Om å være midt i mellom

Akkurat i dag har jeg det greit. Uroen er der, men skadetrangen er ikke så voldsomt, og tankene er ikke så påtrengende. Alikevel ble jeg tilbudt innleggelse når jeg var innom på psykehuset for å få depot sprøyta mi. Det er rart det der, at du kan føle deg ok, men verden rundt ser på uroen, og tenker innleggelse med en gang.

Det er også slitsomt å være midt i mellom. Ikke veldig dårlig, men alikevel ikke helt bra. Når du dukker opp på legevakten, prøver å si noe om at livet ikke er så greit, at de destruktive tankene truer med å bli handlinger. At du er redd kontrollen glipper. Når de er vandt med mye sterke skyts fra deg. "Nå skal jeg ta livet mitt!" "Jeg vil ikke ha noen innleggelse" "Jeg har det fint!" "Jeg trenger ikke hjelp"

Svaret du får er at det sikkert går bra, gå hjem og sov. Så gikk det ikke så bra, og du ender opp med en runde på sykehus, psykehus og DPS. Hadde de hørt hva du sa med en gang hadde man kanskje sluppet sykehus delen iallefall.

Jeg er litt frustrert på helsevesenet og systemet om dagen, siden jeg har fått leilighet i bofellesskap, mister jeg psyk.sykepleieren min, og det er ikke sikkert jeg får ny behandler. Og opplegget her i bofellesskapet er ikke på langt nær godt nok i forhold til det jeg er vandt med å ha.

hey ho... hold deg fast

Livet er en berg og dalbane for tiden. Forøvrig den sykeste berg og dalbanen jeg har tatt i mitt liv.
Akkurat nå er det en laaaang lang nedoverbakke... den går ikke bare til bakkeplan, men forsvinner under jorden og foreløpig har den ikke stoppet...Det er rett og slett helt jæ****... En venninne var bekymret i går, og ringte LV. fikk nokså klar beskjed av sykepleier der at jeg måtte komme opp. Jeg var lydig og reiste opp, snakket med legen i rundt 5min før han sendte meg hjem.. Så ringte venninnen opp igjen i dag, og jeg fikk igjen beskjed av sykepleier at jeg måtte komme opp.. Når jeg så dukker opp, sender legen meg hjem igjen. Ringte og snakket litt med fantastiske B på Varatun, og vi ble enige om at jeg kanskje innerst inne ønsket en innleggelse.

Jeg ser at det kunne ha vært veldig lurt, men det er vanskelig for meg å ta i mot hjelp. Enden på visa ble at hun skulle ringe til LV. Så ringte hun meg opp igjen, og sa at legen hadde snakket med AMC2 og de skulle ta det opp på morgenmøtet i morgen.. så skulle de ringe henne, så skulle hun ringe meg.

Javel, så sitter jeg her, med skadetrang og suicidale tanker og planer. paranoid som bare det, og innbiller meg at alle er ute etter meg, og at telefonen er avlyttet, så den er ikke i bruk. Hva skjedde med at når jeg ber om hjelp skulle jeg få det? (ble jeg lovet en gang) I don't know...


Oppgitt...