Ett kapittel er avsluttet

I mai begynte jeg i Arbeidstrening på Tryggvi islandshestgård. Jeg gledet meg, og synes dette var rimelig fantastisk. Jeg hadde vel ikke egentlig sånn voldsomt behov for arbeidstrening i den forstand, siden jeg har hatt jobb, og det ikke har vært så vanskelig, problemet var vel at jeg periodevis var veldig dårlig, og mye innlagt. Og når jeg ble søkt dit, var jeg uten lappen, og ble derfor sittende mye hjemme. Det er på ingen måte bra, så vi ble enige om å søke på ett eller annet tiltak. Jeg kjente godt de som driver gården, og har kjent dem i mange år, og kom på at de hadde sånn tiltak på dagtid, så jeg foreslo selv for NAV damen at det kanskje kunne være noe. Det var hun jo veldig enig i, så søknad ble sendt, og jeg fikk plass.

Dagen da jeg skulle begynne kom, og jeg var innlagt, egentlig uten utgang, men jeg fikk ordnet supertidlig samtale med legen, og inngikk en avtale om direkte retur etter at jeg var ferdig. Så oppstarten gikk som planlagt. Og begynnelsen gikk også som planlagt. Sånn stort sett. Forsov meg jo litt, men det må man nesten regne med når døgnrytmen min har vært som den har vært i årevis. Det å ta bussen hjemmefra hall 9 er faktisk ganske tidlig når jeg er vandt med å begynne jobb tidligst hall 12. Uansett. Frem til sommeren gikk det relativt greit. var jeg borte, så tok jeg det igjen en annen dag. Når vi skulle begynne igjen etter ferien var jeg atter en gang innlagt, men denne gang på DPS, så utgang var ikke ett problem. Jeg ble vekt, og sparket ut dørene. Formen min gjorde derimot at jeg ikke klarte å være fulle dager. Døgnrytmen var mot meg en god stund, og jeg kom mye for sent. I sept/okt tok vi ett valg om å endre arbeidstid fra 2 dager i uken med 9.30-14.30 til 3 dager i uken med arbeidstid fra 12.00-15.00, noe som da burde tilsi at jeg skulle klare og møte. Slik gikk det desverre ikke. Noen dager orket jeg, andre dager ikke. Formen var ikke spesielt bra. Og i midten av okt ble jeg innlagt.

Så fulgte 6-7 uker med mye turbulens. Ingen utgang, utgang med følge, intox, politi, ambulanse, psyk-ambulanse, sting, alarmer og beltelegginger. "Jobb" var ikke aktuelt med andre ord. I desember ble jeg utskrevet, og jeg håpte at nå skulle det bli bra. Men de første ukene hjemme ble tøffe. Verden gikk i 5.gir, mens jeg sullet rundt i 1. Jeg satte meg selv mål, i morgen skal jeg gå, men før jeg visste ordet av det hadde jeg besøkt legevakt og stall 2 ganger og det var dagen etter i morgen. Uken før jul tok jeg meg selv i nakken, jeg visste at det var behandlerferie, og jeg fikser dårlig ferier, så nå måtte noen rutiner på plass. Så jeg møtte på jobb, fysisk tilstede tenkte jeg. Det virket, en stund. Denne uken skulle jeg ha møte med jobbkonsulenten. Og hun mente vi måtte ha møte med NAV for å evaluere. Vi snakket litt om hvilken retning det bar i, og vi var vel enige i at det gikk mot en avslutning av tiltaket.

For meg var dette et knusende nederlag, og jeg brukte resten av desember og deler av januar for å bearbeide det. Jeg klarte ikke dette en gang. Friske Cathrin raste; skjerp deg, møt opp, du fikser dette, fysisk tilstede, du kan ikke mislykkes i dette, fikser du ikke dette en gang er du ikke verdt noe!
Blåmann triumferte; Flott, ligg hjemme og velt deg i driten, mer tid til destruktive handlinger, ikke sov, ikke spis, gjør jo ingenting om du kutter deg, skal jo ikke bruke armene mer enn i stallen uansett.
Møtet med NAV var forsåvidt positivt, jeg hadde akseptert tingenes tilstand, folk på venteliste, noen andre kan få mer utav tilbudet, komme seg i jobb. Jobbkonsulenten stillte forberedt til møtet, med terminliste fra NIHF, foreslo at NAV kunne dekke kurs for meg. NAV dama hadde forberedt seg også, kurs på starum, ridelærer 1.

Vi ender nok i første omgang opp med dommerkurs hos NIHF (Norsk Islandshest forening) Hvis NAV sier ja iallefall.

På torsdag var siste dag på gården, nesten iallefall vi begynte på en sluttrapport. Får se den endelige 9.februar. Og selvom jeg fortsatt føler at jeg har mislyktes i noe som i utgangspunktet skulle være enkelt for meg. Oppmøte var liksom det vanskligste, selve jobben er kjent, og ting jeg trives med. Så er det godt og slippe dårlig samvittighet hver gang jeg ikke klarte og møte. Hver gang jeg ser ubesvarte anrop fra arbeidslederne. Å komme luskende inn døra litt for sent, eller etter en uke med fravær. Det kjenner jeg skal bli godt. Å kunne oppdatere facebook og blogg med ting jeg skal i helga eller i kveld uten å måtte tenke tenk hvis de leser det, tenk hvis de tenker at jeg ikke vil møte, siden jeg presser meg til å gå i stallen eller delta på kurs eller være med venner. For det hadde virkelig ikke noe med vilje og gjøre, dette var noe jeg virkelig skulle ønske jeg mestret, noe jeg hadde enormt lyst til, og noe jeg tror kunne vært bra.

Men vi sees jo på diverse heste ting, jeg er jo ofte i området, og stikker nok nesen nedom.
Takk til dere på Tryggvi for fine måneder:D