Dette er skadebegrensning...

Bare så dere ikke får noen forventninger til innhold eller noe.. skadetrangen er enorm akkurat nå, men da jeg på en måte skal være leder på konfleir i helga, så vil jeg prøve å holde armene mine noenlunde funksjonelle... Så da utsetter vi, gjør noe annet. Anything.

I går natt vasket jeg huset... godt med alt som er gjort har jeg hørt... lurte litt på om jeg skulle gjøre det igjen i natt, men det må da være grenser... Jeg kunne selvfølgelig gått en tur, men her hagler det, og regner, og blåser, så det var liksom ikke så veldig fristende det heller... Jeg har spist, ja faktisk, og sett på tv, spillt spill lest gjennom sikkert 1000statuser på face. Og sjekket innom en haaau med blogger. Så sa det liksom stopp, og natten er jo ennå ung.

Jeg er redd for at dette er ett nytteløst prosjekt, trangen til å gi seg hen er så stor. Jeg er destruktv om dagen, i alle situasjoner. Jeg har vært hjemme alene nå i en uke, og sa nei til f.eks hyttetur i helga, fordi jeg ville være hjemme å skade meg. Hvor sykt er ikke det?? *riste på hodet*

Det å stå opp om morgenen er en evig kamp. Og hvis jeg ikke har planer. Så blir dagen fort tilbragt i senga, iallefall til jeg føler at jeg må ut for å trene gampelaura...

Snakket med en dame her en dag, som lurte på om ikke dagene blir kjedelige. Man skulle kanskje tro det, når en bare ligger våken og stirrer i veggen, men nei, blåmann er for aktiv. Det er for mye kaos. Får ikke tid til å slappe av eller kjede meg.

I dag var jeg hos behandler, etter en relativt heftig motivasjonsøkt med meg selv kom jeg meg avgårde... ble litt forsinka, men men. Jeg har ikke vært så flink til å møte der i det siste. Men nok om det. Jeg var der i dag, og jeg skal ikke prøve å påstå at jeg husker spesielt mye av det som ble sagt, jeg var for langt inne i blåmannland. Men en ting fikk jeg med meg, hun ønsker og søke plass til meg på Gausel. Der har de en botreningspost for unge voksne. Jeg var kanskje litt negativ. Prøvde iallefall å si at det går jo greit å bo hjemme, jeg har jo ikke akkurat blitt verre av det? Hvorpå hun svarer: Du har iallefall ikke blitt bedre...
vi får se, sannsynligheten for at jeg får plass der er vel minimal. Men den tid den sorg... eller var det glede?

Over og ut.