Livet med Blåmann

eller kanksje livet med borderline.
Byr på opp og nedturer. Ikke bare sånne små vanlige, men fra top of the world til langt langt under bakken. De siste ukene har vært utmattende, Jeg har hatt fullt program stortsett hver helg, og ukedagene flyr jo.
Samtidig er Blåmann aktiv om dagen. Så endel besøk på legevakt og DPS har det også blitt. Men jeg har styrt unna innleggelse til nå. Får se om jeg tør å gå til timen hos B. i morgen.

På fredag trodde jeg ikke at de skulle la meg dra fra legevakten, jeg hadde skadet meg, og som mange andre som selvskader, så blir jeg litt "bedre" når skaden er gjort. Og på legevakten pleier jeg ofte å kunne småprate litt med legen eller sykepleieren som syr, slik var det ikke nå. Jeg var langt langt inne i selvdestruktive Blåmann tanker, og stakkar I. (sykepleieren) var ganske bekymret ja.

På lørdag var jeg bare så enormt trøtt.. Men våknet til melding på tlf om jeg ville være med ut å ri. Så da var det bare å hive på seg klærne. Dro opp i hennes stall først. Her tilbringer jeg forresten en hel del tid for tiden. Så utrolig koselige folk. Men så utrolig farlig dersom man egentlig har noe annet man burde gjort. Skulle bare innom en tur her en dag, og ble sittende i 5 timer... woops.. Lørdag kveld/natt ble brukt til bollebaking, jeg var nemlig kursarrangør på søndag, og som det sosiale dyret jeg er, så prøver jeg å legge tilrette for mest mulig kos på sånne ting:D

Kurset ble utrolig vellykket, og alle ekvipasjene var fornøyde tror jeg: Det var iallefall jeg.

Dette forteller egentlig utrolig mye om hvordan jeg er. Superfungerende når jeg fungerer, og så utrolig ute av drift når ting ikke er bra.

Siden ting ikke har vært så bra i det siste, så har det vært en del snakk om innleggelse både fra den ene og den andre kanten. Jeg er livredd for det, ikke fordi at jeg tror at jeg blir innelåst over lenger tid, det skjer aldri, men fordi at jeg ikke orker, jeg orker ikke ennå en brannslukkingsinnleggelse, hvor målet er å holde meg i live i 2 uker til. Så kommer jeg hjem da, så er ting greit i kanskje 1 dag og 2.. før det snur igjen. Nederlaget når det snur er så stort. Jeg makter det ikke, derfor har jeg bestemt meg for å sette på meg masken igjen! Cathrin-fikseralt masken. Alt går fint. Livet er topp, Jeg-skader-meg-mer-enn-noen-sinne-men-dette-går-kjempe-fint-masken. Hvem jeg lurer?? Megselv helt klart, men systemet er nå engang sånn at "vi" med borderline ikke har godt av langvarige innleggelser, så da må man nesten bare "harden the f**k up, princess." Jeg tør ikke åpne meg like mye i poliklinisk behandlig, fordi jeg vet at reaksjonen etterpå ofte er brutal og skremmende, jeg mister kontroll, fordi jeg bryter Blåmann sine regler om at jeg ikke har lov å ta imot hjelp.

Da er det skremmende og være alene.