Hvem kan segla førutan vind?

Nå sitter dere vel og nynner etter å ha lest overskriften? Ikke? Det gjør jeg.. Den sangen er så nydelig synes jeg.. Og så utrolig sann... Jeg kan segle uten vind, jeg kan ro uten årer, men å skilles fra vennen min uten å felle tårer, det går ikke..

Jeg er inne i en tøff periode som dere kanskje forsto i forrige post. Og det eneste som har holdt meg oppe den siste uka er vennene mine, som har vært så flinke på å hente meg, og ta meg med på alt mulig... Eller, alt mulig er vel kanskje å ta litt hardt i, men iallefall i stallen og på tur.. I dag fikk jeg til og med lokket L til å kjøre meg til tryggvi, fordi jeg ikke helt får til det med buss om dagen... Gode venner er gull verdt!

så hvorfor kan jeg ikke nyte det at jeg har gode venner.. isteden så går jeg å tenker at jeg ikke fortjener det... At jeg burde kutte kontakt med alle, så jeg slipper og såre dem.. hold kjeft vrangtanker, dere er ikke sanne..

Jeg vet det, eller fornuften min, friske meg, vet det, hvorfor lar jeg megselv bruke så uendelig mange timer på disse tankene da? Det er unødvendig og slitsomt...

Dette ble merr kaos enn noe annet, men det er greit, det gjenspeiler vel litt hvordan det ser ut inni meg akkurat nå....