Hei Verden.

Hvorfor blogger jeg? Hvorfor velger jeg å dele så åpent med hele verden? Hvorfor?
Det er en del som har spurt meg om dette i det siste, og jeg har tenkt, og fundert, og forsvart.

Jeg skrev en gang en blogg, her, jeg var ca 16 år, og hadde det veldig vondt, jeg delte omtrent alt, totalt usensurert, og jeg truet og skrev om selvmordstanker og planer. Etter samtale med diverse ledere i diverse kristne sammenhenger slettet jeg hele bloggen. Jeg innså at det jeg la ut kanskje ikke var så lurt at de jeg liksom skulle være leder for leste det. Ikke var det spesielt konstruktivt for meg heller.
Jeg startet på ny frisk, med en hverdagsblogg, med "hva har skjedd siden sist" innlegg, og lite annet. Jeg skrev på dialekt, og håpet at de som leste var folk jeg kjente.

(Fotograf Margit Frøitland)

Så tok jeg ennå ett valg, jeg tok et valg om å være mer åpen, jeg ville nå ut til folk, jeg ville ikke at psykisk sykdom skulle være tabu, jeg ville at folk skulle forstå at jeg var Cathrin med alle feil og mangler. Jeg ville være åpen om hvordan dagene mine var. Kanskje jeg ville ha litt forståelse, kanskje jeg ville ha en kommentar om at det fantes andre der ute som kjente seg igjen i det jeg skrev.
Slik begynte det, jeg sensurer meg selv, en gang, to ganger, ti ganger før jeg publiserer. Jeg er faktisk ikke 110% usensurert.

Den bloggeren jeg nå ønsker å være, er en som skriver åpent om hvordan livet er, som tørr å være ærlig på at livet faktisk ikke alltid er like greit. Jeg ønsker samtidig å skrive noen tekster som ikke nødvendigvis omhandler konkrete episoder, eller situasjonen min her og nå, jeg ønsker å reflektere rundt forskjellige ting jeg føler er relevant.

Men, det er viktig å omgi seg med friske mennesker. Var en påstand jeg fikk servert her om dagen. Ja, det er jeg veldig enig i, og ja, jeg publiserer link til bloggen på facebook, fordi at jeg vet at det sitter folk der, som ønsker og lese, men som kanskje ikke finner på å gå inn her av seg selv. Så må det være opp til hver enkelt av mine venner om de ønsker og lære mer om meg spesielt og psykiatri, og psykisk helse generelt. Jeg tvinger ingen til å gå inn her og lese, men jeg velger å ikke nekte noen heller.

Jeg har tillit til at de jeg omgås har evnen til å la meg være Cathrin. på godt og vondt, "friske Cathrin" de dagene det passer, om at de godtar "psyke Cathrin" når de dagene kommer. Og klarer du ikke akseptere at jeg ønsker og være åpen, så er det jammen ikke sikkert jeg ønsker å omgås deg. Krasst? Ja, kanskje, men det er nå engang sånn det er.

(fotograf Stall Sviland)

Psykisk sykdom kan, like lite som fysisk sykdom, ties i hjel. Det er der fortsatt, selvom ingen vet om det. Hadde jeg bare vært med syke folk, så hadde jeg forstått bekymringen, men jeg er fortsatt Cathrin, og Cathrin har mange venner, i mange ulike miljø. (selvom bildene forteller at jeg bruker mye tid i stallen) OG, jeg trives med det.

Takk for meg for denne gang