STOLT!!

300 døgn har gått siden jeg sist hadde ett ublidt møte med barberbladet. Det har vært opp og nedturer, mange ganger har jeg funnet frem utstyret og gjort meg klar, men like mange ganger har jeg pakket det sammen og gjemt det bort.
Det har egentlig vært overraskende lett, selv om jeg har hatt noen rimelig tøffe dager og netter inimellom, så har det stort sett gått greit. Jeg har fantastiske venner som virkelig stiller opp når det røyner på, men som en klok dame sa: dette har du klart selv!
Og det er jammen sant for behandler har jeg ikke hatt i denne perioden, ikke ser det ut som jeg får det heller, og nå er det faktisk helt greit. Jeg skal fortsette i gruppe terapi om bare litt over en uke, og det er helt ok.
Jeg er stolt og glad for at veien dette året har vært såpass lett å gå, for at de motbakkene jeg har møtt har vært relativt greie å komme seg opp, bare noen få ganger har jeg hatt behov for litt støtte på veien, i form av en samtale på legevakten eller bare en overnatting på gjesterommet til en venninne.
Stolt, en merkelig følelse å kjenne på, jeg er ikke vant med å være stolt over noe. Men dette SKAL jeg være stolt over!

Om å håpe på bedre tider

Jeg sliter om dagen, kjenner på at det å være alene er skummelt. At jeg må fylle dagene, eller iallefall kveldene med noe. Så jeg inviterer meg selv til venner. Det er ikke så ofte jeg blir spurt om å komme på besøk, men jeg har helsigvis en veldig god venninne som stortsett lar meg komme når jeg spør. Jeg er så redd for å bli en belastning, men nå har hun invitert meg med på hytta i farsund i noen dager, så hun kan jo ikke være helt lei av meg ennå.

Jeg håper at det snart snur, og jeg vet at alt hadde vært lettere hadde døgnrytmen vært som den skal. Nå sover jeg fra 7 halv 8 til 14 nesten hver natt. (dag) Og bruker dermed nettene på tenking og fundering. Hadde jeg bare klart å sove til en normal tid ville kveldene vært lettere å takle alene.

Jeg håper det snur snart, for sånn som dette er det ikke greit. Det er nesten så jeg vurderer å skade meg, bare for å få fred en time eller to. Tanken om overdose har vært ganske påtrengende i det siste, men foreløpig klarer jeg å motstå ved å minne meg selv på hvor forferdelig det er med ventrikkelskylling og hvor utrolig uvel jeg blir av motgift.

Alle som kjenner til diagnosen min sier det ikke er rart at jeg er dårligere nå, det har vært mye i sommer, med kreft og dødsfall. Borderline virker nemlig sånn at en blir dårligere ved forandringer. Jeg har for eksempel alltid blitt innlagt når jeg har flyttet. Uansett om det har vært positivt i utgangspunktet.

Nå er det ikke lenge til jeg skal begynne i gruppeterapi igjen, det var positivt forrige halvår, så jeg håper det blir en like bra gruppe denne høsten. Det er, om ikke annet, iallefall noe å fylle dagen med.

Snakket forresten med min nye saksbehandler på NAV her om dagen. Hun virket utrolig ok, veldig opptatt av hva jeg mente og syns om planen videre. Jeg var veldig fornøyd med min forrige saksbehandler, men når hun nå visstnok gikk av med pensjon virker hun nye som en god erstatning.

Baby steps...

En time virker lenge, jeg er nede på minutt telling, det er lenge siden det har vært sånn over lenger tid. Klarer ikke tenke at jeg skal være skadefri i 3 lange måneder til før jeg kan sette nytt mål.

Bruker nettene på å tenke å fundere, finner frem utstyr til skading og sammenlapping, kikker på det noen timer og pakker det bort igjen, heldigvis.

Tviholder på kontrollen, nekter å la blåmann ta overtaket. Vet at dette er borderline som har våknet til liv, alvorlig kreftsyk mor og død bestefar er ikke oppskriften på gode dager. Borderline krever rutiner og stabilitet.

Jeg kan tulle med at jeg er vanedyr, men det er helt nødvendig for å holde sykdommen i sjakk. Jeg funker sinnsykt dårlig hvis rutinene mine svikter. Jeg har heldigvis ikke så veldig mange rutiner, men de jeg har er viktige for meg. Og jeg blir stresset hvis planene mine endres pga andre. Lettere og endre planer selv.

Nå har det gått ti min siden jeg sist så på klokka, 10 skadefrie minutter. Seier! Jeg har mål om en halvtime i første omgang. Ser på kalenderen at 300 dager skadefri er veldig nærme, men tørr ikke helt håpe på det, ikke ennå.

En siste gang?!

I kveld er en tøff kveld. Skadetrang av en annen verden, og skumle selvmordstanker har sneket seg på hele dagen, og toppet seg nå i kveld.

På vei hjem fra venninne tidligere i kveld klarte jeg ikke styre unna, og endte opp på stedet mitt... Det pleier å resultere i timesvis med tankekjør før jeg til slutt skader meg.

I kveld tok jeg mot til meg, ringte beredskapen, og traff ett totalt ukjent menneske. Kan godt være hun var flink, men jeg orker ikke fortelle hele historien, så jeg la på.

Bestemte meg for å prøve legevakt.. Se om det var noen fornuftige på jobb der. Ringte opp, og ble mødt av en kjent stemme i andre enden, trodde det var I, og bestemte meg for at hun var fornuftig nok. Men så hørte jeg ordentlig etter og det var ingen ringere enn frk fantastisk sykepleier.

Hun foreslo at vi gjorde det samme som sist, altså at jeg kom opp dit en tur, for en samtale i ett kvarter. Det funket jo sist, så jeg var fristet til å godta med en gang, men samtidig livredd for å være til bry. Fikk formidlet det og rimelig klar beskjed om at det skulle jeg ikke tenke på.

Når jeg tenker meg om ser jeg jo at det sparer dem for enormt mye tid at jeg kommer uten kutt. Så jeg dro opp, og fikk en samtale.

Det var ikke den dypeste samtalen jeg har hatt, heldigvis. Det som trengs er avledning, og det gjorde hun en flott jobb med.

Nå er jeg tilbake på stedet mitt, men jeg kjenner meg ørlite grann lettere. Det må gå godt dette.. Over 9 mnd skadefri nå, under 3 mnd igjen til målet er nådd.

Akkurat nå kjennes det uoverkommelig, bare en gang til skriker blåmann, NEI hyler fornuften! Nok nå ber jeg.

Men jeg tror det skal gå i dag også, det må det!