83 døgn and counting..

83 døgn.. tenk det så lenge har jeg aldri vært skadefri før. Ikke siden august 2000. Det er virkelig en stor seier for meg. Jeg jobber videre mot et mye større mål.
Frem til nå har det vært lett, men nå de siste dagene har skadetrangen økt på, og selvmordstankene har meldt sin ankomst. Men jeg håper det er fordi jeg er i slutten av en depot periode, får ny depot injeksjon på mandag, så jeg håper at ting er tilbake til normalen på tirsdag.

Siden sist har jeg vært i møte med NAV, og fått dem til å betale for grunnkurset i instruktørutdannelsen til NIHF pluss hestekunnskap 1 og 2. Så i februar blir det å flytte til Forsand for en ukes tid med intensivt kurs opplegg. Og jeg gleder meg. Tenk at jeg kunne melde meg på uten å tenke meg noe mer om, uten å veie for og imot. Uten å lure på om jeg er frisk nok. Det er en ny opplevelse.

Ellers går dagene i det samme gamle, jeg er tilbake i leiligheten og dermed uten nett, så jeg får bare blogget når jeg er hjemme på besøk. Skal prøve å laste ned en blogg app til tlf så jeg kanskje kan få lagt ut noen korte oppdateringer innimellom.

Når det først smeller

Så smeller det virkelig godt.. Jeg gidder ikke tusle stille og forsiktig bort til veggen og dunke hodet bare litt, ånei du, her tar man rennfart og smeller med hodet først..
De siste ukene har værft tøffe.. Til tross for store mål, og spennende oppdrag, så har tankene vært sterke. Skadetrangen har vært enorm.. Jeg har holdt det i sjakk med å sove mindre, spise mindre, ikke møte til behandler og andre destruktive ting, som ikke er synlige...

Natt til torsdag smalt det første gang. Og siden jeg har innsett at skadetrangen ofte kommer av at jeg har mestret noe, så tenkte jeg at det var pga at jeg vant den ene klassen på stevnet i helga, og at temakvelden i Sunde menighet gikk bra, og at jeg var fornøyd med intervjuet. Så jeg tenkte ikke så mye mer på det.. Gjort er gjort og spist er spist..

Men så, natt til lørdag smalt det igjen. Rimelig heftig. Fullstendig mangel på kontroll. Jeg kom hjem og var skit paranoid, for jeg kunne ikke forstå at legen virkelig hadde latt meg dra hjem etter sammenlappingen.. Åkei tenkte jeg, ett nederlag til, jeg overlever det. Så sovnet jeg.. Våknet 5 timer senere, og formen var fortsatt dårlig..
Og i natt smalt det igjen.. enda heftigere enn i går. Og jeg innser, med skrekk at jeg er tilbake der at jeg omtrent ikke trenger å si navnet mitt på legevakten, de vet hva som kommer. Jeg er der igjen at jeg ikke klarer å samtale med legen som syr, redd for å si noe feil, redd for at de skal se alvoret.. Redd for innleggelse. Jeg kan jo ikke si ja til det frivillig. Jeg kan jo ikke la dem få hindre meg i å være destruktiv?

Men, har du kontroll? Jeg vet ikke, jeg er virkelig ikke sikker... Vi får se...

Livet er en dans på roser..

Men som sagt tidligere, så danser jeg på torner for tiden. Jeg passer på hvert steg, hvert ord jeg sier, hver tanke jeg deler. Hver person jeg er med. Jeg styrer unna, vurderer og konkluderer. Tar meg en time out når det trengs.
Jeg liker ikke denne Cathrin, Cathrin som ikke klarer å være våken en hel helg på stevne... Cathrin som måtte gå å legge seg 2 ganger på lørdag på dagen, for der var tomt. Ikke fordi jeg hadde gjort så mye, jeg hadde tross alt bare ridd 1 disiplin første gang jeg la meg... Jada, jeg måtte opp klokka 7, noe som strider mot alle mine prinsipper, men jeg pleide å klare det. 5 timer søvn, så en hel dag med skole og jobb. Det går ikke lenger. 2 disipliner red jeg på lørdagen. Ja, jeg måtte bruke alle mine krefter på å få gampelaura til å bevege på flesket i rett gangart, men uansett, det var i 5 min... max. Jeg bruker så ufattelig mye krefter på å smile, på å late som om alt er fint, på å prøve å fokusere på noe annet enn alle de destruktive planene som svirrer rundt.. På å begrense "stemmekjøret" som jeg endelig kan innrømme at eksisterer.

På å kontrollere. Kontrollere reaksjoner på ting som blir sagt, kontrollere følelser som kommer, impulser, skadetrang, suicidalitet, destruktivitet.

Negative tankemønster som er så forbanna vanskelige å bryte. Fristelsen til å bare gi seg hen. Til å la blodet flyte, eller vise pillene vei til magesekken, gjerne akkompagnert av noe sterkere enn brus... Til å la alt fare.

Ønsket om en pause. Gjerne en evigvarende en. Nå ser jeg ikke så mange muligheter til å få den pausen, og det skremmer meg. Kontrollen er så enormt vekslende.

Men jeg holder ut jeg, for det er jobben min.

Livet med Blåmann

eller kanksje livet med borderline.
Byr på opp og nedturer. Ikke bare sånne små vanlige, men fra top of the world til langt langt under bakken. De siste ukene har vært utmattende, Jeg har hatt fullt program stortsett hver helg, og ukedagene flyr jo.
Samtidig er Blåmann aktiv om dagen. Så endel besøk på legevakt og DPS har det også blitt. Men jeg har styrt unna innleggelse til nå. Får se om jeg tør å gå til timen hos B. i morgen.

På fredag trodde jeg ikke at de skulle la meg dra fra legevakten, jeg hadde skadet meg, og som mange andre som selvskader, så blir jeg litt "bedre" når skaden er gjort. Og på legevakten pleier jeg ofte å kunne småprate litt med legen eller sykepleieren som syr, slik var det ikke nå. Jeg var langt langt inne i selvdestruktive Blåmann tanker, og stakkar I. (sykepleieren) var ganske bekymret ja.

På lørdag var jeg bare så enormt trøtt.. Men våknet til melding på tlf om jeg ville være med ut å ri. Så da var det bare å hive på seg klærne. Dro opp i hennes stall først. Her tilbringer jeg forresten en hel del tid for tiden. Så utrolig koselige folk. Men så utrolig farlig dersom man egentlig har noe annet man burde gjort. Skulle bare innom en tur her en dag, og ble sittende i 5 timer... woops.. Lørdag kveld/natt ble brukt til bollebaking, jeg var nemlig kursarrangør på søndag, og som det sosiale dyret jeg er, så prøver jeg å legge tilrette for mest mulig kos på sånne ting:D

Kurset ble utrolig vellykket, og alle ekvipasjene var fornøyde tror jeg: Det var iallefall jeg.

Dette forteller egentlig utrolig mye om hvordan jeg er. Superfungerende når jeg fungerer, og så utrolig ute av drift når ting ikke er bra.

Siden ting ikke har vært så bra i det siste, så har det vært en del snakk om innleggelse både fra den ene og den andre kanten. Jeg er livredd for det, ikke fordi at jeg tror at jeg blir innelåst over lenger tid, det skjer aldri, men fordi at jeg ikke orker, jeg orker ikke ennå en brannslukkingsinnleggelse, hvor målet er å holde meg i live i 2 uker til. Så kommer jeg hjem da, så er ting greit i kanskje 1 dag og 2.. før det snur igjen. Nederlaget når det snur er så stort. Jeg makter det ikke, derfor har jeg bestemt meg for å sette på meg masken igjen! Cathrin-fikseralt masken. Alt går fint. Livet er topp, Jeg-skader-meg-mer-enn-noen-sinne-men-dette-går-kjempe-fint-masken. Hvem jeg lurer?? Megselv helt klart, men systemet er nå engang sånn at "vi" med borderline ikke har godt av langvarige innleggelser, så da må man nesten bare "harden the f**k up, princess." Jeg tør ikke åpne meg like mye i poliklinisk behandlig, fordi jeg vet at reaksjonen etterpå ofte er brutal og skremmende, jeg mister kontroll, fordi jeg bryter Blåmann sine regler om at jeg ikke har lov å ta imot hjelp.

Da er det skremmende og være alene.

skjer'a?

Hva skjer med verden? Eller, hva skjer hos meg.. Ting er kjipt... rett og slett skikkelig kjipt..
Det finnes mange måter å selvskade på. Jeg har pleid å skade meg fysisk for det meste, men akkurat nå driver jeg med mer psykisk selvskading... Det er ett sant helvete... sorry folks, finnes ikke noe finere ord på det.

Mindre synlig, men ikke mindre vondt.

Takk for meg.

Jeg ser ikke lenger.

ringer legevakten..
LV: Sandnes legevakt sykepleier?
Meg: hallo, det er Cathrin Nybø, jeg har skadet meg litt
LV: Hvordan skadet deg?
M: Kuttet meg.
LV: Hvor da?
m: på armen
LV: Mye?
M: Nei, men jeg må nok sy litt
LV: Ok, kom opp du.

Ankomst legevakt:

Legen: Hei igjen, hvordan går det med ryggen?
(jeg var der i går, og fikk sprøyte i skinka...)
M: jo, det hjalp med medisinene jeg fikk, og sprøyta funket kjempe bra
L: Så bra. Ja. vi får vel bedøve litt. Du sa det ikke var så mye, kan jeg få se?
M: vet ikke helt, bare hvis du lover å ikke legge meg inn
L: lover det!
Legen og Sykepleier: IKKE  SÅ MYE????!!! Hjelpes. tror aldri jeg har sett så mye på deg noen gang?
M: NEEEI det føltes ikke så mye, er ikke ferdig egentlig...

Det skremmer meg. At jeg ikke ser alvorlighetsgraden i det jeg holder på med. Jeg synes jeg hadde vært flink i dag, men nå, 60sting senere, ser jeg jo at det kanskje ikke var helt bra. Jeg har blitt beordret til å få fastlegen min til å gi meg stivkrampesprøyte på onsdag. Vi får se.. Legen var veldig bekymret i dag, og kunne jo ikke dy seg, han ville gjerne legge meg inn, men jeg fikk nå overbevist ham om at det ikke var vits i, jeg er ikke suicidal. Og orker ikke flere brannslukkingsinnleggelser. Skal jeg inn igjen, må det være for å få skikkelig behandling over tid!

Forklaring?

Hvordan forklarer man noen hvorfor man selvskader?

Hvordan man kan sitte å kutte seg selv, ofte så dypt at en må sy?

For mange er dette helt uforståelig, og det kan jeg forsåvidt godt forstå.

For min del er dette et tema, som jeg skulle ønske jeg hadde ett kort og enkelt svar på, men slik er det desverre ikke. Jeg kan fortelle min historie angående selvskading, og det er på en måte den forklaringen jeg kan gi.

Advarsel: VIDERE INNHOLD KAN VIRKE TRIGGENDE FOR NOEN.

I en alder av ca 10-12år, begynte jeg å tenke at livet ikke var noe å være glad i. Jeg fantaserte og planla hvordan man kunne ta livet av seg. Heldigvis var jeg ikke kjempe kreativ, så det ble med tanker og planer.

(bildet er googlet)

En dag jeg hadde vært på ungdomsklubb, i 8.klasse, var jeg mer trist og lei enn kanskje vanlig. Jeg søkte mye voksenkontakt husker jeg, og satt i gangen sammen med hun som tok inngangspenger. På veggen der var en stor korktavle, og der var det tegnestifter. Jeg satt ofte og lekte med disse, og akkurat denne dagen, puttet jeg ett par i lomma. På veien hjem gikk jeg og fiklet med dem, og endte opp med å skrape megselv. Merkelig nok merket jeg at tankene forsvant litt, fokuset ble flyttet til det fysiske vondtet.

Det var der det startet, så uskyldig, med noen risp fra en tegnestift. Månedene gikk, og snart var ikke rispene fra tegnestiftene nok. Jeg gikk over til hele høvler, som jeg dro sidelengs, først bare en gang og to om dagen, så ble det mer og mer. Det gikk over ett år, før jeg var på konfirmant tur, og skulle i badeland. Her var det en leder, som oppdaget "kuttene" mine.

Den dag i dag er jeg ikke sikker på om jeg ubevisst ville at hun skulle se dem, eller om jeg bare glemte meg ut når hun skulle hjelpe meg å feste nøkkelen til skapet rundt håndleddet. Uansett, ballen begynte å rulle, hun tok meg med bort til presten på første pause vi hadde på turen hjem, og jeg måtte avtale å møte ham på mandagen. Så er ting litt difust, hvilken rekkefølge og alt det der, men jeg vet at samtalene med sosiallærer og helsesøster på skolen ble hyppigere. Helt fram til hallveis i 10. klasse. Da hadde lærer også sett kuttene mine, og snakket med meg om at hun var bekymret. Helsesøster ville henvise meg til psykolog, men jeg nektet. Jeg ville ikke at foreldrene mine skulle få innblikk i hva jeg tenkte.

Den dagen jeg ble 16 husker jeg at de endelig hadde fått gang på ting, og foreldrene mine var innkalt til møte. (må legge til at sosiallærer på barneskolen altså for 3 år siden visste at jeg ikke hadde det bra, og at jeg gikk med dødsønske og suicidalplaner) Men jeg var ganske utspekulert, og visste at jeg nå var 16, og at det begrenset foreldrene mine sin innsynsrett i hva jeg fortalte, så før læreren fikk gjort så mye mer, marsjerte jeg bort til skolelegen (som tilfeldigvis var på skolen denne dagen siste torsdag i mnd) og forkynte for han og helsesøster som også var der at NÅ kunne de få henvise meg. Helsesøster var i ekstase. Og henvisning ble sendt pronto.

22.feb 2003 begynte min "karriere" innen psykiatrien. Jeg hadde fått med meg en fantastisk lærer, så jeg skulle slippe å gå alene. Jeg husker at jeg spurte hvor lenge jeg måtte gå der, og svaret var ca 3 mnd.

Siden den dagen har jeg hatt 5 behandlere på poliklinikken, vært innlagt ett sted mellom 30 og 40 ganger. Nesten alle gangene på tvang. Men nok om det. Selvskading var temaet i dag.

Selvskadingen har alltid vært et tema i behandlingen, men det har aldri fått hovedfokus, jeg leser i diverse journalnotat at behandlere og sykepleiere har bevisst valgt å la det ligge.
 "ga ikke barberbladet oppmerksomhet i det hele tatt." "Pasient kommer til time med store bandasjer, jeg velger å ikke gi dem oppmerksomhet."  Og jeg undres, er dette en lur måte å bli kvitt problematikken på? Jeg vet ikke, jeg er ikke kvitt det ennå iallefall.

I løpet av de siste 7 årene har selvskadingen variert i hyppighet og mengde, men det siste året har den eskalert voldsomt, Jeg husker, i mars/april i fjor, at jeg første gang var med en venninne for å sy, og jeg tenkte, at så dypt skal jeg aldri skade meg. Det ser jo helt forferdelig vondt ut.

(bildet er googlet)

Men dagen kom, jeg var veldig dårlig, hadde egentlig planlagt noe som jeg tror kunne satt en endelig stopper for livet mitt, men jeg skulle "bare" skade meg litt først. Så plutselig var far på vei hjem, og jeg var jo hjemme, og alt ble stress. Da kom det første kuttet som måtte sys. Jeg hadde vært i kontakt med varatun, og ble nermest kommandert opp dit. Satt der en stund, til ting blødde gjennom, så ble jeg kommandert opp på legevakten. Så var det gjort. Ingenting har noensinne vært godt nok igjen.

En annen ting som skremmer meg, er at det blir dypere og dypere, og vanskeligere og vanskeligere å slutte når jeg først har satt i gang. Når jeg er innlagt ender det som regel med beltelegginger, og hjemme er det en evig kraftanstrengelse, jeg får aldri gjort meg "ferdig."

Men, gjør det ikke vondt? Nei, det er kanskje ennå mer skremmende, jeg kjenner ikke smerten i det hele tatt. Jeg ser bare skaden jeg gjør. Legene sier som regel fra før de setter bedøvelse, og etterhvert har jeg mye arrvev, så det å stikke i huden min er ett prosjekt i seg selv, jeg har sett mange sykepleiere forvrenge ansiktet sitt i smerter når legene stikker. Men jeg kjenner det ikke. Smerten på innsiden er så stor.

Det eneste jeg kan kjenne av og til er mens de syr, når de plutselig treffer ett sted de ikke har bedøvt ordentlig, det kan være litt ubehagelig. Og dagen etterpå spiser jeg somregel en paracet for å kunne bruke armene normalt.

Men, kan du ikke bare la ver?
Jeg skulle inderlig ønske at jeg kunne det, men til nå er det den eneste mestringsstrategien jeg har prøvd som fungerer, om så bare for noen minutt. Jeg skulle inderlig ønske at jeg hadde en annen måte å få ut smerten på, men enn så lenge er jeg redd jeg blir fast besøkende på legevakt og psykehus med mer eller mindre jevne mellomrom.

Tenk på dette dersom du sitter der og tenker på å skade deg for første gang. Er det verdt det? Det fikser ingenting, det gir deg i bestefall en liten pause, men tenk på alle sommerdagene du må gå med langermet, tenk på alle spørsmålene, på all forklaringen, på alle begrensningene du lager for deg selv. Og ikke minst på bekymringen du legger på de rundt deg, for selvskading er skremmende for de som står rundt.
s

Dagene går....Tankene består.

Trist men sant. Etter ett 2 ukers opphold på rom 260 er tankene fortsatt like plagsomme... Jeg kom hjem tirsdag for en uke siden, brukte onsdag og torsdag på å jobbe, så dro jeg avgårde til seljord, men nå er jeg hjemme igjen. La oss ta litt av det kjekke først:D
 Oppstarten på Tryggvi islandshest gård gikk som planlagt, selv om jeg egentlig skulle være innelåst i stavanger. Jeg fikk lov å dra... Opplegget virker veldig bra, og jeg trives godt:D Kjekke folk og alt er bare velstand:D

I Pinsen har jeg vært i Seljord på Pinsestevnet med islandshest gjengen:D Mye morro, mye god mat og drikke:p eller iallefall svidde pølser og pisse lunka cola:p Og lått og løye ble der iallefall nok av:D Flotte hester var der jammen meg også:D Det var virkelig gøy å få være med, Isafold (klubben min) har ansvar for innsjekk, det betyr at vi sjekker papirer, og tar tempen på hestene, samt tildeler boks, sjekker at camping er betalt, måler opp utekve og tildeler plasser der... Det ble min jobb... jeg sto mokk alene på ei mark med masse blå kryss på for å fortelle alle fra Gandur, Gladur, Arvakur, Sleipnir, Faxi Hrimfaxi, Hrimnir, Ljosvaki, Hekla, Feykir og villingur  (har sikkert glemt noen nå) hvor deres 5x5m store gressflekk var. Morro, men travelt i perioder. Alikevel følte jeg at  "friske Cathrin" kom frem i lyset for første gang på evigheter. Det var en god følelse. Jeg smilte og lo til alle som kom. Og prøvde å være så imøtekommende jeg bare kunne. måtte være streng ett par ganger, når folk bare satt opp gjerder der det passet dem, men ellers så gikk det kjempe bra:D Vi var oppe kl 10, og jobbet fra 11 om morgenen til 01.30ca på natta... så jeg var ganske så trøtt når jeg stupte i seng... Lørdagen var fæl... veldig varmt... veldig solbrent, og veldig trøtt... ingen god kombinasjon, det kjentes nesten ut som verdens desidert værste bakrus!!

Uansett helga har vært bra, Oppstarten på Tryggvi har gått over all forventing.. Jeg har klart å presse skadetrangen litt vekk. Men de forbanna tankene er der HELE tiden!

"du fortjener ingenting Cathrin

"Du er ikke verdt noe!"

"Alle hater deg!"

"Du er ikke verdt denne brødskiva!"

"Du burde kaste opp maten!"

(bilde googlet)

"Skad DEG!!!!

Det er ett sant helvete... Det er så slitsomt. Man kan jo lure på hvorfor jeg gidder å stå imot, det hadde da vært mye lettere å gi etter?

Er selvskadere mindre verdt?

Jeg legger meg flat, jeg er en superdårlig blogger....
Motivasjonen er ikke helt tilstede...

Diskuterte litt med ei her en dag, om hvofor folk selvskader. Det virker som at mange i helsevesenet har en oppfattelse om at alle som skader seg, gjør det for oppmerksomhet. Derfor er det en god strategi å snakke minst mulig med dem om selvskading, spesielt når de er inne for å sy.

Hva tenker dere om dette?

Hvordan er det greit å bli møtt?

Jeg kan forsåvidt bare snakke for meg selv... Og det har jeg tenkt og gjøre nå.

Jeg skader meg iallefall ikke for oppmerksomheten, ja, det hender  når behandler spør hvordan det går at jeg svarer med: "mye legevakt i det siste" så har jeg liksom sagt noe om det, men det er ikke slik at jeg roper det ut til alle og enhver... Om så var at noen, eller jeg, skadet for oppmerksomhet, er ikke det i seg selv ganske sykt da? Bør ikke det i like stor grad tas alvorlig?

Når en pasient kommer inn på legevakten, med mange kutt som må sys, som er ganske ferske, kanskje bare en time gamle, bør ikke den pasienten møtes med like stor medmennesklighet og respekt, som den som kommer inn med forstuet ankel? Bør det ikke antas at denne personen har et ganske stort følelsesmessig kaos inni seg akkurat nå? At denne personen kanskje hadde hatt godt av å få luftet noen tanker mens man blir sydd? eller lappet sammen på annet vis? Kanskje man kunne lappet sammen litt av psyken samtidig som man lapper sammen kroppen?

Bør det ikke tas på alvor at en selvskader sier at bedøvelsen ikke virker godt nok ennå, like mye som man tar på alvor at tømmerhuggeren som har hugget seg i låret sier at bedøvelsen ikke virker? Eller skal vi liksom tåle mer fordi at vi har gjort det selv? Tror dere ikke at det er vondt nok for oss at vi har "falt" nok en gang, om vi ikke skal bli møtt med nedlatende blikk og i noen tilfeller kommentarer?

Jeg mener at man bør kunne forvente det... Å  bli møtt med respekt altså...

Selv er jeg så heldig at 90% av gangene jeg har vært nødt til å bli lappet sammen har jeg blitt møtt på en positiv måte... Men alikevel er det de 10 siste prosentene som sitter igjen. Men jeg vet at rundt omkring i det ganske land sitter det mange som har vært mindre heldige.

Jeg mener selvsagt ikke at vi skal dulles med, eller "oppfordres" til å komme tilbake, men at man må kunne forvente en viss respekt det mener jeg...

Noen andre tanker om dette? kjør diskusjon!

bak skyene er himlen alltid blå...

Sies det... Nuvel, dere får bære over med meg, jeg er sliten om dagen, så nå kommer et helt vanlig hva har skjedd siden sist innlegg..

Eller skal man si siden siste besøk på legevakt? Som var natt til lørdag... Fredag kveld fikk jeg endelig avklart at turen til forsand ble avlyst, eller, hun jeg skulle være med skulle iallefall ikke inn, så da ringte jeg en venninne for å prøve å få henne til å reise inn slik at jeg kunne være med:p utspekulert, hvem? jeg? Det kunne hun ikke, for hun skulle på konkurranse gruppe teori kurs... Hmm tenkte jeg, det hadde kanskje vært morro å henge seg med på, men påmeldingsfristen var jo gått ut... Men jeg har vel aldri hatt rykte på meg for å være spesielt sjenert, så jeg sendte like så godt melding til instruktøren og spurte fint om å få bli med... Og instruktøren har vel heller aldri vært kjent for å være vanskelig så det var ikke noe problem...

Så etter legevakt besøk, sov jeg noen timer før det var tid for teori kl 15.00... Utrolig gøy gjeng:D etterpå ble jeg med venninna mi i stallen hennes for å ri gamlefar:D koselig, så kom en av de andre deltakerene for å slå på en sko på en hest, før vi alle 3 drog hjem til L for å se film og kose oss med kinamat og is:D En utrolig koselig kveld må jeg si:D

Søndagsnatt ble det også lite søvn, men heldigvis skulle jeg ikke ha ridetime før kl 17.00 så det gikk jo greit nok det:D Ridetimen var så utrolig gøy:D Jeg følte virkelig at vi fikk til en hel del ting jeg og ponni:D Lenge leve kurs:D Vi har selvfølgelig en lang vei å gå fortsatt, men iforhold til hvor vi var for ett år siden så er vi komt ett godt stykke:D Det fikk jeg bekreftet både av instruktør og Venninne... Vi må gå langs veien ca 2 km for å komme til min stall igjen, så venninna mi kjørte i forveien, så jeg og ponni kom tilbake til nymåkt boks:D Gode venner er gull verdt!!



Mandag hadde jeg en avtale med en kollega om lunsj på pastabakeriet, og dette hadde en annen kollega hørt om, så hun ville også være med:D Jeg våknet litt sent, men tenkte at det går fint, jeg rekker bussen... Dengang ei, så da måtte jeg traske til sandnes... Det kjentes i bena det ja, merker at vinteren har vart i overkant lenge... Usj, jeg gleder meg til å gå skikkelig tur igjen...

Lunsjen var utrolig hyggelig. Siden jeg først var på Sandnes fant jeg ut at det bare var stress å dra hjem for så å dra i stallen, og samtidig hadde det vært koselig med selskap, så jeg sendte likegodt mld til AL om jeg kunne ta bussen til henne og sitte på med henne i stallen senere.. Så traff jeg henne på sandnes, og vi var ute på leting etter en plass med halvtak og fortrinnsvis litt plass foran.. Vi skal nemlig ha kurs i helga (de driver også med hund) Og det er meldt stygt vær... så om noen vet om en plass med mulighet til enten å være inne, eller iallefall mulighet til å stå under tak å se på at noen trener hund eksempelvis garasje med stort gårdsrom eller liknende, gi beskjed:D

Og i dag våknet jeg med mega hodeverk, så dagen og natten er blitt tilbragt på sofaen i selskap med pc, fun light lemom/lime og brownie cookies:D

Jeg har ett sår som ble sydd for 6 dager siden, som fortsatt vesker, tok ikke mer enn 2 timer før det hadde gått gjennom 2 kompresser pluss sånn gasbindbandasjeting jeg hadde surret rundt... Snakket med lv nå, og de mente jeg burde ringe fastlegen i morgen tidlig... for å få henne til å se på det... Såret ser fint ut, men det skal jo ikke veske sånn.. ikke så mye iallefall...

dett var dett for i dag:D

Har DU det bra?

Er jeg der igjen?

Der at legevakt er dagligdags? At jeg bare trenger og si hei det er Cathrin når jeg ringer, så står omtrent taxien utenfor døren her... At noen faktisk kjenner igjen nummeret mitt når jeg ringer... At alt under 30sting er bra? at 30 er ok... jeg vil ikke være der, men jeg tror jeg er der...

Men fortsatt er jeg bestemt på og leve. Jeg vet bare ikke hvor lenge jeg klarer... men ennå går det... tanke kaoset er enormt, og det å skade seg er en lett løsning, som egentlig ikke hjelper noe nevneverdig... fordi jeg har såpass kontroll at jeg klarer å slutte før jeg er ferdig... Jeg tør ikke tenke på hvor mye det hadde blitt hvis jeg lot alle hemninger fare...

Jeg er redd, redd for å miste kontrollen, redd for å bli gjennomskuet, redd for at masken faller... jeg er redd.. og så ufattelig sliten...



I natt ble jeg spurt om en innleggelse hadde vært lurt, det hadde det sikkert, men jeg er ikke klar... det jeg trenger nå er noen som kan være der, som kan holde meg litt i hånden, som kan bære meg en liten stund.. eller iallefall dra meg litt med... for jeg klarer ikke denne veien alene....

I want to break free!!

(I want to break free)
(I want to break free)
I want to break free from your lies
You're so self satisfied I don't need you
I've want to break free
God knows, God knows I want to break free


første verset av Queen sin låt I want to break free...

Det er det eneste jeg ønsker nå, Jeg vil ut, jeg vil være fri fra konstante tanker om selvskading...
Jeg har før ikke blitt trigget av noe spesielt... Men nå, laget meg pølse og potetstappe her om dagen... Og klok av skade lagde jeg noen snitt i pølsene før jeg kokte dem.... Hva ligner de på når de koker?? Jo, Kutt... Mange kutt i hver pølse jo...

Heldigvis var far og søs hjemme da... Men det er de ikke nå, jeg er faktisk alene i nesten en uke til... Hvordan skal dette ende?? Akkurat nå er jeg syk, og godt er det, jeg orker ikke tanken på taxi til legevakt, og alt det der... Er trøtt, er sliten, lei av alt.. Glad for at jeg ikke har mye medisiner hjemme, kjenner det kunne blitt skummelt nå..

Jeg vil bli fri!!!

Eg har falt...

Atter en gang har jeg falt... jeg har holdt meg relativt skadefri i en mnd...Men i natt fikk demonene overtaket igjen... Og det var dags for ett lite besøk på jobben til A, I og faktisk H fra B3 var der også... Legen gidder vi ikke snakke om, for han liker jeg ikke, så heldigvis fikk I den store ære av å innvie armene mine denne gang.. Men det ble mindre enn sist, og det var målet...

Akkurat nå er jeg ikke klar for å reise meg igjen, Men Lise sier at tap ikke er når du faller, men når du nekter å reise deg igjen... Jeg nekter ikke, jeg bare orker ikke akkurat nå... Gi meg litt tid, så kommer jeg sterkere tilbake... Inntil videre er jeg redd bloggen min ikke blir den mest positive i verden...

Nå har jeg fått lillesøs på besøk, og jeg tar storesøster oppgaven alvorlig, så hun skal få ri til hun er sår... GA sa så fint tidligere at vi må passe på så hun ikke ender opp med hest uten tølt:D så jeg skal få Salka til å oppføre seg eksemplarisk i uken som kommer... slik at lillesøs forelsker seg helt i de fantastiske islandshestene:D

what to say...

Egentlig e eg litt tom for ord... Men eg hadde nå lyst å skriva litt alikavel eg...
Der e så mye som spinne rundt for tiå...der e en dato som nærme seg... eller d blir vel på en måte 2 datoa:p ein litt hemmelig ein, åsså e d nå engang sånn at eg har bursdag om ei uga...

Så va spørsmålet om eg sgo feira det... eller bare la d fyga forbi uten någe merr stress... D e jo isje någe å feira akkurat... d e øve 10 år siden eg "bestemte" meg for at livet isje va verdt å leva... å her e eg ennå... har di siste ti årene våre verdt d... Eg e jammen isje sikker... Eg har jo opplevd mye kjekt, men der e samtidig mye som isje har våre bra... veldig mye...


Men nå tror eg faktisk d e kveld, sga spela på gudstjeneste i Hana kjerkå i mårå.. så hvis någen har lyst så e d bare å møta opp å sei hei ca kl 11:D
Fekk forresten en kjekke cd te jul:D Kari Iveland Vektløs... mange fine tekster..

sprekk og sprekk

eg sprakk, og sprakk og sprakk og sprakk... har våre en liten tur på Varatun, å fascinere meg øve måten en blir møtt på... Siden fredag formiddag e der ingen som någen gang har spurt koss eg har d av di ansatte der oppe...
di har spurt: når komme du tebage? sga du ha mat? sga du ha medisinen din? å kor mange sting blei d??

Eg e veldig lite imponert kjenne eg... å har funne ud at eg isje sga te varatun igjen någen gang...
Samtidig har eg blitt møtt gang på gang på legevakten på en ok måte... av sykepleierane iallefall... isje av legen kanskje, men sånn e d nå engang...

Eg blei tvangsinnlagt på onsdag... å blei dratt langs golvet itte armane fra hovedinngangen å nesten heilt te c2... før eg fekk komt meg på beinå... hilsen onkel politi...

sprekk

Eg sprakk i natt... å fekk nesten isje dra hjem... eller, vett isje om alle der oppe va heilt enige i at eg sgo gå hjem...

d e ett nederlag... ett enormt stort nederlag... men samtidig en lettelse, en lettelse som isje kan beskrivas... eg klarte å beherska meg litt iallefall....