17.07.12 blir en dag jeg aldri kommer til å glemme. Min far ringte fra Thailand for å fortelle at min kjære farfar døde samme morgen. En av de personene som har betydd mest for meg gjennom hele barndommen. Borte?
Tusen tanker raste gjennom hodet mitt, og idet jeg la på knakk jeg sammen. Jeg, som aldri gråter lot tårene strømme. Det føltes rart, men samtidig godt.
Farfar som alltid tok meg med på båttur når jeg var liten, som tok meg med på bondegårdsbesøk hos sine kompiser. Som alltid var med i skauen for å hente juletre.
Når jeg var liten bodde vi en periode hos dem, før vi kjøpte hus bare en time borte. Jeg var med andre ord ofte på besøk i helgene hos farmor og farfar. Og jeg gledet meg alltid. Var alltid så mye gøy å gjøre. Kanskje var vi ute å fisket på lørdagen for så å lage fiskekaker av fangsten. De mest fantastiske fiskekakene jeg noen gang har smakt.
Kanskje satt jeg på krakken min i verkstedet å så på mens han jobbet på dreiebenken eller noe annet spennende. Jeg husker når farmor var blitt pensjonist at vi var på besøk på fabrikken der de begge jobbet. Å få se farfar på jobb var stor stas husker jeg.
Og noen ganger var vi i syvde på gården han eide der og jobbet i åkeren. Jeg fikk alltid så min egen lille rekke med reddik husker jeg.
Takk for at du var den du var, for utrolig mange fine minner. For at du alltid hadde tod til oss barnebarna når vi kom.
Hvil i fred!
<3 til deg
ReplyDelete