Over ett år.

Over ett år har gått siden jeg lå fastspendt i en belteseng på sykehuset og ble sydd. Over ett år siden jeg sist tok den vanskelige telefonen til legevakten, og sa ordene: "jeg har skadet meg litt"

Over ett år har gått siden jeg mistet kontrollen og sydde godt over 100 sting på en gang. Over ett år.

Jeg er stolt, litt iallefall, men samtidig kjenner jeg at savnet kommer av og til. Jeg kjenner på trangen til å straffe meg selv. Jeg kjenner på desperasjonen som bygger seg opp, men som jeg ikke får utløp for. Den vanvittige uroen. Jeg vet at kutting ikke er løsningen, det løser faktisk ingenting. En ørliten lettelse ett lite sekund kanskje. Men det er det ikke verdt.

I fjor på denne tiden satte jeg meg ett hårete mål. 1 år skadefri. Ingen trodde på det, ikke jeg selv engang. Men målet var satt, og på det året har jeg rispet meg 1 gang. Til tross for både dødsfall og kreft i nær familie. Det hadde jeg aldri trodd.

Nå er året over, målet er nådd, og jeg kunne, som så mange ganger før, gitt blaffen i alt. Falt tilbake til gamle mønster, og begynt på ny med skading. Men jeg er lysten på å fortsette. Jeg er ikke helt der at jeg klarer å sette nytt års mål helt ennå, men kanskje om en stund. Jeg fortsetter iallefall i samme spor og ser hvor det ender.