Flink? Jeg?

Jeg er aktiv på forumet til Trollspeilet. Og her en dag dukket det opp et innlegg om Janteloven og angsten for å være god. Dette satte i gang noen tanker hos meg. Jeg har skrevet lite om forholdene hjemme. Men dette tror jeg at jeg kan skrive uten at det blir stress..

Hjemme hos meg har det vært veldig viktig å være vellykket. Jeg har stortsett alltid lykkes med det jeg har bestemt meg for å gjøre. Skolen gikk som en lek, var en ganske habil keeper i fotball og håndball da jeg var yngre, og saxofon var heller ikke vanskelig. Mye av grunnen til at jeg ikke har blitt bedre i noe av det, er fordi jeg ikke har giddet å jobbe med det. motivasjonen svikter når jeg kommer til ett visst punkt. Jeg har alltid tenkt at jeg har vært lat, og at det bare har vært min egen feil. Jeg har ikke tenkt å skylde dette på noen andre, men jeg har tenkt.
Janteloven er så enormt sterkt innarbeidet i oss. Og jeg tror at grunnen til at jeg alltid har mistet motivasjonen etter en stund er fordi jeg har vært så enormt redd for å bli flinkere enn noen andre. Jeg har liksom alltid jobbet meg opp til ett akseptabelt hobby nivå, for så å være fornøyd med det.

Jeg har aldri vært bortskjemt med at noen har sagt at de er glad i meg bare fordi at jeg er meg. Altså har min verdi vært avhengig av prestasjoner. (jeg hadde blitt en bra buddhist ;))
Dette blir jo motsetninger som ikke går sammen. Janteloven sier, du må ikke bli for flink, men hele min verdi er jo basert på at jeg er flink nok.
For en 12åring ble dette for mye og takle, og jeg begynte med selvskading. Historien om den kjenner vi jo fra tidligere innlegg.

Dette er altså noe jeg har fundert og tenkt på de siste dagene. Hvor enormt viktig det er å se hverandre, hvor viktig det er å bekrefte hverandres verdi enten man kom på første eller siste plass i konkurransen, enten ambisjonene er VM neste år, eller kanskje klubbmesterskapet om 3 år.
DU er bra, bare fordi at du er du.

Midt oppi disse tankene kom jeg fram til at grunnen til at jeg ikke har fortalt så veldig mange om målet mitt for meg og ponni er fordi jeg er redd for reaksjonene. Jeg har nemlig satt meg ett ganske høyt mål til meg og være. Og det er på ingen måte innen rekkevidde akkurat nå, men jeg tror alikevel at det er mulig, en gang, i fremtiden. Jeg og ponnis skal nemlig klare A kravene. Og ri NM... Hoisann, der var det sagt. Jeg har luftet det til de nærmeste hestevennene mine de siste dagene, og jeg angrer egentlig litt på at jeg ikke har sagt noe om det før, for mottakelsen har vært formidabel. Ikke ett negativt ord har de sagt. Så, nå vet dere det også...