Tøffe tak..

En i min nærmeste familie har fått kreft, med spredning til både ene og andre plassen.. Så jeg hev meg på ett fly for å være sammen med henne.. Hun er ennå på utrednings stadiet, men jeg fant ut at det var viktig og være her, selvom kontakten har vært nærmest ikke eksisterende de siste årene..

Tilfelle dette ikke går veien vi alle ønsker ser jeg at det er mest fornuftig å prøve å få ett forhold igjen. Foreløpig går det bra. Jeg blir ikke så lenge denne gang, men tenker å dra opp igjen senere.

Det er tøffe tak, å få vite at en av dine nærmeste er dødsyk, at det kan gå begge veier. At en kan ende opp uten denne personen. At ingen kan love noe om utfallet. Jeg hater kreft, det er en så sinnsykt skummel sykdom!

Jeg merker at det sliter på meg, men foreløpig holder jeg ut. Biter skadetrang i meg, og kjemper.

Var også hos legen på fredag, diskuterte litt medisiner. Jeg har fått depot sprøyte ganske lenge, men nå er jeg så stabil at jeg mente at jeg kunne få medisinen i tablett form. Jeg var forberedt på å krangle, men legen var overraskende positiv, og jeg gikk derfra med resept på tabletter! Enda ett steg på veien mot friskhet:) seier!