Livet er en dans på roser..

Men som sagt tidligere, så danser jeg på torner for tiden. Jeg passer på hvert steg, hvert ord jeg sier, hver tanke jeg deler. Hver person jeg er med. Jeg styrer unna, vurderer og konkluderer. Tar meg en time out når det trengs.
Jeg liker ikke denne Cathrin, Cathrin som ikke klarer å være våken en hel helg på stevne... Cathrin som måtte gå å legge seg 2 ganger på lørdag på dagen, for der var tomt. Ikke fordi jeg hadde gjort så mye, jeg hadde tross alt bare ridd 1 disiplin første gang jeg la meg... Jada, jeg måtte opp klokka 7, noe som strider mot alle mine prinsipper, men jeg pleide å klare det. 5 timer søvn, så en hel dag med skole og jobb. Det går ikke lenger. 2 disipliner red jeg på lørdagen. Ja, jeg måtte bruke alle mine krefter på å få gampelaura til å bevege på flesket i rett gangart, men uansett, det var i 5 min... max. Jeg bruker så ufattelig mye krefter på å smile, på å late som om alt er fint, på å prøve å fokusere på noe annet enn alle de destruktive planene som svirrer rundt.. På å begrense "stemmekjøret" som jeg endelig kan innrømme at eksisterer.

På å kontrollere. Kontrollere reaksjoner på ting som blir sagt, kontrollere følelser som kommer, impulser, skadetrang, suicidalitet, destruktivitet.

Negative tankemønster som er så forbanna vanskelige å bryte. Fristelsen til å bare gi seg hen. Til å la blodet flyte, eller vise pillene vei til magesekken, gjerne akkompagnert av noe sterkere enn brus... Til å la alt fare.

Ønsket om en pause. Gjerne en evigvarende en. Nå ser jeg ikke så mange muligheter til å få den pausen, og det skremmer meg. Kontrollen er så enormt vekslende.

Men jeg holder ut jeg, for det er jobben min.