Motivasjonen er ikke helt tilstede...
Diskuterte litt med ei her en dag, om hvofor folk selvskader. Det virker som at mange i helsevesenet har en oppfattelse om at alle som skader seg, gjør det for oppmerksomhet. Derfor er det en god strategi å snakke minst mulig med dem om selvskading, spesielt når de er inne for å sy.
Hva tenker dere om dette?
Hvordan er det greit å bli møtt?
Jeg kan forsåvidt bare snakke for meg selv... Og det har jeg tenkt og gjøre nå.
Jeg skader meg iallefall ikke for oppmerksomheten, ja, det hender når behandler spør hvordan det går at jeg svarer med: "mye legevakt i det siste" så har jeg liksom sagt noe om det, men det er ikke slik at jeg roper det ut til alle og enhver... Om så var at noen, eller jeg, skadet for oppmerksomhet, er ikke det i seg selv ganske sykt da? Bør ikke det i like stor grad tas alvorlig?
Når en pasient kommer inn på legevakten, med mange kutt som må sys, som er ganske ferske, kanskje bare en time gamle, bør ikke den pasienten møtes med like stor medmennesklighet og respekt, som den som kommer inn med forstuet ankel? Bør det ikke antas at denne personen har et ganske stort følelsesmessig kaos inni seg akkurat nå? At denne personen kanskje hadde hatt godt av å få luftet noen tanker mens man blir sydd? eller lappet sammen på annet vis? Kanskje man kunne lappet sammen litt av psyken samtidig som man lapper sammen kroppen?
Bør det ikke tas på alvor at en selvskader sier at bedøvelsen ikke virker godt nok ennå, like mye som man tar på alvor at tømmerhuggeren som har hugget seg i låret sier at bedøvelsen ikke virker? Eller skal vi liksom tåle mer fordi at vi har gjort det selv? Tror dere ikke at det er vondt nok for oss at vi har "falt" nok en gang, om vi ikke skal bli møtt med nedlatende blikk og i noen tilfeller kommentarer?
Jeg mener at man bør kunne forvente det... Å bli møtt med respekt altså...
Selv er jeg så heldig at 90% av gangene jeg har vært nødt til å bli lappet sammen har jeg blitt møtt på en positiv måte... Men alikevel er det de 10 siste prosentene som sitter igjen. Men jeg vet at rundt omkring i det ganske land sitter det mange som har vært mindre heldige.
Jeg mener selvsagt ikke at vi skal dulles med, eller "oppfordres" til å komme tilbake, men at man må kunne forvente en viss respekt det mener jeg...
Noen andre tanker om dette? kjør diskusjon!
