Å bli hørt, møtt og forstått

For noen uker siden bygde det seg opp, og toppet seg.. Kontrollen var minimal, jeg mistet den på ett tidspunkt, men klarte å ta den igjen før det gikk over alle støvleskaft, ringte legevakten, og traff frk fantastisk sykepleier. Fikk snakket litt med henne, og trodde vel jeg hadde ridd det av, men den gang ei. Plutselig ble alt fryktelig vanskelig, og jeg hev meg i bilen. Skulle ut på en siste svømmetur. Før jeg kom så langt ringte jeg opp igjen, for det hadde jeg lovet. Men så var det feil person som tok telefonen og jeg var klar til å gi blaffen i alt, og la på før jeg fikk sagt så mye mer enn navnet mitt.

Heldigvis skjønte også hun alvoret og fikk frk fantadtisk til å ringe meg opp igjen. Fikk tilbud om å komme opp, valgte å tolke det som en ordre og snudde bilen. Vel framme ble vi enige om at en innleggelse kanskje var lurt, selv om jeg så på det som ett kjempe nederlag, og ikke ønsket det. Jeg lot fornuften tale, og snakket med legen.

For kanskje aller første gang klarte jeg sette ord på hva jeg følte og tenkte i en slik setting, og var klar for å legge meg inn frivillig. Psyk ville det annerledes, og jeg fikk tilbud om vurderings samtale 8 timer senere. Jeg ble skuffet og redd, men valgte å ikke krangle på det, dro hjem og tok mer beroligende, og sovnet heldigvis etterhvert.

Når tiden kom for time på psykehuset hadde vrangtankene for alvor tatt tak igjen, og jeg var overbevist om at jeg ikke fortjente hjelp. Så jeg møtte ikke til time.

Neste natt ble det minst like tøft, jeg hadde nemlig satt en dato for noen mnd siden, og den var kommet. Tiden var inne. Jeg ønsker ikke å dø, men fortjener ikke å leve. Før det gikk over styr, plukket jeg opp telefonen og slo nummeret jeg kan så godt. Sykepleieren foreslo at jeg skulle komme opp, og på ny fikk jeg samtale med lege, atter en gang fikk jeg sagt noe om hvordan jeg tenkte og følte. Og denne gang sa jeg også at jeg trenger hjelp NÅ, ikke om 8 timer.

Legen hørte og denne gang ble han hørt på psykehuset også. For andre gang i historien kjørte jeg selv inn til psykehuset, frivillig innleggelse. Veldig merkelig følelse. Jeg var nesten helt sikker på at jeg ville bli sendt hjem med en gang, eller iallefall etter vurderingssamtale nummer to neste morgen. I det minste var jeg helt hundre prosent sikker på at dps ville være alternativet jeg ble tilbudt dersom jeg fikk ett tilbud.

Når morningen kom og legen var klar, sa jeg noe om at jeg følte jeg ikke hadde kontroll, at jeg var redd meg selv og at jeg trengte å bli sett, hørt og tatt på alvor, selvom jeg var i forkant og kom inn uten blog og gørr og drama.

Jeg fikk rett i at varatun var alternativet jeg fikk, men da sa jeg at det ikke føltes trygt nok, med åpne dører og personal som stortsett bruker dagene på telefon samtaler med folk som trenger hjelp føler jeg ikke det var det jeg trengte. Og responsen jeg fikk, var ok, vil du på b3? (lukket akuttpost) ja, hvis jeg kunne velge er det det jeg ønsker.

Jeg ble hørt, og fikk plass på B3.
Her ble jeg gang på gang hørt og sett og ofte møtt. De snakket meg gjennom flere episoder hvor jeg var klar til å skade meg, og virkelig hjalp meg over kneiken. Maten går lettere nå, selv om flere av vrangtankene sitter i, så er krisen over for denne gang. Jeg fikk til og med innvilget ønsket mitt om å ikke bli utskrevet en fredag, da jeg synes helg er super vanskelig.

Det er fryktelig godt å bli møtt på en sånn måte, selv om jeg har gått stille i dørene for første gang på fryktelig lenge.