Om å ikke høre til.

På mange vis hører jeg til mange steder. Jeg har ett stort hestenettverk, Jeg har venner fra skoletiden, venner jeg har møtt i div kristne sammenhenger, noen musikkvenner, noen syke venner. Og mange gode venner.

Alikevel har jeg på en måte ikke en gjeng. De fleste av mine venner har sin egen gjeng. En gjeng hestejenter, noen har barndomsvenninner som de treffer. Og selv om jeg på ingen måte er ensom. Så er det en ting som for meg noen ganger er tøft.

Noen ganger tenker jeg, hvem er min beste venn? Og for all del, Det er egentlig ikke mangel på kandidater, men de fleste har noen andre som er deres nr1. Jeg ser greys på ny nå, og som meredith og grey sier om hverandre.. Your my person. Hvem er min person?

Dette er vel kanskje definert som ett luksusproblem, jeg er klar over det. Mange der ute har jo ingen kandidater å vurdere en gang. men alikevel vil jeg skrive litt om det. For det å være ensom i mengden er ganske vondt periodevis.

Når noen har bursdag feks, i disse sosiale medier tider, så legges det ut mer og mindre fotogene bilder av bursdagsbarnet.. Så lurer jeg på, hvem ville jeg sendt sånne tullebilder til? Og hvis jeg sendte ut noen, hvem ville lagret dem og brukt dem "mot"meg ved neste bursdag?
Små ting kanskje, men det å føle at man hører til ett sted i en gjeng, det er noe jeg savner.


Nå håper jeg ikke at noen av mine får helt noia og vil inkludere meg i sine gjenger pga dette innlegget, for det ville vært ennå værre en dagens situasjon. Jeg har venner, nei for søren jeg har mange, gode, fantastiske venner. Det er bare det at jeg ikke hører hjemme i deres gjenger.

Ok, nok gjentakelser for ett innlegg. ensomhet der altså, midt i en hau med flotte venner;)

Og ja forresten, 55 dager skadefri. hurra eller noe...