele dagen. Hvordan, og når. Planlegge for å ikke bli funnet fortidlig, men samtidig er det jo kjekt å bli funnet en gang, gjerne før forråtnelsen har gått for langt. Veldig destruktivt, I know. Men det er der jeg er nå. Jeg har det som sagt ikke travelt, men det skal planlegges, og det skal gjøres skikkelig.
Jeg har hatt lyst å sove siden hall 9, og her ligger jeg, klokken kvart over 3. Ennå våken. Skal ta en ekstra pille nå og prøve å finne søvnen. Men den helsikes uroen vil vel ikke gi seg regner jeg med.
Thursday, January 13, 2011
Fred.
I morgen kl 10.30 er det meningen at jeg skal sitte blid og opplagt på venterommet på poliklinikken. Vel, newsflash.. Not gonna happen. Jeg har avlyst, og mener det. Jeg har funnet fred. Jeg har tatt ett valg, ikke ett veldig konstruktivt valg. Men ett valg, og jeg har fått fred. Det har jeg ikke tenkt at behandler skal få endre på. Jeg har tidenes mest fantastiske behandler, så ikke misforstå. Jeg burde gå, det hadde vært fornuftig og lurt, og sikkert til det beste. Men jeg har fått fred. Fred med valget jeg har tatt. Fred med valget om at jeg ikke kommer til å bli spesielt gammel. Fred. som i fri fra tankekjør, fri fra skadetrang fri fra alt.
Jeg er likegyldig. Jeg kan svare ja til alt alle vil ha meg med på. Ja, ja JA, for det kommer ikke til å skje.
Fantastisk.
I dag har jeg faktisk hatt litt overskudd. Jeg har vært på kafè med sykehuspresten, en tur i stallen, og hatt koselig besøk her hjemme. Jeg får vel svi for det i morgen vil jeg tro, men det var kanskje verdt det.
Ellers så har jeg en del spennende nyheter, men det får vi ta litt etterhvert...
Jeg er likegyldig. Jeg kan svare ja til alt alle vil ha meg med på. Ja, ja JA, for det kommer ikke til å skje.
Fantastisk.
I dag har jeg faktisk hatt litt overskudd. Jeg har vært på kafè med sykehuspresten, en tur i stallen, og hatt koselig besøk her hjemme. Jeg får vel svi for det i morgen vil jeg tro, men det var kanskje verdt det.
Ellers så har jeg en del spennende nyheter, men det får vi ta litt etterhvert...
Tuesday, January 11, 2011
Døgnrytme til salgs...
Eller egentlig gisbort... Siden sist har jeg rotet det til for meg. Natt til lørdag fikk jeg ikke sove... Ikke i det hele tatt.. Tenkte og styrte og stresset verre... Men måtte gi tapt kl 07.00 lørdag var heldigvis en travel dag, så det var forsåvidt greit og holde seg våken. Jeg har nemlig vært på Trollspeilet kurs. Denne gangen var det bare Pelle som var her, men jeg fikk masse utav helga fordetom jeg... Jeg ble også litt mer gira på å trene, i første omgang satser jeg på tabata squats, på forumet deres er det nemlig en utfordring om å gjøre tabata squats (knebøy) i 2 mnd... Og de mener at vi vil merke bedring i form på den tiden. Jeg tror dem jeg altså... Tabata er en intervalltreningsmetode, som går ut på at du jobber i 20sek pause i 10sek også er det 8 repetisjoner. altså 4 min. Det rekker jeg. Men huff, nå har jeg jo publisert det her, så da må jeg kanskje gjennomføre det også...
Kom hjem lørdagskveld, våt og kald, og bestemte meg for å hoppe i badekaret. Der sovnet jeg, i 1,5 time... Trøtt? jeg? Gikk på stua etterpå, for å få litt varme i skrotten, og våknet kvart på 9 morgenen etter... 12 timer søvn er jo fint:) Søndagen ble også brukt til kurs, og jeg klarte og legge bort litt tanker på dagen. Men så kom jeg hjem, og der var de igjen. Så det ble sent kveld. Hele natta ble brukt til skadebegrensning, og utsettelse. Sovnet heldigvis tilslutt.Sov lenge på mandag, og nå ligger jeg her, tidlig tirsdagsmorgen. Uten å få sove. Tankene spinner. Planer er det en hel hau av, men tiden er ikke inne akkurat ennå. Jeg prøver det jeg kan å holde meg våken akkurat nå. Men innser at jeg muligens må gi tapt..
Kom hjem lørdagskveld, våt og kald, og bestemte meg for å hoppe i badekaret. Der sovnet jeg, i 1,5 time... Trøtt? jeg? Gikk på stua etterpå, for å få litt varme i skrotten, og våknet kvart på 9 morgenen etter... 12 timer søvn er jo fint:) Søndagen ble også brukt til kurs, og jeg klarte og legge bort litt tanker på dagen. Men så kom jeg hjem, og der var de igjen. Så det ble sent kveld. Hele natta ble brukt til skadebegrensning, og utsettelse. Sovnet heldigvis tilslutt.Sov lenge på mandag, og nå ligger jeg her, tidlig tirsdagsmorgen. Uten å få sove. Tankene spinner. Planer er det en hel hau av, men tiden er ikke inne akkurat ennå. Jeg prøver det jeg kan å holde meg våken akkurat nå. Men innser at jeg muligens må gi tapt..
Thursday, January 6, 2011
Jeg forsvinner
Prøver iallefall.. Avlyser avtaler. svarer ikke på meldinger. Vil ingenting. Vil ikke leve.
Ringte behandler i dag, avlyste neste time. Destruktive meg.
Behandler: har det skjedd noe siden i går?
Meg: nei
-men hvorfor vil du ikke komme
-det er bare sånn det er
-jeg håper du kommer
-nei
-hvorfor?
-nei, sånn er det bare, har andre planer
-om å ta livet av deg?
-mja kanskje..
-hva vil du at jeg skal gjøre med dette?
-ingenting (skriker inni meg, gjør noe)
-hvorfor ringte du da?
-bare for å gi beskjed om at jeg ikke kom (skulle ønske du kunne lese tankene mine.)
-ok, men da håper jeg vi snakkes neste uke.
-nei. hadet.
Fantastiske behandler kjenner meg, ringer opp igjen noen timer senere, spør om lov til å ringe beredskapen, for å be dem om å ringe meg i kveld.
-gjør som du vil.
Ringer meg opp ennå en gang, og forteller at beredskapen ringer meg i kveld.
Takk.,. Men jeg fortjener ikke hjelp. Vet ikke om jeg kommer til å svare, vet ikke om jeg klarer. Kontrolltap. Skadetrang. Destruktivitet. Likegyldighet.
Ringte behandler i dag, avlyste neste time. Destruktive meg.
Behandler: har det skjedd noe siden i går?
Meg: nei
-men hvorfor vil du ikke komme
-det er bare sånn det er
-jeg håper du kommer
-nei
-hvorfor?
-nei, sånn er det bare, har andre planer
-om å ta livet av deg?
-mja kanskje..
-hva vil du at jeg skal gjøre med dette?
-ingenting (skriker inni meg, gjør noe)
-hvorfor ringte du da?
-bare for å gi beskjed om at jeg ikke kom (skulle ønske du kunne lese tankene mine.)
-ok, men da håper jeg vi snakkes neste uke.
-nei. hadet.
Fantastiske behandler kjenner meg, ringer opp igjen noen timer senere, spør om lov til å ringe beredskapen, for å be dem om å ringe meg i kveld.
-gjør som du vil.
Ringer meg opp ennå en gang, og forteller at beredskapen ringer meg i kveld.
Takk.,. Men jeg fortjener ikke hjelp. Vet ikke om jeg kommer til å svare, vet ikke om jeg klarer. Kontrolltap. Skadetrang. Destruktivitet. Likegyldighet.
Wednesday, January 5, 2011
Nytt år
Nye muligheter? Eller bare samme gamle suppa??
først av alt så vil jeg bare takke for alle tilbakemeldinger på forrige innlegg.. Det kom ikke så mange kommentarer her, men desto flere via mail og meldinger, til og med noen telefoner har jeg fått om det. Takk.
Status akkurat nå: Mye negative tanker, og destruktive handlinger. Jeg har allerede opparbeidet meg 500kr i egenandeler. og det er jo godt gjort når året har vart i 5 korte dager. Men så har man jo da frikort før februar også, så det er jo fint. Men januar er vanskelig sånnsett. Det er dyrt å være syk...
I morgen tidlig skal jeg på møte med boligtjenesten. Det blir spennende å høre hva de har og si.
Skal prøve å mekke en liten oppsumering av året en av de nærmeste dagene. Nå er det natt..
først av alt så vil jeg bare takke for alle tilbakemeldinger på forrige innlegg.. Det kom ikke så mange kommentarer her, men desto flere via mail og meldinger, til og med noen telefoner har jeg fått om det. Takk.
Status akkurat nå: Mye negative tanker, og destruktive handlinger. Jeg har allerede opparbeidet meg 500kr i egenandeler. og det er jo godt gjort når året har vart i 5 korte dager. Men så har man jo da frikort før februar også, så det er jo fint. Men januar er vanskelig sånnsett. Det er dyrt å være syk...
I morgen tidlig skal jeg på møte med boligtjenesten. Det blir spennende å høre hva de har og si.
Skal prøve å mekke en liten oppsumering av året en av de nærmeste dagene. Nå er det natt..
Subscribe to:
Posts (Atom)