Forklaring?

Hvordan forklarer man noen hvorfor man selvskader?

Hvordan man kan sitte å kutte seg selv, ofte så dypt at en må sy?

For mange er dette helt uforståelig, og det kan jeg forsåvidt godt forstå.

For min del er dette et tema, som jeg skulle ønske jeg hadde ett kort og enkelt svar på, men slik er det desverre ikke. Jeg kan fortelle min historie angående selvskading, og det er på en måte den forklaringen jeg kan gi.

Advarsel: VIDERE INNHOLD KAN VIRKE TRIGGENDE FOR NOEN.

I en alder av ca 10-12år, begynte jeg å tenke at livet ikke var noe å være glad i. Jeg fantaserte og planla hvordan man kunne ta livet av seg. Heldigvis var jeg ikke kjempe kreativ, så det ble med tanker og planer.

(bildet er googlet)

En dag jeg hadde vært på ungdomsklubb, i 8.klasse, var jeg mer trist og lei enn kanskje vanlig. Jeg søkte mye voksenkontakt husker jeg, og satt i gangen sammen med hun som tok inngangspenger. På veggen der var en stor korktavle, og der var det tegnestifter. Jeg satt ofte og lekte med disse, og akkurat denne dagen, puttet jeg ett par i lomma. På veien hjem gikk jeg og fiklet med dem, og endte opp med å skrape megselv. Merkelig nok merket jeg at tankene forsvant litt, fokuset ble flyttet til det fysiske vondtet.

Det var der det startet, så uskyldig, med noen risp fra en tegnestift. Månedene gikk, og snart var ikke rispene fra tegnestiftene nok. Jeg gikk over til hele høvler, som jeg dro sidelengs, først bare en gang og to om dagen, så ble det mer og mer. Det gikk over ett år, før jeg var på konfirmant tur, og skulle i badeland. Her var det en leder, som oppdaget "kuttene" mine.

Den dag i dag er jeg ikke sikker på om jeg ubevisst ville at hun skulle se dem, eller om jeg bare glemte meg ut når hun skulle hjelpe meg å feste nøkkelen til skapet rundt håndleddet. Uansett, ballen begynte å rulle, hun tok meg med bort til presten på første pause vi hadde på turen hjem, og jeg måtte avtale å møte ham på mandagen. Så er ting litt difust, hvilken rekkefølge og alt det der, men jeg vet at samtalene med sosiallærer og helsesøster på skolen ble hyppigere. Helt fram til hallveis i 10. klasse. Da hadde lærer også sett kuttene mine, og snakket med meg om at hun var bekymret. Helsesøster ville henvise meg til psykolog, men jeg nektet. Jeg ville ikke at foreldrene mine skulle få innblikk i hva jeg tenkte.

Den dagen jeg ble 16 husker jeg at de endelig hadde fått gang på ting, og foreldrene mine var innkalt til møte. (må legge til at sosiallærer på barneskolen altså for 3 år siden visste at jeg ikke hadde det bra, og at jeg gikk med dødsønske og suicidalplaner) Men jeg var ganske utspekulert, og visste at jeg nå var 16, og at det begrenset foreldrene mine sin innsynsrett i hva jeg fortalte, så før læreren fikk gjort så mye mer, marsjerte jeg bort til skolelegen (som tilfeldigvis var på skolen denne dagen siste torsdag i mnd) og forkynte for han og helsesøster som også var der at NÅ kunne de få henvise meg. Helsesøster var i ekstase. Og henvisning ble sendt pronto.

22.feb 2003 begynte min "karriere" innen psykiatrien. Jeg hadde fått med meg en fantastisk lærer, så jeg skulle slippe å gå alene. Jeg husker at jeg spurte hvor lenge jeg måtte gå der, og svaret var ca 3 mnd.

Siden den dagen har jeg hatt 5 behandlere på poliklinikken, vært innlagt ett sted mellom 30 og 40 ganger. Nesten alle gangene på tvang. Men nok om det. Selvskading var temaet i dag.

Selvskadingen har alltid vært et tema i behandlingen, men det har aldri fått hovedfokus, jeg leser i diverse journalnotat at behandlere og sykepleiere har bevisst valgt å la det ligge.
 "ga ikke barberbladet oppmerksomhet i det hele tatt." "Pasient kommer til time med store bandasjer, jeg velger å ikke gi dem oppmerksomhet."  Og jeg undres, er dette en lur måte å bli kvitt problematikken på? Jeg vet ikke, jeg er ikke kvitt det ennå iallefall.

I løpet av de siste 7 årene har selvskadingen variert i hyppighet og mengde, men det siste året har den eskalert voldsomt, Jeg husker, i mars/april i fjor, at jeg første gang var med en venninne for å sy, og jeg tenkte, at så dypt skal jeg aldri skade meg. Det ser jo helt forferdelig vondt ut.

(bildet er googlet)

Men dagen kom, jeg var veldig dårlig, hadde egentlig planlagt noe som jeg tror kunne satt en endelig stopper for livet mitt, men jeg skulle "bare" skade meg litt først. Så plutselig var far på vei hjem, og jeg var jo hjemme, og alt ble stress. Da kom det første kuttet som måtte sys. Jeg hadde vært i kontakt med varatun, og ble nermest kommandert opp dit. Satt der en stund, til ting blødde gjennom, så ble jeg kommandert opp på legevakten. Så var det gjort. Ingenting har noensinne vært godt nok igjen.

En annen ting som skremmer meg, er at det blir dypere og dypere, og vanskeligere og vanskeligere å slutte når jeg først har satt i gang. Når jeg er innlagt ender det som regel med beltelegginger, og hjemme er det en evig kraftanstrengelse, jeg får aldri gjort meg "ferdig."

Men, gjør det ikke vondt? Nei, det er kanskje ennå mer skremmende, jeg kjenner ikke smerten i det hele tatt. Jeg ser bare skaden jeg gjør. Legene sier som regel fra før de setter bedøvelse, og etterhvert har jeg mye arrvev, så det å stikke i huden min er ett prosjekt i seg selv, jeg har sett mange sykepleiere forvrenge ansiktet sitt i smerter når legene stikker. Men jeg kjenner det ikke. Smerten på innsiden er så stor.

Det eneste jeg kan kjenne av og til er mens de syr, når de plutselig treffer ett sted de ikke har bedøvt ordentlig, det kan være litt ubehagelig. Og dagen etterpå spiser jeg somregel en paracet for å kunne bruke armene normalt.

Men, kan du ikke bare la ver?
Jeg skulle inderlig ønske at jeg kunne det, men til nå er det den eneste mestringsstrategien jeg har prøvd som fungerer, om så bare for noen minutt. Jeg skulle inderlig ønske at jeg hadde en annen måte å få ut smerten på, men enn så lenge er jeg redd jeg blir fast besøkende på legevakt og psykehus med mer eller mindre jevne mellomrom.

Tenk på dette dersom du sitter der og tenker på å skade deg for første gang. Er det verdt det? Det fikser ingenting, det gir deg i bestefall en liten pause, men tenk på alle sommerdagene du må gå med langermet, tenk på alle spørsmålene, på all forklaringen, på alle begrensningene du lager for deg selv. Og ikke minst på bekymringen du legger på de rundt deg, for selvskading er skremmende for de som står rundt.
s