Dagene går....Tankene består.

Trist men sant. Etter ett 2 ukers opphold på rom 260 er tankene fortsatt like plagsomme... Jeg kom hjem tirsdag for en uke siden, brukte onsdag og torsdag på å jobbe, så dro jeg avgårde til seljord, men nå er jeg hjemme igjen. La oss ta litt av det kjekke først:D
 Oppstarten på Tryggvi islandshest gård gikk som planlagt, selv om jeg egentlig skulle være innelåst i stavanger. Jeg fikk lov å dra... Opplegget virker veldig bra, og jeg trives godt:D Kjekke folk og alt er bare velstand:D

I Pinsen har jeg vært i Seljord på Pinsestevnet med islandshest gjengen:D Mye morro, mye god mat og drikke:p eller iallefall svidde pølser og pisse lunka cola:p Og lått og løye ble der iallefall nok av:D Flotte hester var der jammen meg også:D Det var virkelig gøy å få være med, Isafold (klubben min) har ansvar for innsjekk, det betyr at vi sjekker papirer, og tar tempen på hestene, samt tildeler boks, sjekker at camping er betalt, måler opp utekve og tildeler plasser der... Det ble min jobb... jeg sto mokk alene på ei mark med masse blå kryss på for å fortelle alle fra Gandur, Gladur, Arvakur, Sleipnir, Faxi Hrimfaxi, Hrimnir, Ljosvaki, Hekla, Feykir og villingur  (har sikkert glemt noen nå) hvor deres 5x5m store gressflekk var. Morro, men travelt i perioder. Alikevel følte jeg at  "friske Cathrin" kom frem i lyset for første gang på evigheter. Det var en god følelse. Jeg smilte og lo til alle som kom. Og prøvde å være så imøtekommende jeg bare kunne. måtte være streng ett par ganger, når folk bare satt opp gjerder der det passet dem, men ellers så gikk det kjempe bra:D Vi var oppe kl 10, og jobbet fra 11 om morgenen til 01.30ca på natta... så jeg var ganske så trøtt når jeg stupte i seng... Lørdagen var fæl... veldig varmt... veldig solbrent, og veldig trøtt... ingen god kombinasjon, det kjentes nesten ut som verdens desidert værste bakrus!!

Uansett helga har vært bra, Oppstarten på Tryggvi har gått over all forventing.. Jeg har klart å presse skadetrangen litt vekk. Men de forbanna tankene er der HELE tiden!

"du fortjener ingenting Cathrin

"Du er ikke verdt noe!"

"Alle hater deg!"

"Du er ikke verdt denne brødskiva!"

"Du burde kaste opp maten!"

(bilde googlet)

"Skad DEG!!!!

Det er ett sant helvete... Det er så slitsomt. Man kan jo lure på hvorfor jeg gidder å stå imot, det hadde da vært mye lettere å gi etter?

Innlagt

Så gikk det som det måtte gå... Og etter ett serdeles ubehagelig møte med lege på legevakt endte det med en innleggelse. Som på papiret er frivillig... Det har vært mye stress og beltelegging og ikke utgang uten følge... Men jeg håper alikevel at oppstarten på tryggvi i morgen skal gå som planlagt...

Så vet dere hvorfor jeg ikke er så aktiv på kommentering og slikt...

Jeg gleder meg...

Til den dagen jeg kan svare at alt går bra, og faktisk mene det. Til den dagen selvskadingen er ett fjernt minne jeg bare blir minnet på når jeg ser på armene mine, til den dagen jeg kan spise ett normalt måltid, og kanskje til og med en sjokolade uten å føle skyld. Til den dagen jeg kan si at jeg har sovet i 8-9, eller kanksje til og med 12 timer, uten å føle at jeg ikke fortjente det.

Til den dagen jeg ikke trenger å være redd for og bli innlagt neste uke eller neste måned.... Til den dagen jeg kan planlegge ting med venner uten forbehold, det kan jo være jeg er for sliten eller for dårlig. Til den dagen jeg kan orke å leve ett normalt liv, med jobb, hest og kanskje til og med kjæreste og barn... hvem vet..

                                             bildet er hentet her

Noen ganger har jeg tro på at den dagen kommer, andre ganger- Not so much... Det vanskeligste med dette er at jeg ikke vet, om den kommer, eller når, og jeg vet at det ikke bare er å vente, så går det nok over.

Jeg vet at det krever enorm innsats fra meg selv, og jeg er ikke sikker på om jeg orker den innsatsen.

Primærkontakten min spurte meg så fint her for ett par uker siden: Cathrin, hvis du hadde brukket ett bein, hadde du søkt hjelp da? Jo, jeg hadde vel det, men det blir liksom ikke det samme, synes jeg. Hun var ikke enig, og mente at når en er psyk, og så nedkjørt som jeg er og har vært i det siste, så trenger man kanskje litt hjelp...

Men jeg vil ikke, det er det som er faren med meg. Når jeg er mottakelig for hjelp. så er jeg ofte ikke syk "nok" .. Men når jeg da plutselig er syk nok, så er jeg ikke så mottakelig lenger, og vi ender opp med tvang og onkel politi... Så unødvendig...

Noen ganger skulle jeg ønske at jeg hadde en fysisk sykdom, jeg sier ikke at det er lettere å ha en fysisk sykdom, jeg tror på at det er akkurat like vondt og vanskelig, MEN det er mer håndfast, og man har oftere ett tidsperspektiv, og det å bli frisk er ofte ikke i like stor grad avhengig av egeninnsats. I psykiatrien er alt så personavhengig, man kan ikke få god behandlig hvis du og behandler ikke kommer overens. Men en lege kan gi deg riktige medisiner, operere deg, og sette på gips på deg selv om du og h*n ikke kommer overens.

Jattha, nei dette ble mye surr gitt.. Men ser dere hva jeg mener? usikkerhet, og å ikke vite at om 8uker eller 10 år er jeg frisk, tar livet av meg... Jeg takler det dårlig.

Dagen i dag... Og oppstart på Tryggvi:D

De siste ukene har ikke vært noe å rope hurra for... Jeg vet ikke egentlig hva som skjer, jeg er bare konstant sliten, og vil egentlig bare ligge under dyna.... Og dagen i dag var intet unntak... Men i dag MÅTTE jeg opp og ut.
Jeg har nemlig hatt dyrlegen på besøk, for vaksine og tannrasp må til... Så i dag har jeg hatt 2 stk dopa hester i stallen... Det er litt stygt å le, men jeg kan ikke annet, når de såvidt klarer og holde seg på beina:p tihii... alt var fint med tennene så det var jo bra:D

Før jeg dro i stallen, stoppet jeg innom i postkassen, og hva fant jeg der?? Jo, et brev fra OTUS.. Jippi tenkte jeg nå får jeg vel en oppstartsdato på Tryggvi sånn neste år eller noe... Men nei, gjett når jeg skal begynne?? Jo, 10. mai kl 10.00!!! Jeg gleder meg!!!

De som lurer på hva ialledager jeg skriver om nå, kan jo sjekke ut dette innlegget, så får du forklaring på det:)

Jeg har fått en Award... Lille meg, en award.... Det satt jeg veldig pris på... Har ikke hatt så mye til overs for disse greiene, men det er kanskje bare fordi jeg ikke har fått en selv før:p Jeg synes iallefall at det var gøy:D

Den har jeg fått av Snille Charlotte og den er en vandreaward, det vil si at jeg får lov å gi den videre til andre søte bloggere.



Reglene for denne lille pass-it-on awarden  er:

Kopier awarden til bloggen din.

Link til den personen som ga deg awarden

Fortell 7 interessante fakta om deg selv

Velg 7 andre bloggere som du sender awarden videre til

Link til deres blogger

Legg igjen en kommentar i bloggen deres slik at de får vite om denne awarden.

Here Goes:

1. Jeg og en venninne var såå *Viser med 2 fingre* langt fra å få en benk reservert til oss på vgs:p vi satt alltid der i friminuttene:D
2. Jeg har flyttet 10 ganger i mitt 23år lange liv.

3. Jeg har vært barnevakt i rundt 40 familier opp gjennom årene.

4. Jeg kan fortsatt fødselsdagene til alle jeg gikk i klasse med på  vgs:D

5. Dagmammaen min da jeg var liten var norgesmester i bryting

6. Bilen min heter Billeba, og Saxofonen min heter Alfred

7. Jeg snakker 3 dialekter mer eller mindre flytende...

(8. Jeg må være en utrolig kjedelig person som synes dette var mega vanskelig)



I tråd med regelverket må jeg finne syv andre bloggere som også fortjener en award. Det er ikke så vanskelig, nettet flommer over av godt lesestoff. Værsågod til:



Karianne- fordi du kjemper en kamp vi andre bare kan prøve og forestille oss...
Lise- Fordi du er ett stort forbilde, både med tanke på blogging og psykdom.

Katrine- fordi jeg elsker dine Dagens VS.

Ida- fordi du skriver supermorsomt!!

Kristine- fordi jeg elsker bloggen din... supre interiør og håndverkstips..

Rebecca- fordi tekstene dine er utrolig nydelige

Sofsen- fordi du skriver morsomt og engasjerende, og samtidig alvorlig:D

Ville gjerne gitt enda flere, men reglene sa 7....


Ellers, så blogget jeg ikke i går, så

Liljen Gratulerer med overstått!!! Håper dagen var knall!!!!

Jeg har plassert bloggen min...

Jeg har plassert min blogg i Sandnes på norske bloggkart!


Nå har jeg registrert meg på Bloggurat.

Er selvskadere mindre verdt?

Jeg legger meg flat, jeg er en superdårlig blogger....
Motivasjonen er ikke helt tilstede...

Diskuterte litt med ei her en dag, om hvofor folk selvskader. Det virker som at mange i helsevesenet har en oppfattelse om at alle som skader seg, gjør det for oppmerksomhet. Derfor er det en god strategi å snakke minst mulig med dem om selvskading, spesielt når de er inne for å sy.

Hva tenker dere om dette?

Hvordan er det greit å bli møtt?

Jeg kan forsåvidt bare snakke for meg selv... Og det har jeg tenkt og gjøre nå.

Jeg skader meg iallefall ikke for oppmerksomheten, ja, det hender  når behandler spør hvordan det går at jeg svarer med: "mye legevakt i det siste" så har jeg liksom sagt noe om det, men det er ikke slik at jeg roper det ut til alle og enhver... Om så var at noen, eller jeg, skadet for oppmerksomhet, er ikke det i seg selv ganske sykt da? Bør ikke det i like stor grad tas alvorlig?

Når en pasient kommer inn på legevakten, med mange kutt som må sys, som er ganske ferske, kanskje bare en time gamle, bør ikke den pasienten møtes med like stor medmennesklighet og respekt, som den som kommer inn med forstuet ankel? Bør det ikke antas at denne personen har et ganske stort følelsesmessig kaos inni seg akkurat nå? At denne personen kanskje hadde hatt godt av å få luftet noen tanker mens man blir sydd? eller lappet sammen på annet vis? Kanskje man kunne lappet sammen litt av psyken samtidig som man lapper sammen kroppen?

Bør det ikke tas på alvor at en selvskader sier at bedøvelsen ikke virker godt nok ennå, like mye som man tar på alvor at tømmerhuggeren som har hugget seg i låret sier at bedøvelsen ikke virker? Eller skal vi liksom tåle mer fordi at vi har gjort det selv? Tror dere ikke at det er vondt nok for oss at vi har "falt" nok en gang, om vi ikke skal bli møtt med nedlatende blikk og i noen tilfeller kommentarer?

Jeg mener at man bør kunne forvente det... Å  bli møtt med respekt altså...

Selv er jeg så heldig at 90% av gangene jeg har vært nødt til å bli lappet sammen har jeg blitt møtt på en positiv måte... Men alikevel er det de 10 siste prosentene som sitter igjen. Men jeg vet at rundt omkring i det ganske land sitter det mange som har vært mindre heldige.

Jeg mener selvsagt ikke at vi skal dulles med, eller "oppfordres" til å komme tilbake, men at man må kunne forvente en viss respekt det mener jeg...

Noen andre tanker om dette? kjør diskusjon!