Motivasjonen er ikke helt tilstede...
Diskuterte litt med ei her en dag, om hvofor folk selvskader. Det virker som at mange i helsevesenet har en oppfattelse om at alle som skader seg, gjør det for oppmerksomhet. Derfor er det en god strategi å snakke minst mulig med dem om selvskading, spesielt når de er inne for å sy.
Hva tenker dere om dette?
Hvordan er det greit å bli møtt?
Jeg kan forsåvidt bare snakke for meg selv... Og det har jeg tenkt og gjøre nå.
Jeg skader meg iallefall ikke for oppmerksomheten, ja, det hender når behandler spør hvordan det går at jeg svarer med: "mye legevakt i det siste" så har jeg liksom sagt noe om det, men det er ikke slik at jeg roper det ut til alle og enhver... Om så var at noen, eller jeg, skadet for oppmerksomhet, er ikke det i seg selv ganske sykt da? Bør ikke det i like stor grad tas alvorlig?
Når en pasient kommer inn på legevakten, med mange kutt som må sys, som er ganske ferske, kanskje bare en time gamle, bør ikke den pasienten møtes med like stor medmennesklighet og respekt, som den som kommer inn med forstuet ankel? Bør det ikke antas at denne personen har et ganske stort følelsesmessig kaos inni seg akkurat nå? At denne personen kanskje hadde hatt godt av å få luftet noen tanker mens man blir sydd? eller lappet sammen på annet vis? Kanskje man kunne lappet sammen litt av psyken samtidig som man lapper sammen kroppen?
Bør det ikke tas på alvor at en selvskader sier at bedøvelsen ikke virker godt nok ennå, like mye som man tar på alvor at tømmerhuggeren som har hugget seg i låret sier at bedøvelsen ikke virker? Eller skal vi liksom tåle mer fordi at vi har gjort det selv? Tror dere ikke at det er vondt nok for oss at vi har "falt" nok en gang, om vi ikke skal bli møtt med nedlatende blikk og i noen tilfeller kommentarer?
Jeg mener at man bør kunne forvente det... Å bli møtt med respekt altså...
Selv er jeg så heldig at 90% av gangene jeg har vært nødt til å bli lappet sammen har jeg blitt møtt på en positiv måte... Men alikevel er det de 10 siste prosentene som sitter igjen. Men jeg vet at rundt omkring i det ganske land sitter det mange som har vært mindre heldige.
Jeg mener selvsagt ikke at vi skal dulles med, eller "oppfordres" til å komme tilbake, men at man må kunne forvente en viss respekt det mener jeg...
Noen andre tanker om dette? kjør diskusjon!
Ingen er mindre verdt selv om man er selvskader! ...
ReplyDeleteJeg tror. Altså, jeg som et menneske som er meg med alle mine fordommer og erfaringer, jeg tror. At dette kan sies om absolutt alle kroniske sykdommer. I mitt liv har jeg opplevd tragedier der helsepersonell ikke har visst hvordan de skal opptre. Sånn er det bare.
ReplyDeleteJeg har også opplevd andre aspekter ved livet, mest negative, men også positive. Hjernen er skapt slik at vi ser mer av det vi fokuserer på, og om man fokuserer på det negative ved noe, så ser man mer av det. Og det negative er så mye mye enklere å huske i lang tid.
Om man ikke tenker noe på det negative og later som det ikke finnes, fortrenger man det, og det mener jeg heller ikke er sunt. Det man må forsøke å gjøre er å se på det negative, registrere hva som skjedde, og så undersøke om man som menneske kan lære noe av det.
Hos tannlegen, f.eks, må jeg ALLTID fortelle på forhånd hva jeg trenger at de gjør. Jeg trenger at de forteller på forhånd hva de skal gjøre med meg. Og da klarer de som oftest det.
Alle har forskjellige behov, og om jeg var en selvskader, hadde jeg gjerne hatt helt andre behov hos legevakten enn det du har.
Gjennom alle tragediene jeg har hatt nært innpå livet, har jeg lært at mennesker rundt meg, selv helsepersonell, ikke er annet enn mennesker med følelser og usikkerheter og utilstrekkeligheter. Akkurat som jeg.
Let etter det gode i livet, grip tak i det med begge hender, og legg det under lupen for å se på det. Så kan du forstørre det og henge det på veggen. Plutselig har du tapetsert hele rommet ditt med gode ting. :-)
*klem*
At helse personell ikke vet hvordan de skal opptre eller hva di skal si eller gjøre i en gitt situasjon, er en menneskelig svakhet, om du nå er sykepleier, rørlegger eller bartender.
ReplyDeleteHelsepersonell av varierende slag, burde likevel være bedre "trent" enn og slenge fra seg kommentarer, blikk eller hva som helst.. Det største problemet er av psykisk helse ikke blir snakket nok om, og de får ikke nok eller rikigt innsikt og "opplæring" innen for det.
Oppmerksomhets søkende eller ikke, det er ofte like, eller vertfall lignende bakgrunn for skadene, og ALLE fortjener og bli møtt med respekt! Om en ikke kan forstå situasjonen, så er det ingen grunn til og være nedlatende mot den en behandler.
For en tid tilbake, var jeg inne på legevakten i ett spansk talende land, for å få sydd ett uheldig kutt i hånden. Jeg, som 18åring, er flinkere i engelsk enn mine foreldre, men opplevde og bli snakket over hodet på, av legen (som var østerriker e.l). Kanskje ikke en sammenlignbar situasjon, men var det ikke min hånd han skulle sy i?
Mangelen på respekt og forståelse er stor, innenfor ett yrke som er bygget på og behandle medmennesker i en hver situasjon!
Psyken er mye vanskeligere og "lappe sammen" enn en brukken fot, eller kuttskader, og dette er noe mange ikke forstår. På tide å dra hodet opp av sanden å kikke seg litt rundt ..
Er utrolig styrkende og lese det du skriver.
Du er så tøff som setter ord på tankene dine, og deler dem. Det krever mot !
Jeg er veldig enig i det du sier. Men jeg tror kanskje feilen ligger i at de ikke helt vet hvordan de skal takle situasjonen. Greit nok de har helsefagelig kompetanse, men ja. Enkelte leger virker i hvertfall til å ha litt mangel
ReplyDeletepå hvordan man formidler og snakker med folk.
Du er veldig tøff og modig som klarer å dele dette med bloggverdenen :)
Takk for at du tar opp dette viktige og alvorlige temaet! Jeg tillater meg å legge ved mitt innlegg om samme tema som jeg skrev for en tid tilbake. Du hae en flott blogg
ReplyDeletehttp://vargas12.wordpress.com/2010/04/12/selvskading/
Hilsen vargas12
Veldig bra skrevet! Jeg deler samme meninger som deg!
ReplyDeleteTakk for alle kommentarer. Det varmer:D
ReplyDeleteHei! Nå har aldri jeg selvskadet meg så kraftig at det har vært påkrevet å kontakte helsevesenet, så jeg skal bare snakke for meg selv og min erfaring. Og det er, at når man sitter med følelser så uutholdelig vonde og føler seg som verdens verste og styggeste lille dritt, så må man bare GJØRE noe. Og det jeg har gjort, er å påføre meg selv smerte ved å skjære meg til blods i armene. Og - det hjelper faktisk, livet blir på en måte utholdelig igjen, man kan glemme det som gjør så vondt. Ikke vet jeg hvorfor, om grunnen er at man tar fokus vekk fra de vonde følelsene eller det at man på en måte straffer seg selv, får som fortjent, og dermed blir lettere til sinns... jeg vet faktisk ikke, jeg vet bare at det har hjulpet. Og det hadde INGENTING med oppmerksomhetsbehov å gjøre, jeg forsøkte å skjule armene mine så godt det lot seg gjøre de gangene jeg gjorde dette her. Men det er mange år siden nå, og arrene er knapt synlige lenger.
ReplyDeleteUten at jeg vet nok om hvorfor selvskadere skader seg selv, minner adferden litt om rusadferd. Og man hverken drikker eller ruser seg for å få oppmerksomhet - man bruker rusmidler til å dempe angst og indre uro.
ReplyDeleteAndre måter å dempe angst på er tvangshandlinger, som å måtte ta på alle skoene i en bestemt rekkefølge før man går ut, åpne og lukke døren så og så mange ganger, snu seg til venstre og høyre et bestemt antall ganger før man kan gå ned trappen, ta trinnene i en helt bestemt rekkefølge osv osv. Noen ganger kan mennesker som lider av tvangshandlinger ende opp med så kompliserte mønstre som MÅ utføres, at de blir låst til huset og ikke kommer seg ut av det. Brytes én regel, dvs gjør man noe "feil" eller glemmer rekkefølgen, må nemlig gjerne hele ritualet startes på nytt.
For men minner selvskading om tvangshandlinger og det jeg kaller "rusadferd", og rus demper angst.
Én forklaring er at belønningssenteret aktiveres når det frigjøres endorfiner, og selvskading er like effektivt som påført skade når det gjelder å sette i gang endorfin- og adrenealinproduksjonen i kroppen. Og det er ikke bare selvskadere som jakter endorfiner: En manisk jogger, en sånn som Må jogge tre ganger om dagen eller mer, er også på endorfinjakt.
En annen ting joggeren og selvskaderen deler, kan være at handlingen krever så mye fokus at resten av verden "forsvinner". Dermed dempes angsten.
Myten om rusadferd heter at den er selvvalgt, og at "ingen tvang ham til å drikke", "hun kan jo bare slutte med tvangshandlingene", "det er bare å ta seg sammen". Men angst er ikke selvvalgt, og angst MÅ mestres på en eller annen måte. Hvordan man mestrer den, hvilke metoder man velger, varierer. Men den må mestres, kontrolleres eller finne et utløp. Når det ikke blir gitt et godt nok tilbud i form av behandling som virker, vil den som lider av angst måtte finne egne måter å leve med angsten på. Hverken rusmisbruk, tvangshandlinger, spillegalskap eller selvskading er selvpåført mer enn angsten som ligger bak avhengigheten er det.
BeritB
JEG er enig meg deg! Takk for at du fikk meg til å innse at jeg må finne frem drømmen min igjen om å jobbe med folk som sliter med psyken, å følge den! En med erfaringer kan hjelpe mer enn en med lang skolegang og ingen erfaringer! ALLE burde blitt tatt like godt hånd om uansett hvordan skaden deres ble påført dem!
ReplyDeleteKjenner meg godt igjen i det du skriver. Driver med selvskading selv og har opplevd mange ganger når jeg kommer til enten fastlege eller psykoleger at de begynner å snakke om noe helt annet når jeg forteller om mine siste skader. Må bare nevne at det faktisk ikke gjelder siste gangen jeg skadet meg..da var plutselig legen interesert i hvordan jeg hadde gjort det osv...det satt meg litt ut og jeg lurer på om det var en ny stategi ifra hans side?
ReplyDeleteThis comment has been removed by the author.
ReplyDeleteHer kommer en vinkling fra "psykisk frisk" (i den grad det går an å være det..):
ReplyDeleteDet er to ting som gjør det vanskelig å snakke om selvskading; den ene er tankene om å gjøre det selv (hvem har ikke hatt dem), den andre er om en gjør det bedre eller verre å faktisk prate med vedkommende om det.
For min del tenker jeg kanskje at jeg ville synes det vanskelig å snakke om nettopp av den grunnen av jeg får bilder i hodet når folk snakker, og tror kanskje ikke jeg er den eneste. Vi ser for oss ting, og selvgjordte skader er kanskje noe av det vanskeligste å se for seg. Ikke fordi jeg ikke får til å se det for meg, men fordi jeg lever meg altfor mye inn i situasjonen og kan til tider "kjenne" smerten...
Jeg tror også det er lettere å ha sympati med de som blir påført skade av ulykke eller andre personer enn dem selv. No offence men selvskadere gjør det jo faktisk selv. Og så tror jeg det er viktig det som nevnes med at vi er ingen tankelesere, så noen ganger må du si hva du har behov for for at folk skal kunne vite...
sv: jeg tror i grunn ikke jeg gjør det heller ,men jeg har hørt at folk synes det er fælt. En ting jeg synes er fælt er skrapelyder med gaffel/kniv mot talerken og fargelegging med tusj. Får gåsehud bare av å skrive om det.
ReplyDeleteDet skjønner jeg. Men du er veldig tøff. Det håper jeg at du vet:)
Småen: jeg har ingen problem med å bli møtt på "rare" måter av folk som ikke har noen forutsetning for å forstå, altså mannen i gata, MEN, jeg mener å kunne forvente at helsepersonell har vett nok i skallen til å forstå at vi ikke gjør det for gøy... Jeg tror ikke noen som selvskader ønsker å bli syns synd på, men å bli vist respekt det tror jeg er et ganske universelt ønske enten du er frisk eller syk...
ReplyDeleteBeritB: koselig å se at du fant veien inn her:D takk for en velgjennomtenkt og godt formulert kommentar (som alltid) Jeg tror du har rett i mye av det du skriver.
I tillegg tror jeg at for mange selvskadere er straff ganske sentralt...
Oddy, moppeti og anonym: takk for kommentarer:D det setter jeg veldig pris på:D
Det handler kanskje om å være redd for ting man ikke vet hva er. De har ikke de emosjonelle erfaringene til en selvskader og handler ut fra sine egne. Jeg har heller ingen erfaring med selvskading og tråkker på tynn is her, men jeg ble skikkelig sint på ei venninne som ringte og klagde på ei hu bodde sammen med. Jenta hadde kutta seg opp på badet og det var masse blod, som venninna mi måtte vaske. Hun mente at selvskaderen kunne vel gått ut i skogen og grisa i stedet... Til og med jeg skjønner at den jenta trenger hjelp, ikke kjeft.
ReplyDeleteAnyway... det ligger en award i bloggen min hvis du vil ha den. Jeg syns du fortjener den.
Jeg er så enig! Heldigvis er jeg bare blitt møtt slik en gang, men fy faen, aldri igjen. Han satt heldigvis bedøvelse, men langt i fra nok, og han ventet ikke en gang før han begynte. Jeg lå og grein, men beit tenna sammen fordi jeg ikke turte å si noe. "Går det bra?", spør sykepleieren. "Nei, det gjør vondt", piper jeg, og selv om hun prøver å si i fra til legen, fortsetter han som om ingenting har skjedd, før han meddeler at "det gjorde vel vondt i natt og..."
ReplyDelete- det burde ikke finnes slike drittsekker, og som du sier, uansett skade fortjener man like mye respekt. Jeg er enig i at man ikke skal oppfordres på noe vis til å komme tilbake, men legen skal gjøre sin jobb, og behandle deg som om det var et uhell.