Om å håpe på bedre tider

Jeg sliter om dagen, kjenner på at det å være alene er skummelt. At jeg må fylle dagene, eller iallefall kveldene med noe. Så jeg inviterer meg selv til venner. Det er ikke så ofte jeg blir spurt om å komme på besøk, men jeg har helsigvis en veldig god venninne som stortsett lar meg komme når jeg spør. Jeg er så redd for å bli en belastning, men nå har hun invitert meg med på hytta i farsund i noen dager, så hun kan jo ikke være helt lei av meg ennå.

Jeg håper at det snart snur, og jeg vet at alt hadde vært lettere hadde døgnrytmen vært som den skal. Nå sover jeg fra 7 halv 8 til 14 nesten hver natt. (dag) Og bruker dermed nettene på tenking og fundering. Hadde jeg bare klart å sove til en normal tid ville kveldene vært lettere å takle alene.

Jeg håper det snur snart, for sånn som dette er det ikke greit. Det er nesten så jeg vurderer å skade meg, bare for å få fred en time eller to. Tanken om overdose har vært ganske påtrengende i det siste, men foreløpig klarer jeg å motstå ved å minne meg selv på hvor forferdelig det er med ventrikkelskylling og hvor utrolig uvel jeg blir av motgift.

Alle som kjenner til diagnosen min sier det ikke er rart at jeg er dårligere nå, det har vært mye i sommer, med kreft og dødsfall. Borderline virker nemlig sånn at en blir dårligere ved forandringer. Jeg har for eksempel alltid blitt innlagt når jeg har flyttet. Uansett om det har vært positivt i utgangspunktet.

Nå er det ikke lenge til jeg skal begynne i gruppeterapi igjen, det var positivt forrige halvår, så jeg håper det blir en like bra gruppe denne høsten. Det er, om ikke annet, iallefall noe å fylle dagen med.

Snakket forresten med min nye saksbehandler på NAV her om dagen. Hun virket utrolig ok, veldig opptatt av hva jeg mente og syns om planen videre. Jeg var veldig fornøyd med min forrige saksbehandler, men når hun nå visstnok gikk av med pensjon virker hun nye som en god erstatning.