Svart senker natten seg....

Jeg sitter i bilen, ser flere og flere lys slukke, tenker at menneskene bak de mørke vinduene går til ro, legger seg. Sover. Mange med bare en bekymring, får jeg alle julegavene klar i tide? Eller hvilke klær skal jeg ha på meg i morgen. Enkle hverdagslige ting, ingen dør om du tar på deg feil bukse, ingen dør dersom du ikke fikk kjøpt alle gavene du tenkte... Så sitter jeg der i bilen, tenner en røyk, drikker litt vann.. Misunner dem som kan legge seg og sove.

Plutselig stopper en bil bak meg med usannsynlig sterke lys.. Onkel, eller i dette tilfellet tante politi ute på runde. Det sto nok i loggen deres at jeg har blitt hentet der noen ganger før.. "hvordan går det med deg?"
"jeg har det fint"
"du ser litt trist ut"
"det går greit"
"kan du ringe noen?"
"nei, det går helt fint"
"hadde du sagt det til meg dersom du planla å gjøre deg selv noe?"
Gråten sprenger på og barberbladet roper nesten der det ligger innesperret i knytteneven min..
"jaja, klart det, jeg skal snart hjem, skal bare sitte her litt"
"ok, lov meg at du ringer 02800 hvis det er noe da, så kommer vi og hjelper deg"

Ser politiet kjøre, feil vei. Må vente en stund tilfelle de kommer tilbake. Leker med barberbladet.. Kikker i speilet, det kjørte de, sakte, bekymret forbi. Maktesløsheten står skrevet i ansiktet deres, så lenge jeg sier alt er greit, er det faktisk ikke mye makt de har, så lenge noen andre ikke sier mot meg.

Tenner en røyk til, utsetter, prøver å ringe beredskapen, opptatt... NÅÅÅ sier tankene.. Kutt NÅ! Hendene adlyder.. 5-6 kjappe kutt.. Blodet renner.. De røde tårene mine renner.. Mange kutt til.. Det blør, ganske mye.. Ikke nok skriker tankene. Fornuften kjemper seg frem..
Nok nå... Slår nummeret 51971097, det ligger i fingrene. "Sandnes legevakt, sykepleier" svarer en velkjent stemme i andre enden. Skuldrene senker seg, hun ser, til og med gjennom telefonen ser hun. Stemmen blir spak, "hei det er Cathrin Nybø.." stemmen i andre enden kjenner meg, hun vet, vet at hun egentlig kan legge på og begynne og gjøre klar skadestuen. Men hun svarer "hei" og venter, kanskje håper at jeg ringer for noe annet, jeg vet, at jeg atter en gang må skuffe. "Ehm, eg har skada meg litt eg" "du har skada deg litt ja, men då må du bare komma opp då, snakkes snart."

Turen opp er alltid fæl. Blodsøl over alt, motstridende tanker, ikke nok, nok. Er det noen på venterommet? Hvordan er legen? Blir jeg lagt inn nå? Jeg vil ikke det, vil jeg? Klarer jeg å samarbeide? Hva skjer nå?

Går inn, veksler blikk med fantastiske sykepleier, setter meg, puster ut, ingen andre her. Så
Kommer uroen igjen, setter seg i høyre fot, den rister, ukontrollert, alltid. Det er det mest synlige beviset på at det ikke er over. Ennå..
Bestemmer meg for at jeg må snakke, fokusere på noe annet, kom på at jeg fant bilde av fantastisk sykepleier og hundene på nettsiden til en stall nabo. Snakker om det.. Om sporkurset hun hadde vært på da bildet ble tatt, snakker om hundene, forteller at jeg snakket med politiet i dag, ler litt av at de trodde meg når "alt var fint" hun blir alvorlig, lurer på hvordan de fant meg, jeg svarer at hun får spørre mannen sin.. Hn er politi. Legen ser bekymret ut, men begynner sammenlappingen. Vi snakker litt mer om hunder og hest og spor og alt.. Både jeg og sykepleier er ekkelt oppmerksom på ukontrollerbare høyrefot.. Jeg smiler, prøver å få smilet til å nå øynene, mislykkes, sykepleier lener seg på kneet mitt, prøver og stoppe ristingen.. Virker ikke, blikket vårt møtes ett sekund eller to, jeg presser frem enda ett falskt smil. Men klarer ikke holde blikk kontakten. Legen er ferdig, og lurer på om det går greit og dra hjem.. Jeg svarer ikke, vet ikke hva jeg skal svare. Sykepleier ordner opp. Mener det går greit, iallefall sånn hun kjenner meg..

Jeg vet ikke, lurer på hvem som kjenner meg lenger. Ingen vet.. Lenger...

Hjemme under dyna, tenker at kanskje hun kjenner meg litt alikevel, det tok noen timer fra jeg forlot legevakt til jeg kom meg hjem, men fornuften seiret i dag iallefall...

Jeg famler...

Jeg famler, faller, prøver å reise meg, men stuper.. Ting går ikke så bra.. Hadde en tøff runde på legevakt natt til i går.. Døgnrytmen er totalt på tur.. Og de negative, og destruktive tankene styrer.. Jeg prøver å gjøre det jeg skal, ringe de rette folkene, møte opp på de timene og møtene jeg har, men jeg feiler gang på gang.. Nederlag på nederlag.. Noen prøver å fortelle meg at det er ok og være syk.. Det er faktisk lov og ikke gå på jobb når formen er dårlig.. Men ikke for supercathrin, jeg liker det kjempe dårlig.. Jeg prøver virkelig...

Kommer meg stortsett i stallen iallefall, så det er vel bra det.. Sånn for å se litt positivt på det hele..

I natt har jeg sovet kanskje en time, litt i minste laget kjenner jeg.. Må vel prøve å få noen timer til før jeg har lunsj foring i morgen...

Hvem er jeg?

Det falt meg inn at jeg ikke egentlig noen gang har skrevet noe om hvem jeg er, sånn utenom at jeg nå sliter med psyke og selvskading og sånt...

Jeg er da en jente på snart 24 år... Som heter Cathrin. Jeg ble født en iskald januarnatt i kongsberg. Her bodde vi i ei hytte langt oppi skogen i ca 6 mnd, før far var ferdig på skolen, og vi flyttet til ålesund.

hytta i kongsberg... nr 8... der bodde jeg.

Så flytta vi til ålesund, har ikke bilder av første stedet, men her er huset jeg er oppvokst i.

I ålesund bodde vi frem til jeg var ca 9 år. Da flytta vi til Orstad i Klepp. Her ble hesteinteressen for alvor tent.. Bestevenninna mi hadde nemlig hest, og ikke nok med det, besteforeldrene hennes hadde gård, og leide ut til ca 30 hester. Jeg var i himmelen, i stallen iallefall. Her eskalerte mobbingen, jeg var nemlig som sagt fra ålesund, og på orsdag bør du minst være født der, eller iallefall ha familie som bor der, ellers er du jo innflytter... Og innflytterne er fritt vilt.. Men jeg har utrolig mange gode minner alikevel, jeg var stortsett i stallen hele dagene, og det var virkelig morro:D

Etter ett år måtte vi finne nytt sted å bo, vi skulle jo egentlig bare bo i rogaland 1 år pga fars jobb, men vi ble værende. Så da flyttet vi til Hana. Her brukte jeg også fryktelig lang tid på å komme inn i noe miljø, men jeg valgte å fortsette i korps. Så noen venner fikk jeg da. Selv om jeg kanskje ikke hadde så utrolig mange venner i klassen, så klarte jeg meg da.

I slutten av barneskolen fikk jeg hest på helfor, og da var det kanskje ikke så viktig med andre venner tenkte jeg. Men det var  kanskje det. Det var nemlig nå alt det vanskelige begynte, jeg planla for første gang å ta livet av meg, i en alder av 12 år.. Det ble faktisk fanget opp av diverse lærere at jeg ikke hadde det så bra, og jeg ble tilogmed innkalt til sosiallærer, men de tenkte vel at det var en fase... Vel in your face, det var en lang fase.. 12 år...

Ungdomsskolen vil jeg egentlig ikke snakke så mye om, jeg trakk meg inn i meg selv en del første året. fikk noen venner som var ett par år eldre, men tilbragte mesteparten av tiden på diverse fritidsaktiviteter.. riding to dager i uken og annenhver helg, fotball, korps og ungdomsklubb. Så var jeg liksom ikke så avhengig av nære venner. Noen ble der jo, og jeg har forsåvidt mange gode minner fra "ikke sove hele natten prosjekt" og rideturer både langt og lenger enn langt.

på videregående flyttet vi igjen, noen hadde innsett at vi ikke kom til å flytte tilbake, så vi kjøpte hus, ikke så langt fra der vi leide. Og jeg vil vel si at nå begynte livet for alvor. Jeg valgte å begynne på musikk linjen, og det angrer jeg ikke på, jeg tror det var lurt. Vi hadde utrolig mye morro, selv om karakterpresset var hardt. Jeg og Marit fant tonen, og bosatte oss på en benk.

Her er vi på benken:p

Her ble jeg også kjent med en gjeng til, på Elim, og vi har holdt sammen siden. Fantastisk.

Siste året på lundehaugen ble ting nokså tøft, så jeg valgte å dele året i 2, men når jeg begynte på siste halvdel av de 2 årene, ble det hele helt galt.. Så jeg har ikke fullført, men det hender da at jeg blåser litt på alfred alikevel.

Våren 2007 begynte jeg i mine to jobber. Altså som assisten på SFO og klubbarbeider på fritidsklubb. Begge er virkelig kjekke jobber, og første året var det helt fantastisk.  Fra desember 2007, har livet mitt stortsett dreid seg om innlagt eller hjemme. Og selvfølgelig endel hest innimellom. Jeg har også i perioder vært rimelig aktiv i KRFU. Men siden januar 2009 er det Salka som har hatt hovedfokus, ved siden av psyken da..

Siden ca okt 2008 har jeg vært mer eller mindre sykemeldt, og nå har jeg sagt opp jobbene. Siden retten til permisjon gikk ut.

Kanskje dere ble litt klokere på hvem jeg er? Hvis ikke, spør gjerne.

Home sweet home

så er jeg hjemme igjen. ganske nøyaktig 6 uker ble det denne gang. Utenom ett døgn utskrevet etter to uker... 6 uker på lukket akutt avdeling, det gjør noe med deg. Nesten uten utgang.. Det å komme ut i verden igjen er spesielt. Alle har det så travelt, alle vil ha en del av deg. Du skal helst være over alt alltid. Jeg trivdes med det før, og prøver å lure meg selv til å tro at jeg trives med det fortsatt. Men jeg kjenner at jeg må sette grenser for meg selv. Kan faktisk ikke klare alt. Siden jeg kom hjem for litt over en uke siden, har jeg kanskje prioritert helt feil ifølge alle fagfolk.. Jeg har nemlig til en viss grad prioritert bort tryggvi, fordi at det tapper meg for energi, jeg går derfra etter 3 timer helt totalt tom. Ja, jeg er klar over at en vanligvis kjenner at en har vært på jobb, men en skal ikke være tom skal en det da? Det bør vel i en rosa verden være litt futt igjen, så en orker å ta seg av hesten sin iallefall? Jeg har valgt å gjøre ting som jeg synes er kjekt.

Sist uke var jeg med damen jeg har skrevet om tidligere til jåttå, og vikinghest. Skulle vel egentlig være med for å se på, men jeg klarer jo ikke la vær, så det ble jammen litt undervisning:p gøy å se så små jenter som er så flinke å ri. Underviste samme damen litt i går, og jeg merker at undervisning, når jeg er steder jeg føler meg trygg, er noe jeg synes er kjempe morro.. Spesielt når elevene får til det jeg ber om.

I helgen var jeg o store kurs tilskuer. Eyjo kurs sto på tapetet, og det er jammen gøy å se så flinke alle har blitt. Og på søndag spilte jeg på Gudstjeneste. Det var ikke noe å rope hurra for sånn jevnt over, men vi spillte en sang Mitt hjerte alltid vanker, som ikke er kjempe avansert, og ikke vet jeg om det var helt perfekt eller noe, men jeg fikk en opplevelse av at vi fyllte rommet, det var i det minste stemningsfullt, så det var veldig fint. Vi hadde besøk av Ingeborg byprest, og hun er ett utrolig fint menneske, hun utstråler en energi, og en glede over det hun gjør som ikke er mange forunt. Veldig kjekt å ha henne innom på gamle trakter..

Les mer om byprestene her.

fotograf Margit Frøitland

Helgen for en uke siden, var jeg selv på kurs. Med hanne og pelle fra trollspeilet. Utrolig morsomt at vi ser så mye fremgang, som jeg iallefall føler at det er, når ponni bare har stått og spist mat i 6 uker. Og jeg har vært innelåst. Men fremgang er der helt klart. Og jeg gleder meg til jobben videre, jeg kommer helt klart til å bli med på flere trollspeilet kurs, men kanskje jeg skal blande inn noen gangartskurs innimellom dette halvåret, usikker på det.

Hvordan er ting sånn rent psykisk da? Jeg er sliten, jeg merker at min sosiale kondis trenger litt mer trening, men alt med måte. Jeg sover usannsynlig dårlig, og natt til tirsdag ingenting, som igjen førte til 14timer søvn natt til onsdag, så får vi se hvordan natten blir i natt. Skadetrangen er absolutt tilstede, men foreløpig holder jeg den i sjakk med lite mat, og lite søvn, så får vi se hvor lenge det går.

Men for nå, så holder jeg ut. Tanker, og konkrete planer er der jo, men jeg har det ikke travelt, og det er litt godt.