Akkurat i dag har jeg det greit. Uroen er der, men skadetrangen er ikke så voldsomt, og tankene er ikke så påtrengende. Alikevel ble jeg tilbudt innleggelse når jeg var innom på psykehuset for å få depot sprøyta mi. Det er rart det der, at du kan føle deg ok, men verden rundt ser på uroen, og tenker innleggelse med en gang.
Det er også slitsomt å være midt i mellom. Ikke veldig dårlig, men alikevel ikke helt bra. Når du dukker opp på legevakten, prøver å si noe om at livet ikke er så greit, at de destruktive tankene truer med å bli handlinger. At du er redd kontrollen glipper. Når de er vandt med mye sterke skyts fra deg. "Nå skal jeg ta livet mitt!" "Jeg vil ikke ha noen innleggelse" "Jeg har det fint!" "Jeg trenger ikke hjelp"
Svaret du får er at det sikkert går bra, gå hjem og sov. Så gikk det ikke så bra, og du ender opp med en runde på sykehus, psykehus og DPS. Hadde de hørt hva du sa med en gang hadde man kanskje sluppet sykehus delen iallefall.
Jeg er litt frustrert på helsevesenet og systemet om dagen, siden jeg har fått leilighet i bofellesskap, mister jeg psyk.sykepleieren min, og det er ikke sikkert jeg får ny behandler. Og opplegget her i bofellesskapet er ikke på langt nær godt nok i forhold til det jeg er vandt med å ha.
Midt i mellom er ikke et godt sted å være. Jeg håper virkelig det ordner seg med oppfølging når du flytter inn i nytt bofelleskap..
ReplyDelete*klem*
I feel you. Det var akkurat det jeg snakket om da jeg ble innlagt selv nå sist..som forebygging.. Jeg sa at var uutholdelig å være "litt syk", og ikke enten frisk eller kjeeempesyk. Nesten som det er lettere å gi seg hen til sykdom. Jeg håper du blir hørt med "forsiktige" ord også, og ikke bare ved høye rop (metaforisk). Det du skriver i siste avsnitt, ta det opp med behandler og bofellesskapet. Viktig det du sier, og at det blir gjort noe med <3
ReplyDelete