Motivasjon...

Jeg har tenkt en del i det siste... på motivasjon... Jeg har gått i behandling i 7 år.. og motivasjonen for å ta i mot hjelpen jeg har fått har vært vekslende... men slik er det jo med motivasjon..

Helsevesenet snakker ofte om at det er så viktig å ta i mot hjelp, at folk kan hjelpe så mye de vil, men hvis pasienten ikke er motagelig, og ikke vil samarbeide, så er det lite vits... Det er jo sant.. Sist uke, fikk jeg oppleve helsevesenets dobbelmoral atter en gang... Jeg ble innlagt på tvang, det var mye tumulter og stress de første dagene... men etter en uke, når jeg godtok frivillig innleggelse, gikk det ikke mer enn en dag før de ville skrive meg ut...

Hvordan kan de da vente at jeg skal være mottakelig neste gang? Jeg klager ikke på å bli utskrevet sånn i seg selv... sykehuset er ikke en plass jeg ønsker å være, men alikevel føler jeg meg sviktet...
Samtidig går ting litt bedre, og jeg tenker på om jeg skal fortsette i behandling... det går jo greit liksom... litt opp og ned... men hvor mye hjelp er der å hente liksom??
Hva venter rundt neste sving?? er det bedre enn dette eller er det verre?? Folk sier at ting må bli verre før det kan bli bedre... men jeg vet ikke om jeg orker mer berg og dalbane nå...


savner ellers grønt gress og bare veier... snø er fint det, mye bedre enn slaps og regn, men jeg synes det holder nå:p