Jeg er redd....

Redd for å leve, redd for å dø.
Redd for å beholde kontrollen, livredd for å miste den.
Impulskontrollen henger i en syltynn tråd, og tankene spinner... Planer lages hele tiden... På godt og vondt...
Og plutselig åpnes alle muligheter... Jeg er nemlig alene i nesten 2 uker...

Jeg hadde tenkt å ta det opp med behandler i dag, men hun var syk.. Så det utgikk... kjipt, men sånn er vel livet...

Jeg holder ut jeg, akkurat nå iallefall...

Kjære alle dere

Dere som leser bloggen min, kjente, ukjente, faste og tilfeldige lesere.
Jeg setter umåtelig stor pris på at akkurat DU gidder å bry deg om hva som skjer i livet mitt...
Jeg setter ekstra stor pris på dere som gidder å legge igjen ett lite hei i kommentar feltet, eller via en mld på facebook, eller kanskje til og med en telefon eller sms. Jeg setter pris på omtanken. På at dere gidder å spørre hvordan ting er når jeg ikke oppdaterer på en stund. Takk for det.

Jeg har ett stort og til tider godt fungerende behandlingsapparat rundt meg. Det må dere være klar over. Jeg får faktisk en del hjelp, selv om det kanskje ikke alltid virker sånn.

Til deg som valgte å ringe AMC2 for ett par uker siden når jeg hadde timetelling til søndag kveld. Jeg setter utrolig stor pris på at du bryr deg, på at du ikke vil at jeg skal dø. Men jeg hadde satt ennå større pris på om du hadde ringt meg først. Eller iallefall sendt en mld på facebook, eller til og med en kommentar her. Jeg ser at innlegget kunne tolkes dithen at jeg skulle ta livet av meg, det var virkelig ikke meningen. Jeg kommer ALDRI til å kringkaste på nett at jeg ikke orker å leve lenger. Ikke uten at jeg har snakket om det med behandler eller andre i helsevesenet på forhånd.

For, ja det er faktisk av og til slik at jeg ikke ønsker å leve lenger. Og for øyeblikket har jeg impulskontroll på linje med en utemmet villhest eller noe annet med ekstremt lite impulskontroll, det er sant, men det er alle mine hjelpere klar over, og jeg stoler på at de griper inn før det går for langt.

Bruksanvisning på Cathrin:
1: kontakt meg, sjekk om bekymringen stemmer.. (jeg er ikke så vanskelig å lese, sliter med å lyve ja)
2: kontakt legevakt, selv om jeg sier nei..
3 kontakt meg, sjekk om noe har skjedd
4 kontakt legevakt igjen, purr, be dem om å gjøre noe, om ikke for min skyld, så for din. be dem iallefall om å ringe meg, så slipper du å føle at du sitter med ansvaret dersom impulskontrollen skulle glippe..
5. Slapp av, det ordner seg til slutt...

Og til deg som ringte amc2... tror du at du kunne fortalt meg hvem du er? Jeg kjenner jeg lurer veldig.

Å lure seg selv og systemet.

Å lure systemet er for mange en dagligdags ting. Ja, jeg vet at til syvende og sist er det seg selv en lurer, men planen når det skjer er å lure akkurat den legen som sitter foran deg.

Det er en dame som jeg har ganske mye kontakt med om dagen, og hun sier at du er akkurat som en narkoman, som vet akkurat hva behandler vil høre, så svarer en det, slik at en får gå. Og så er en igang igjen. Destruktiviteten lenge leve... eller?

Ja, jeg vet hva de kommer til å spørre om.. Ett eksempel, sist jeg var på legevakten sier legen: Du vet at hvis du sier at du vil hjem å ta livet av deg, så må jeg tvangsinnlegge deg? Hvorpå jeg svarer: Ja, det er jo derfor jeg ikke sier det...

Hvis du sier at du har konkrete planer, og da i tillegg kanksje har skrevet avskjedsbrev, ja, da blir det fart i sakene skal jeg fortelle deg. Ganske enkelt å unngå egentlig.. Med mindre leger og sykepleiere kjenner deg selvfølgelig...

Hvor vil jeg med dette? Jeg er ikke sikker, men jeg kjenner at jeg mener at terskelen for å legge folk inn, spesielt folk som er godt kjente i psykiatrien bør være lav. Sånn just in case.. for det er ikke videre snillt å la en suicidal person sitte alene med tanker og planer. Spesielt ikke når denne personen kanskje er litt ambivalent innerst inne.. Det er rett og slett forjævlig skal jeg si dere.. Det finnes ikke finere ord på det.

Mange steder i journalen min står det at "pasient blir synlig roligere når jeg sier at jeg tvangsinnlegger henne" ja, det stemmer nok, for da er det ikke opp til meg lenger, kontrollen er tatt over av noen andre. Og det trengs av og til, når stemmekaoset er enormt. Ansvarsfraskrivelse kanksje, men det er nødvendig av og til. Jeg tar alt ansvaret stort sett hele tiden, men når jeg ikke lenger klarer det, klarer jeg ikke å frivillig gi det fra meg, så da må det tvang til. Enkelt og greit. Oppskriften på meg. Kanskje jeg burde lage en slik. Bruksanvisning på Cathrin... Det hadde vært fint.

Jeg tok mot til meg

I lenger tid har det vært en lege på LV som jeg har vært missfornøyd med, h*n har virkelig vært respektløs både mot meg og andre... For ett par uker siden fikk jeg nok, og med litt oppmuntring fra sykepleierne som var på jobb, gikk jeg hjem og skrev en klage... en a4 side med ting som jeg har opplevd med ham som ikke har vært ok. Jeg var spendt på hva resultatet ville bli, om jeg ville få noe svar i det hele tatt, og hvordan mitt neste møte med h*n blir.

I dag fikk jeg svar. H*n beklaget så mye at det var slik det var blitt oppfattet, og lovte å prøve å endre på oppførselen sin. Jeg er fornøyd, jeg håper at det var den vekkeren h*n trengte. Jeg er ikke lenger redd for å møte h*n igjen. Så vil tiden vise da...

Ellers er jeg ikke spesielt forutsigbar om dagen. Jeg makter ikke lage avtaler, trenger å ta ting litt på sparket. Trenger å bruke tid med mennesker som gir meg noe, gjerne i en stall.. Ett sted hvor jeg ikke føler at jeg må være i timesvis, ett sted hvor jeg kan gå når jeg har fått nok. Og aller helst med mennesker jeg ikke kan "ødelegge"

Så til dere som febrilsk prøver å få kontakt med meg, som gjerne vil henge eller noe, jeg beklager, jeg er litt ute av drift om dagen. Men jeg håper at jeg kommer sterkere tilbake etterhvert. Akkurat nå er det bare sånn det er.