Livet med Blåmann

eller kanksje livet med borderline.
Byr på opp og nedturer. Ikke bare sånne små vanlige, men fra top of the world til langt langt under bakken. De siste ukene har vært utmattende, Jeg har hatt fullt program stortsett hver helg, og ukedagene flyr jo.
Samtidig er Blåmann aktiv om dagen. Så endel besøk på legevakt og DPS har det også blitt. Men jeg har styrt unna innleggelse til nå. Får se om jeg tør å gå til timen hos B. i morgen.

På fredag trodde jeg ikke at de skulle la meg dra fra legevakten, jeg hadde skadet meg, og som mange andre som selvskader, så blir jeg litt "bedre" når skaden er gjort. Og på legevakten pleier jeg ofte å kunne småprate litt med legen eller sykepleieren som syr, slik var det ikke nå. Jeg var langt langt inne i selvdestruktive Blåmann tanker, og stakkar I. (sykepleieren) var ganske bekymret ja.

På lørdag var jeg bare så enormt trøtt.. Men våknet til melding på tlf om jeg ville være med ut å ri. Så da var det bare å hive på seg klærne. Dro opp i hennes stall først. Her tilbringer jeg forresten en hel del tid for tiden. Så utrolig koselige folk. Men så utrolig farlig dersom man egentlig har noe annet man burde gjort. Skulle bare innom en tur her en dag, og ble sittende i 5 timer... woops.. Lørdag kveld/natt ble brukt til bollebaking, jeg var nemlig kursarrangør på søndag, og som det sosiale dyret jeg er, så prøver jeg å legge tilrette for mest mulig kos på sånne ting:D

Kurset ble utrolig vellykket, og alle ekvipasjene var fornøyde tror jeg: Det var iallefall jeg.

Dette forteller egentlig utrolig mye om hvordan jeg er. Superfungerende når jeg fungerer, og så utrolig ute av drift når ting ikke er bra.

Siden ting ikke har vært så bra i det siste, så har det vært en del snakk om innleggelse både fra den ene og den andre kanten. Jeg er livredd for det, ikke fordi at jeg tror at jeg blir innelåst over lenger tid, det skjer aldri, men fordi at jeg ikke orker, jeg orker ikke ennå en brannslukkingsinnleggelse, hvor målet er å holde meg i live i 2 uker til. Så kommer jeg hjem da, så er ting greit i kanskje 1 dag og 2.. før det snur igjen. Nederlaget når det snur er så stort. Jeg makter det ikke, derfor har jeg bestemt meg for å sette på meg masken igjen! Cathrin-fikseralt masken. Alt går fint. Livet er topp, Jeg-skader-meg-mer-enn-noen-sinne-men-dette-går-kjempe-fint-masken. Hvem jeg lurer?? Megselv helt klart, men systemet er nå engang sånn at "vi" med borderline ikke har godt av langvarige innleggelser, så da må man nesten bare "harden the f**k up, princess." Jeg tør ikke åpne meg like mye i poliklinisk behandlig, fordi jeg vet at reaksjonen etterpå ofte er brutal og skremmende, jeg mister kontroll, fordi jeg bryter Blåmann sine regler om at jeg ikke har lov å ta imot hjelp.

Da er det skremmende og være alene.

skjer'a?

Hva skjer med verden? Eller, hva skjer hos meg.. Ting er kjipt... rett og slett skikkelig kjipt..
Det finnes mange måter å selvskade på. Jeg har pleid å skade meg fysisk for det meste, men akkurat nå driver jeg med mer psykisk selvskading... Det er ett sant helvete... sorry folks, finnes ikke noe finere ord på det.

Mindre synlig, men ikke mindre vondt.

Takk for meg.

Jeg ser ikke lenger.

ringer legevakten..
LV: Sandnes legevakt sykepleier?
Meg: hallo, det er Cathrin Nybø, jeg har skadet meg litt
LV: Hvordan skadet deg?
M: Kuttet meg.
LV: Hvor da?
m: på armen
LV: Mye?
M: Nei, men jeg må nok sy litt
LV: Ok, kom opp du.

Ankomst legevakt:

Legen: Hei igjen, hvordan går det med ryggen?
(jeg var der i går, og fikk sprøyte i skinka...)
M: jo, det hjalp med medisinene jeg fikk, og sprøyta funket kjempe bra
L: Så bra. Ja. vi får vel bedøve litt. Du sa det ikke var så mye, kan jeg få se?
M: vet ikke helt, bare hvis du lover å ikke legge meg inn
L: lover det!
Legen og Sykepleier: IKKE  SÅ MYE????!!! Hjelpes. tror aldri jeg har sett så mye på deg noen gang?
M: NEEEI det føltes ikke så mye, er ikke ferdig egentlig...

Det skremmer meg. At jeg ikke ser alvorlighetsgraden i det jeg holder på med. Jeg synes jeg hadde vært flink i dag, men nå, 60sting senere, ser jeg jo at det kanskje ikke var helt bra. Jeg har blitt beordret til å få fastlegen min til å gi meg stivkrampesprøyte på onsdag. Vi får se.. Legen var veldig bekymret i dag, og kunne jo ikke dy seg, han ville gjerne legge meg inn, men jeg fikk nå overbevist ham om at det ikke var vits i, jeg er ikke suicidal. Og orker ikke flere brannslukkingsinnleggelser. Skal jeg inn igjen, må det være for å få skikkelig behandling over tid!

Endelig!!!

Har Kinemor heve seg på bloggbølgen. Og eg har store forventninger te denne bloggen!!! Hun skrev et gjesteinnlegg her tidligere. Og er ellers en jeg har skrevet en del om.. les her og her,, og sist men isje minst HER...




Link te bloggen HER!!!

Skriblerier

Beklager langt opphold, jeg har vært innlagt.. Det har vært litt opp og ned, og om jeg har hatt nytte av det er jeg jammen ikke sikker på. Jeg var bare på DPS, dvs at når jeg skader meg, griper de ikke fysisk inn, men skal liksom prøve å snakke meg utav det. Her kommer iallefall noen skriblerier som ble skrevet etter ett meget ubehagelig besøk på legevakt:


Videre innhold kan virke triggende

1-2-10-40-60-120....antallet øker og øker. Mer og mer sting. Atter en gang, lappet sammen.. Utvendig i det minste. Mer eller mindre uten bedøvelse, takk for det. Jeg biter tennene sammen, har jo gjort det selv, fortjener kanskje smerten. Sykepleieren biter tennene sammen- for tykt vev sier legen. Slurv sier jeg. Der vevet er tykkest virket nemlig bedøvelsen.

Hva hjelper det, med utvendig brannslukking og sammenlapping, når sårene på innsiden blør og blør. Tror jammen det er infeksjon i noen av dem også, sårene på innsiden altså. Men jeg har vel kanskje gjort det også selv,så jeg fortjener det kanskje.

Det var lettere før, når det bare var en indre smerte jeg måtte få vekk, få flytta ut. nå er det en uro, en evig kamp om å la vær, mens tankene skriker om at jeg må. En overveldende smerte, ett evig kaos. Og jeg vet så godt at kuttingen ikke hjelper, egentlig... Samtidig er der ett desperat ønske om at kanskje det neste kuttet er det som skal til, bare ett til...

Men det blir aldri nok.

"Jeg vet du kommer til å skade deg nå, men hvis der er noe, så er jeg på stua." -Sitat nattevakt DPS

WHAT??!! Hva skjer med det`Det er akkurat det jeg synes er vanskelig med Varatun. Alt er så uforutsigbart. Så utrolig avhengig av hvem som er på jobb... 

13nye kutt.. kunne det vært avverget? 40 nye sting. Om det er mye eller lite når du ser på selvskadere generelt, vet jeg ikke. Men for meg er 13 kutt mye, og det er vel det eneste som betyr noe. Sint? Nei. Skuffa? JA... over meg selv? Ja... Men ikke like mye som over personalet her i natt. Jeg prøvde faktisk å gi fra meg kontrollen så godt jeg kunne. Men h*n valgte å ikke ta den. Jeg beklager EH, nå er du i feil boks, og veien tilbake er lang og kronglete.

Jeg har lest.

En bok.

Boken heter Kors på halsen- tre søstre om selvskading.
Den er skrevet av Camilla Heiberg Nilssen og Helene Storm.
Fås kjøpt HER.

Nok ren fakta, og over til noe synsing fra min side.
Boken handler om Ida, som ifølge boken er betegnet som en av norges verste selvskadere. Hun skader seg ofte, og ofte så alvorlig at legene sier at det var 50%sjangse for at hun ville overleve. Jeg tror boken er viktig, kanskje spesielt for pårørende, og helsepersonell. Søstrene skriver brutalt ærlig om hvordan de har blitt møtt av diverse helsepersonell. Både på godt og vondt.
De skriver åpent om sin redsel, sin konstante frykt for at telefonen skal ringe, og stemmen på andre siden fortelle dem at Ida har kuttet for dypt, eller truffet feil.

På mange måter vil jeg anbefale boken. Den kan gi folk et nytt perspektiv på ting. Og jeg håper at noen av de "dårlige" sykepleierne og legene jeg har møtt, kanskje møter seg selv litt i døra, og tenker: "hvordan kan noen møte ett annet menneske med så lite respekt?"

At noe helsepersonell leser det Finn Skårderud, Svein Øverland og Lise Studsgård skriver om at selvskading ikke utelukkende blir gjort for å manipulere.

Det jeg savnet ved boken var følelsene bak, HVORFOR skader hun seg, HVA tenker hun i øyeblikket, ja, rett og slett litt mer Ida. Men ellers, en bra bok, jeg angrer ikke på at jeg brukte penger på den. Akkurat nå er den på utlån til personal på Varatun. Men si i fra om du vil låne den når den kommer tilbake.

Forklaring?

Hvordan forklarer man noen hvorfor man selvskader?

Hvordan man kan sitte å kutte seg selv, ofte så dypt at en må sy?

For mange er dette helt uforståelig, og det kan jeg forsåvidt godt forstå.

For min del er dette et tema, som jeg skulle ønske jeg hadde ett kort og enkelt svar på, men slik er det desverre ikke. Jeg kan fortelle min historie angående selvskading, og det er på en måte den forklaringen jeg kan gi.

Advarsel: VIDERE INNHOLD KAN VIRKE TRIGGENDE FOR NOEN.

I en alder av ca 10-12år, begynte jeg å tenke at livet ikke var noe å være glad i. Jeg fantaserte og planla hvordan man kunne ta livet av seg. Heldigvis var jeg ikke kjempe kreativ, så det ble med tanker og planer.

(bildet er googlet)

En dag jeg hadde vært på ungdomsklubb, i 8.klasse, var jeg mer trist og lei enn kanskje vanlig. Jeg søkte mye voksenkontakt husker jeg, og satt i gangen sammen med hun som tok inngangspenger. På veggen der var en stor korktavle, og der var det tegnestifter. Jeg satt ofte og lekte med disse, og akkurat denne dagen, puttet jeg ett par i lomma. På veien hjem gikk jeg og fiklet med dem, og endte opp med å skrape megselv. Merkelig nok merket jeg at tankene forsvant litt, fokuset ble flyttet til det fysiske vondtet.

Det var der det startet, så uskyldig, med noen risp fra en tegnestift. Månedene gikk, og snart var ikke rispene fra tegnestiftene nok. Jeg gikk over til hele høvler, som jeg dro sidelengs, først bare en gang og to om dagen, så ble det mer og mer. Det gikk over ett år, før jeg var på konfirmant tur, og skulle i badeland. Her var det en leder, som oppdaget "kuttene" mine.

Den dag i dag er jeg ikke sikker på om jeg ubevisst ville at hun skulle se dem, eller om jeg bare glemte meg ut når hun skulle hjelpe meg å feste nøkkelen til skapet rundt håndleddet. Uansett, ballen begynte å rulle, hun tok meg med bort til presten på første pause vi hadde på turen hjem, og jeg måtte avtale å møte ham på mandagen. Så er ting litt difust, hvilken rekkefølge og alt det der, men jeg vet at samtalene med sosiallærer og helsesøster på skolen ble hyppigere. Helt fram til hallveis i 10. klasse. Da hadde lærer også sett kuttene mine, og snakket med meg om at hun var bekymret. Helsesøster ville henvise meg til psykolog, men jeg nektet. Jeg ville ikke at foreldrene mine skulle få innblikk i hva jeg tenkte.

Den dagen jeg ble 16 husker jeg at de endelig hadde fått gang på ting, og foreldrene mine var innkalt til møte. (må legge til at sosiallærer på barneskolen altså for 3 år siden visste at jeg ikke hadde det bra, og at jeg gikk med dødsønske og suicidalplaner) Men jeg var ganske utspekulert, og visste at jeg nå var 16, og at det begrenset foreldrene mine sin innsynsrett i hva jeg fortalte, så før læreren fikk gjort så mye mer, marsjerte jeg bort til skolelegen (som tilfeldigvis var på skolen denne dagen siste torsdag i mnd) og forkynte for han og helsesøster som også var der at NÅ kunne de få henvise meg. Helsesøster var i ekstase. Og henvisning ble sendt pronto.

22.feb 2003 begynte min "karriere" innen psykiatrien. Jeg hadde fått med meg en fantastisk lærer, så jeg skulle slippe å gå alene. Jeg husker at jeg spurte hvor lenge jeg måtte gå der, og svaret var ca 3 mnd.

Siden den dagen har jeg hatt 5 behandlere på poliklinikken, vært innlagt ett sted mellom 30 og 40 ganger. Nesten alle gangene på tvang. Men nok om det. Selvskading var temaet i dag.

Selvskadingen har alltid vært et tema i behandlingen, men det har aldri fått hovedfokus, jeg leser i diverse journalnotat at behandlere og sykepleiere har bevisst valgt å la det ligge.
 "ga ikke barberbladet oppmerksomhet i det hele tatt." "Pasient kommer til time med store bandasjer, jeg velger å ikke gi dem oppmerksomhet."  Og jeg undres, er dette en lur måte å bli kvitt problematikken på? Jeg vet ikke, jeg er ikke kvitt det ennå iallefall.

I løpet av de siste 7 årene har selvskadingen variert i hyppighet og mengde, men det siste året har den eskalert voldsomt, Jeg husker, i mars/april i fjor, at jeg første gang var med en venninne for å sy, og jeg tenkte, at så dypt skal jeg aldri skade meg. Det ser jo helt forferdelig vondt ut.

(bildet er googlet)

Men dagen kom, jeg var veldig dårlig, hadde egentlig planlagt noe som jeg tror kunne satt en endelig stopper for livet mitt, men jeg skulle "bare" skade meg litt først. Så plutselig var far på vei hjem, og jeg var jo hjemme, og alt ble stress. Da kom det første kuttet som måtte sys. Jeg hadde vært i kontakt med varatun, og ble nermest kommandert opp dit. Satt der en stund, til ting blødde gjennom, så ble jeg kommandert opp på legevakten. Så var det gjort. Ingenting har noensinne vært godt nok igjen.

En annen ting som skremmer meg, er at det blir dypere og dypere, og vanskeligere og vanskeligere å slutte når jeg først har satt i gang. Når jeg er innlagt ender det som regel med beltelegginger, og hjemme er det en evig kraftanstrengelse, jeg får aldri gjort meg "ferdig."

Men, gjør det ikke vondt? Nei, det er kanskje ennå mer skremmende, jeg kjenner ikke smerten i det hele tatt. Jeg ser bare skaden jeg gjør. Legene sier som regel fra før de setter bedøvelse, og etterhvert har jeg mye arrvev, så det å stikke i huden min er ett prosjekt i seg selv, jeg har sett mange sykepleiere forvrenge ansiktet sitt i smerter når legene stikker. Men jeg kjenner det ikke. Smerten på innsiden er så stor.

Det eneste jeg kan kjenne av og til er mens de syr, når de plutselig treffer ett sted de ikke har bedøvt ordentlig, det kan være litt ubehagelig. Og dagen etterpå spiser jeg somregel en paracet for å kunne bruke armene normalt.

Men, kan du ikke bare la ver?
Jeg skulle inderlig ønske at jeg kunne det, men til nå er det den eneste mestringsstrategien jeg har prøvd som fungerer, om så bare for noen minutt. Jeg skulle inderlig ønske at jeg hadde en annen måte å få ut smerten på, men enn så lenge er jeg redd jeg blir fast besøkende på legevakt og psykehus med mer eller mindre jevne mellomrom.

Tenk på dette dersom du sitter der og tenker på å skade deg for første gang. Er det verdt det? Det fikser ingenting, det gir deg i bestefall en liten pause, men tenk på alle sommerdagene du må gå med langermet, tenk på alle spørsmålene, på all forklaringen, på alle begrensningene du lager for deg selv. Og ikke minst på bekymringen du legger på de rundt deg, for selvskading er skremmende for de som står rundt.
s