Ett kapittel er avsluttet

I mai begynte jeg i Arbeidstrening på Tryggvi islandshestgård. Jeg gledet meg, og synes dette var rimelig fantastisk. Jeg hadde vel ikke egentlig sånn voldsomt behov for arbeidstrening i den forstand, siden jeg har hatt jobb, og det ikke har vært så vanskelig, problemet var vel at jeg periodevis var veldig dårlig, og mye innlagt. Og når jeg ble søkt dit, var jeg uten lappen, og ble derfor sittende mye hjemme. Det er på ingen måte bra, så vi ble enige om å søke på ett eller annet tiltak. Jeg kjente godt de som driver gården, og har kjent dem i mange år, og kom på at de hadde sånn tiltak på dagtid, så jeg foreslo selv for NAV damen at det kanskje kunne være noe. Det var hun jo veldig enig i, så søknad ble sendt, og jeg fikk plass.

Dagen da jeg skulle begynne kom, og jeg var innlagt, egentlig uten utgang, men jeg fikk ordnet supertidlig samtale med legen, og inngikk en avtale om direkte retur etter at jeg var ferdig. Så oppstarten gikk som planlagt. Og begynnelsen gikk også som planlagt. Sånn stort sett. Forsov meg jo litt, men det må man nesten regne med når døgnrytmen min har vært som den har vært i årevis. Det å ta bussen hjemmefra hall 9 er faktisk ganske tidlig når jeg er vandt med å begynne jobb tidligst hall 12. Uansett. Frem til sommeren gikk det relativt greit. var jeg borte, så tok jeg det igjen en annen dag. Når vi skulle begynne igjen etter ferien var jeg atter en gang innlagt, men denne gang på DPS, så utgang var ikke ett problem. Jeg ble vekt, og sparket ut dørene. Formen min gjorde derimot at jeg ikke klarte å være fulle dager. Døgnrytmen var mot meg en god stund, og jeg kom mye for sent. I sept/okt tok vi ett valg om å endre arbeidstid fra 2 dager i uken med 9.30-14.30 til 3 dager i uken med arbeidstid fra 12.00-15.00, noe som da burde tilsi at jeg skulle klare og møte. Slik gikk det desverre ikke. Noen dager orket jeg, andre dager ikke. Formen var ikke spesielt bra. Og i midten av okt ble jeg innlagt.

Så fulgte 6-7 uker med mye turbulens. Ingen utgang, utgang med følge, intox, politi, ambulanse, psyk-ambulanse, sting, alarmer og beltelegginger. "Jobb" var ikke aktuelt med andre ord. I desember ble jeg utskrevet, og jeg håpte at nå skulle det bli bra. Men de første ukene hjemme ble tøffe. Verden gikk i 5.gir, mens jeg sullet rundt i 1. Jeg satte meg selv mål, i morgen skal jeg gå, men før jeg visste ordet av det hadde jeg besøkt legevakt og stall 2 ganger og det var dagen etter i morgen. Uken før jul tok jeg meg selv i nakken, jeg visste at det var behandlerferie, og jeg fikser dårlig ferier, så nå måtte noen rutiner på plass. Så jeg møtte på jobb, fysisk tilstede tenkte jeg. Det virket, en stund. Denne uken skulle jeg ha møte med jobbkonsulenten. Og hun mente vi måtte ha møte med NAV for å evaluere. Vi snakket litt om hvilken retning det bar i, og vi var vel enige i at det gikk mot en avslutning av tiltaket.

For meg var dette et knusende nederlag, og jeg brukte resten av desember og deler av januar for å bearbeide det. Jeg klarte ikke dette en gang. Friske Cathrin raste; skjerp deg, møt opp, du fikser dette, fysisk tilstede, du kan ikke mislykkes i dette, fikser du ikke dette en gang er du ikke verdt noe!
Blåmann triumferte; Flott, ligg hjemme og velt deg i driten, mer tid til destruktive handlinger, ikke sov, ikke spis, gjør jo ingenting om du kutter deg, skal jo ikke bruke armene mer enn i stallen uansett.
Møtet med NAV var forsåvidt positivt, jeg hadde akseptert tingenes tilstand, folk på venteliste, noen andre kan få mer utav tilbudet, komme seg i jobb. Jobbkonsulenten stillte forberedt til møtet, med terminliste fra NIHF, foreslo at NAV kunne dekke kurs for meg. NAV dama hadde forberedt seg også, kurs på starum, ridelærer 1.

Vi ender nok i første omgang opp med dommerkurs hos NIHF (Norsk Islandshest forening) Hvis NAV sier ja iallefall.

På torsdag var siste dag på gården, nesten iallefall vi begynte på en sluttrapport. Får se den endelige 9.februar. Og selvom jeg fortsatt føler at jeg har mislyktes i noe som i utgangspunktet skulle være enkelt for meg. Oppmøte var liksom det vanskligste, selve jobben er kjent, og ting jeg trives med. Så er det godt og slippe dårlig samvittighet hver gang jeg ikke klarte og møte. Hver gang jeg ser ubesvarte anrop fra arbeidslederne. Å komme luskende inn døra litt for sent, eller etter en uke med fravær. Det kjenner jeg skal bli godt. Å kunne oppdatere facebook og blogg med ting jeg skal i helga eller i kveld uten å måtte tenke tenk hvis de leser det, tenk hvis de tenker at jeg ikke vil møte, siden jeg presser meg til å gå i stallen eller delta på kurs eller være med venner. For det hadde virkelig ikke noe med vilje og gjøre, dette var noe jeg virkelig skulle ønske jeg mestret, noe jeg hadde enormt lyst til, og noe jeg tror kunne vært bra.

Men vi sees jo på diverse heste ting, jeg er jo ofte i området, og stikker nok nesen nedom.
Takk til dere på Tryggvi for fine måneder:D

Hei Verden.

Hvorfor blogger jeg? Hvorfor velger jeg å dele så åpent med hele verden? Hvorfor?
Det er en del som har spurt meg om dette i det siste, og jeg har tenkt, og fundert, og forsvart.

Jeg skrev en gang en blogg, her, jeg var ca 16 år, og hadde det veldig vondt, jeg delte omtrent alt, totalt usensurert, og jeg truet og skrev om selvmordstanker og planer. Etter samtale med diverse ledere i diverse kristne sammenhenger slettet jeg hele bloggen. Jeg innså at det jeg la ut kanskje ikke var så lurt at de jeg liksom skulle være leder for leste det. Ikke var det spesielt konstruktivt for meg heller.
Jeg startet på ny frisk, med en hverdagsblogg, med "hva har skjedd siden sist" innlegg, og lite annet. Jeg skrev på dialekt, og håpet at de som leste var folk jeg kjente.

(Fotograf Margit Frøitland)

Så tok jeg ennå ett valg, jeg tok et valg om å være mer åpen, jeg ville nå ut til folk, jeg ville ikke at psykisk sykdom skulle være tabu, jeg ville at folk skulle forstå at jeg var Cathrin med alle feil og mangler. Jeg ville være åpen om hvordan dagene mine var. Kanskje jeg ville ha litt forståelse, kanskje jeg ville ha en kommentar om at det fantes andre der ute som kjente seg igjen i det jeg skrev.
Slik begynte det, jeg sensurer meg selv, en gang, to ganger, ti ganger før jeg publiserer. Jeg er faktisk ikke 110% usensurert.

Den bloggeren jeg nå ønsker å være, er en som skriver åpent om hvordan livet er, som tørr å være ærlig på at livet faktisk ikke alltid er like greit. Jeg ønsker samtidig å skrive noen tekster som ikke nødvendigvis omhandler konkrete episoder, eller situasjonen min her og nå, jeg ønsker å reflektere rundt forskjellige ting jeg føler er relevant.

Men, det er viktig å omgi seg med friske mennesker. Var en påstand jeg fikk servert her om dagen. Ja, det er jeg veldig enig i, og ja, jeg publiserer link til bloggen på facebook, fordi at jeg vet at det sitter folk der, som ønsker og lese, men som kanskje ikke finner på å gå inn her av seg selv. Så må det være opp til hver enkelt av mine venner om de ønsker og lære mer om meg spesielt og psykiatri, og psykisk helse generelt. Jeg tvinger ingen til å gå inn her og lese, men jeg velger å ikke nekte noen heller.

Jeg har tillit til at de jeg omgås har evnen til å la meg være Cathrin. på godt og vondt, "friske Cathrin" de dagene det passer, om at de godtar "psyke Cathrin" når de dagene kommer. Og klarer du ikke akseptere at jeg ønsker og være åpen, så er det jammen ikke sikkert jeg ønsker å omgås deg. Krasst? Ja, kanskje, men det er nå engang sånn det er.

(fotograf Stall Sviland)

Psykisk sykdom kan, like lite som fysisk sykdom, ties i hjel. Det er der fortsatt, selvom ingen vet om det. Hadde jeg bare vært med syke folk, så hadde jeg forstått bekymringen, men jeg er fortsatt Cathrin, og Cathrin har mange venner, i mange ulike miljø. (selvom bildene forteller at jeg bruker mye tid i stallen) OG, jeg trives med det.

Takk for meg for denne gang

Opppsumering 2010

bedre sent enn aldri?

Januar
Begynte med en tur på Varatun, jeg var ikke fornøyd med måten jeg ble sett eller møtt på. Jeg ble ikke spesielt pent behandlet av politiet, og etter noen dager hjemme, ble jeg for første gang innlagt fordi noen leste bloggen min, skjønte at jeg hadde problem med å si fra selv og tok ansvar. Det ble 9 dager på lukket avdeling. Jeg feiret blant annet bursdagen min der inne.

Februar.
Jeg filosoferte litt over motivasjon, den svingte en del. Jeg tok ett valg om å leve.
Jeg satt veldig pris på Kinemor, som fortsatt er en av mine nærmeste og beste venner. Behandler var med på å søke om lappen, og jeg sendte søknad om tiltak på Tryggvi. Februar var også første mnd på 11 måneder uten innleggelser.

Mars
Jeg ønsket og være fri, jeg ville også ha flyvertinne som kunne vise meg hvilken vei jeg skulle velge. Legevakten ble hyppig besøkt, og jeg ønsket meg noen som kunne holde meg i hånden. Jeg var med på konkuransegruppe, og kontrastene i hverdagen var store.

April
Døgnrytmen var på villspor, jeg kjøpte og leste Regines bok. Jeg funderte på hvem Vi som er psyke er, og om selvskadere er mindre verdt. Jeg fikk blogg award av snille Charlotte, og jeg fikk brev om oppstart på Tryggvi. Ved utgangen av april var det 3mnd uten innleggelser. En seier for meg.
 April var også skadefri, og det var en stor seier!
Mai
Jeg fantaserte om å bli frisk, jeg gledet meg stort til den dagen jeg kunne svare at det går bra, og virkelig mene det.
Så gikk det galt jeg ble "frivillig"innlagt, og det var mye stress. Men oppstarten på tryggvi 10mai gikk som planlagt.Og jeg var en tur på pinsestevnet i seljord. Og fikk tatt fram "friske" Cathrin der.

Juni
Begynte ikke spesielt bra, men fikk en fin avslutning.
Hovedsaken i Juni ble vel at jeg fikk lappen tilbake, og med ett ble mer mobil. Jeg flyttet Salka til ny stall, og ting var relativt greit.

Juli 
Vi hadde sommerferie fra gården, behandlere tok ferie, og jeg fikk ikke den oppfølging i ferien som jeg og behandlere mente jeg burde ha. Var innlagt noen få dager, men skrev meg ut for å gå på kurs.Ting gikk ikke så bra, så Varatun måtte ta ansvar til slutt. Jeg prøvde å skrive en forklaring på hvorfor jeg selvskader. Og jeg leste Kors på halsen, og fikk et ørlite håp om at kanskje behandlingen i Skien kunne være løsningen for meg. Juli ble avsluttet med innleggelse på Varatun.

August
Var fortsatt innlagt, og jeg innså at jeg ikke ser alvorlighetsgraden av det jeg holder på med. Og den psykiske selvskadingen eskalerte, og jeg bestemte meg for å ta på Cathrin-fikseraltalene masken min.

September
Fokuset var på og holde ut, timetelling til jeg kunne la alt fare, til jeg kunne være destruktiv igjen. Jeg var en tur på stord for å ri stevne. Og jeg irriterte meg over at jeg ikke klarer like mye lenger. Orker ikke lite søvn og mye sosiale ting.

Oktober
Jeg "lurte"systemet (eller meg selv) Noen hadde ringt amc2 for de var bekymret, så da måtte jeg minne alle på at jeg har et til tider velfungerende behandlingsapparat. Jeg var redd for å leve, redd for å dø. Og avsluttet oktober med intox og innleggelse. Tvang, lukket akuttpost, ingen utgang, og mye styr.

November
Begynte måneden med utskrivelse. Kjente på at det ikke var så lurt, men ingen hørte på det øret, så det gikk som det gikk, ute litt over ett døgn, før det ble ny intox, ny runde med akuttmotak, observasjon, psyk, lukket akuttpost. Ingen utgang og Tvang. Fikk gå ut for å røyke sammen med personal, tok beina på nakken, ny intox ny runde. Paragrafvurdert, funnet for ustabil, videre tvangsinnlagt. Fikk en lege jeg ikke var spesielt fornøyd med. Kjemi er viktig. Samtidig var vi 3 stk på avdelingen, som fikk til å kose oss litt sammen innimellom. Frøken fantastisk sykepleier på avdelingen begynte så smått og jobbe etter svangerskapsperm, og vi fikk noen koselige turer sammen.

Desember
Begynte med gode intensjoner og utskrivelse.Jeg kjente på trøtthet etter innleggelsen, ting går så fort ute i den virkelige verden.Jeg prøvde å fortelle noe om hvem som skjuler seg bak denne bloggen. Jeg prøvde og stille på jobb, men feilet, gang på gang. døgnrytme på avveie, og annet stress. Klarte å snu en uke før jul, og ting så ut som at det skulle gå greit, så jeg sa fra meg plassen jeg hadde på sykehuset i julen. Lurt? I think not.
Skrev det kanskje mest ærlige innlegget jeg noen gang har publisert.
Det nye året gikk jeg inn i sammen med gode venninner. Gode intensjoner.. Vi får se.

2011.
Mitt år? Eller blåmann sitt år?

Ennå ett år...

Ennå ett år er gått, vi skriver 2011, og jeg har hatt bursdag... I går ble jeg 24 år. Jeg har ikke skrevet så voldsomt mye om det, rett og slett fordi at jeg ikke føler det er noe å feire. Feire at jeg har levd i 24 år? At jeg har tenkt og planlagt og skadet meg i 12? At jeg ikke ønsker å leve så veldig mye lenger?

Jeg må vel si at feiringen var mer positiv i år enn i fjor, i fjor ble dagen nemlig tilbragt på lukket psykiatrisk akuttpost. Hei hurra.. Når avdelingen så tar ansvar, og handler inn is og greier, så er jo det i utgangspunktet veldig snillt og veldig koselig, men samtidig ble det en påminnelse om at jeg har vært der for mye, det er nemlig ikke helt vanlig å feire bursdagen til pasientene..
I år ble dagen, og dagen før, og natta.. Tilbragt på forsand, jeg har vært tilskuer på kurs, og fikk tilbud om å sove over hos ei der inne. Veldig snillt. Og veldig koselig. Datteren hennes tok ansvar lørdag kveld, og fant fram iskake og lys :) så ble det litt feiring alikevel:)

Jeg går og ruger på en del innlegg, så skal prøve å få satt dem på papiret snart.

Another day (in paradise?)

Så var nok ett døgn forbi. Det har blitt tilbragt på sofaen, og en liten tur i stallen. Jeg visste det i går, at smellen kom i dag, og nok en gang hadde jeg rett.. Skulle ønske jeg ikke kjente meg selv så godt.

Tankene har svirret hele dagen. Hvordan, og når. Planlegge for å ikke bli funnet fortidlig, men samtidig er det jo kjekt å bli funnet en gang, gjerne før forråtnelsen har gått for langt. Veldig destruktivt, I know. Men det er der jeg er nå. Jeg har det som sagt ikke travelt, men det skal planlegges, og det skal gjøres skikkelig.

Jeg har hatt lyst å sove siden hall 9, og her ligger jeg, klokken kvart over 3. Ennå våken. Skal ta en ekstra pille nå og prøve å finne søvnen. Men den helsikes uroen vil vel ikke gi seg regner jeg med.

Fred.

I morgen kl 10.30 er det meningen at jeg skal sitte blid og opplagt på venterommet på poliklinikken. Vel, newsflash.. Not gonna happen. Jeg har avlyst, og mener det. Jeg har funnet fred. Jeg har tatt ett valg, ikke ett veldig konstruktivt valg. Men ett valg, og jeg har fått fred. Det har jeg ikke tenkt at behandler skal få endre på. Jeg har tidenes mest fantastiske behandler, så ikke misforstå. Jeg burde gå, det hadde vært fornuftig og lurt, og sikkert til det beste. Men jeg har fått fred. Fred med valget jeg har tatt. Fred med valget om at jeg ikke kommer til å bli spesielt gammel. Fred. som i fri fra tankekjør, fri fra skadetrang fri fra alt.

Jeg er likegyldig. Jeg kan svare ja til alt alle vil ha meg med på. Ja, ja JA, for det kommer ikke til å skje.
Fantastisk.

I dag har jeg faktisk hatt litt overskudd. Jeg har vært på kafè med sykehuspresten, en tur i stallen, og hatt koselig besøk her hjemme. Jeg får vel svi for det i morgen vil jeg tro, men det var kanskje verdt det.

Ellers så har jeg en del spennende nyheter, men det får vi ta litt etterhvert...

Døgnrytme til salgs...

Eller egentlig gisbort... Siden sist har jeg rotet det til for meg. Natt til lørdag fikk jeg ikke sove... Ikke i det hele tatt.. Tenkte og styrte og stresset verre... Men måtte gi tapt kl 07.00 lørdag var heldigvis en travel dag, så det var forsåvidt greit og holde seg våken. Jeg har nemlig vært på Trollspeilet kurs. Denne gangen var det bare Pelle som var her, men jeg fikk masse utav helga fordetom jeg... Jeg ble også litt mer gira på å trene, i første omgang satser jeg på tabata squats, på forumet deres er det nemlig en utfordring om å gjøre tabata squats (knebøy) i 2 mnd... Og de mener at vi vil merke bedring i form på den tiden. Jeg tror dem jeg altså... Tabata er en intervalltreningsmetode, som går ut på at du jobber i 20sek pause i 10sek også er det 8 repetisjoner. altså 4 min. Det rekker jeg. Men huff, nå har jeg jo publisert det her, så da må jeg kanskje gjennomføre det også...

Kom hjem lørdagskveld, våt og kald, og bestemte meg for å hoppe i badekaret. Der sovnet jeg, i 1,5 time... Trøtt? jeg? Gikk på stua etterpå, for å få litt varme i skrotten, og våknet kvart på 9 morgenen etter... 12 timer søvn er jo fint:) Søndagen ble også brukt til kurs, og jeg klarte og legge bort litt tanker på dagen. Men så kom jeg hjem, og der var de igjen. Så det ble sent kveld. Hele natta ble brukt til skadebegrensning, og utsettelse. Sovnet heldigvis tilslutt.Sov lenge på mandag, og nå ligger jeg her, tidlig tirsdagsmorgen. Uten å få sove. Tankene spinner. Planer er det en hel hau av, men tiden er ikke inne akkurat ennå. Jeg prøver det jeg kan å holde meg våken akkurat nå. Men innser at jeg muligens må gi tapt..

Jeg forsvinner

Prøver iallefall.. Avlyser avtaler. svarer ikke på meldinger. Vil ingenting. Vil ikke leve.
Ringte behandler i dag, avlyste neste time. Destruktive meg.
Behandler: har det skjedd noe siden i går?
Meg: nei
-men hvorfor vil du ikke komme
-det er bare sånn det er
-jeg håper du kommer
-nei
-hvorfor?
-nei, sånn er det bare, har andre planer
-om å ta livet av deg?
-mja kanskje..
-hva vil du at jeg skal gjøre med dette?
-ingenting (skriker inni meg, gjør noe)
-hvorfor ringte du da?
-bare for å gi beskjed om at jeg ikke kom (skulle ønske du kunne lese tankene mine.)
-ok, men da håper jeg vi snakkes neste uke.
-nei. hadet.

Fantastiske behandler kjenner meg, ringer opp igjen noen timer senere, spør om lov til å ringe beredskapen, for å be dem om å ringe meg i kveld.
-gjør som du vil.
Ringer meg opp ennå en gang, og forteller at beredskapen ringer meg i kveld.

Takk.,. Men jeg fortjener ikke hjelp. Vet ikke om jeg kommer til å svare, vet ikke om jeg klarer. Kontrolltap. Skadetrang. Destruktivitet. Likegyldighet.

Nytt år

Nye muligheter? Eller bare samme gamle suppa??

først av alt så vil jeg bare takke for alle tilbakemeldinger på forrige innlegg.. Det kom ikke så mange kommentarer her, men desto flere via mail og meldinger, til og med noen telefoner har jeg fått om det. Takk.

Status akkurat nå: Mye negative tanker, og destruktive handlinger. Jeg har allerede opparbeidet meg 500kr i egenandeler. og det er jo godt gjort når året har vart i 5 korte dager. Men så har man jo da frikort før februar også, så det er jo fint. Men januar er vanskelig sånnsett. Det er dyrt å være syk...
I morgen tidlig skal jeg på møte med boligtjenesten. Det blir spennende å høre hva de har og si.

Skal prøve å mekke en liten oppsumering av året en av de nærmeste dagene. Nå er det natt..