Å lure seg selv og systemet.

Å lure systemet er for mange en dagligdags ting. Ja, jeg vet at til syvende og sist er det seg selv en lurer, men planen når det skjer er å lure akkurat den legen som sitter foran deg.

Det er en dame som jeg har ganske mye kontakt med om dagen, og hun sier at du er akkurat som en narkoman, som vet akkurat hva behandler vil høre, så svarer en det, slik at en får gå. Og så er en igang igjen. Destruktiviteten lenge leve... eller?

Ja, jeg vet hva de kommer til å spørre om.. Ett eksempel, sist jeg var på legevakten sier legen: Du vet at hvis du sier at du vil hjem å ta livet av deg, så må jeg tvangsinnlegge deg? Hvorpå jeg svarer: Ja, det er jo derfor jeg ikke sier det...

Hvis du sier at du har konkrete planer, og da i tillegg kanksje har skrevet avskjedsbrev, ja, da blir det fart i sakene skal jeg fortelle deg. Ganske enkelt å unngå egentlig.. Med mindre leger og sykepleiere kjenner deg selvfølgelig...

Hvor vil jeg med dette? Jeg er ikke sikker, men jeg kjenner at jeg mener at terskelen for å legge folk inn, spesielt folk som er godt kjente i psykiatrien bør være lav. Sånn just in case.. for det er ikke videre snillt å la en suicidal person sitte alene med tanker og planer. Spesielt ikke når denne personen kanskje er litt ambivalent innerst inne.. Det er rett og slett forjævlig skal jeg si dere.. Det finnes ikke finere ord på det.

Mange steder i journalen min står det at "pasient blir synlig roligere når jeg sier at jeg tvangsinnlegger henne" ja, det stemmer nok, for da er det ikke opp til meg lenger, kontrollen er tatt over av noen andre. Og det trengs av og til, når stemmekaoset er enormt. Ansvarsfraskrivelse kanksje, men det er nødvendig av og til. Jeg tar alt ansvaret stort sett hele tiden, men når jeg ikke lenger klarer det, klarer jeg ikke å frivillig gi det fra meg, så da må det tvang til. Enkelt og greit. Oppskriften på meg. Kanskje jeg burde lage en slik. Bruksanvisning på Cathrin... Det hadde vært fint.