Svart senker natten seg....

Jeg sitter i bilen, ser flere og flere lys slukke, tenker at menneskene bak de mørke vinduene går til ro, legger seg. Sover. Mange med bare en bekymring, får jeg alle julegavene klar i tide? Eller hvilke klær skal jeg ha på meg i morgen. Enkle hverdagslige ting, ingen dør om du tar på deg feil bukse, ingen dør dersom du ikke fikk kjøpt alle gavene du tenkte... Så sitter jeg der i bilen, tenner en røyk, drikker litt vann.. Misunner dem som kan legge seg og sove.

Plutselig stopper en bil bak meg med usannsynlig sterke lys.. Onkel, eller i dette tilfellet tante politi ute på runde. Det sto nok i loggen deres at jeg har blitt hentet der noen ganger før.. "hvordan går det med deg?"
"jeg har det fint"
"du ser litt trist ut"
"det går greit"
"kan du ringe noen?"
"nei, det går helt fint"
"hadde du sagt det til meg dersom du planla å gjøre deg selv noe?"
Gråten sprenger på og barberbladet roper nesten der det ligger innesperret i knytteneven min..
"jaja, klart det, jeg skal snart hjem, skal bare sitte her litt"
"ok, lov meg at du ringer 02800 hvis det er noe da, så kommer vi og hjelper deg"

Ser politiet kjøre, feil vei. Må vente en stund tilfelle de kommer tilbake. Leker med barberbladet.. Kikker i speilet, det kjørte de, sakte, bekymret forbi. Maktesløsheten står skrevet i ansiktet deres, så lenge jeg sier alt er greit, er det faktisk ikke mye makt de har, så lenge noen andre ikke sier mot meg.

Tenner en røyk til, utsetter, prøver å ringe beredskapen, opptatt... NÅÅÅ sier tankene.. Kutt NÅ! Hendene adlyder.. 5-6 kjappe kutt.. Blodet renner.. De røde tårene mine renner.. Mange kutt til.. Det blør, ganske mye.. Ikke nok skriker tankene. Fornuften kjemper seg frem..
Nok nå... Slår nummeret 51971097, det ligger i fingrene. "Sandnes legevakt, sykepleier" svarer en velkjent stemme i andre enden. Skuldrene senker seg, hun ser, til og med gjennom telefonen ser hun. Stemmen blir spak, "hei det er Cathrin Nybø.." stemmen i andre enden kjenner meg, hun vet, vet at hun egentlig kan legge på og begynne og gjøre klar skadestuen. Men hun svarer "hei" og venter, kanskje håper at jeg ringer for noe annet, jeg vet, at jeg atter en gang må skuffe. "Ehm, eg har skada meg litt eg" "du har skada deg litt ja, men då må du bare komma opp då, snakkes snart."

Turen opp er alltid fæl. Blodsøl over alt, motstridende tanker, ikke nok, nok. Er det noen på venterommet? Hvordan er legen? Blir jeg lagt inn nå? Jeg vil ikke det, vil jeg? Klarer jeg å samarbeide? Hva skjer nå?

Går inn, veksler blikk med fantastiske sykepleier, setter meg, puster ut, ingen andre her. Så
Kommer uroen igjen, setter seg i høyre fot, den rister, ukontrollert, alltid. Det er det mest synlige beviset på at det ikke er over. Ennå..
Bestemmer meg for at jeg må snakke, fokusere på noe annet, kom på at jeg fant bilde av fantastisk sykepleier og hundene på nettsiden til en stall nabo. Snakker om det.. Om sporkurset hun hadde vært på da bildet ble tatt, snakker om hundene, forteller at jeg snakket med politiet i dag, ler litt av at de trodde meg når "alt var fint" hun blir alvorlig, lurer på hvordan de fant meg, jeg svarer at hun får spørre mannen sin.. Hn er politi. Legen ser bekymret ut, men begynner sammenlappingen. Vi snakker litt mer om hunder og hest og spor og alt.. Både jeg og sykepleier er ekkelt oppmerksom på ukontrollerbare høyrefot.. Jeg smiler, prøver å få smilet til å nå øynene, mislykkes, sykepleier lener seg på kneet mitt, prøver og stoppe ristingen.. Virker ikke, blikket vårt møtes ett sekund eller to, jeg presser frem enda ett falskt smil. Men klarer ikke holde blikk kontakten. Legen er ferdig, og lurer på om det går greit og dra hjem.. Jeg svarer ikke, vet ikke hva jeg skal svare. Sykepleier ordner opp. Mener det går greit, iallefall sånn hun kjenner meg..

Jeg vet ikke, lurer på hvem som kjenner meg lenger. Ingen vet.. Lenger...

Hjemme under dyna, tenker at kanskje hun kjenner meg litt alikevel, det tok noen timer fra jeg forlot legevakt til jeg kom meg hjem, men fornuften seiret i dag iallefall...