Goodbye kontroll

I dag røyk kontrollen. Men onkel politi kom sånn ca når den røyk, og jaget meg bort... Så da ble det hele straks litt vanskeligere... En tur på legevakten litt senere på natten, men klarte heldigvis (?) å snakke meg utav en tvangsinnleggelse..

Så i morgen blir det stevne på meg og gampelaura...

Livet er en dans på roser..

Men som sagt tidligere, så danser jeg på torner for tiden. Jeg passer på hvert steg, hvert ord jeg sier, hver tanke jeg deler. Hver person jeg er med. Jeg styrer unna, vurderer og konkluderer. Tar meg en time out når det trengs.
Jeg liker ikke denne Cathrin, Cathrin som ikke klarer å være våken en hel helg på stevne... Cathrin som måtte gå å legge seg 2 ganger på lørdag på dagen, for der var tomt. Ikke fordi jeg hadde gjort så mye, jeg hadde tross alt bare ridd 1 disiplin første gang jeg la meg... Jada, jeg måtte opp klokka 7, noe som strider mot alle mine prinsipper, men jeg pleide å klare det. 5 timer søvn, så en hel dag med skole og jobb. Det går ikke lenger. 2 disipliner red jeg på lørdagen. Ja, jeg måtte bruke alle mine krefter på å få gampelaura til å bevege på flesket i rett gangart, men uansett, det var i 5 min... max. Jeg bruker så ufattelig mye krefter på å smile, på å late som om alt er fint, på å prøve å fokusere på noe annet enn alle de destruktive planene som svirrer rundt.. På å begrense "stemmekjøret" som jeg endelig kan innrømme at eksisterer.

På å kontrollere. Kontrollere reaksjoner på ting som blir sagt, kontrollere følelser som kommer, impulser, skadetrang, suicidalitet, destruktivitet.

Negative tankemønster som er så forbanna vanskelige å bryte. Fristelsen til å bare gi seg hen. Til å la blodet flyte, eller vise pillene vei til magesekken, gjerne akkompagnert av noe sterkere enn brus... Til å la alt fare.

Ønsket om en pause. Gjerne en evigvarende en. Nå ser jeg ikke så mange muligheter til å få den pausen, og det skremmer meg. Kontrollen er så enormt vekslende.

Men jeg holder ut jeg, for det er jobben min.

56 timer igjen

til meltdown.... tipper jeg... Det føles godt, samtidig som det ikke føles godt... litt blanda altså... Men det er overkommelig... 56 timer, og bare 5 av de alene... resten har jeg ikke muligheten... Jeg skal jo bo sammen med 3 andre i en buss i helga...

så sånn er det...nå skal jeg pakke full fart, så er det avgårde for å se om en kan finne en billig stevnejakke.. Min har nemlig krympet i skapet...

Hold ut... Bare smil

jeg smiler jeg, smilet når kanskje ikke øynene, men for ett utrent øye, så smiler jeg iallefall.

Livet går ikke på skinner om dagen, men jeg skal, JEG SKAL holde ut. Bare til søndag. Bare 89 timer igjen. til jeg kan slappe av, la alt fare. La det gå som det vil. 89 timer. Det kan gå. Men for now så smiler jeg.

Helgen skal tilbringes på stord. Sydvesten. Jeg skal ri kl 8 lørdags morgen... ufint... Tenkte at jeg gledet meg til å se alle finalene på søndag, men så viser det seg at jeg må ri finale selv også.... Skummelt men gøy. Så er det bare noen timer hjem, før jeg kan la det destruktive vinne...

Smil, bare smil.

Dette er skadebegrensning...

Bare så dere ikke får noen forventninger til innhold eller noe.. skadetrangen er enorm akkurat nå, men da jeg på en måte skal være leder på konfleir i helga, så vil jeg prøve å holde armene mine noenlunde funksjonelle... Så da utsetter vi, gjør noe annet. Anything.

I går natt vasket jeg huset... godt med alt som er gjort har jeg hørt... lurte litt på om jeg skulle gjøre det igjen i natt, men det må da være grenser... Jeg kunne selvfølgelig gått en tur, men her hagler det, og regner, og blåser, så det var liksom ikke så veldig fristende det heller... Jeg har spist, ja faktisk, og sett på tv, spillt spill lest gjennom sikkert 1000statuser på face. Og sjekket innom en haaau med blogger. Så sa det liksom stopp, og natten er jo ennå ung.

Jeg er redd for at dette er ett nytteløst prosjekt, trangen til å gi seg hen er så stor. Jeg er destruktv om dagen, i alle situasjoner. Jeg har vært hjemme alene nå i en uke, og sa nei til f.eks hyttetur i helga, fordi jeg ville være hjemme å skade meg. Hvor sykt er ikke det?? *riste på hodet*

Det å stå opp om morgenen er en evig kamp. Og hvis jeg ikke har planer. Så blir dagen fort tilbragt i senga, iallefall til jeg føler at jeg må ut for å trene gampelaura...

Snakket med en dame her en dag, som lurte på om ikke dagene blir kjedelige. Man skulle kanskje tro det, når en bare ligger våken og stirrer i veggen, men nei, blåmann er for aktiv. Det er for mye kaos. Får ikke tid til å slappe av eller kjede meg.

I dag var jeg hos behandler, etter en relativt heftig motivasjonsøkt med meg selv kom jeg meg avgårde... ble litt forsinka, men men. Jeg har ikke vært så flink til å møte der i det siste. Men nok om det. Jeg var der i dag, og jeg skal ikke prøve å påstå at jeg husker spesielt mye av det som ble sagt, jeg var for langt inne i blåmannland. Men en ting fikk jeg med meg, hun ønsker og søke plass til meg på Gausel. Der har de en botreningspost for unge voksne. Jeg var kanskje litt negativ. Prøvde iallefall å si at det går jo greit å bo hjemme, jeg har jo ikke akkurat blitt verre av det? Hvorpå hun svarer: Du har iallefall ikke blitt bedre...
vi får se, sannsynligheten for at jeg får plass der er vel minimal. Men den tid den sorg... eller var det glede?

Over og ut.