Å være i forkant

Det å være i forkant, å gjenkjenne signalene, avverge, var for meg helt ukjent for ett år siden. Jeg kunne kanskje kjenne igjen signalene. Men skulle alltid være så forbanna selvhjulpen. Ikke be om hjelp, for det fortjente jeg ikke.

Hadde prøvd ett par ganger på å få innleggelse uten blod og gørr, men aldri blitt møtt på det. Og da er blåmann( borderline) skrudd sammen slik at alt er svart hvitt, og at jeg dermed ikke kan be om innleggelse neste gang, for det fortjener jeg ikke, ikke syk nok.

Fra i fjor til i år har det skjedd en del ting, jeg har blitt enormt mye flinkere til å ta plass. Til å tenke at jeg fortjener hjelp, selv om jeg ikke må sy eller tvangsinnlegges. Jeg har lært at det funker å ringe noen, at legevakten heller tar meg inn til ett kvarters samtale med en sykepleier før det går galt. Heller det enn å måtte sette av både lege og sykepleier til sammenlapping i flere timer..

De har fortalt meg det, hver gang jeg har turt å ringe, at det er bra at jeg ringer. Nå har de sagt det så ofte at jeg klarer å tro på det selv også.

Så mye flinkere har jeg blitt at jeg klarte å krysse den største grensen, å be om og takke ja til innleggelse i oktober. At jeg klarte å si noe om at dps med åpne dører ble for usikkert. At jeg flere ganger i løpet av den innleggelsen klarte å be om hjelp når skadetrangen kom, slik at jeg ikke skadet meg. At jeg flere ganger, selv om jeg i utgangspunktet hadde smuglet dem inn, klarte å gi fra meg barberbladene.

Jeg liker dette med å være i forkant. Det føles godt å kjenne seg selv så godt.. Det føles godt og klare å trosse Blåmann så ofte som jeg gjør.

Siden sist

For noen er desember preget av forventning og glede, gjerne iblandet litt stress, og kaos. For meg er desember ofte preget av stress og indre uro, og en evig kamp om å komme til hektene igjen før jul.
Oktober og November har nemlig ofte vært preget av destruktivitet og depresjon. I år var intet unntak. I oktober var jeg jo innlagt, november har vært brukt til å klamre seg fast, beholde kontrollen. Ikke handle på impulsene. Dra seg opp av hengemyra, alt går saktere, og det eneste jeg har lyst til er å sove. Men jeg har klart å ikke bosette meg i senga, har prøvd så godt jeg kan å oppretholde de daglige aktivitetene. Og har stort sett klart det. Det er første gang på fryktelig mange år at jeg har kommet meg gjennom november uten å ha tilbragt en eneste hel dag i senga.
Jeg håper jeg kan klare å kjenne litt på adventsgleden i desember. Men har ikke alt for store forhåpninger. Jeg er ikke så glad i jul nemlig, så det er ikke akkurat noe å glede seg til. I år skal julen feires i Ålesund. Hos min mor, og det er litt blandede følelser involvert for å si det sånn.
På skadefronten går det fortsatt bra, selv om det ikke akkurat er lekende lett, så er det 13 mnd skadefri i dag. Godt fornøyd med det:)

Over ett år.

Over ett år har gått siden jeg lå fastspendt i en belteseng på sykehuset og ble sydd. Over ett år siden jeg sist tok den vanskelige telefonen til legevakten, og sa ordene: "jeg har skadet meg litt"

Over ett år har gått siden jeg mistet kontrollen og sydde godt over 100 sting på en gang. Over ett år.

Jeg er stolt, litt iallefall, men samtidig kjenner jeg at savnet kommer av og til. Jeg kjenner på trangen til å straffe meg selv. Jeg kjenner på desperasjonen som bygger seg opp, men som jeg ikke får utløp for. Den vanvittige uroen. Jeg vet at kutting ikke er løsningen, det løser faktisk ingenting. En ørliten lettelse ett lite sekund kanskje. Men det er det ikke verdt.

I fjor på denne tiden satte jeg meg ett hårete mål. 1 år skadefri. Ingen trodde på det, ikke jeg selv engang. Men målet var satt, og på det året har jeg rispet meg 1 gang. Til tross for både dødsfall og kreft i nær familie. Det hadde jeg aldri trodd.

Nå er året over, målet er nådd, og jeg kunne, som så mange ganger før, gitt blaffen i alt. Falt tilbake til gamle mønster, og begynt på ny med skading. Men jeg er lysten på å fortsette. Jeg er ikke helt der at jeg klarer å sette nytt års mål helt ennå, men kanskje om en stund. Jeg fortsetter iallefall i samme spor og ser hvor det ender.

Å bli hørt, møtt og forstått

For noen uker siden bygde det seg opp, og toppet seg.. Kontrollen var minimal, jeg mistet den på ett tidspunkt, men klarte å ta den igjen før det gikk over alle støvleskaft, ringte legevakten, og traff frk fantastisk sykepleier. Fikk snakket litt med henne, og trodde vel jeg hadde ridd det av, men den gang ei. Plutselig ble alt fryktelig vanskelig, og jeg hev meg i bilen. Skulle ut på en siste svømmetur. Før jeg kom så langt ringte jeg opp igjen, for det hadde jeg lovet. Men så var det feil person som tok telefonen og jeg var klar til å gi blaffen i alt, og la på før jeg fikk sagt så mye mer enn navnet mitt.

Heldigvis skjønte også hun alvoret og fikk frk fantadtisk til å ringe meg opp igjen. Fikk tilbud om å komme opp, valgte å tolke det som en ordre og snudde bilen. Vel framme ble vi enige om at en innleggelse kanskje var lurt, selv om jeg så på det som ett kjempe nederlag, og ikke ønsket det. Jeg lot fornuften tale, og snakket med legen.

For kanskje aller første gang klarte jeg sette ord på hva jeg følte og tenkte i en slik setting, og var klar for å legge meg inn frivillig. Psyk ville det annerledes, og jeg fikk tilbud om vurderings samtale 8 timer senere. Jeg ble skuffet og redd, men valgte å ikke krangle på det, dro hjem og tok mer beroligende, og sovnet heldigvis etterhvert.

Når tiden kom for time på psykehuset hadde vrangtankene for alvor tatt tak igjen, og jeg var overbevist om at jeg ikke fortjente hjelp. Så jeg møtte ikke til time.

Neste natt ble det minst like tøft, jeg hadde nemlig satt en dato for noen mnd siden, og den var kommet. Tiden var inne. Jeg ønsker ikke å dø, men fortjener ikke å leve. Før det gikk over styr, plukket jeg opp telefonen og slo nummeret jeg kan så godt. Sykepleieren foreslo at jeg skulle komme opp, og på ny fikk jeg samtale med lege, atter en gang fikk jeg sagt noe om hvordan jeg tenkte og følte. Og denne gang sa jeg også at jeg trenger hjelp NÅ, ikke om 8 timer.

Legen hørte og denne gang ble han hørt på psykehuset også. For andre gang i historien kjørte jeg selv inn til psykehuset, frivillig innleggelse. Veldig merkelig følelse. Jeg var nesten helt sikker på at jeg ville bli sendt hjem med en gang, eller iallefall etter vurderingssamtale nummer to neste morgen. I det minste var jeg helt hundre prosent sikker på at dps ville være alternativet jeg ble tilbudt dersom jeg fikk ett tilbud.

Når morningen kom og legen var klar, sa jeg noe om at jeg følte jeg ikke hadde kontroll, at jeg var redd meg selv og at jeg trengte å bli sett, hørt og tatt på alvor, selvom jeg var i forkant og kom inn uten blog og gørr og drama.

Jeg fikk rett i at varatun var alternativet jeg fikk, men da sa jeg at det ikke føltes trygt nok, med åpne dører og personal som stortsett bruker dagene på telefon samtaler med folk som trenger hjelp føler jeg ikke det var det jeg trengte. Og responsen jeg fikk, var ok, vil du på b3? (lukket akuttpost) ja, hvis jeg kunne velge er det det jeg ønsker.

Jeg ble hørt, og fikk plass på B3.
Her ble jeg gang på gang hørt og sett og ofte møtt. De snakket meg gjennom flere episoder hvor jeg var klar til å skade meg, og virkelig hjalp meg over kneiken. Maten går lettere nå, selv om flere av vrangtankene sitter i, så er krisen over for denne gang. Jeg fikk til og med innvilget ønsket mitt om å ikke bli utskrevet en fredag, da jeg synes helg er super vanskelig.

Det er fryktelig godt å bli møtt på en sånn måte, selv om jeg har gått stille i dørene for første gang på fryktelig lenge.

Vrangtanker...

I det siste har det satt seg noen vrangtanker i hodet mitt, jeg vet det ikke er sånn det er, men alikevel er det vanskelig å handle i strid med dem..

Jeg har fått for meg at jeg ikke fortjener noe, det har jeg vel alltid tenkt, men har det siste året klart og overhøre det mer og mer. Nå har jeg hatt et lite tilbakefall om man kan si det sånn, og det går utover det meste.

Jeg fortjener ikke mat, så det blir det litt lite av, jeg fortjener ikke å gjøre noe gøy, så ridd har jeg ikke gjort siden hesten fikk sko.

Helga har vært grusom siden jeg har vært figurant på sporkurs, og det viste seg å være morsommere enn antatt, altså får jeg igjen for det på kvelden, med tanker om at jeg må skade meg eller aller helst dø.

Heldigvis var det kjent personal på jobb på ambulant team på dps, så nettene ble brukt på tlf med henne.

Jeg sprakk to ganger på selvskading sist uke, men det var samme dag, så jeg regner det som en.. Litt juks må være lov;)

Så, jeg jobber mot vrangtankene og håper å være i gang med det vanlige livet snart igjen.. Inntil videre ligger jeg litt lavt interrenget og prøver å samarbeide med vrangtankene heller enn å sloss.

Fra himmel til helvete.

Dagen var fin, våknet til nyvasket leilighet, gikk til gruppeterapi med glede, kom hjem og surfet gjennom inspeksjon av bygningsmassen, hadde noen timer med koselig småprat i fellesstuen. En kjapp tur i stallen, og kanonkjekt tv selskap av venninne hele kvelden. Så snudde det..
På 2 sekunder var alt det fine som blåst bort. Leste på lappen jeg fikk av fantastisk sykepleier alt jeg kunne... Du fortjener det står der. Fortjener hva da? Fortjener å ha det jævlig, fortjener å dø, fortjener iallefall å blø!
Ringte til beredskapen. Ukjent menneske med ikke vennlig stemme, søren at jeg er så sensitiv på det. Hev meg på tlf til legevakt. Hyggelig stemme i andre enden. Flaks. Lang samtale, du fikser dette, heia deg, osv. Så plutselig fikset jeg ingenting, barberbladet jeg lekte med ble dratt fort over armen, uten å tenke to raske kutt til... Ikke dypt, ikke sånn sy dypt iallefall... Hallo? Sier hyggelig stemme i andre enden, ble du borte? Nei, jeg bare skadet meg litt!
Om jeg ville komme opp å snakke litt med legen? Nei, liker ikke leger. Dårlig erfaring med sånt, men kan komme opp å snakke litt med deg.
Reiste opp, snakket ikke så mye, men fikk iallefdll stripset, hun mente det var på grensen til sying, sikkert ikke sett så mange kutt hun... Lot henne stelle det litt, så mister hun ikke nattesøvnen iallefall..
Så, 0 dager skadefri.. 332 sammenhengende ble det. Jeg tenker ny regning må bli 332 av 333 dager skadefri, så når jeg snart ett år alikevel...




Edit... Måtte endre fra 232/233 til 332/333, vi går da ikke hundre dager tilbake i tid pga ett litte feilsteg?

Distansen jeg har gått

I det siste har jeg snakket med en del folk som har kjent meg lenge og fulgt meg gjennom mye. Som har fått med seg både de dypeste nedturene og de største oppturene. Og alle, uten unntak har kommentert hvor langt jeg har kommet!

Det har for meg vært vanskelig å se at jeg har kommet noen vei i det hele tatt,Laila beskrev det så godt i sin blogg, det føles som man er ute å går i storm eller orkan, man går og går, men kommer ingen vei. Alikevel fortsetter man å gå.

Sist uke hadde jeg en kveld med skadetrang utav en annen verden, jeg var så sinnsykt nær ved å bare la alt fare. Men jeg ringte først til legevakten, turte ikke snakke med hun som tok telefonen, så til beredskapen, så satte jeg meg ned i fellesstua for å snakke med nattpatruljen, men ble ikke møtt på en ok måte, så da gikk jeg opp igjen for å drite i alt. Så tok jeg meg i det og ringte legevakten igjen, bestemte meg for at uansett hvem det var skulle jeg iallefall si hva problemet var, og ble møtt av frøken fantastisk sykepleier.

For ett år siden hadde jeg gitt opp etter den første telefonen, hvis jeg i det hele tatt hadde klart å ringe noen. Men denne gangen tok jeg kontakt 4 ganger med fire forskjellige folk, atter en gang svikter de som i teorien skal hjelpe, men legevakten stiller opp. Ikke nok med at jeg tok kontakt fire ganger, men jeg deo også opp til legevakten, fikk en liten samtale der, og kjørte hjem etterpå. Her ble det vanskelig igjen, og isteden for å tenke at jeg hadde fått nok hjelp så tok eg opp tlf atter en gang, og ringte legevakten, og fikk sykepleieren til å snakke meg gjennom det tøffestw jeg har gjort på lenge. Jeg kastet alt skade utstyret mitt, og for første gang på 13 år er hjemmet mitt barberbladfritt!

I går fikk jeg kommentaren: hadde du sagt for ett år siden at du skulle være 10 måneder skadefri på denne tiden neste år, hadde jeg aldri trodd deg!
Det hadde ikke jeg heller for å si det sånn, og hvordan det skjedde forstår jeg nesten ikke den dag i dag. Men her er jeg, nytt mål er satt og jeg har tro på at det skal gå veien! Jeg kjenner meg ferdig med skadingen, selv om trangen melder seg med mer eller mindre jevne mellomrom. Jeg tør ikke si t jeg har sluttet, men jeg har hele tiden nye mål å strekke meg mot og er rimelig fornøyd med det.

I gruppeterapi her om dagen satt jeg og fortalte hvordan deprwsjon artet seg for meg, og ble obs på at jeg snakket i fortid, som om jeg var ferdig med det. Det har jeg selvsagt ingen som helst garanti for, men jeg ser at det skal mer til nå enn før å trigge en nedtur. Før kunne en avlysning fra en venninne være nok til å velte hele lasset. Nok til at jeg ga meg hen til skading og selvmordsimpulser.

Nå har jeg klart meg gjennom min mors kreftdiagnose og tøffe beskjeder om at hun ikke kan bli frisk, og farfars død uten å være innlagt en eneste gang. Behandleren som satt ved siden av meg mens jeg snakket kom etterpå å sa at jeg har kommet veldig langt mens jeg har kjent henne, og det er ikke mange årene.

Store ting og forandringer har skjedd, og jeg innser at jobben jeg gjorde i de årene det stormet som værst, når jeg følte jeg sto på stedet hvil var verd det! Og jeg beveget meg fremover selvom jeg ikke følte det der og da.


Skadefrie armer med arr etter stormene som raste!

Når hver natt er en kamp

Uroen er altoppslukende, jeg rydder litt, vasker litt, legger meg, står opp igjen, prøver å se på TV, lese, skrive.. Men den helsikes høyrefoten vil ikke slutte å dirre...

Medisinerer, selvmedisinerer... Ingenting virker. Finner fram barberblader, vet at det bare hjelper i ett sekund, pakker det bort igjen. Leter etter mer piller, regner, kalkulerer. Pakker det bort igjen, orker ikke sykehus og stress.

Ringer febrilsk til legevakt, ukjent person på jobb, orker ikke snakke med dem. Ringer beredskapen, evneveik person på jobb, uaktuelt.

Bare litt blod gjør vel ikke noe? Vet at det er en kamp jeg ikke kommer til å vinne hvis jeg slipper demonene løs, klarer ikke slutte med litt..

Må vinne! Snart ett år.. Hold ut! Pust! Tell minutter!

STOLT!!

300 døgn har gått siden jeg sist hadde ett ublidt møte med barberbladet. Det har vært opp og nedturer, mange ganger har jeg funnet frem utstyret og gjort meg klar, men like mange ganger har jeg pakket det sammen og gjemt det bort.
Det har egentlig vært overraskende lett, selv om jeg har hatt noen rimelig tøffe dager og netter inimellom, så har det stort sett gått greit. Jeg har fantastiske venner som virkelig stiller opp når det røyner på, men som en klok dame sa: dette har du klart selv!
Og det er jammen sant for behandler har jeg ikke hatt i denne perioden, ikke ser det ut som jeg får det heller, og nå er det faktisk helt greit. Jeg skal fortsette i gruppe terapi om bare litt over en uke, og det er helt ok.
Jeg er stolt og glad for at veien dette året har vært såpass lett å gå, for at de motbakkene jeg har møtt har vært relativt greie å komme seg opp, bare noen få ganger har jeg hatt behov for litt støtte på veien, i form av en samtale på legevakten eller bare en overnatting på gjesterommet til en venninne.
Stolt, en merkelig følelse å kjenne på, jeg er ikke vant med å være stolt over noe. Men dette SKAL jeg være stolt over!

Om å håpe på bedre tider

Jeg sliter om dagen, kjenner på at det å være alene er skummelt. At jeg må fylle dagene, eller iallefall kveldene med noe. Så jeg inviterer meg selv til venner. Det er ikke så ofte jeg blir spurt om å komme på besøk, men jeg har helsigvis en veldig god venninne som stortsett lar meg komme når jeg spør. Jeg er så redd for å bli en belastning, men nå har hun invitert meg med på hytta i farsund i noen dager, så hun kan jo ikke være helt lei av meg ennå.

Jeg håper at det snart snur, og jeg vet at alt hadde vært lettere hadde døgnrytmen vært som den skal. Nå sover jeg fra 7 halv 8 til 14 nesten hver natt. (dag) Og bruker dermed nettene på tenking og fundering. Hadde jeg bare klart å sove til en normal tid ville kveldene vært lettere å takle alene.

Jeg håper det snur snart, for sånn som dette er det ikke greit. Det er nesten så jeg vurderer å skade meg, bare for å få fred en time eller to. Tanken om overdose har vært ganske påtrengende i det siste, men foreløpig klarer jeg å motstå ved å minne meg selv på hvor forferdelig det er med ventrikkelskylling og hvor utrolig uvel jeg blir av motgift.

Alle som kjenner til diagnosen min sier det ikke er rart at jeg er dårligere nå, det har vært mye i sommer, med kreft og dødsfall. Borderline virker nemlig sånn at en blir dårligere ved forandringer. Jeg har for eksempel alltid blitt innlagt når jeg har flyttet. Uansett om det har vært positivt i utgangspunktet.

Nå er det ikke lenge til jeg skal begynne i gruppeterapi igjen, det var positivt forrige halvår, så jeg håper det blir en like bra gruppe denne høsten. Det er, om ikke annet, iallefall noe å fylle dagen med.

Snakket forresten med min nye saksbehandler på NAV her om dagen. Hun virket utrolig ok, veldig opptatt av hva jeg mente og syns om planen videre. Jeg var veldig fornøyd med min forrige saksbehandler, men når hun nå visstnok gikk av med pensjon virker hun nye som en god erstatning.

Baby steps...

En time virker lenge, jeg er nede på minutt telling, det er lenge siden det har vært sånn over lenger tid. Klarer ikke tenke at jeg skal være skadefri i 3 lange måneder til før jeg kan sette nytt mål.

Bruker nettene på å tenke å fundere, finner frem utstyr til skading og sammenlapping, kikker på det noen timer og pakker det bort igjen, heldigvis.

Tviholder på kontrollen, nekter å la blåmann ta overtaket. Vet at dette er borderline som har våknet til liv, alvorlig kreftsyk mor og død bestefar er ikke oppskriften på gode dager. Borderline krever rutiner og stabilitet.

Jeg kan tulle med at jeg er vanedyr, men det er helt nødvendig for å holde sykdommen i sjakk. Jeg funker sinnsykt dårlig hvis rutinene mine svikter. Jeg har heldigvis ikke så veldig mange rutiner, men de jeg har er viktige for meg. Og jeg blir stresset hvis planene mine endres pga andre. Lettere og endre planer selv.

Nå har det gått ti min siden jeg sist så på klokka, 10 skadefrie minutter. Seier! Jeg har mål om en halvtime i første omgang. Ser på kalenderen at 300 dager skadefri er veldig nærme, men tørr ikke helt håpe på det, ikke ennå.

En siste gang?!

I kveld er en tøff kveld. Skadetrang av en annen verden, og skumle selvmordstanker har sneket seg på hele dagen, og toppet seg nå i kveld.

På vei hjem fra venninne tidligere i kveld klarte jeg ikke styre unna, og endte opp på stedet mitt... Det pleier å resultere i timesvis med tankekjør før jeg til slutt skader meg.

I kveld tok jeg mot til meg, ringte beredskapen, og traff ett totalt ukjent menneske. Kan godt være hun var flink, men jeg orker ikke fortelle hele historien, så jeg la på.

Bestemte meg for å prøve legevakt.. Se om det var noen fornuftige på jobb der. Ringte opp, og ble mødt av en kjent stemme i andre enden, trodde det var I, og bestemte meg for at hun var fornuftig nok. Men så hørte jeg ordentlig etter og det var ingen ringere enn frk fantastisk sykepleier.

Hun foreslo at vi gjorde det samme som sist, altså at jeg kom opp dit en tur, for en samtale i ett kvarter. Det funket jo sist, så jeg var fristet til å godta med en gang, men samtidig livredd for å være til bry. Fikk formidlet det og rimelig klar beskjed om at det skulle jeg ikke tenke på.

Når jeg tenker meg om ser jeg jo at det sparer dem for enormt mye tid at jeg kommer uten kutt. Så jeg dro opp, og fikk en samtale.

Det var ikke den dypeste samtalen jeg har hatt, heldigvis. Det som trengs er avledning, og det gjorde hun en flott jobb med.

Nå er jeg tilbake på stedet mitt, men jeg kjenner meg ørlite grann lettere. Det må gå godt dette.. Over 9 mnd skadefri nå, under 3 mnd igjen til målet er nådd.

Akkurat nå kjennes det uoverkommelig, bare en gang til skriker blåmann, NEI hyler fornuften! Nok nå ber jeg.

Men jeg tror det skal gå i dag også, det må det!

Livets gang

En tøff uke er forbi. Jeg var en svipptur til Ålesund/ørsta/volda tidlig i uka, for å begrave min kjære farfar. I samme sleng tenkte jeg å få litt kvalitetstid med min mor. Siden hun har brystkreft med spredning både til lymfer, skjelett og beinmarg, tenker eg at det er viktig å få så mange gode stunder som overhodet mulig, enten hun lever i 2 eller 15 år.

Begravelsen ble fin. Jeg og 2 av søskenbarna mine leste opp minneord vi hadde skrevet og bårebuketten. Og 3 av de andre var med å bar kisten, sammen med fedrene våre.

Det var tøft, men det er livets gang, og livet må gå videre.

Dagen etter dro vi for å hente min mor som hadde vært på besøk hos tanten min, hun hadde klaget over vondt i en fot i noen dager, og nå var leggen veldig hoven og hard, så vi bestemte oss for å kjøre hjem til ålesund for å kontakte kreftavdelingen. Der fikk vi beskjed om å ringe legevakt, og der ble vi bedt om å komme så fort som mulig. Legen konstanterte at det kunne være blodpropp og vi ble sendt til ultralyd.

På ultralyd fant de en dyp venetrombose rett over kneet, så da ble det ned på akuttmottaket. Her ble vi sittende og sittende, så kvalitetstid ble det ikke så veldig mye av, men heldigvis at vi var der tenker jeg. Det hadde sikkert vært skremmende å sitte der alene.

Morfar døde jo av blodpropp i ung alder.

Torsdag var det hjem igjen, og fredag var det avgårde til Åpta, på hyttetur. Jeg elsker virkelig plassen. Paradis på jord. Selv om det helt klart ikke er like fredelig når vi har med oss en 9 åring som syns det er helt topp å få være med tante og meg på tur:) heldigvis en veldig likandes jente så det gikk veldig greit. Jeg har dog fått en helt ny forståelse for hvorfor voksentid på kvelden er så verdsatt i de tusen hjem.

Helgen har gått alt for fort, men jeg kjenner det er godt å komme hjem. Uka som kommer skal jeg være flyttehjelp for en stallvenninne, det blir nok bra.

Et lite hva har skjedd siden sist innlegg denne gang. Vi får se om det ikke kommer noe mer fornuftig fra denne kanten ved en senere anledning.


Et lite bilde av meg og farfar for mange år siden :)

Til minne om

17.07.12 blir en dag jeg aldri kommer til å glemme. Min far ringte fra Thailand for å fortelle at min kjære farfar døde samme morgen. En av de personene som har betydd mest for meg gjennom hele barndommen. Borte?
Tusen tanker raste gjennom hodet mitt, og idet jeg la på knakk jeg sammen. Jeg, som aldri gråter lot tårene strømme. Det føltes rart, men samtidig godt.

Farfar som alltid tok meg med på båttur når jeg var liten, som tok meg med på bondegårdsbesøk hos sine kompiser. Som alltid var med i skauen for å hente juletre.

Når jeg var liten bodde vi en periode hos dem, før vi kjøpte hus bare en time borte. Jeg var med andre ord ofte på besøk i helgene hos farmor og farfar. Og jeg gledet meg alltid. Var alltid så mye gøy å gjøre. Kanskje var vi ute å fisket på lørdagen for så å lage fiskekaker av fangsten. De mest fantastiske fiskekakene jeg noen gang har smakt.

Kanskje satt jeg på krakken min i verkstedet å så på mens han jobbet på dreiebenken eller noe annet spennende. Jeg husker når farmor var blitt pensjonist at vi var på besøk på fabrikken der de begge jobbet. Å få se farfar på jobb var stor stas husker jeg.

Og noen ganger var vi i syvde på gården han eide der og jobbet i åkeren. Jeg fikk alltid så min egen lille rekke med reddik husker jeg.

Takk for at du var den du var, for utrolig mange fine minner. For at du alltid hadde tod til oss barnebarna når vi kom.

Hvil i fred!

Om å føle seg nyttig

Jeg har fått lov å være med noen å male i sommer, en pitteliten "sommerjobb". Jeg får gjøre noe for å hjelpe noen, og det føles bra. Jeg har vært der i dag, og skal igjen i morgen. Jeg kjenner på kroppen at jeg har vært aktiv, at jeg har brukt meg selv. At muskler som vanligvis ikke er så mye i bruk er slitne. Og det føles godt.

Jeg har tenkt på å begynne å jobbe så smått til høsten, men pga min mors nylig oppdagede alvorlige kreftdiagnose har jeg satt det litt på vent, vil ikke starte med noe jeg kanskje må avbryte, det blir for stort nederlag. Men på sikt ser det absolutt ut til å gå rette veien. Jeg VIL tilbake i jobb, ikke missforstå, jeg vil bare være sikker på at jeg gjør det når JEG føler meg klar til det. Ikke fordi alle andre mener det er lurt.

Jeg gleder meg til den dagen jeg kan jobbe fullt og klare meg økonomisk, til den dagen jeg kan gå på kino uten å måtte leve på knekkebrød mange dager etterpå.

Jeg gleder meg til den dagen jeg kan bidra i samfunnet, til den dagen jeg kan bety noe for noen andre. Til den dagen jeg kan føle meg nyttig!

Intill da nyter jeg slike små drypp som nå, at jeg får hjelpe til å male en loftstue som best kan beskrives som "furuhelvete" furu gulv, furu vegger og furu tak. Vakkert? Ikke spesielt, men det blir veldig bra til slutt.

Om å holde ut

Gårsdagens innlegg forteller noe om at det ikke er like lett alltid, at skadetrangen nesten får overtaket. At psyke cathrin ligger og lurer rett under overflaten. Jeg sitter her igjen, på plassen "min", håper på at det skal gå over denne gangen også. At jeg skal klare å beholde kontrollen, for kontroll har jeg, ennå.

I går tok jeg mot til meg, først en gang, ringte legevakten, men fikk panikk i det de tok telefonen og la på. Så en gang til, tenkte at det værste som kunne skje var å bli avvist, og at det ikke var noe verre enn å sitte å styre med tankene alene. Ringte opp, og tror dere ikke det var frøken fantastisk sykepleier som tok telefonen? Skuldrene senket seg noen hakk da. Visste at hun kom til å si noe lurt.

Det endte opp med en liten tur opp, vi satte av ett kvarter til prat. Veldig snillt av dem. Og det hjalp, fikk lettet litt på stemningen, ledd litt. Og avledet litt, det vanskelige er nemlig å kjøre bort fra stedet mitt, det kan jeg ikke gjøre før jeg har skadet meg nemlig. Untatt hvis det er noen som venter på meg. Når jeg først har klart å kjøre går det som regel bra, som regel, men ikke alltid. I går gikk det bra, heldigvis.

Jeg satser på det samme i dag, selv om jeg sitter her med skadetrang ut av en annen verden og selvmordstanker som ikke ligner noe jeg har vært borti før, så betyr de 258 dagenen jeg har bak meg mer enn ett par kutt og noen sting, ett øyeblikks pause er ikke nok til at jeg vil kaste det arbeidet jeg har gjort på båten..

Jeg holder ut, håper jeg!

259 eller 0

Betyr det noe? Om jeg er 259 dager skadefri i morgen, eller 0?
Har en super tøff kveld i dag, skadetrang fra helvete og døgnrytme fullstendig på avveie. Ikke en god kombinasjon. Akkurat nå sitter jeg i bilen på stedet "mitt" og vurderer, skal jeg drite i alt, eller bite tennene sammen og holde ut?

Vanskelige valg.

8måneder

8mnd er gått siden jeg sist bevisst skadet meg selv. På mange måter 8 lange måneder, men på andre måter har det gått sinnsykt fort. Jeg husker ennå jeg kjørte tilbake til psykehuset etter å ha vært i bryllup, med en eneste tanke i hodet. Å få skadet meg så fort som overhodet mulig!

Stoppet på bensinstasjon å kjøpte flere barberblader tilfelle de jeg allerede hadde smuglet inn var funnet. Opp på avdelingen så fort som mulig, ut av kjolen og inn i pysjamasen.. Ut på røykerommet en tur for å få være i fred litt lenger. Nøye gjennomtenkt og planlagt, men samtidig ukontrollerbart. Så var det bare å la det stå til.

Det gikk galt den kvelden, veldig galt. Enormt mange sting, planen min funket og det tok en stund før de kom og utløste alarm på meg. Tok ennå lenger tid før de endelig fant beltesengen.

Det ble en skremmende opplevelse, heldigvis kanskje, for etter det var det liksom nok. Aldri mer har jeg ennå ikke tenkt, men ett år er målet, og det er innen rekkevidde. Jeg har ingen som helst planer om å skade meg igjen, men jeg tør ikke si aldri mer. Det blir for stort nederlag hvis jeg sprekker. Så nå tar vi ett år om gangen først:) Så får vi se om det holder livet ut.


Armer uten sår :D

Er dette livet?

Er det sånn det skal være? Litt sånn trist nesten hele veien. Med små pauser når jeg er sammen med venner. Med skadetrang som kommer og går og selvmordstanker som sniker seg frem når jeg minst venter det?

Tiltakslyst på under null? Det blir lange dager i senga med en film eller en bok, står bare opp for å spise noe innimellom, ett knekkebrød eller 2. Så er det rett tilbake, under dyna.

Er det sånn det skal være? Jeg orker ikke ha det sånn, da er det faktisk bedre å ha det greit på dagen og jævlig på natta, med selvskading og det som følger med.

Hjemme igjen

Jeg er hjemme etter en rimelig heftig uke i Ålesund. Tunge beskjeder, og det å holde seg sterk for de andre tar på, så jeg er rimelig utladet nå. Kjenner at skadetrangen øker på, og selvmordstankene kommer snikende. Men det er bare tanker, tanker er ikke farlige. Jeg er bare så redd jeg ikke skal klare å styre impulsene når de kommer.

Men det går vel godt. Jeg er ikke der at det egentlig er noen reel mulighet. Heldigvis.

I dag har vi hatt forening, veldig koselig med litt sosialt. Og i helgen skal jeg være supersosial. Men det er litt hemmelig ennå. Skal fortelle mer om det senere.

Dagene ellers snegler segavgårdr, hesten er på beite, og det er dermed ikke så mye tid som går i stallen.. Så hvis noen vil finne på noe en dag er det bare å hyle ut, jeg er mega klar.

Kjøretur

Tok med lillesøs på kjøretur i dag;) ålesund er virkelig en vakker by.


Og har kost masse med kattene som skal avlives/omplasseres.

Tøffe tak..

En i min nærmeste familie har fått kreft, med spredning til både ene og andre plassen.. Så jeg hev meg på ett fly for å være sammen med henne.. Hun er ennå på utrednings stadiet, men jeg fant ut at det var viktig og være her, selvom kontakten har vært nærmest ikke eksisterende de siste årene..

Tilfelle dette ikke går veien vi alle ønsker ser jeg at det er mest fornuftig å prøve å få ett forhold igjen. Foreløpig går det bra. Jeg blir ikke så lenge denne gang, men tenker å dra opp igjen senere.

Det er tøffe tak, å få vite at en av dine nærmeste er dødsyk, at det kan gå begge veier. At en kan ende opp uten denne personen. At ingen kan love noe om utfallet. Jeg hater kreft, det er en så sinnsykt skummel sykdom!

Jeg merker at det sliter på meg, men foreløpig holder jeg ut. Biter skadetrang i meg, og kjemper.

Var også hos legen på fredag, diskuterte litt medisiner. Jeg har fått depot sprøyte ganske lenge, men nå er jeg så stabil at jeg mente at jeg kunne få medisinen i tablett form. Jeg var forberedt på å krangle, men legen var overraskende positiv, og jeg gikk derfra med resept på tabletter! Enda ett steg på veien mot friskhet:) seier!

Skriverier

For noen uker siden fikk jeg melding av Eva, som intervjuet meg for dokument innenfra for noen år siden. Om jeg kunne tenke meg å skrive noen ord om hvorfor ting går som de går, om å ikke skade seg, og om å velge livet;) og litt om forskjellige behandlere. Nå ligger det på nett her: http://sor.rvts.no/no/refleksjon/fortellinger/ Blir glad for tilbakemeldinger. Er altså det som heter om å ikke skade seg, om å velge livet og unge med erfaringer fra ulike hjelpere.

En forbanna kamp!

Jeg er så frustrert! Ikke i form, skadetrang fra helvete, og livslyst på null. Har krøpet i seng på gjesterommet til en venninne. Min reddende engel. Som åpner leiligheten for meg når det trengs. Så her ligger jeg, sloss med meg selv for å ikke kjøre hjem og gjøre noe jeg vet jeg kommer til å angre på. Er noen dager på overtid i forhold til medisinering, er nok det som er hovedgrunnen til at det går rævva akkurat nå.jeg er så ufattelig takknemlig for at jeg har så utrolig fine folk i livet mitt. Setter utrolig stor pris på alle dere! Dere gjør livet verd å leve! Takk!

Månedene går

Nå er jeg over 6mnd skadefri 200 dager på onsdag:) veldig fornøyd med det. Det har ikke gått så bra i det siste, har hatt en skikkelig nedtur, og ikke orket stort mer enn å ligge på sofaen. Alikevel har jeg holdt meg skadefri, jeg har stått i det vonde. Jeg har kjempet med nebb og klør, og jeg har vunnet, for denne gang iallefall. Jeg har ikke vært flink til å holde kontakten med helsevesenet, har tenkt at jeg skal ordne dette selv. Vet ikke hvor lurt det har vært, men det har da gått greit. Er litt flinkere til å møte opp nå, og det er de så fornøyde med at:) Siden sist har jeg spillt i 4 konf. Gudstjenester. Og ellers vært i stallen og med venner. Ikke så mye spennende som skjer. Heldigvis kan man gjerne si. Jeg har fått ett lite skriveoppdrag, skal orientere dere når det blir lagt på nett. Veldig kjekt å bli spurt om sånne ting:)

Dagene går...

Jeg leker meg ikke lenger igjennom. Det er tøft å stå i det. Men jeg står, oppreist, foreløpig. Skadetrang og selvmordstanker. Og nå røykeslutt. Jeg gjør det ikke enkelt for meg selv, men jeg har ståpå vilje og har bestemt meg for at dette skal jeg klare. I skrivende stund er det 157 dager siden jeg sist ble sydd, over 5 mnd! Jeg håper dette varer!

Siden sist har jeg kravlet meg ut av sengen vært i både 50 års dag og 30 års dag. Klart og være litt mer sosial. Overskuddet melder seg igjen. Og godt er det. Døgnrytmen har vært skrudd, men nå har jeg nettop gått rund og sovet en natt, så jeg håper den er på rett kjøl igjen nå. Jeg har planer om å bli flinkere til å gå tur, både alene og sammen med min fantastiske tur kamerat:) hun er gull verdt! Jeg håper på å få ridemotivasjonen tilbake. Stakkar ponnien får mye fri for tiden. Men selv om jeg ikke rir blir det lange dager i stallen på sviland. Vi koser oss enormt sammen! Herlig gjeng! Alt i alt er det meste positivt om dagen, selv om kveldene og nettene er tunge.

Nedtur

De siste ukene har jeg hatt en skikkelig nedtur, utenom stallen har jeg bare ligget i fosterstilling i senga og sett serier... Nå er det tomt for serier, så da må jeg gjerne stå opp og møte verden igjen...

Skadetrangen har vært intens, og selvmordstankene har lurt seg frem både titt og ofte, men jeg har klart å rømme inn i seriene, så til nå har det gått greit. Jeg holder ut, foreløpig.

Oppgitt

Ja, det går mye bedre med meg om dagen, jeg håper på å komme i jobb igjen til høsten, jeg satser på at jeg har hatt min siste innleggelse og jeg ser framover med optimisme. Men jeg er fortsatt syk, jeg kjemper mot skadetrang, selv om kampen ikke er utmattende og slitsom så kommer tankene om å skade seg titt og ofte. Tankene om å ta livet av seg er også innom, selv om jeg stort sett kan feie det bort på en to tre.. Så hender det at jeg virkelig må kjempe med meg selv for ikke å handle på impulsene.

Jeg går fortsatt på en rimelig heftig dose medisiner, og om jeg hadde sluttet på dem er det langt fra sikkert at livet er like rosenrødt som det er akkurat nå. Ja, jeg har det bra nå, men på en skala fra en til ti er jeg ikke på mer enn 3.. Det er mulig å ha det mye bedre tror jeg. Tiltakslysten er totalt fraværende og dagene blir stortsett brukt på sofaen når jeg ikke har noe spesielt planlagt..

Men det går mye bedre altså, og det er jeg fryktelig glad for!

Travle dager

Nå om dagen fyker ukene avgårde, jeg føler det bare er mandager og fredager. Denne uka har eg vært to dager på kafé med venner, jeg har vært to ganger i behandling og ellers har jeg kost meg i stallen. Og vært på styremøte og planlegging av vintercup møte. Jeg får såvidt snudd meg før det er helg igjen;) Nå er det helg og kurs i stallen i dag og kurs på forsand i morgen. Jeg er bare publikum, men det er jammen morro det og:)

Jeg håper det fortsetter i samme spor, for det er herlig når dagene bare flyr avgårde:)

120 dager og overload

Nå har jeg kommet hjem etter en uke på kurs på forsand. Jeg er trøtt og sliten og kjenner at det nesten står overload i pannen på meg. Normalt ville jeg kjent på skadetrang og selvmordstanker når jeg er så sliten, men jeg er ikke litt urolig en gang. Det er en fantastisk følelse, at jeg faktisk har klart en hel uke med omtrent 10 timers undervisning hver dag pluss lesing på kveldene, og forberedelse både til muntlig presentasjon og laging av leksjonsplan til undervisningstime dagen etterpå:)

Jeg har stått i det og faktisk orket. Jeg har fått med meg nesten alt som har blitt sagt uten å dette ut og langt inn i min egen lille destruktive verden. Sinnsyk mestringsfølelse her nå!

100 dager!

100 dager uten nye kutt uten sting. Med bare ett besøk på legevakt, og det var ikke psykisk relatert i det hele tatt! 100 dager med nesten bare gode dager! Iallefall langt flere gode enn dårlige dager! Med opptur på opptur! 100 dager hvor skadetrangen nesten ikke har vært tilstede. Og hvor selvmordstankene bare har presset seg frem ett par ganger!

100 gode dager!

83 døgn and counting..

83 døgn.. tenk det så lenge har jeg aldri vært skadefri før. Ikke siden august 2000. Det er virkelig en stor seier for meg. Jeg jobber videre mot et mye større mål.
Frem til nå har det vært lett, men nå de siste dagene har skadetrangen økt på, og selvmordstankene har meldt sin ankomst. Men jeg håper det er fordi jeg er i slutten av en depot periode, får ny depot injeksjon på mandag, så jeg håper at ting er tilbake til normalen på tirsdag.

Siden sist har jeg vært i møte med NAV, og fått dem til å betale for grunnkurset i instruktørutdannelsen til NIHF pluss hestekunnskap 1 og 2. Så i februar blir det å flytte til Forsand for en ukes tid med intensivt kurs opplegg. Og jeg gleder meg. Tenk at jeg kunne melde meg på uten å tenke meg noe mer om, uten å veie for og imot. Uten å lure på om jeg er frisk nok. Det er en ny opplevelse.

Ellers går dagene i det samme gamle, jeg er tilbake i leiligheten og dermed uten nett, så jeg får bare blogget når jeg er hjemme på besøk. Skal prøve å laste ned en blogg app til tlf så jeg kanskje kan få lagt ut noen korte oppdateringer innimellom.

Veien videre

I skrivende stund er jeg på 73 døgn skadefri. Det er ny rekord. Det er både skremmende og flott på samme tid. Tidligere har jeg alltid sprukket når rekorden er slått. Og da har jeg sprukket kraftig. Denne gangen tror jeg ikke at jeg kommer til å sprekke, skadetrangen er bare tilstede i små øyeblikk om gangen, og den er lett å avlede.
Jeg har satt meg ett mål langt fram i tid, som jeg virkelig ønsker og nå. Men, for at nederlaget skal bli noe mindre dersom jeg sprekker har jeg delmål på veien. Dette var første delmål.
Tenk det, så lenge har jeg ikke vært skadefri på mange mange år.

Planen og målet fremover er å holde seg så frisk som overhodet mulig. Ta i mot eventuelle innleggelser frivillig, men jobbe mot null innleggelser. Jeg skal på møte med NAV på torsdag, og håper da at vi kan begynne å stake ut en vei retning arbeidslivet. Jeg kjenner at det tærer på meg å ikke ha jobb, å ikke ha penger til det jeg har lyst til, og måtte leve på godviljen til min far.

Jeg håper og være ute i noe slags jobb/tiltak til høsten. Jeg kjenner meg klar for det. Jeg kjenner at lysten er der, og jeg håper virkelig at saksbehandler er enig med meg. I første omgang skal jeg prøve å få dem til å betale for ett instruktørkurs jeg har lyst på.

Sykdomsforløp, eller noe...

Jeg tuslet rundt på skolen etter skoletid, ville ikke gå hjem. Gjorde leksene mine på skolen, gikk og kjøpte meg noe mat. Tuslet rundt, håpet at en lærer kanskje snart gikk hjem og så meg, spurte hvorfor jeg ikke hadde gått hjem ennå, spurte hvordan det gikk. 12 år gammel og på vei inn i en depresjon allerede? Jeg vet ikke. Jeg fantaserte om å dø, planla begravelse og skrev avskjedsbrev.  En dag ble jeg sett, av en sosiallærer som innkalte meg til møte dagen etterpå. Hun lurte på hvordan det gikk, jeg svarte at alle hatet meg. Og jeg trodde på det. Det ble med det ene møtet.

Så begynte jeg på ungdomsskolen, begynte å gå på fritidsklubb. Her jobbet det noen fantastiske mennesker som jeg raskt begynte å snakke med. Det var her en kveld at jeg plukket med meg noen tegnestifter i lommen. På veien hjem satte jeg meg i en grøft og begynte å leke med disse tegnestiftene. Dro den først sakte over håndleddet, så hardere, raskere. Det ble noen risp den kvelden, og det hjalp, fikk tankene over på noe annet. 

Etterhvert oppsøkte jeg både helsesøster og sosiallærer, fortalte om tankene mine, og planene. Men avfeide alltid meg selv, veldig viktig for at de ikke skulle se så alvorlig på det og kontakte foreldre. 

Det gikk mange år med risping, kanskje noen små kutt, men aldri noe som måtte stripses eller sys. Det var alltid mange risp, men ikke dype, hadde aldri guts nok til det. Og godt er det. Jeg fantaserte om å dø, men gikk aldri så langt at jeg gjorde noe forsøk. 

I slutten av 2002 hadde besøkene til helsesøster og sosiallærer blitt hyppigere. Og kanksje var tankene mer alvorlige? Jeg husker ikke, men en fantastisk lærer hadde også begynt å jobbe på skolen vår, og jeg fortalte henne om at jeg var redd for en kamerat som slet med selvmordstanker, og etterhvert også om mine tanker.  Enden på visa ble iallefall at sosiallærer og klassestyrer inviterte mine foreldre opp på møte.  

23.januar 2003 en torsdag, siste torsdag i mnd. Min bursdag, den dagen jeg ble 16. Dommedag føltes det som, mine foreldre var innnkalt til møte, og jeg visste hva det dreide seg om. Jeg tok saken i egne hender, viste dem veien til møterommet, og marsjerte selv straka vegen til skolelege/helsesøster. Banket på og gav dem beskjed om at nå, kunne de få henvise meg til ungdomspsyk. Noe helsesøster hadde mast om i minst ett år. Hun var himmelfallen, og kunne ikke forstå hvorfor jeg plutselig hadde endret mening. Helt til jeg sa at jeg hadde bursdag den dagen. Var blitt 16 år. Og dermed begrenset foreldrene mine sin innsynsrett ganske kraftig.

I februar var det tid for første time med behandler. frk. fantastisk lærer skulle være med som moralsk støtte. Jeg husker jeg spurte om hvor lenge jeg måtte gå der, og svaret jeg fikk var 3mnd. 3 mnd gikk, og jeg fikk beskjed om at behandler bare var vikar, og at jeg nå skulle få ny behandler. Frk. fantastisk lærer stillte opp igjen og ble med på første møte med nye behandler. Her gikk jeg i 2 år.

Våren 2005 ble jeg 18, men jeg fikk gå noen måneder ekstra helt til behandler fant ut at hun var gravid. Da var det på tide og bli henvist til voksenpsykiatrisk poliklinikk. 

Høsten 2005 var jeg på leir, tankene om å dø plaget meg, og det fortalte jeg det til noen venner, de ble selvsagt bekymret og tok det videre til en hovedleder, som igjen kontaktet meg og ba meg møte henne. Hun mente at dette ikke var noe hun eller vennene mine ikke kunne ta ansvar for. Og at jeg måte bli med til legevakten. Jeg fikk utsatt det hele noen dager, men så kom telefonen. klokken 14 har du time på legevakten, jeg blir med, men du må møte opp. Pliktoppfyllende som jeg var møtte jeg opp. Legen var enig med hennes konklusjon og jeg ble for første gang innlagt på tvang. 

Innleggelsen varte ikke lenge, bare over helgen. Så hadde jeg utskrivningsperm i en uke før jeg endelig ble utskrevet.  

Det skulle gå ett år til neste innleggelse. Den var også på tvang. Husker ikke foranledningen til den, men den varte i 1 uke. 

Nesten ett år etter i desember 2007 ble jeg atter en gang innlagt, også på tvang, men denne gang på en ny avdeling, så oppholdet varte i hele tre uker, jeg følte meg sett, hørt og tatt på alvor. Så, i Januar 2008 begynte helvete for fullt. Innleggelse etter innleggelse. Skadingen tiltok både i hyppighet og mengde. Og selvmordstankene var altoppslukende. 

Høsten 2008 raste alt. Der var en stygg episode i hjemmet, og enden på visa ble at mine foreldre bestemte seg for å skille seg. 4 innleggelser fra september til desember, jeg var for første gang mer på sykehus enn hjemme. 

Våren 2009 kom det første kuttet, jeg ble stresset mens jeg skadet meg, og kuttet for dypt. Det måtte sys. Ingenting har noensinne vært godt nok siden. Selvskadingen eskalerte voldsomt og jeg var på legevakt nesten hver dag. Jeg var mye innlagt hele året, og selvmordstankene var konstante. 

2010 fortsatte i samme tralten, men i mai begynte jeg på arbeidstrening på Tryggvi islandshestgård. Det gikk foråvidt bra de første månedene, så ble jeg innlagt igjen i sommerferien, og løpet var vel allerede da kjørt. Hele høsten tilbragte jeg mer eller mindre på sykehus og legevakt. Det var mye turbulens, og jeg stakk av så fort anledningen ba seg.

2011 ble ett vendepunkt, jeg fikk nok av hele sykdomsgreia. Bestemte meg for å jobbe mot. Jeg hadde 2 ganske lange perioder skadefri.. 10 uker begge gangene. I oktober sprakk jeg på selvskadinga, syddde over hundre sting på en gang. Og ble tvangsinnlagt i 2 uker, når jeg dro derfra var det med en visshet om at det var siste tvangsinnleggelse, jeg er lei av å kjempe mot systemet. Jeg blir ikke bedre av det. 4 år med nesten 40 tvangsinnleggelser, uttallige besøk på legevakt. mer enn 2000sting og uttallige våkenetter er over. Ferdig, finito. Nå er det på tide at friske Cathrin reiser seg og begynner å leve!

Om å miste lappen..

Jeg fikk melding av Lise om jeg kunne skrive litt om det å miste lappen pga psyken. Så da gjør jeg det.

18 august 2009 hadde jeg stukket av fra psykehuset. Og ble etterlyst og etterhvert funnet av politiet. Jeg satt i bilen og skulle ta livet av meg. En av de som kom spurte om jeg hadde lappen, og om han kunne få se den. Det kunne han jo, men her snudde det hele, han inndro sertifikatet mitt. på stedet. Og tok bilnøklene mine. "Du får det igjen senere" Ett par dager senere oppsøkte jeg politistasjonen i Sandnes for å hente sertifikat og nøkler, men her fikk jeg beskjed om at sertifikatet var inndratt og at jeg måtte kontakte en eller annen mann for å høre hva dette betydde. Så begynte ringerunden for å finne før nevnte mann. Når jeg endelig kom til rett person kunen han fortelle at førerkortet var inndratt av medisinske årsaker.

Jeg ringte fylkeslegen for å høre hvor fort jeg kunne søke om lappen igjen, og fikk beskjed om at det kom til å ta 4-5 uker før de hadde tatt stilling til om jeg skulle få den tilbake. Slik jeg husker det fikk jeg ett brev i posten med beskjed om at for å få lappen tilbake måtte de ha en legeerklæring på skjema NA202. Uheldigvis for meg fikk jeg ikke fastlegen til å skrive at jeg ikke hadde en alvorlig sinnslidelse, så fylkeslegen bestemte at jeg ikke kunne få lappen igjen uten spesialist erklæring.

Så begynte "kampen" mot mine egne behandlere. Jeg prøvde å få dem til å søke om lappen minst en gang i mnd frem til februar mars, da mente de at jeg hadde vært stabil lenge nok til at de anså det som forsvarlig. Da var det avgårde til fastlegen først, for å få en generell erklæring fra henne. I denne omgang hadde jeg lest meg opp på om min lidelse kunne klasifiseres som alvorlig sinnslidelse, det gjør den heldigvis ikke, selv om man i perioder er på grensen til psykose. Så jeg fikk fastlegen til å krysse på nei på dette, i tillegg til denne så måtte min psykolog skrive en erklæring om at jeg var skikket til å ha lappen, og noe om hvor viktig det var for meg å ha den. At jeg ble hemmet i hverdagen og isolert uten lappen.

Søknaden ble ikke sendt før i april tror jeg, og da tok det 4-8 uker før fylkeslegen hadde vurdert om jeg var skikket. Gleden var derfor stor når brevet kom om at jeg hadde fått dispensasjon fra helseforskriftene og fritt kunne kjøre bil igjen.

Når du får dispensasjon, så får du bare det for ett år. Så i mars året etterpå var det samme suppa igjen, med legeerklæring og spesialist uttalelse, heldigvis var jeg inne i en ganske god periode da, og psykologen anbefalte derfor at jeg kunne få lappen for flere år. Jeg hadde også vist i året som gikk at jeg ikke brukte bilen til noe destruktivt. Så nå har jeg lappen helt fram til 2016.


Aktuelle linker her og her

Dersom noen lurer på noe er det bare å ta kontakt med meg, enten, på mail eller på facebook.. All kontaktinformasjon finnes på høyresiden her;)

Uvirkelig

Jeg sitter og leser i arkivet mitt, leser om kutt, om tanker om å dø, om fortvilelse og desperasjon. Og det hele føles uvirkelig. Som om det var ett annet liv, en annen verden. Noen andre som opplevde det. 69 dager skadefri i dag. Og det er forbausende lett. Dagene suser avgårde, og skadetrangen er bare unntaksvis tilstede. Jeg klager ikke, for all del, men jeg føler det er urettferdig. Jeg leser om andre som strever og jobber og styrer på for å få det til, mens jeg bare leker meg gjennom.

Nå skal det nevnes at jeg i 2011 hadde to like lange perioder skadefri, og det var ikke like lett. Kanskje gjorde jeg jobben da? Kanskje det virkelig er sant som de har sagt, at det blir lettere og lettere. Kanskje de sprekkene jeg har hatt har vært nettop det, en sprekk. Og ikke verdens undergang slik som det føltes når det sto på.

Nå skal jeg snart begynne i gruppeterapi, og det er jeg spent på. Er virkelig glad at det tilbudet kom nå, når jeg er såpass reflektert rundt alt, så jeg ikke kommer inn der med ett super neagtivt fokus. Hadde det vært for ett år siden er jeg redd jeg hadde dratt folk ned i gjørma sammen med meg. Nå tror jeg kanskje jeg kan klare å være ett positivt tilskudd til gruppa. Blir uansett spennende.

Det virker som medisineringen virkelig funker, det er godt å kjenne på, jeg har jo alltid vært skeptisk til medisiner. Ikke kan jeg seponere dem selv heller når jeg får for meg at alt går bra, og jeg trenger vel ikke medisiner, siden jeg får det som depot sprøyte hver 14 dag.

Nei, det er deilig å kjenne på at livet går min vei. 13 år med selvskading, og 6 år med 40 innleggelser var vel nok kanskje?

Godt Nyttår!

Godt nyttår til alle dere. Jeg går inn i 2012 med en god følelse. Haugevis av gode intensjoner og pågangsmot ut av en annen verden.

Ting går bare så bra om dagen. Skadetrangen holder seg borte, selvmordstanker har jeg ikke hatt på 8 uker, og jeg tror og håper at min siste tvangsinnleggelse virkelig ble den siste. Føler jeg at jeg blir så dårlig at jeg trenger å legges inn skal jeg jammen be om det, og iallefall ta i mot det hvis noen mener det er det lureste.

Hvordan går det med dere som leser da? Er det i det hele tatt noen igjen der ute? Eller skriver jeg bare for meg selv?