Changes

Var hos behandler på tirsdag, og fikk vite at hun skal slutte. Det er selvsagt veldig trist, for jeg føler virkelig at vi har en god relasjon. Reiste dit med intensjoner om å be om mer målrettet behandling, jeg ønsker virkelig å bli frisk, det livet jeg har levd til nå er ikke nok, jeg ønsker virkelig å ha det bra, å kunne si ja, la oss dra på den turen om 3 måneder. Uten forbehold. Å la vennegjengen slippe å ta forbehold om jeg er i form eller ikke.

(bildet er googlet)

Det utgikk jo selvsagt, spørsmålet om målrettet behandling altså. Så kom spørsmålet om hva jeg tenkte om ny behandler. Måten hun spurte på, fikk meg til å ane ugler i mosen, så jeg ba henne si hva hun tenkte. Og det viser seg at hun i utgangspunktet ikke tenker at jeg trenger videre henvisning. Betyr det at jeg er frisk? Nei, på ingen måte, men hun mente det var tilstrekkelig med psykiatrisk sykepleier som jeg har. Jeg fikk meg ikke til å si så mye om det på tirsdag, men tenker at jeg må få sagt noe om hva jeg tenker nestegang, hun skal jo være der ut juni. Så det er ikke noen brå avslutning uansett.

Jeg mener at jeg trenger ny behandler, jeg har gått til poliklinisk behandling i 8 år, og føler at jeg trenger at avslutningen kommer fordi jeg mener at jeg er klar til å stå på egne ben,  ikke fordi at hun skal slutte. Jeg har ett ønske om å bli frisk, og jeg trenger hjelp på den veien, jeg trenger å lære nye mestringsstrategier. Ja, jeg har psyk. sykepleier, men jeg har forstått det sånn at de, iflg. loven ikke har lov å drive behandling. De skal være ett supplement, og hjelpe meg med praktiske ting. Ikke føler jeg at jeg har så voldsomt fantastisk god relasjon med psykepleieren heller.

Er jeg for storforlangende? Sykeliggjør jeg meg selv? Er det det som er problemet?

Jeg har full forståelse for at hun skal slutte, sånn er det bare, ingenting å gjøre med det. Men i det øyeblikket hun sa at hun ikke ville henvise meg videre, følte jeg meg avvist. Og destruktive meg våknet til liv.

-er jeg ikke syk nok?

-hva må jeg gjøre for å være syk nok?

-hvor alvorlig må jeg skade meg? Kanskje ett selvmordsforsøk er det som skal til?

Heldigvis har jeg mange gode venner rundt meg som var enige med meg, derfor klarte jeg å roe meg helt ned, og ikke handle på disse syke tankene. Jeg kjenner at skadetrangen har våknet ennå mer til liv, men det går bra, det må gå bra! Jeg VIL at det skal gå bra!

(bildet er googlet)

Jeg skal gå bakken, men jeg trenger at noen holder i tauet.