STOLT!!

300 døgn har gått siden jeg sist hadde ett ublidt møte med barberbladet. Det har vært opp og nedturer, mange ganger har jeg funnet frem utstyret og gjort meg klar, men like mange ganger har jeg pakket det sammen og gjemt det bort.
Det har egentlig vært overraskende lett, selv om jeg har hatt noen rimelig tøffe dager og netter inimellom, så har det stort sett gått greit. Jeg har fantastiske venner som virkelig stiller opp når det røyner på, men som en klok dame sa: dette har du klart selv!
Og det er jammen sant for behandler har jeg ikke hatt i denne perioden, ikke ser det ut som jeg får det heller, og nå er det faktisk helt greit. Jeg skal fortsette i gruppe terapi om bare litt over en uke, og det er helt ok.
Jeg er stolt og glad for at veien dette året har vært såpass lett å gå, for at de motbakkene jeg har møtt har vært relativt greie å komme seg opp, bare noen få ganger har jeg hatt behov for litt støtte på veien, i form av en samtale på legevakten eller bare en overnatting på gjesterommet til en venninne.
Stolt, en merkelig følelse å kjenne på, jeg er ikke vant med å være stolt over noe. Men dette SKAL jeg være stolt over!