en epoke går mot slutten

Jeg driver med hest... Det er veldig kjekt:D Jeg deler stall med to utrolig herlige mennesker... Vegg i vegg med oss har en av norges største travtrenere stall... Nå har det seg sånn at han ikke er noen ungdom lenger, og han har fått en alvorlig kreftdiagnose ganske nylig.. I dag var jeg i stallen, og der kom han... Han så ikke så bra ut... så vandret han litt rundt på området, før han gikk inn, fant kjeledressen sin, gikk ut og satte fyr på den... Det er den dressen han alltid har brukt når han har vært i stallen..

Så gikk han rundt, hilste på alle hestene sine, før de dro avgårde... Det var ett rart øyeblikk... Jeg har alltid tenkt at han kom til å stryke med mens han var ute å kjørte, eller iallefall i stallen, eller på travbanen, men slik ser det altså ikke ut...

Det var helt utrolig rørende og trist, så jeg måtte rett å slett forandre treningsplanene... det ble en rolig tur på fruen isteden for trening... Men det hadde vi nok godt av begge to.. i fine været... Jeg ble sittende og fundere litt på hvorfor det alltid er de gode menneskene i denne verden som får slike skumle sykdommer... Jeg har jo ikke ønsket å leve på mange år, kunne ikke jeg dødd isteden for 3 barnsmoren, eller lillesøsteren eller den høyt elskede bestemor eller bestefar... Jeg er selvsagt glad nå for at det ikke har skjedd, for min egen del altså, men det virker så urettferdig...



Dagen ellers har vært fin... Solen varmet og alt er bra... Jeg liker vår følelsen jeg fikk i dag... til tross for at jeg ikke sov i går, så kjente jeg på litt overskudd når jeg gikk fra stallen i dag... (jeg må gå ett stykke fra stallen, og fra en buss til neste) Snøen smelter, og vårfølelsen kommer... Samtidig så gikk jeg sammen med datteren til han jeg snakket om før, hun er litt tilbakestående (ble sparket i hodet av en hest når hun var liten har jeg hørt?) og veldig søt og snill... Jeg kjente at det var kjekt...

Mens vi gikk nedover, tenkte jeg at det er noe jeg vil jobbe med en gang... psykisk utviklingshemmede barn og unge.. (ikke det at hun er så ung men)det er drømmen tror jeg... kanskje begynne i det små med støttekontakt eller noe...