83 døgn and counting..

83 døgn.. tenk det så lenge har jeg aldri vært skadefri før. Ikke siden august 2000. Det er virkelig en stor seier for meg. Jeg jobber videre mot et mye større mål.
Frem til nå har det vært lett, men nå de siste dagene har skadetrangen økt på, og selvmordstankene har meldt sin ankomst. Men jeg håper det er fordi jeg er i slutten av en depot periode, får ny depot injeksjon på mandag, så jeg håper at ting er tilbake til normalen på tirsdag.

Siden sist har jeg vært i møte med NAV, og fått dem til å betale for grunnkurset i instruktørutdannelsen til NIHF pluss hestekunnskap 1 og 2. Så i februar blir det å flytte til Forsand for en ukes tid med intensivt kurs opplegg. Og jeg gleder meg. Tenk at jeg kunne melde meg på uten å tenke meg noe mer om, uten å veie for og imot. Uten å lure på om jeg er frisk nok. Det er en ny opplevelse.

Ellers går dagene i det samme gamle, jeg er tilbake i leiligheten og dermed uten nett, så jeg får bare blogget når jeg er hjemme på besøk. Skal prøve å laste ned en blogg app til tlf så jeg kanskje kan få lagt ut noen korte oppdateringer innimellom.

Veien videre

I skrivende stund er jeg på 73 døgn skadefri. Det er ny rekord. Det er både skremmende og flott på samme tid. Tidligere har jeg alltid sprukket når rekorden er slått. Og da har jeg sprukket kraftig. Denne gangen tror jeg ikke at jeg kommer til å sprekke, skadetrangen er bare tilstede i små øyeblikk om gangen, og den er lett å avlede.
Jeg har satt meg ett mål langt fram i tid, som jeg virkelig ønsker og nå. Men, for at nederlaget skal bli noe mindre dersom jeg sprekker har jeg delmål på veien. Dette var første delmål.
Tenk det, så lenge har jeg ikke vært skadefri på mange mange år.

Planen og målet fremover er å holde seg så frisk som overhodet mulig. Ta i mot eventuelle innleggelser frivillig, men jobbe mot null innleggelser. Jeg skal på møte med NAV på torsdag, og håper da at vi kan begynne å stake ut en vei retning arbeidslivet. Jeg kjenner at det tærer på meg å ikke ha jobb, å ikke ha penger til det jeg har lyst til, og måtte leve på godviljen til min far.

Jeg håper og være ute i noe slags jobb/tiltak til høsten. Jeg kjenner meg klar for det. Jeg kjenner at lysten er der, og jeg håper virkelig at saksbehandler er enig med meg. I første omgang skal jeg prøve å få dem til å betale for ett instruktørkurs jeg har lyst på.

Sykdomsforløp, eller noe...

Jeg tuslet rundt på skolen etter skoletid, ville ikke gå hjem. Gjorde leksene mine på skolen, gikk og kjøpte meg noe mat. Tuslet rundt, håpet at en lærer kanskje snart gikk hjem og så meg, spurte hvorfor jeg ikke hadde gått hjem ennå, spurte hvordan det gikk. 12 år gammel og på vei inn i en depresjon allerede? Jeg vet ikke. Jeg fantaserte om å dø, planla begravelse og skrev avskjedsbrev.  En dag ble jeg sett, av en sosiallærer som innkalte meg til møte dagen etterpå. Hun lurte på hvordan det gikk, jeg svarte at alle hatet meg. Og jeg trodde på det. Det ble med det ene møtet.

Så begynte jeg på ungdomsskolen, begynte å gå på fritidsklubb. Her jobbet det noen fantastiske mennesker som jeg raskt begynte å snakke med. Det var her en kveld at jeg plukket med meg noen tegnestifter i lommen. På veien hjem satte jeg meg i en grøft og begynte å leke med disse tegnestiftene. Dro den først sakte over håndleddet, så hardere, raskere. Det ble noen risp den kvelden, og det hjalp, fikk tankene over på noe annet. 

Etterhvert oppsøkte jeg både helsesøster og sosiallærer, fortalte om tankene mine, og planene. Men avfeide alltid meg selv, veldig viktig for at de ikke skulle se så alvorlig på det og kontakte foreldre. 

Det gikk mange år med risping, kanskje noen små kutt, men aldri noe som måtte stripses eller sys. Det var alltid mange risp, men ikke dype, hadde aldri guts nok til det. Og godt er det. Jeg fantaserte om å dø, men gikk aldri så langt at jeg gjorde noe forsøk. 

I slutten av 2002 hadde besøkene til helsesøster og sosiallærer blitt hyppigere. Og kanksje var tankene mer alvorlige? Jeg husker ikke, men en fantastisk lærer hadde også begynt å jobbe på skolen vår, og jeg fortalte henne om at jeg var redd for en kamerat som slet med selvmordstanker, og etterhvert også om mine tanker.  Enden på visa ble iallefall at sosiallærer og klassestyrer inviterte mine foreldre opp på møte.  

23.januar 2003 en torsdag, siste torsdag i mnd. Min bursdag, den dagen jeg ble 16. Dommedag føltes det som, mine foreldre var innnkalt til møte, og jeg visste hva det dreide seg om. Jeg tok saken i egne hender, viste dem veien til møterommet, og marsjerte selv straka vegen til skolelege/helsesøster. Banket på og gav dem beskjed om at nå, kunne de få henvise meg til ungdomspsyk. Noe helsesøster hadde mast om i minst ett år. Hun var himmelfallen, og kunne ikke forstå hvorfor jeg plutselig hadde endret mening. Helt til jeg sa at jeg hadde bursdag den dagen. Var blitt 16 år. Og dermed begrenset foreldrene mine sin innsynsrett ganske kraftig.

I februar var det tid for første time med behandler. frk. fantastisk lærer skulle være med som moralsk støtte. Jeg husker jeg spurte om hvor lenge jeg måtte gå der, og svaret jeg fikk var 3mnd. 3 mnd gikk, og jeg fikk beskjed om at behandler bare var vikar, og at jeg nå skulle få ny behandler. Frk. fantastisk lærer stillte opp igjen og ble med på første møte med nye behandler. Her gikk jeg i 2 år.

Våren 2005 ble jeg 18, men jeg fikk gå noen måneder ekstra helt til behandler fant ut at hun var gravid. Da var det på tide og bli henvist til voksenpsykiatrisk poliklinikk. 

Høsten 2005 var jeg på leir, tankene om å dø plaget meg, og det fortalte jeg det til noen venner, de ble selvsagt bekymret og tok det videre til en hovedleder, som igjen kontaktet meg og ba meg møte henne. Hun mente at dette ikke var noe hun eller vennene mine ikke kunne ta ansvar for. Og at jeg måte bli med til legevakten. Jeg fikk utsatt det hele noen dager, men så kom telefonen. klokken 14 har du time på legevakten, jeg blir med, men du må møte opp. Pliktoppfyllende som jeg var møtte jeg opp. Legen var enig med hennes konklusjon og jeg ble for første gang innlagt på tvang. 

Innleggelsen varte ikke lenge, bare over helgen. Så hadde jeg utskrivningsperm i en uke før jeg endelig ble utskrevet.  

Det skulle gå ett år til neste innleggelse. Den var også på tvang. Husker ikke foranledningen til den, men den varte i 1 uke. 

Nesten ett år etter i desember 2007 ble jeg atter en gang innlagt, også på tvang, men denne gang på en ny avdeling, så oppholdet varte i hele tre uker, jeg følte meg sett, hørt og tatt på alvor. Så, i Januar 2008 begynte helvete for fullt. Innleggelse etter innleggelse. Skadingen tiltok både i hyppighet og mengde. Og selvmordstankene var altoppslukende. 

Høsten 2008 raste alt. Der var en stygg episode i hjemmet, og enden på visa ble at mine foreldre bestemte seg for å skille seg. 4 innleggelser fra september til desember, jeg var for første gang mer på sykehus enn hjemme. 

Våren 2009 kom det første kuttet, jeg ble stresset mens jeg skadet meg, og kuttet for dypt. Det måtte sys. Ingenting har noensinne vært godt nok siden. Selvskadingen eskalerte voldsomt og jeg var på legevakt nesten hver dag. Jeg var mye innlagt hele året, og selvmordstankene var konstante. 

2010 fortsatte i samme tralten, men i mai begynte jeg på arbeidstrening på Tryggvi islandshestgård. Det gikk foråvidt bra de første månedene, så ble jeg innlagt igjen i sommerferien, og løpet var vel allerede da kjørt. Hele høsten tilbragte jeg mer eller mindre på sykehus og legevakt. Det var mye turbulens, og jeg stakk av så fort anledningen ba seg.

2011 ble ett vendepunkt, jeg fikk nok av hele sykdomsgreia. Bestemte meg for å jobbe mot. Jeg hadde 2 ganske lange perioder skadefri.. 10 uker begge gangene. I oktober sprakk jeg på selvskadinga, syddde over hundre sting på en gang. Og ble tvangsinnlagt i 2 uker, når jeg dro derfra var det med en visshet om at det var siste tvangsinnleggelse, jeg er lei av å kjempe mot systemet. Jeg blir ikke bedre av det. 4 år med nesten 40 tvangsinnleggelser, uttallige besøk på legevakt. mer enn 2000sting og uttallige våkenetter er over. Ferdig, finito. Nå er det på tide at friske Cathrin reiser seg og begynner å leve!

Om å miste lappen..

Jeg fikk melding av Lise om jeg kunne skrive litt om det å miste lappen pga psyken. Så da gjør jeg det.

18 august 2009 hadde jeg stukket av fra psykehuset. Og ble etterlyst og etterhvert funnet av politiet. Jeg satt i bilen og skulle ta livet av meg. En av de som kom spurte om jeg hadde lappen, og om han kunne få se den. Det kunne han jo, men her snudde det hele, han inndro sertifikatet mitt. på stedet. Og tok bilnøklene mine. "Du får det igjen senere" Ett par dager senere oppsøkte jeg politistasjonen i Sandnes for å hente sertifikat og nøkler, men her fikk jeg beskjed om at sertifikatet var inndratt og at jeg måtte kontakte en eller annen mann for å høre hva dette betydde. Så begynte ringerunden for å finne før nevnte mann. Når jeg endelig kom til rett person kunen han fortelle at førerkortet var inndratt av medisinske årsaker.

Jeg ringte fylkeslegen for å høre hvor fort jeg kunne søke om lappen igjen, og fikk beskjed om at det kom til å ta 4-5 uker før de hadde tatt stilling til om jeg skulle få den tilbake. Slik jeg husker det fikk jeg ett brev i posten med beskjed om at for å få lappen tilbake måtte de ha en legeerklæring på skjema NA202. Uheldigvis for meg fikk jeg ikke fastlegen til å skrive at jeg ikke hadde en alvorlig sinnslidelse, så fylkeslegen bestemte at jeg ikke kunne få lappen igjen uten spesialist erklæring.

Så begynte "kampen" mot mine egne behandlere. Jeg prøvde å få dem til å søke om lappen minst en gang i mnd frem til februar mars, da mente de at jeg hadde vært stabil lenge nok til at de anså det som forsvarlig. Da var det avgårde til fastlegen først, for å få en generell erklæring fra henne. I denne omgang hadde jeg lest meg opp på om min lidelse kunne klasifiseres som alvorlig sinnslidelse, det gjør den heldigvis ikke, selv om man i perioder er på grensen til psykose. Så jeg fikk fastlegen til å krysse på nei på dette, i tillegg til denne så måtte min psykolog skrive en erklæring om at jeg var skikket til å ha lappen, og noe om hvor viktig det var for meg å ha den. At jeg ble hemmet i hverdagen og isolert uten lappen.

Søknaden ble ikke sendt før i april tror jeg, og da tok det 4-8 uker før fylkeslegen hadde vurdert om jeg var skikket. Gleden var derfor stor når brevet kom om at jeg hadde fått dispensasjon fra helseforskriftene og fritt kunne kjøre bil igjen.

Når du får dispensasjon, så får du bare det for ett år. Så i mars året etterpå var det samme suppa igjen, med legeerklæring og spesialist uttalelse, heldigvis var jeg inne i en ganske god periode da, og psykologen anbefalte derfor at jeg kunne få lappen for flere år. Jeg hadde også vist i året som gikk at jeg ikke brukte bilen til noe destruktivt. Så nå har jeg lappen helt fram til 2016.


Aktuelle linker her og her

Dersom noen lurer på noe er det bare å ta kontakt med meg, enten, på mail eller på facebook.. All kontaktinformasjon finnes på høyresiden her;)

Uvirkelig

Jeg sitter og leser i arkivet mitt, leser om kutt, om tanker om å dø, om fortvilelse og desperasjon. Og det hele føles uvirkelig. Som om det var ett annet liv, en annen verden. Noen andre som opplevde det. 69 dager skadefri i dag. Og det er forbausende lett. Dagene suser avgårde, og skadetrangen er bare unntaksvis tilstede. Jeg klager ikke, for all del, men jeg føler det er urettferdig. Jeg leser om andre som strever og jobber og styrer på for å få det til, mens jeg bare leker meg gjennom.

Nå skal det nevnes at jeg i 2011 hadde to like lange perioder skadefri, og det var ikke like lett. Kanskje gjorde jeg jobben da? Kanskje det virkelig er sant som de har sagt, at det blir lettere og lettere. Kanskje de sprekkene jeg har hatt har vært nettop det, en sprekk. Og ikke verdens undergang slik som det føltes når det sto på.

Nå skal jeg snart begynne i gruppeterapi, og det er jeg spent på. Er virkelig glad at det tilbudet kom nå, når jeg er såpass reflektert rundt alt, så jeg ikke kommer inn der med ett super neagtivt fokus. Hadde det vært for ett år siden er jeg redd jeg hadde dratt folk ned i gjørma sammen med meg. Nå tror jeg kanskje jeg kan klare å være ett positivt tilskudd til gruppa. Blir uansett spennende.

Det virker som medisineringen virkelig funker, det er godt å kjenne på, jeg har jo alltid vært skeptisk til medisiner. Ikke kan jeg seponere dem selv heller når jeg får for meg at alt går bra, og jeg trenger vel ikke medisiner, siden jeg får det som depot sprøyte hver 14 dag.

Nei, det er deilig å kjenne på at livet går min vei. 13 år med selvskading, og 6 år med 40 innleggelser var vel nok kanskje?

Godt Nyttår!

Godt nyttår til alle dere. Jeg går inn i 2012 med en god følelse. Haugevis av gode intensjoner og pågangsmot ut av en annen verden.

Ting går bare så bra om dagen. Skadetrangen holder seg borte, selvmordstanker har jeg ikke hatt på 8 uker, og jeg tror og håper at min siste tvangsinnleggelse virkelig ble den siste. Føler jeg at jeg blir så dårlig at jeg trenger å legges inn skal jeg jammen be om det, og iallefall ta i mot det hvis noen mener det er det lureste.

Hvordan går det med dere som leser da? Er det i det hele tatt noen igjen der ute? Eller skriver jeg bare for meg selv?