Om å holde ut

Gårsdagens innlegg forteller noe om at det ikke er like lett alltid, at skadetrangen nesten får overtaket. At psyke cathrin ligger og lurer rett under overflaten. Jeg sitter her igjen, på plassen "min", håper på at det skal gå over denne gangen også. At jeg skal klare å beholde kontrollen, for kontroll har jeg, ennå.

I går tok jeg mot til meg, først en gang, ringte legevakten, men fikk panikk i det de tok telefonen og la på. Så en gang til, tenkte at det værste som kunne skje var å bli avvist, og at det ikke var noe verre enn å sitte å styre med tankene alene. Ringte opp, og tror dere ikke det var frøken fantastisk sykepleier som tok telefonen? Skuldrene senket seg noen hakk da. Visste at hun kom til å si noe lurt.

Det endte opp med en liten tur opp, vi satte av ett kvarter til prat. Veldig snillt av dem. Og det hjalp, fikk lettet litt på stemningen, ledd litt. Og avledet litt, det vanskelige er nemlig å kjøre bort fra stedet mitt, det kan jeg ikke gjøre før jeg har skadet meg nemlig. Untatt hvis det er noen som venter på meg. Når jeg først har klart å kjøre går det som regel bra, som regel, men ikke alltid. I går gikk det bra, heldigvis.

Jeg satser på det samme i dag, selv om jeg sitter her med skadetrang ut av en annen verden og selvmordstanker som ikke ligner noe jeg har vært borti før, så betyr de 258 dagenen jeg har bak meg mer enn ett par kutt og noen sting, ett øyeblikks pause er ikke nok til at jeg vil kaste det arbeidet jeg har gjort på båten..

Jeg holder ut, håper jeg!