En siste gang?!

I kveld er en tøff kveld. Skadetrang av en annen verden, og skumle selvmordstanker har sneket seg på hele dagen, og toppet seg nå i kveld.

På vei hjem fra venninne tidligere i kveld klarte jeg ikke styre unna, og endte opp på stedet mitt... Det pleier å resultere i timesvis med tankekjør før jeg til slutt skader meg.

I kveld tok jeg mot til meg, ringte beredskapen, og traff ett totalt ukjent menneske. Kan godt være hun var flink, men jeg orker ikke fortelle hele historien, så jeg la på.

Bestemte meg for å prøve legevakt.. Se om det var noen fornuftige på jobb der. Ringte opp, og ble mødt av en kjent stemme i andre enden, trodde det var I, og bestemte meg for at hun var fornuftig nok. Men så hørte jeg ordentlig etter og det var ingen ringere enn frk fantastisk sykepleier.

Hun foreslo at vi gjorde det samme som sist, altså at jeg kom opp dit en tur, for en samtale i ett kvarter. Det funket jo sist, så jeg var fristet til å godta med en gang, men samtidig livredd for å være til bry. Fikk formidlet det og rimelig klar beskjed om at det skulle jeg ikke tenke på.

Når jeg tenker meg om ser jeg jo at det sparer dem for enormt mye tid at jeg kommer uten kutt. Så jeg dro opp, og fikk en samtale.

Det var ikke den dypeste samtalen jeg har hatt, heldigvis. Det som trengs er avledning, og det gjorde hun en flott jobb med.

Nå er jeg tilbake på stedet mitt, men jeg kjenner meg ørlite grann lettere. Det må gå godt dette.. Over 9 mnd skadefri nå, under 3 mnd igjen til målet er nådd.

Akkurat nå kjennes det uoverkommelig, bare en gang til skriker blåmann, NEI hyler fornuften! Nok nå ber jeg.

Men jeg tror det skal gå i dag også, det må det!